Det er min nest siste natt i verdens tryggeste seng, møblert like over hodene til fineste mamma og pappa*. Bare gulvet skiller oss, og deres Zzz’er står i sterk kontrast til mine utrop- og spørsmålstegn som legger sine urolige preg på min nest siste natt i verdens tryggeste seng.
For bare én time siden satt jeg tilfreds i sofaen min, og feiret lyden av norsk høstvind og piskende regn mot takvinduet, med fantastiske forestillinger om den afrikanske, solfylte våren som vil ta meg i mot på flyplassen om bare et par døgn. Men forestillingen ble plutselig en livaktig generalprøve, for nå er det alvor, det er straks premiere. Da er det realiteten som kommer på scenen, og plutselig er jeg redd: Det er jeg som har hovedrollen, og jeg vet ikke om alt sitter!
Et sted mellom forventninger, drømmer og sommerfugler lusker nemlig disse klare øyeblikkene, hvor det går opp for meg hva jeg er i ferd med å gjøre. Ett øyeblikk….. Jeg begynner å innse hvor lenge seks måneder egentlig er, hvor alene «alene» er, og hvor mye et savn og en usikkerhet faktisk kan veie. Ett øyeblikk, sa jeg. Det går opp for meg hvor mye menneskene i livet mitt betyr for meg, og hvor lite lyst jeg egentlig har til å dra fra de, …jeg vet ikke lenger, jeg? Disse nådeløse øyeblikkene sprer seg lynraskt til beinet, setter tankene på spinn og hjertet i høygir. Med dette nye tempoet, som har kurs mot et panisk sammenbrudd, resonerer jeg meg febrilsk bakover i prosessen – igjen, og til der det hele startet; Drømmen som brant bak ribbeina, beslutningen om å dra, fantasiene om hvordan det vil bli, ooog der er øyeblikket over.
Disse øyeblikkene hvor jeg ser alt så klart er dødsviktige for å teste meg ut om jeg faktisk er klar, og bevisst på hva jeg gjør, men heldigvis varer de aldri så lenge. For bare i løpet av disse rekkene med bokstaver, har hjertet sluttet å prøve å rive seg løs fra gitteret laget av ribbein, og forestillingene mine om hvor fantastisk verdensreisen kommer til å bli, er atter en gang tilbake. Ett blikk på drømmen i stedet. Sist gang jeg snudde den bedagelige hverdagen min på hodet, endte det i et toårig uniformert eventyr uten like. Rekruttskolen lå selvfølgelig noen mil nærmere enn det Sør-Afrika og resten av verden gjør, men herregud, hvilken eksplosjon av opplevelser dette her også har potensiale til å bli!
Nå skal jeg nyte min nest siste natt i verden tryggeste seng allikevel, panikken er avlyst. Vi snakkes i morgen, superpeople! 1 jævla dag igjen til avreise!
*Åh, som jeg elsker dem.
This is my second last night in my bed at home. Wow. Actually, I almost freaked out tonight, because I suddenly realized what I’m about to do: I’m leaving my safe, beloved harbor for six months to travel the world alone, ffs! This is crazy. Luckily, the total panic-attack was cancelled, ’cause I came to myself again and thought of how totally WILD and awesome this is going to be! Six months are nothing in a lifetime-perspective, I’m so gonna have the time of my life out there! And as I hear the cold, Norwegian storm of autumn, together with the pouring rain on the roof, I feel so great. I’m leaving this crap for an African spring – what is THAT to freak out for?
