en perle i det stille hav

 «Stillehavet», oh the irony…. Det er vel alt annet enn stille! Jeg følte meg som et miniatyrmenneske laget av fyrstikk der jeg stod og så utover naturkreftene som rev og slet i det turkise og blå. Hypnotiserende skjønnhet, men åh så dødelig! I dag dro jeg altså tilbake til den vakreste stranden jeg har sett på Guam, Juan viste meg den her om dagen, da vi var ute på eventyr. Den pleide å tilhøre en chamorro i gamle dager, men jorden ble regelrett tatt fra han fordi høyere makter «skulle beskytte en fugl». ????? Se på stedet da, dere, yeah right at de tok det fra han bare for å beskytte en fugl….

Perlen ligger gjemt et stykke forbi Andersen Air Force base, og veien ut dit er så ødelagt at de færreste bryr seg om å ofre dekkene sine for å dra dit. De kan angre! Hvit sand så langt du kan se, omkranset av jungel, viltre, majestetiske bølger i turkis og intet tegn til menneskeliv. Perfekt! Men sarkastiske «Stille»-havet serverte de voldsomste bølgene i dag, med en matchende vind til – så det var for farlig å bade. Jeg ble gående langs stranden og plukke vakre skjell og koraller i stedet, kunst som havet har spyttet fra seg. Også ble jeg liggende i sanden og lese bok hele dagen. Akkurat nå leser jeg «Hotellet på hjørnet av bitter og søt» , det føles så rart å lese den nå som jeg faktisk befinner meg her i 2. verdenskrigland! Med japanerne, amerikanerne, i Kina har jeg til og med vært. Dere som har lest den skjønner hva jeg snakker om, boken er nydelig, men fæl. Og litteraturen blander seg skilleløst med historiene Juan forteller meg fra virkeligheten, jeg blir helt borte av det! 1942 is the new 2012.

Men NÅ er det drink nede ved stranden å få! Tusen takk til dere som allerede har brukt stemmene deres på meg, jeg blir så GLAD! Hadde følelsene mine vært et juletre, hadde dere vært pynten <3

Google translate it, I don’t have the time, sorry!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *