militaryleopard

Jeg krøllet tærne sammen inn i leopardsokkene, knyttet på meg marsjstøvlene og marsjerte inn til den eldre mannen i hvit frakk. Hudlegen ba meg vise han den verste siden av leoparden, for å sjekke dyrets tilstand. Et øyeblikk vurderte jeg å flekke sokkene mine til han, men jeg ombestemte meg og ga han en arm i stedet. Han kastet et blikk på restene av et rovdyr, jublet noe på et udefinerbart skandinavisk språk og noterte ned på den rosa lappen. Et blikk, noen notater og en «God jul!» senere svevde jeg ut av rommet igjen. «Vi sees om et halvt år», sa han.

!!!!!!!

Jeg kan redusere cellegiftdosen med TO tabletter, dere! Leoparden gir sakte men sikkert opp, dosen går sakte men sikkert ned. Giften er snart historie, kroppen min. Vi klarte det!

Nå skal leopardsokkene ned i joggeskoene og bli med meg ned i hallen. Jeg skal trene kampteknikk så jeg har en liten sjanse til å forsvare meg selv når jeg reiser ut i den store, vide verden helt alene. Ntå. Lille Marie skal lære å sloss!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *