a walk in the park

Herregud! Jeg lurte systemet og har regelrett BRUTT meg inn på min egen blogg! Lenge leve Mikke! Og Kristoffer. Og meg selv, som til tross for den glitrende hårfargen min får til innbrudd som det her. Nå skal jeg kose meg med å godkjenne de over 200 (!!!) kommentarene fra dere som ligger og venter på meg, i mens kan dere lese hva jeg skrev i går: 

Obrigada! (Ingen verdens grunn til å starte innlegget med å si «takk» på portugisisk, skulle bare skryte til dere av at det første portugisiske ordet har festet seg) I dag har vært så fantastisk innholdsrik at jeg blir nødt til å spre det utover i flere innlegg. Alt jeg har opplevd er egentlig for utrolig til å i det hele tatt kunne beskrives, men typisk meg er å allikevel prøve – og det resulterer som regel i overdrevent mange ord. Her er noen av dem:

Det mest spennende med den nye hosten min, er at han aldri sier hva for noe lurt han har i tankene. Og jeg bryr meg ikke om å spørre heller, det var en skade jeg pådro meg på rekruttskolen. Å aldri vite hva dine neste timer bringer, gjør at du slipper forventningene og dagen blir til mens du går. Hverdagsmagi! I dag var en sånn dag. Vi var ute av huset rundt halv ti, hoppet på en buss og endte opp ved Republica Square. Hver søndag har de et digert marked der, med boder så langt øyet kan se – vakkert omkranset av trær, mennesker på søndagstur i parken, såpebobler og barn som strekker seg etter de. I bodene solgte de all slags suvernirer, småting av mange slag, lokal småmat (vi kjøpte et slags innbakt rundstykke til frokost), gullfisker i plastposer, jeg vet ikke hva de ikke hadde. Vi ble gående der en god stund, se på utsalget, menneskene og dragene de lekte med – før vi gikk et lite stykke og endte opp i enda en park. Der var det ikke marked, men det trengte det ikke heller. Det var totalt nydelig! Små tjern, bruer, de majestetiske hvite fuglene og en ro som ordene mine aldri kan male for dere. Belém vet hvordan de driver parker, det er det ingen tvil om. Og det fineste er hvordan de tar vare på fuglene sine. Husker dere de røde fuglene jeg viste dere? De har bygget en hel PARK i byen, den vi besøkte på lørdag, bare for å ta vare på de. Parken er helt åpen, så fuglene kan fly fritt om de vil, men de blir. Og det gjør parken så uendelig mye vakrere.

Men la oss PARKERe den biten av dagen, hehe. Etter å ha fordøyd idyllen i søndagens park nummer to, satt vi oss på en benk og ventet på tredjemann. Kameraten fra lørdagskvelden skulle bli med oss videre, og «videre» var som tatt ut av en film. Vi kjørte ut til havnen, satt fra oss bilen og gikk ombord i en veldig lokal båt. Den lå lavt i vannet, treverket var gammelt og passet i mitt hode ikke helt inn i den leirebrune viltre elven vi skulle krysse. Men det var litt av sjarmen, så jeg gikk smilende ombord allikevel. Turen over gikk som en drøm, og da vi endelig kom over falt jeg helt ut av det. Det var som å entre en helt ny verden. I ryggen hadde vi Belém, med høye bygninger, yrende liv og hektisk trafikk – foran hadde vi motpolen. Det var natur og jungel, kun avbrytt av et par trehytter og tynne pinnebrygger i tide og utide. Vi passerte rekken av en typisk filmkuliss, og gikk i land ved en resturant. Han hadde ikke trengt å si noe, for jeg så det helt fint selv på menneskene som satt der, men hosten min fortalte at turisme ikke var vanlig på denne siden av elven. De vet rett og slett ikke om båten som tar de med over. Og det kan de være lei seg for:

Det var absolutt perfekt der ute. Øverst til venstre ser dere hvor vi gikk i land. En brygge, og en resturant, midt i den frieste natur. Vi fant oss et bord, bestilte øl og spiste krabber. Jeg spiste til og med hodet, jeg orker ikke kalle det hjernen. Det var godt! Men det var omgivelsene som gjorde det uforglemmelig. Da vi hadde spist og drukket opp, viste hosten min meg det STØRSTE treet jeg noen gang har sett (vær glad jeg ikke tar med DET hjem, mamma!) Meg og stammen ser dere nederst til venstre. Galskap! Etterpå gikk vi mot båten igjen, og kom oss over elven tilbake til Belém. Der spiste vi, tok det med ro ved kameratens basseng før vi dro hjem for kvelden. Trodde jeg….. Helt til hosten min avbrøt meg i dagens Facebooking (for bloggen virker jo fortsatt ikke….), og spurte om vi ikke skulle gå ut en liten tur. Hva som ventet meg der ute må dere få senere, når jeg forstår det selv. For første gang i løpet av reisen fikk jeg kultursjokk. Det må det ha vært….

Fortsettelse følger!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *