I går kveld dro vi altså ut. Hosten min skulle på salsatimen sin, så han slapp meg av på en pub nede ved elven. En kjempefin pub – som jeg fikk helt for meg selv. Jeg, boken min og en Heineken. Jeg fant meg et lite bord så nærme vannet jeg kunne komme, og ble sittende der og lese i stummende mørke. Jeg enset ikke engang at en mann (som må ha vært manageren) kom bort til meg, før han plutselig satt på stolen ved siden av. Han spurte om det man vanligvis spør en blond jente som sitter og leser boken sin i bekmørket i Surinam, før han fikk bartenderen til å hente et lys til meg. Det var en papirpose med utklipte små hjerter som dannet et hjerte på. Så nydelig! Han sørget for å plassere den der hvor den ga mest lys til boken min, og så gikk han sin vei. Jeg elsker når mennesker gjør sånne små gode gjerninger som det, det er det som gjør verden så vakker!

Etter en times tid kom hosten min tilbake, plukket meg opp og kjørte oss til den gata hvor «alle» de lokale drar ut og spiser. Han bestilte suppe til seg, og en tallerken med ALT av lokal mat på til meg. Beskrivelsen av Surinamsk mat ligger i navnet. Nam. Det var ris av ulike slag, fisk, kylling, biff på grillspyd, kokosnøttstrø, spagetti. På grunn av den nederlandske koloniseringen og innflytelser fra andre land har ikke Surinam heller noe veldig typisk for seg, men jeg syns absolutt de klarte seg bra allikevel! Og jeg ble så mett!

I dag startet dagen med sitt rette element – regn. Det er regnsesong fra desember til februar, så at det ikke har regnet mer enn det lille det har gjort til nå er egentlig et lite under! Global oppvarming lenge leve! Dagens regnsesong varte heller ikke mer enn fem minutter, men det var nok til at jeg fikk et inntrykk av hvordan himmelen regelrett faller ned når sesongen slår inn for fullt! Vi tror vi har sett regnvær før, vi, men så har vi inte det ;ppPPpp

SE så langt håret mitt har blitt, forresten! Jeg har det jo alltid oppsatt, så jeg tenker ikke noe over det, men det her… Det er nesten rumpelangt! Jeg tok med både dét og rumpa mi ut mens solen tørket opp etter alle regndråpene. Skyene så jeg aldri noe mer til, så resten av dagen har vært HYSTERISK varm i solsteken! Og der har jeg stort sett holdt meg også, etter lunsjen på Zuz & Zoe. Jeg ruslet mot katedralen, igjen, som denne gangen var åpen – men fylt med pårørende og med en likbil på utsiden. Begravelser var ikke noe som stod på listen over ting jeg ville gjøre i Paramaribo, så jeg skiftet raskt retning og gikk ned mot elven i stedet. Og sånn gikk egentlig hele dagen. Jeg har gått hvileløst rundt, funnet postkort til en av dere fine, pluss familien, sett meg rundt og snakket med tilfeldige forbipasserende. ALLE snakker nederlandsk til meg her. Det kan både være bra og dårlig at de tror jeg kommer fra Nederland, ble jeg fortalt, på grunn av koloniseringen er det naturlig nok mange som ikke er så happy med å ha dem her – mens andre elsker dem av andre grunner. Selv blir jeg bare elsket fordi jeg går i kort shorts og har langt, lyst hår. Det er iallfall inntrykket, der det første de spør meg om etter et sleezy «hellooo ma’am!» er telefonnummeret mitt – ikke hva jeg heter. De fikk det ikke, selvfølgelig. De fikk ikke engang et nummer som ikke var mitt. For når jeg går med våpenringen min på hånda får jeg superkrefter, og føler jeg kan bekjempe alt og alle. Så jeg knyttet neven, kjente det strammet seg i kjeven, i alle musklene i hele kroppen. Som en muskelmaskin av en veddeløphingst som står i grind på banen, tripper, svetter og VET at han snart skal få løpe. Adrenalinet pumpet mens jeg forberedte hele kroppen min på det jeg var i ferd med å gjøre, spørsmål om hva som ville skje etterpå hadde jeg ikke engang plass til å stille meg – hingsten i meg MÅTTE få løpe. Jeg trakk pusten dypt, håndflatene mine svettet, jeg så på offeret mitt en siste gang…
Og så bare; «No. Sry. I don’t give away my number just like that.»

High five! Hæ? :DD Ååhåhåh! Den glemmer’n nok ikke med det første, neii…. Fikk som fortjent, ass.