the gypsy, thought from India


ph_priv

Jeg pekte på vannflasken min, holdt den opp og hevet øyenbrynene spørrende mot sigøynermoren som holdt et lite barn på armen. Barnet kunne ikke ha bikket 2 år engang, så liten han var. De vandret hvileløst rundt i gatene for å be om penger, om hjelp til å klare seg. Jeg ventet på svar, lot hele kroppsuttrykket mitt forbli et spørsmål om hun ville ha litt vann. Hun smilte og rakte frem koppen til svar, mens de kom min vei. Barnet tok automatisk hånden frem i tiggerposisjon da de var kommet helt bort. Han var for liten til å forstå noe, men var allerede oppdratt til å be om penger fra de hvite. Bevegelsen satt i den vesle hånden like selvfølgelig som å blunke. Som når en rutinert hund automatisk gir labb så fort den hører lyden av knitrende godtepose. Et triks man skal prise seg lykkelig for å slippe å lære det bort til sitt eget barn.

Jeg tok korken av, satte åpningen mot metallkoppen hun holdt frem og delte gladelig vannet mitt med mor og barn. Jeg passet på å fylle nok til flere munnfuller, og da koppen var full smilte kvinnen. Nikket, neiet, besvarte tilbudet mitt med hele kroppen, hun også. Jeg smilte tilbake, glad for å ha gjort noens dag litt bedre. Vann er grunnleggende for alt liv.

Vi sitter i tuktuken, på vei ned den samme bakken jeg nettopp hadde gjort en god gjerning i. Romkameraten min prikker meg på skulderen. På gebrokkent tysk-engelsk forteller hun meg at kvinnen jeg nettopp hadde delt mesteparten av vannet mitt med, hadde helt det som om det var verdiløst utover den tørre bakken så fort jeg var ute av syne. Barnet hadde ikke engang fått en slurk. Deretter hadde hun gått barfot videre til neste hvite menneske for å be om mer. Eller kanskje noe annet. Det grunnleggende for alt liv var ikke godt nok for henne. Jeg kan kjenne hjertet mitt falle i bakken sammen med vannet jeg forsøkte å gi henne…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *