6 MONTHS ANNIVERSARY


ph_priv 1. me and the world, 2. me, lol 3. me and the world again, 4. me on the day I left home 19th of september 2012, shit that’s a long time….

Aj, aj, aj. Vi klarte det, baby! Seks måneder, du og jeg. Selvfølgelig klarte vi det.

God morgen! Jeg tror det var lurt av mamma å jage meg på én buss tidligere enn jeg selv hadde planlagt, for det gjorde at jeg var for trøtt til å ta innover meg at det faktisk var min siste morgen hjemme hos støvet på veldig, veldig lenge. Jeg klemte pappaen min, og bare ?Sees på søndag!?. At den søndagen jeg snakker om ligger en evighet frem i tid føltes bare helt fjernt. Nå sitter jeg på bussen på vei til Gardermoen, og gjentar  for meg selv at jeg er på vei til Sør-Afrika, og at jeg ikke vil se mitt lille land før et godt stykke ut i nesteår. Hæ, IKKE?! Jeg driller meg opp på sannheten, sånn at jeg er forberedt når den endelig synker inn. (supermarie.net, 19. september 2012)

Sank den noen gang inn? Jeg tror ikke det. Tiden gikk for fort, verden spant, dagene raste. Like mye som tankene mine gjorde, i dagene før jeg forlot min trygge havn:

Det er min nest siste natt i verdens tryggeste seng, møblert like over hodene til fineste mamma og pappa*. Bare gulvet skiller oss, og deres Zzz?er står i sterk kontrast til mine utrop- og spørsmålstegn som legger sine urolige preg på min nest siste natt i verdens tryggeste seng.

For bare én time siden satt jeg tilfreds i sofaen min, og feiret lyden av norsk høstvind og piskende regn mot takvinduet, med fantastiske forestillinger om den afrikanske, solfylte våren som vil ta meg i mot på flyplassen om bare et par døgn. Men forestillingen ble plutselig en livaktig generalprøve, for nå er det alvor, det er straks premiere. Da er det realiteten som kommer på scenen, og plutselig er jeg redd: Det er jeg som har hovedrollen, og jeg vet ikke om alt sitter! (supermarie.net, 18. september 2012)

Det er helt merkelig å lese innleggene jeg skrev før jeg reiste hjemmefra, nå, i ettertid. Så mye har skjedd. Jeg føler at verdensreisen har blitt en slags usynlig skillevegg mellom meg og det livet jeg levde før jeg så verden. Jeg husker så lite, det føles ut som en evighet mer enn seks måneder, alt er så uvirkelig fjernt.

Åh, leserne mine. Nå må dagen komme snart! Det blir bare vanskeligere og vanskeligere å være hjemme for hver dag som går. For hver eneste dag føles det ut som jeg avslutter små, følelsesladde kapitler, i form av avskjeder med mennesker som bor i hjertet mitt. En klem, en lystig tone om at ?jeg skal følge med på bloggen din!? ?gjør det, så snakkes vi til våren! haade!?, etterfulgt av en tomhet, en tristhet og en viten om at nå har jeg sett h*n for siste gang på en veldig, veldig lang stund. Det kjennes ut som jeg har levd i en gruppeklem, men at jeg nå rister av meg en og en person og snart vil stå igjen helt alene. Me against the world. (supermarie.net, 13. september 2012)

Nå skal jeg snart skvise meg inn tilbake i den gruppeklemmen igjen, og jeg aner ikke hvordan det blir. Hvem jeg kommer til å være, hvordan klemmerne kommer til å oppleve meg, jeg vet ikke engang om de vil kjenne meg igjen. Jeg føler meg anderledes, men så gjør jeg ikke det. De sier at forandringene ikke merkes før etter du har kommet hjem, hvis forandringene i det hele tatt har skjedd. Jeg føler meg jo som den samme gamle, men samtidig helt ny. Det blir i så fall dødsrart å få en splitter ny Marie inn i det samme gamle. Kanskje det blir friksjon, kanskje det ikke blir det. Kanskje jeg bare skal slappe av, og være fornøyd med at jeg har overlevd seks ubeskrivelige måneder på verdensturné med helsen, sølveplet og kameraet i god behold. Kanskje jeg heller skal dét. Og kanskje jeg overlever resten også.

Livet før avreisen min kan dere finne herfra og bakover i arkivet, gratulerer med overstått 6 måneder til meg selv og verden! Hurra!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *