if this day was a man, I would marry him


ph_priv, Intramuros, Manila, Philippines

I kveld spiste jeg rosene fra en filippinsk bryllupskake til kveldsmat. Og når dét blir avslutningen på dagen, kan dere bare forestille dere hvordan forløpet frem til dette siste måltidet var!

Jeg ble plukket opp av hosten min og crewet hans rundt klokken 9, og kjørt til Intramuros for å leke der mens de var på bryllupsfotooppdrag. Den dårlige researchen min gjorde at jeg hadde fått for meg at Intramuros bare var en gammel vegg i Manila, men herregud – det er jo en hel bydel! Og så så fin den var! Gamle bygninger, historie, små butikker, de nydelige gatene. Jeg ble gående rundt og bare se i flere timer, merket ikke engang at sekundviseren gikk der sammen med meg. Da den og jeg nærmet oss kl 15, klappet jeg sammen dagboken min, hoppet ned fra muren jeg satt og skrev på og tok farvel med filippiner’n som holdt meg med selskap. Jeg får så mye oppmerksomhet her nede at jeg snart ikke blir å snakke til! Hvordan skal det gå med selvtilliten når jeg kommer hjem til /ignore-Norge?

Jeg møtte hosten min og crewet utenfor St Augustin kirke, hvor bryllupet akkurat var ferdig. De skulle ta bilder av paret, og kastet et kamerastiv på meg, bare for at det skulle se ut som jeg var en av de. Jeg diltet etter som en liten valp (med et kamerastativ), trollbundet av hele scenarioet rundt meg. Så vakkert! Da jobben var gjort, kjørte vi mot neste oppdrag – etterpåfesten, før sjåføren tok meg med videre til the Mall of Asia. Det tredje største kjøpesenteret i hele Asia. Jeg tror ikke de juger, da, for å si det sånn. Det var enormt! Før jeg kastet meg over det, gikk jeg til sjøsiden for å få med meg solnedgangen. Der satt jeg meg på kanten av muren, sammen med 1 km med filippinere. Det var (enda) et sånt øyeblikk som gjør livet verdt å leve. Jeg fikk sjøspruten i ansiktet, brisen lekte med håret mitt, jeg var lykkelig!

Da solen smalt i vannet, løp jeg inn for å rekke mest mulig før sjåføren kom og hentet meg igjen. Jeg ville ikke kaste bort tiden på middag engang, så jeg kjøpte noe ræl fra McDonalds, tok det med meg inn i senteret og satt meg rett på gulvet for å spise. Skikkelig sjarmerende, sikkert, vi snakker klasse. Deretter løp jeg lykkelig inn i Zara, Forever21…. Og så skjedde det som i teorien aldri skal skje. Jeg ble sjekket opp! DET skal jo i teorien skje, såpass skal mamma og pappa ha, men det var bare dette med åstedet! Midt blant klesstativene i Forever21! Ingen menn skal i utgangspunktet befinne seg der, men han hadde sett meg sitte der på gulvet og spise McDonalds-mat (….herregud….), og vennene hans insisterte på at han skulle gå bort til meg. Så det gjorde han, og spurte om jeg ville bli med og ta en kaffe. Jaktinstinktet mitt knuste dessverre håpet hans, det var julekjole som var byttet mitt i dag – ikke mann. Så jeg forklarte at jeg hadde dårlig tid, han tok meg i hånden og forsvant. Det gjorde absolutt ikke selvtilliten min.

Like etterpå fikk jeg beskjed om at sjåføren var på vei, så jeg stresskjøpte en uprøvd julekjole fra Zara i ASIATISK str small (hvor optimistisk er du ikke da?!) og løp ut. Der ble jeg møtt av tidenes juleparade med musikk, lys og dansende pepperkakemenn, med sjåføren min som finale. Han kom seg jo ikke forbi, stakkar… I bilen spiste jeg altså roser, og nå har de farget kinnene mine også. Roser i kinnene, for så lykkelig er jeg!

I’ve to pack my back for Iloilo tomorrow, it’s late, so please google translate to read about my wonderful day in Manila <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *