sound of settling

«Tenk så mye jeg går glipp av her hjemme!» utbrøt jeg.
«Ja, men herregud, tenk så SYKT mye du kommer til å oppleve der ute!» svarte hun.

I flere måneder har jeg svevd mellom Forsvaret og drømmen om å reise verden rundt. Drømmeren i meg har bestilt flybilletter til den store gullmedaljen, mens resten av Marie har tviholdt på alt som har vært og cravet etter å bli der jeg er i livet litt lenger. Med blandede «Ja!»/»Nei, dessverre…»-signaler fra Forsvaret har jeg vært ute av stand til å forberede meg på verken det ene eller andre. Jeg har stått på stedet hvil, håpet på det beste uten å vite hva det egentlig var jeg håpet på. En morgen kunne jeg stå opp og sverge til uniformen for resten av livet, JEG ELSKER DEN OUTFITEN og alt som hører til! Dagen etter ville jeg pakke alle tingene mine, brette sammen uniformen, kaste adgangskortet på vaktsoldaten (no offence) og bare DRA. Langt vekk. Jeg har ikke hatt en fremtid å forholde meg til. Alt jeg har hatt har vært to «kanskje»-fremtider, og tanken på at jeg en dag må velge har jeg bare skjøvet foran meg.

Og så kom den dagen det gikk opp for meg;
når man skyver tanker foran seg, må man en gang snuble i de før man kan fortsette veien videre. Det er som å skyve en tung, tung kasse foran deg på gulvet. Den må til slutt stange i en terskel når du skal gå inn i neste rom, og du kommer deg ikke videre fordi kassen er for tung til at du klarer å løfte den over. Du kan ikke gå rundt heller, for den firkantede følgesvennen din sperrer for døren. Da må du stoppe opp, hive deg over innholdet i den og finne ut hva du kan ta med deg videre. Du må sortere hva som skal bli med over terskelen, og hva som blir nødt til å stå igjen. Du må jobbe deg gjennom det, sile ting ut, helt til kassen er lett nok til at armene dine kan bære den over terskelen. Du må ta valgene.

Den dagen har passert. Med blandede følelser gikk jeg på trynet over den terskelen her om dagen, og jeg forstod plutselig hva fremtiden skal bringe. Uten å egentlig mene det tok jeg et valg for flere måneder siden, det gikk bare ikke opp for meg før nå.

2012, bring it on.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *