dykk i arkivet, bokstavelig talt

I dag er det allerede ett år siden jeg ble med Sjøforsvaret ned i en levende gruppeklem, langt, langt under havoverflaten.

Ett år siden jeg paranoid kastet fra meg nøkkelringen fra vesken min på bryggen i Bergen, fordi det var en hest på den og hest ombord på ubåt bringer ulykke. Det er fordi hester trakk likvognene i gamle dager, og du vil ikke ha med ting som forbindes med døden ombord i en ubåt, fortalte de meg. Jeg ble introdusert og sjarmert av den overtroiske kulturen mens jeg var der tre dager under vann.

Det er ett år siden jeg fikk min andre gulrot, som belønning for at jeg hadde doblet lesertallet mitt for andre gang. Den første gulroten var en tur i jetjagerfly, for dere som har hengt på siden den gang. Hva som var størst av jagerflytur og ubåttokt kan jeg ikke si. Begge deler er bare for utrolig, jeg har vanskelig for å tro på bildene mine når jeg ser hva jeg faktisk har vært med på. Det var vel like stort, på hver sine måter, i hver sin gren. Og alt takket være DERE (og gulrotsjefen). Jeg føler jeg skylder dere et helt liv!

Det er ett år siden jeg lærte at den beste maten i hele Forsvaret blir servert på havets bunn. Herregud, for noen måltider det var der nede. Og for en magisk stemning. Vi fikk gå i CROCKS til uniformen!

Ett år siden jeg beskrev for dere hvor trangt og hyggelig det var ombord på Utstein, hvordan vi levde i en gruppeklem der nede men allikevel hadde rom nok til å være alene.

Ett år siden kommentarfeltet mitt havnet på dypet, og ordet «hest» ble paranoid klusset vekk av besetningen før det ble hengt opp. Sånn sett har jo noen av dere også vært indirekte ombord på en ubåt! Iallfall skriftlig. Smil.

Det er ett år siden jeg sov i den minste sengen jeg har sovet i noen gang, føltes som å ligge i en bokhylle. Det var en annen som prøvde å sove også, uheldigvis akkurat da jeg fikk prøve å styre hele ubåten, og dro litt for hardt i spaken så det tippet helt og sovende mannskap ble slengt ut av bikkene sine. Aaahh, hysterisk! Jeg fikk helt angst, og som besetningen lo….

Ett år siden jeg hadde en av de største opplevelsene så langt i mitt liv, da jeg fikk være med ubåtvåpenet ned på en tredagers tokt under overflaten. Da jeg tilfeldigvis møtte et par av mannskapet under en messemiddag for noen få uker siden, fortalte de at kravene for å bli med ned har blitt strengere nå. Det forsterker den følelsen jeg har av å være dritheldig. Van(n)vittig dritheldig.

Silhuetten til venstre er meg, bildet ble tatt mens vi seilet pent inn til havn igjen. Etter tre dager i en UBÅT! Jeg kommer ikke over det…. Been there, done that, det minnet skal jeg flette inn i rullatoren min på gamlehjemmet så jeg har noe fint å fylle hodet og dagene mine med.

Hva gjorde dere for akkurat ett år siden?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *