ph_priv, Beverly Hills, Los Angeles, USA

Dere har helt rett. Og jeg oppnår nirvana hver eneste gang jeg nærmer meg tanken på at jeg har vært der, eller kaster et blikk på de siste bildene mine. Før vi kjørte fra hotellet i dag, sjekket jeg mail i full fart for å se om leseren jeg vil sende et L.A.-postkort til hadde svart meg, og jeg takker alle som evt måtte bo i andre etasje for at jeg gjorde akkurat det. Ikke bare hadde han sendt meg sin egen adresse, han hadde funnet frem adressen til Dr Phil for meg! SELVESTE! Jeg strikket meg, helt ærlig, ikke en genser av forhåpninger for det, men jeg tok med meg adressen og tenkte at jeg ikke hadde noe å tape uansett.

Da vi var ferdig med dagens første utflukt, til the OC og Newport Beach (viser dere bilder senere!), la vi inn adressen jeg hadde fått på GPS’en og kjørte mot Beverly Hills – igjen. Jo lenger vi kom, jo sykere ble husene/villaene/slottene/katedralene/jegvetikke. Beskyttende busker høye som skyskrapere, biler produsert i himmelen buskene skrapte på, og jeg kan banne på at vi må ha kjørt forbi husene til MINST syv av Hollywoods A-kjendiser på veien ut til adressen. Hadde likt å vite, men ingenting slår det vet nå.

GPS’en tok oss lenger og lenger vekk fra de overeksklusive nabolagene, det ble lenger mellom husveggene og enda flere busker. Vi ble bedt om å kjøre opp en snirklete bakke i overraskende dårlig stand, ned en annen, til høyre og så venstre. Trangt og humpete. Jeg tok bilder på måfå, i hytt og pine, bare for å huske hvordan det så ut i Beverly Hills, og så….. Det øverste bildet, som jeg helt tilfeldig tok….?

DER BOR DR PHIL!!!!!!!
«You have reached your destination», sa Åse etterhvert med sin monotone stemme, ribbet for entusiasmen som nesten rev i stykker passasjeren hennes. (Vi har døpt GPS’en for Åse.) Vi hadde kommet opp den aller siste bakken, og stanset bilen. Jeg stirret på Åse, som nå var fornøyd og stum – stirret på porten utenfor, helt handlingslammet. Lone (supersjåfør, kjæresten til fetter!) kjente igjen huset fra Google, jeg kjente skrekkblandet fryd. Visste ikke om jeg skulle tørre å gå ut, visste iallfall ikke om jeg skulle tørre å gå ut med det store kameraet mitt…. Så jeg bare gjorde det. Genseren jeg aldri strikket av forhåpninger før vi dro, ble nå vevd på highspeed av ekstase, starstruckness og elleville endorfiner. Jeg oppnådde nirvana på stedet, dette var ikke engang planen min da jeg kom til LA – men plutselig stod jeg der, utenfor min største helts port! TAKKET VÆRE EN LESER! (Og Åse.) Han får takken sin i postkortet jeg skal sende, så jeg skal spare dere for den talen. Nå skal jeg legge meg med ekstasegenseren min på, og mentalt krysse av «Oppsøke Dr Phil» på listen over ting å gjøre før jeg dør. Og så skal jeg sovne stille inn til den nest siste natten i Los Angeles – og det fullstendig lykkelig!

I FOUND DR PHIL’S HOUSE TODAY! I am so happy I could die. He has been my hero since forever. And I couldn’t have found him without my reader, THANK YOU SO MUCH for doing the effort! That made my 2013!