namaste

«Reiser med stil», tenkte jeg mens jeg manøvrerte kroppen min ut av kveldens miniskjørt og inn i Aladdins mykeste haremsbukser, i baksetet på en taxi. Blikket mitt festet jeg i speilet for å se til at sjåføren gikk glipp av den lille løsaktige forestillingen som utspilte seg bak ryggen hans. Guden som hang dansende i takt med rattbevegelsene i frontruta hadde neppe tilgitt han hvis han hadde fått med seg det.

For et stress det ble! Så liten tid til en så fin middag på stranden i den indiske solnedgangen, plutselig måtte jeg bare kaste fra meg 500 rupies for det jeg akkurat hadde svelget, og forlate alle jeg har delt så mange minner med, så brått. Jeg hadde ikke engang tid til å se meg tilbake der jeg travet gjennom sanden, for taxien stod allerede klar, og flyet mitt ville nok ikke vente. Det hele gikk litt for fort for meg, og før jeg visste ord av det satt jeg altså der og vred kroppsdelene mine i unaturlige vinkler i baksetet på en taxi for et stykke tøy. Og igjen på stranden satt en gruppe med himla fine mennesker jeg har delt 14 dager av livet mitt med, som jeg ikke aner om jeg får se igjen.

Vel ute av finstasen tørket jeg et par svettedråper fra pannen og lot blikket falle nedover den nye versjonen av meg selv. Genser fra Sør-Afrika og bukse fra India, de eneste faktiske bevisene på at eventyrene jeg akkurat har lagt bak meg ikke bare var en ubegripelig drøm. Bak de store blå svever det også et helt hav fylt av lukter, mennesker, følelser, opplevelser og inntrykk jeg skal bære med meg med silkehansker resten av livet, men noe av det er liksom for utrolig til at jeg klarer å ta det innover meg, så det er enklere å stole på minnene når jeg kan føle stoffet kile mot huden.

Jeg sa meg ferdig og fornøyd med skifteshowet, ga slipp på stresset og flyttet blikket ut av vinduet som i fortfilm viste meg konturene av landskapet på vei mot flyplassen i Goa. Sakte men sikkert senket roen seg i meg, og tankene gled inn på ryddig rekke igjen. Jeg tittet nærmere, og forstod at det ikke var mer oppløftende enn en rekke med miserable fanger, lenket sammen i føttene, på vei mot noe ála evig smerte. For det gikk opp for meg hva jeg akkurat hadde tatt farvel med, og hvor jeg var på vei. Det er så mye enklere når det ikke er så stille rundt meg. Men taxisjåføren skrudde aldri radioen på.

Med rett fokus kunne jeg se mitt eget speilbilde i glasset jeg stirret ut av – det eneste som skilte meg fra den indiske natten utenfor. Den natten jeg rakk å elske før jeg måtte videre. Jeg kunne se at de store blå var faretruende blanke, og jeg sukket helt inn til beinet. Følelsene mine var akkurat som den indiske trafikken utenfor. Kaotisk og fra alle kanter, samtlige ville frem på en gang. Det gjorde meg apatisk, og tom. Jeg trodde ærlig talt ikke at denne avreisen skulle stikke like dypt som da jeg la Sør-Afrika bak meg, men den lille dråpen som stille fant veien nedover kinnet mitt proved me wrong. Hvor mange avskjeder skal et lite hjerte være nødt til å tåle?

«Om namaha shivay», hvisket jeg for siste gang idet jeg mistet kontakten med den indiske jorden under meg, og satte kursen mot den neste. Nå sitter jeg på hotellet mitt i Bangkok, og venter på at Kina skal reparere sorgen over enda et tårevått farvel. Jada, så skal ‘a GRINE seg rundt jorda da vettu.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *