carnival season!

Hei igjen! Jeg er midt i lesingen av alle kommentarene deres, måtte bare ta en liten pause før jeg glemte helt hva det var jeg ville si til dere: For en GJENG dere er! Jeg blir så stolt av å se hva slags personligheter jeg har klart å lure til meg. Så mange drømmende, eventyrlystne og inspirerende jenter, jeg digger dere! Guttene jeg vet henger her har jeg ikke sett noe til enda, men dere andre – takk for at jeg får bli kjent med dere! Å studere i Australia, bo i Frankrike eller være nybakt tobarnsmor (gratulerer!) er mer enn mange kan drømme om det også, men jeg ska’kke kalle dere heldige. BRA JOBBA! Og dere som fremdeles drømmer; En dag, dere. En dag! Bare jobba på, jeg heier på dere!

Tilbake til det jeg egentlig skulle fortelle dere om. Kultursjokket. I går kveld satt jeg til pynt i sofaen jeg surfer på. Plutselig kom hosten min inn, og sa at karnevalet var på vei, lurte på om vi ikke skulle gå ut og se. Javisst, tenkte jeg, fint å få et lite inntrykk av hvordan karnevalet i Rio kommer til å være!

Fint å få et lite inntr… Jeg gapskratter når jeg tenker tilbake på hva slags forventninger den lille pyntegjenstanden i sofaen i går hadde for seg. Jeg skal gi henne «lite inntrykk», jeg…., tenkte karnevalet fandenivoldsk og BRASTE gjennom stillheten som hadde regjert fortauet hun stod på bare minutter tidligere. Mentalt mistet jeg helt balansen, og ble bare stående og måpe. For det som like før hadde vært en normal trafikkert vei, med et par mennesker på fortauet som tok seg en øl mens de ventet på showet, var nå en ellevill festplass. Det var mennesker OVERALT! Dansende, syngende, drikkende og svette mennesker. Mennesker med ett bein og krykker, mennesker i rullestol. Små mennesker, store mennesker, gamle og unge. Alle farger, alle filer, alle utgangspunkt du kan forestille deg. Det var mennesker fra hele spekteret i et samfunn! Og de var så fulle av lidenskap at det nesten brant inni meg etter å være en av de! Ingen brydde seg om hvordan de danset, de bare gjorde det. Med innsiden ut. Resten av verden eksisterte ikke, de levde kun for øyeblikket, og for å danse gatelangs til dundrende samba og gledesrop. Og før jeg visste ord av det, gjorde jeg det samme.

De første stegene mine var som Diiwa, araberhesten jeg elsket, på vei mot en sølepytt. Hun var stiv som en stokk, hadde digre øyne og pustet tungt og motstridende. Jeg brukte kameraet mitt som en unnskyldning for å ikke danse. For jeg er som nordmenn flest – fanget av en slipsknute, men som jeg egentlig har fått så langt opp i halsen at det er på tide å rive den av. Så etter å ha slengt fra meg kameraet i leiligheten og kommet over sjokket gjorde jeg det. Jeg ga slipp på min egen stivbeinte kultur, hvor dansende mennesker edru blir sett på med pinlighetens øyne, og kastet meg inn i rytmene. Jeg ha’kke peiling på dans, så jeg kopierte bare måten brasilianerne rundt meg beveget seg på. For hvert rytmiske skritt jeg tok, ble jeg litt varmere i trøya som nå var uten slips, og plutselig VAR jeg en brasilianer! Jeg følte iallfall det. Et par øl senere var jeg strålende fornøyd med egen innsats, danset naturlig nedover gatene med resten av Belém, og priser meg lykkelig for at jeg kom til Brasil når jeg gjorde. For hosten min kunne fortelle meg at i karnevalsesongen er det karneval hver eneste helg, nesten uansett hvor i Brasil du befinner deg! Og jeg som har planer om å reise sørover og stoppe innom flere byer før jeg ankommer Rio for den store finalen, jeg kommer til å danse samba i søvne lenge før jeg rekker å lære meg språket her nede. Jeg vet jeg bare har sett én by, og vært her i tre dager, men med hånden på hjertet – jeg elsker Brasil.


ph_priv, Belém

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *