dette er å danse på bordet

Åh, i dag har vært et eneste lite eventyr! Jeg våknet litt utover morgenen til strålende sol, tok en deilig dusj og tenkte at I DAG var dagen for å gjøre det jeg har drømt om å gjøre helt siden jeg kom hit igjen på mandag. Så jeg knøt på meg joggeskoene, pakket sekken og dro ut for å tygge litt på livet.

Table Mountain. Jeg skulte bort på henne hele bussturen, som om hun var byttet mitt. Og det var hun jo.
Jeg har blitt dritflink til å ferdes rundt her, forresten. «Typisk Marie» hadde vært å holde seg på backpackerhjemmet og stranden nedenfor hele uken, bare for å slippe å kaste seg ut i kollektivet. Nå biip’er jeg busskortet mitt som bare det, og reiser inn til byen i tide og utide!

Da jeg kom frem til Civic Centre begynte jeg bare å vandre i håp om en åpenbaring om hvor jeg skulle, igjen. Denne gangen kom den i form av en undercover taxisjåfør. En ung afrikaner vinket meg bort og ledet meg til bilen sin, feelingen min stemplet han som «snill» – og så var vi på vei!
Apropos, taxiene her er virkelig ikke til å bli klok på. Noen har et velkjent, lysende skilt på taket, men de har jeg ikke engang fått testet ut enda fordi undercovergjengen er så sykt . De bruker bare privatbilene sine, som de har en eller annen lisens på for å kunne drive lovlig virksomhet med, og tar like mye betalt som en skiltet taxi, av og til mindre. Og så har vi  «shuttle-bus», eller «rape-bus» som de ble kalt i Port Elizabeth (fint, vel) – som er superbillig, og tar opptil 16 kunder på en gang. Taximania, åh, som de kniver!

Vel oppe skjedde det sykeste. Jeg takket sjåføren for en trivelig tur, tipset han av gårde og begynte å gå mot stien som ledet opp til toppen av TM. Plutselig hører jeg noen rope navnet mitt, jeg ser forvirret rundt meg og rett på de to amerikanske damene jeg jobbet med på Kwantu! Herregud, hva er sjansen! Cape Town er en by like stor som hele Østfold tilsammen, men tilfeldighetene ville altså ha oss samlet i bunnen av dette fjellet, på samme dag, til akkurat samme tid. Verden er fantastisk. Jeg ble så glad for å se de igjen!

Men – de var på vei ned, og jeg opp, så vi skilte lag igjen, og jeg fortsatte oppdraget. «Hi, I want to hike up the mountain, where do I start?» Mannen kastet blikket umiddelbart i bakken for å sjekke skoene mine, målte den lille blondinen fra topp til tå og bare… «Are you going up alone…?» Jeg nikket og smilte, «You should be two or three, in case something happens…» …og tok den overskeptiske tonen hans som en utfordring. «Do you have some energy, chocolate, water with you?» Etter å ha forsikret han om at jeg både hadde godteri og nok vann med meg i sekken, gikk jeg videre i retningen han pekte.

Etterhvert kom jeg til starten på stien som skulle ta meg med til himmelen. Der stod det to nye menn jeg måtte forklare meg til.
«Uhhm, ladies shouldn’t walk up here alone with values, it’s not safe.» Herregud, drit nå i kameraet, tenkte jeg, og lurte på hvor jævlig desperat den tyven måtte være, hvis han klatrer 1000 tunge meter opp bare for å muligens kanskje finne seg et ransoffer.
«Is it that dangerous…?» Jeg bannlyste tanken på å avbryte oppdraget mitt.
«Well, if something happens, we are down here and you are up th… If you walk alone and get sick, or if something happens… Of course, people are running up and down all the time, so… Do you have enough water? OK, good luck.» 

Herregud til undervurdering. Det var hyggelig at de var redde for meg, altså, men trangen til å gjennomføre ble bare enda større med all skepsisen. 2,5 år i militæret har lært meg hva som kreves av meg for å kunne bestige et fjell og holde ut lange marsjer, så at jeg er tynn og har blondt hår trenger ikke nødvendigvis bety at jeg går i stykker av et vindkast. (hør på miss etterpå-selvgod, jo, ehe)

Turen opp var ubeskrivelig. Jeg skal ikke juge og si at det var et barneskirenn, for det var det ikke. Beina mine skalv etter bare ingenting, jeg fikk føle på det hatet jeg ble kjent med i Forsvaret igjen, og jeg måtte flere ganger ta meg sammen for å klare å holde på motivasjonen. Det var så forbanna mye OPPOVER! Åårh! Og så breath-taking vakkert.

Ca halvveis, ca dritsliten i beina, ca umotivert fordi jeg ikke hadde møtt mennesker på ca dritlenge. Men under alt sammen strømmet en stolthet for at jeg i det hele tatt hadde begitt meg ut på det her helt alene! Og en kunnskap om at så fort jeg fikk presset meg over toppen, ville mestringsfølelsen delete alt av frustrasjon som hadde steget parallelt med antall meter oppover. Og før jeg visste ord av det:

Var jeg i himmelen! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så ruset på livet ble jeg. En del av meg ville bare bryte den slående stillheten der oppe med et gledeshyl, den andre ville danse. Jeg hadde så lyst til å dele øyeblikket med noen, men samtidig ikke i det hele tatt for da ville ikke stillheten jeg opplevde der oppe ha vært den samme. Verden vår er magisk, dere, vi må virkelig slutte å ødelegge den.

Det var så rart da jeg kom opp, for det virket som jeg hadde hele toppen for meg selv. Jeg så ingen, hørte ingen, uansett hvor jeg gikk var det bare meg, himmelen og stillheten. Senere forstod jeg hvorfor, jeg hadde tatt til venstre i stedet for høyre da jeg kom opp – det var til høyre på toppen alle turistene stod og fotograferte i kor. Til venstre var det bare meg mot natur. Jeg er så glad jeg fikk oppleve dét også, den stillheten er noe av det vakreste jeg ikke har hørt på lenge.

Cape Town fra toppen av Table Mountain! 1086 m.o.h. Brukte 1,5 time å gå opp, mannen i bunnen bare «3 hours». Si at dere er stolte av meg, a.

I hiked up Table Mountain today – all alone! I’m so proud I could scream! 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *