make the dreams come true

Jeg har bare rukket å skrevet to sider i dagboken min for 2012. På den første siden ordlegger jeg en fremtid som slår pusten fra meg.

«Om tre måneder i dag er jeg i Afrika og jobber med løver og elefanter. Om ti uker står jeg på Gardermoen og vinker farvel til mitt lille land for et halvt år. På min 22. årsdag er jeg i et fremmed land og forbereder meg på å bruke min første dag som 22-åring på Hawaii, alene med sandkornene og bølgene i havet. Alene med drinkene, tankene, savnet hjem og verden. ALENE på verdensreise, for et eventyr! Et eventyr som skremmer livskiten ut av meg og gir meg en milliard sommerfugler samtidig.»

På side to i dagboken er alt snudd på hodet.

«Jeg måtte gå hjem og legge meg etter lunsj i dag, feber og elendighet. Jeg sov i fem timer, og våknet i litt bedre form til tusen ubesvarte anrop fra brigaderen. Jeg tenkte han kanskje trengte en sjåfør til noe igjen, så jeg ringte opp igjen og var forberedt på alt annet enn det han faktisk ville si; de har et engasjement til meg. En forpliktelse til uniformen i et halvt år til. Hvis jeg vil. Verden stoppet opp. Midlertidig sersjant frem til sommeren, sa han. Jeg ble himmelfallen og oppspilt på en gang. Det er jo dette jeg har mast om i evigheter, men hele tiden fått «Nei, dessverre…» tilbake på. Så jeg skulle reise i stedet, hadde jeg bestemte meg for. Nå, knappe to uker før jeg skulle takke for meg, har de endelig et ja til meg, med tre vinkler på.»

Endelig?

Jeg hadde endelig klart å akseptere at min tid i Forsvaret (foreløpig) var over, og endelig begynt å forberede meg på å forlate mine nære og kjære til fordel for en verden som ligger der ute og venter. Det er en stor forberdelse å gå gjennom, skal jeg si dere. Og så kom den andre drømmen min i et uventet bakholdsangrep og ønsket meg velkommen inn. To av drømmene mine står plutselig som to åpne dører foran meg, og jeg står og måper og lurer på hvilken av de jeg skal lukke og hvilken av de jeg skal gå gjennom. Jeg lurer egentlig ikke lenger. Jeg skal gå gjennom begge. Jeg dør(er). Hehe, wordplay.

Så nå vet dere hvorfor jeg ikke har snakket med dere på en stund. Jeg har hatt mer enn nok med å plassere fremtiden min, å plassere bokstaver til dere i tillegg ble bare litt i overkant.

Dette livet! Si meg, hvordan har deres 2012 behandlet dere så langt? 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *