welcome to my new neighbourhood

Hej! Reisen har gått videre, og jeg er minst fem riper i hjertet rikere. Fattigere, vil jeg heller si, for riper i hjertet er vel ingen rikdom. Å forlate de siste medlemmene av vår lille Kwantu-familie var hardt, men nødvendig. Trøsten er at jeg har fått én veldig god grunn til å reise til Australia, og to gode grunner til å besøke England igjen!

I skrivende stund er jeg tilbake i Cape Town, og prøver ut det ordentlige backpackerlivet ved å bo på et backpackerhjem. Love it so far! Turen hit gikk ikke knirkefritt, men Sør-Afrikanske menn fra oven saved it. Først kom aldri Kwantu-transporten min til flyplassen, han måtte «gjøre noen ærend først», og jeg hadde derfor mistet flyet mitt hadde det ikke vært for at sjåføren Gerry tilfeldigvis stoppet innom hostellet vårt. Timing og tilfeldigheter, dere. Jeg elsker denne verdenen!

skulle Saltycrax egentlig hente meg på flyplassen da jeg landet i Cape Town, det hadde jeg betalt dem for. Men flyet mitt fra Port Elizabeth var én time forsinket, så da jeg endelig kom frem stod det ingen der og ventet på meg. Jeg tok det (som vanlig) med knusende ro, og tenkte at «det årnær sæ» i ekte Fredrikstad-ånd. Og det gjorde det, jo:

En tilsynelatende viktig, afrikansk mann i dress stod og fiklet med bilnøklene sine, og la merke til hvor fortapt jeg så ut der jeg svevde rundt, sikkert. (I den grad det er mulig å «sveve» med en full 80 L-ryggsekk på.) Han spurte om jeg trengte «shuffle-bus», jeg forstod han ikke, og forklarte at jeg egentlig skulle bli plukket opp, men at…., og så tok han bare saken, bare! Brummet noe om at «you have paid them to pick you up, and they are not here….», mens han førte meg rundt på flyplassen. Jeg trakk bare mentalt på skuldrene, diltet etter og stolte på at den gode magefølelsen min ville få meg trygt hjem. Dessuten lignet mannen på den snille rektoren i TV-serien «Boston Public», og det måtte jo være et godt utgangspunkt*. Så jeg tok i mot hjelpen hans.

Etter en lystig 350R**-biltur var jeg omsider fremme ved Saltycrax. Sjåføren/rektoren min ga meg en kvittering, og ba meg kreve penger tilbake. Jeg hadde ikke engang betalt 350R, som det egentlig kostet, for kontantene mine strakk ikke til! Det gjorde han ingenting, han bare «there’s always another time!» og forsvant i den happyblå bilen sin. Noen mennesker, ass. Takk, bare.

Så – her er jeg, og her er det nye nabolaget mitt! Table Mountain – dere husker det kanskje fra sist jeg var her. Fjellet er så rart, det er HELT rett og ser ut som et bord, og selvom himmelen ellers er skyfri er det ALLTID en sky «på bordet» – akkurat som en duk! Fascinerende, veldig fascinerende. Stemningen her på Saltycrax er fantastisk avslappende, og jeg har allerede blitt kjent med Oliver fra Nederland, to danske backpackere og jeg fant en norsk en! Jeg er så språkforvirret ut av en annen verden, snakker norsk og engelsk om hverandre – uten å ha kontroll på hvem som egentlig forstår hva. Så her kommer jeg til å ha det fint den kommende uken, før jeg konverterer til livet som sofasurfer igjen!

Sånn. Et livstegn ble til 2913, sier Word. Det får holde. Hva har dere startet uken med? 

*kødder, jeg er ikke SÅ naiv. Men han så veldig snill ut! 
**350 R = 350 Sør-Afrikanske Rand 

Hey! The journey has continued, and I’m five heart-scratches richer. Saying goodbye to all of the Kwantu-family was hard, but necessary. At least I now have a good reason to go to Australia, and two good reasons to go back to England again! Right now I’m back in Cape Town, staying in this backpackerhome – Saltycrax. I love it here! And the people I’ve met so far is just great. I’ve met some Dannish people, Swedish, and I even found a Norwegian! So now I’m really confused about when I’m supposed to talk English, and when I can talk Norwegian again…. I’ll maybe figure it out, some day. Staying here for 7 days, and then I’m gonna continue my couchsurfing. See you later!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *