lesermail av typen som får meg til å grine

Jeg satt pent og pyntelig i sofaen med rak rygg og leste gjennom mailer på iPaden. Fingeren gled mens øynene danset nedover ordene, bydde opp hjertet mitt til å bli med på dansen, og etter siste punktum falt jeg bakover i sofaen med den beste følelsen i verden, og verdens største smil. Jeg vet jeg maser mye om at dere skal følge drømmer, stå på og leve livet, men at det jeg skriver faktisk når så inn til dere at dere blir inspirert nok til å gjøre det er helt overveldende. Og at dere bruker tid på å fortelle meg nettopp det topper ALT. Jeg skjønner det ikke selv, at jeg faktisk kan ha noe påvirkningskraft på noen som helst, jeg er jo bare… meg! Jeg forstår ikke hva jeg har gjort som gjør at jeg fortjener mailer som det her. Jeg ble så lykkelig og inspirert da jeg kjente hvilket pågangsmot og hvilken viljestyrke som lå mellom linjene, at jeg bare må dele den med dere. Mange ville gitt opp etter å ha fått en beskjed om at du ikke har det som skal til. Unntaket er jenter som nekter å gi opp før de virkelig har prøvd alt, jenter som kan sende meg mailer som denne:

Hei igjen!

Kan godt hende du ikke husker det (du ser det kanskje nå, hvis den «svar»-greia i mailen min fungerer?) men jeg sendte deg iallefall en mail i februar, også svarte du at jeg skulle si ifra hvordan det gikk på sesjon. Siden jeg er den stalker-personen jeg er, bestemte jeg meg jo også for å gjøre det!

Det er iallefall ikke til å legge skjul på hvor nervøs jeg var. Fy f**n så nervøs jeg var! Ettersom jeg hadde ringt inn til Forsvaret flere ganger i forveien for å forsikre meg om at iallefall synet ikke kom til å bli noe problem, rakk jeg jo velvillig frem optikerattesten jeg hadde vært så flink og ta meg. Legen kastet et blikk på den, et kort blikk. Feltudyktig. Idet legen sa det var det som å få et slag i trynet, og jeg tror ikke jeg skjønte helt hva han mente med en gang. Også grein jeg, foran legen med briller og skjegg. Leenge. Og gode gud så liten jeg følte meg da. 

Alt det andre gikk veldig bra, klarte utdanningskravet på alt det andre, også var det synet som skulle komme i veien. Men ei smart blogger jeg kanskje stalker litt iblant har lært meg en ting: har du en drøm, så gir du den ikke opp. Nå starter snart et år med jobbing, og oppsparing til en synsoperasjon før jeg prøver igjen. En ting holdt hodet mitt oppe den dagen, og det var at jeg aldri kom til å gi opp, og at man kanskje må snuble et par ganger før man når målet.

Du, Brudevold, fortjener en medalje. Den dagen jeg står med «bestått befalsskole» i hånden (for det kommer til å skje!!!) og med hånden på hjertet vet at jeg jobber for fedrelandet og det norske folk, vet jeg hvem jeg skal takke.

Hvis dere lurer på hva som får meg til å holde liv i blogghjertet mitt, så har dere et eksempel på svaret over. Det er dere, og alt dere gir tilbake for de ordene dere får. Jeg har ikke troen på at man kan leve i evig lykke, men jeg har troen på at lykken vi lever for å oppnå kommer i kortvarige glimt gjennom hele livet. Dere gir meg disse lykkeglimtene oftere enn dere tror. Det var bare det jeg ville si….

(…dét, og at jeg har fått en inspirasjon, motivasjon- OG energiknekk, så jeg klarer ikke tenke eller gjøre noe som helst i dag. Teksten om lesermailen over her skrev jeg mens jeg var i gladjentemodus sist uke, i dag er jeg bare apatisk og ut av en annen verden støl etter treningen* på tirsdag. Jeg har separert «super» fra «-Marie» i kveld, men setter sammen navnet mitt igjen før dere vet ord av det, så da snakkes vi da! Smil og vær glad, hjerte)

(*IKKE GLEM LØFTENE DERES, BLOGGEN FØLGER MED!)

(Ps. Alt som står i parantes er liksom noe jeg skriver ‘off the record’, ikke sant, så dere kan egentlig bare overse det. Minus det med treningsløftene, da. Dette er egentlig et gladinnlegg. Egentlig.)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *