«Herregud!!» utbrøt jeg høyt, og kjente haken min treffe dørken. Og er det noe som hører sjeldenhetene til, så er det at jeg utbryter noe som helst. Jeg er en jente svøpt i stillhet, og reagerer som oftest verken hørlig eller synlig på underverkene rundt meg – enda så fylt med ekstase jeg egentlig er inni meg. Men mennene ombord på Corall Queen fikk verken med seg min once-in-a-lifetime-reaksjon, eller det som utløste den, for motoren overdøvet meg, og de stod i dyp konsentrasjon og surret fiskesnører av hele sine hjerter.

Mitt eget hjerte stanset nesten, og hvordan i all jævla verden de klarte å IKKE få med seg den gigantiske hvalen som nettopp hadde kastet seg kraftfullt opp fra havet, ti meter bak båten vår, forstår jeg ikke. Jeg mener det, det er det sykeste jeg har sett! Tiden min stod stille. Hadde båten vår vært ti sekunder treigere, hadde det gigantiske beistet stanget i oss, kanskje gjort oss til pinneved, på veien sin opp i det luftige element. EN HEL HVAL! Og alt gikk i klassisk saktefilm, det føltes ut som den svevde og snurret rundt i en evighet, før den gikk ned i havet igjen med et bemerkelsesverdig lydløst plask. Mennene, som stod omtrent der jeg står på bildet over, hadde ansiktene halvveis vendt utover, men fullstendig fokus på snørene sine. Enset ikke resten av verden, det kan de ikke ha gjort. Jeg, som satt både lenger inn og lenger vekk fra hele surrealismen, satt bare og måpte etter det lille utbruddet mitt, og kunne ikke fatte og begripe hvorfor ingen av mennene reagerte på det som nettopp hadde skjedd. Da hvalen (selvfølgelig…..) var under overflaten igjen, løftet en av de blikket og la merke til det digre, hvite «fotsporet» dyret hadde etterlatt seg. Han snudde seg mot meg, og kan ikke ha misset det vantro uttrykket mitt. «Was that a whale?» spurte han. Nesten komisk. Som på film, når 3. verdenskrig utstpiller seg blodig bak hoverpersonens rygg, men så fort han snur seg skifter scenen og hele verden løper over en blomstereng og synger Barn av regnbuen i stedet, som om ingenting har skjedd. Jeg hadde lyst til å fare opp, veive med armene og lire av meg adrenalinsfraser tatt fra en annen verden, men stammet bare frem et bekreftende «Yes», litt mer oppglødd enn vanlig på utsiden, mens innsiden overgikk all verdens fyrverkeri fra natten i forveien.

Jeg fikk selvfølgelig ikke tatt bilde av mesterverket, var for handlingslammet til det, men synet vil forfølge meg resten av livet. Det var så overveldende og mektig! Hvis dette er standaren for mitt 2013, tørr jeg ikke tenke på hva som venter meg resten av året!

Åja, forresten. Jeg var egentlig bare på fisketur. Vi fisket fra 06:00 til 11:30, og fikk ikke mer enn en liten drittfisk – av alt det kule som finnes der ute! Men jeg gir faen, hvalen gjorde det verdt det. For det mener jeg, det ER det sykeste jeg har sett!