Caribbean, baby!

Hey! Nytter ikke å starte innlegget med en hilsen på det lokale språket her, for det er ikke mer spennende enn engelsk. Jeg er i Trinidad & Tobago! I Port of Spain, som er hovedstaden. Landet er kjent for steel band-musikk, hvor oljefat brukes som instrumenter (copycat-Kaizers, hæ?), rosa flamingoer og asfaltsjøen – Pitch Lake. Øyene ble oppdaget av Colombus, og har vært både spansk, fransk og senest engelsk – det ble ikke selvstendig før i 1962. Bare spebarnet!

Noe av T&T’s historie måtte jeg google meg frem til, men mesteparten har jeg allerede fått servert av en lokal. Og det lenge før jeg satte føttene mine her! Husker dere jeg nevnte noe om den utrolige karmaen min i forrige innlegg? Vel, i dag igjen, dere…. Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette universet lenger, det er så uforståelig hvorfor akkurat JEG skal være målskive for så mye fint her i livet, så innmari heldig med alt. Uansett. I dag. Jeg gikk mot sete 6F i businessclass, på flyet fra Miami til Port of Spain. Hvorfor jeg som backpacker fortsetter å få seter i himmelens himmel aner jeg ikke, men jeg er jo ikke typen til å klage heller. Mannen i setet ved siden av meg stanset meg før jeg fikk satt meg ned.
«Sorry, is it possible that you could change seat with my daugther? She’s in 2F. Window seat aswell.»
«Yes, of course», smilte jeg og prøvde å krympe til kvart størrelse i det jeg kjempet meg mot strømmen av passsasjerer på setejakt i midtgangen. Jeg fant 2F, ventet tålmodig på at farens datter skulle flytte seg, og slo meg så ned ved siden av en liten, spe dame 50+.

Etter å ha levd i en snodig virkelighet på reis i noen måneder, har jeg for lengst merket meg at ting har en tendens til å skje for en grunn. Derfor slo tanken meg da jeg festet setebeltet i dette nye setet. Noe ville at jeg skulle sitte her ved siden av denne damen, og ikke den store mannen i 6E. Men hvorfor? For å redde begynnelsen på mitt karibiske eventyr, forstod jeg senere. For noen timer ut i flyturen kom vi i snakk, og jeg lot meg nok en gang vippe av pinnen av min egen flaks. Hun lurte på om jeg hadde noen kjente i Trinidad, jeg fortalte at jeg reiste jorden rundt alene. Hun var fra Trinidad selv, og likte ikke tanken på at jeg var på vei til Port of Spain uten kontakter, uten et sted å bo, uten noe som helst. Min plan var å ta en taxi til hvilket som helst hotell, spørre om ledig rom og se hvordan det gikk. Hun rynket på nesen enda en gang da jeg nevnte «taxi», og sa at jeg heller kunne sitte på med henne – de måtte forbi uansett. Jeg takket selvfølgelig ja, hun foreslo noen hoteller og…. Her sitter jeg. I 17. etasje på et dødsfint hotell, med utsikt utover hele havet. Og flaksen stopper ikke der – resepsjonisten ga meg gratis internett! Æh!

Jeg rakk heldigvis å utveksle nummer med Noreen, damen fra flyet, og ba henne ringe meg i morgen for å ta en kaffe – hvis hun orker. For kofferten hennes var nemlig full av parykker, og av samme grunn var hun i Miami….. Det er alltid de beste menneskene på jord som får svi, er det ikke?

Nå skal jeg legge meg i min syke kingsize bed, og våkne opp til det karibiske hav i morgen! Gleder meg til å se mer av dette flamingolandet i karnevalmode, og til å fortelle dere om det etterpå! Ta vare på hverandre, der hjemme, og send noen gode tanker til skjønneste Noreen. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *