underneath


ph_priv, Baia Bonita, Bonito, Brazil

Denne morgenen var en slik morgen hvor mamma ville lagt den store, trygge hånda si på den lille panna mi, og klokt fortalt meg at hun syns jeg skulle bli hjemme fra skolen. Skjelettet mitt er ikke annet enn et verkende stativ med dødkokt kjøtt hengende på, og hodet mitt er som enden på en Q-tip med to oversvømte øyne og røde roser i kinnene. SÅ full av feber! Men, dette er LIVETS skole, og mamma var ikke her med hånden sin, så jeg visste ikke bedre enn å bare komme meg opp og ut, jeg, som en hvilken som helst annen dag. Jeg var i heftig diskusjon med meg selv timene før vi skulle dra for å snorkle, om jeg skulle utsette eventyret eller ikke, men plutselig kom stemmen til den soldaten jeg var i mitt forrige liv (nei, ikke mediegrafikeren – men den før Marie Brudevold, jeg var visstnok en soldat som ble drept i strid… Lærer aldri!), som måtte kjempe seg gjennom både det ene og det andre, og det som verre er, med mer alvorlige lidelser enn bare en liten drittforskjølelse. Vet ikke, men det fungerte, iallfall!

Så i dag har jeg vært i en helt annen verden. Herregud, så vakkert det er der nede! Ingen lyder, ingen spor etter mennesker, bare nydelige fisker som pynter opp et landskap så vakkert at det trenger en hel møbelkjede (landskap, ikke sant) for å få utløp. Vi startet med å få opplæring i bassenget, heldigvis for vannskrekken min, før vi gikk gjennom jungelen ut til en krystallklar elv full av fisk. De små begynte å spise på myggestikkene mine med en gang jeg satt foten ned i det våte element, det var direkte ubehagelig! Den hudbehandlingen alle snakker om, kan de få ha for seg selv, ass…

Da vi hadde sirklet rundt i enden av elven en liten stund, fløt vi nedover sammen med strømmen av fisk. Sjøgresset kilte meg på magen (egentlig ikke, jeg hadde våtdrakt på – men setningen hørtes så deilig ut!), det var totalt stillhet og friskt liv hvor enn jeg så. Jeg elsker å ta inn synet av undervannsverdenen, enda så redd jeg er for elementet som tar vare på det! Det eneste som brøt idyllen der nede, var snørret mitt som stadig ville fylle opp masken – så jeg måtte opp og tømme stadig vekk. Too much information? Inspirert av småbarnsmødrene på Facebook, blame them.

Etter et par timer gikk vi opp. Det gjorde feberen min også, skulle tro jeg hadde trigget den med ignoreringen min!…. Men dagen var liksom ikke over, så Isobel og jeg la oss ved bassenget og ble der til stengetid. Det var ikke verdens mest behagelige solslikking, feberen gjorde at solen føltes som levende flammer, men jeg holdt nå ut. Som belønning skal den stakkars kroppen min få hvile i to dager i Bonito, før jeg fortsetter ferden mot Bolivia!

GOD HELG, superreker!

This morning was a typical morning where my mom would put her big, safe hand on the small forehead of mine, and wisely tell me that I should stay home from school. My skeleton is nothing but an aching stand with dead boiled meat hanging on, and my head is like the end of a Q-tip with two flooded eyes and red cheeks on. I’m SO full of fever, I’ve catched a cold! However, this is the school of life, and my mom was not here with her hand, so I didn’t know better than to just get up and out, like any other day. I was in intense discussion with myself hours before we were going to the snorkeling, if I should wait with the adventure or not, but suddenly the voice of the soldier I was in my previous life (no, not the graphic designer – but the one before Marie Brudevold, I was told that I used to be a soldier who was killed in battle.. I guess I never learn!), who had to fight their way through the one and the other, and worse than that, with more serious health conditions than just a little shit head cold. I dunno, but it worked anyway!

So today I have been in a totally different world. My God, how beautiful it is down there! No sounds, no traces of humans, just gorgeous fish that decorate the landscape so beautiful that it requires a whole life to desribe. We started with some training in the pool, fortunately for my fear of water, before we went out through the jungle to a crystal clear river full of fish. The small ones began to eat the mosquito stings of mine as soon as I set foot into the wet element, it was directly uncomfortable! The treatment for your skin everyone talks about, they can have it for themselves…

When we had circled around the end of the river for a little while, we floated down with the stream of fish. Sea grass tickled my stomach (not really, I had a wetsuit on – but the phrase sounded so lovely!), there was total silence and life wherever I looked. I love to take in the sight of the underwater world, even though I am afraid of the item that protects it! The only thing that broke the beauty down there was my snotty that filled up my mask all the time – so I had to get up and empty it regulary. Too much information? Inspired by the young baby mothers on Facebook, blame them.

After a few hours we went up. So did my fever, I think I had triggered it with my ignorance…. But the day was not really over, so Isobel and I found the pool and stayed there until closing time. It was not the most comfortable sunbathing, the fever made the sun feel like living flames, but I kept hanging in there. As a reward to my poor body, I’m gonna rest for two days in Bonito, before continuing my journey towards Bolivia!

GOOD WEEKEND, super shrimps!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *