around the world


foto priv

Fire uker unna den endelige dimisjonen. Ti og en halv uke unna Afrika og opplevelser for livet. Kanskje. «The things is…. Jeg kan ikke la meg selv falle for noen akkurat nå, jeg skal reise.» Bare hvis den endelige dimisjonen går sin gang. Jeg har fremdeles en «alt-kan-skje/kanskje-fremtid», og det gjør meg gal. Det er som å sette et (kontraktbasert) kjærlighetsforhold på pause. Du gir partneren et lite stort håp om at det fortsatt kan være dere, men begge vet så godt at «PAUSE» egentlig betyr «THE END».

Jeg kan ikke glede meg til å reise, for jeg vet ikke om det skjer enda. Jeg kan ikke se frem til å få fortsette i Forsvaret heller, for det er lite sannsynlig. «Men Marie, alt kan jo skje innen den tid.» Ja, jeg hører de sier det. Jeg står fortsatt på stedet hvil og blir sakte men sikkert gal av det.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *