Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over lovelife og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få ting ut av systemet, bare? Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.
Kjøttkverna. Forvirring, sinne, hat, redsel. Å kverne alle følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det hjelper.
Han har sin plass i mitt hjerte. Han er som ett av hjertekammrene jeg trenger for å få blodet til å sirkulere. Han er som oksygenet jeg trenger for å leve. Det har han vært siden vi ble i lag, den gang jeg var 14 år og han 16. Selv etter at det ble slutt har han vært en stor del av meg.
5 år seinere får han fremdeles gåsehuden min til å løpe om kapp fra topp til tå og hjertet mitt til å hoppe over et slag hver gang han smiler. Hver gang han snakker til meg blir jeg helt mo i knærne og når han tar på meg, smelter jeg gradvis. Han får meg til å glemme alt som er rundt meg, bare ved å se på meg. Han er den siste jeg tenker på før jeg sovner, og den første som dukker opp i hodet når jeg våkner. Han er levra mi, uten den lever jeg ikke.
På de 5 årene har både han og jeg hatt våre egne liv, med nye flørter og kjærester. Men valget mitt har bestandig falt tilbake på han.
Nå nylig kyssa han meg. Og Gud det var herlig. Endelig fikk jeg kjenne pusten hans på mine lepper igjen, der de hørte hjemme. Endelig fikk jeg holde rundt ham igjen, en oppgave som var ment for bare meg. Endelig fikk jeg kjenne varmen hans igjen.
Det var med tungt hjerte jeg stoppet kysset. Hva ville dama hans si? Hvordan ville han reagere når det gikk opp for han hva han hadde gjort? Hvordan ville jeg reagere når det gikk opp for meg hva han hadde gjort?
3 uker seinere ble det slutt mellom han og dama. Om det var på grunn av meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg skal være glad for min del eller lei meg på hans vegne.
Han har kyssa meg igjen. Og igjen, og igjen og mer enn det. Og jeg vet godt at han ikke gjorde det fordi jeg får gåsehuden hans til å løpe løpsk, eller at jeg gjør knærne hans til gelé. Det er hun han savner. Han vil bare ha en måte på å komme seg over henne på. Og her er jeg, så svak for han at jeg åpner meg fullt og helt, og lar han gjøre hva han vil med meg.
Her går jeg i troen på at han har ekte følelser for meg. Men han vet en gang ikke at jeg kunne løpt jorda rundt for han, spist verdens ekleste dyr for han eller tatovert hele kroppen for han.
Jeg gjør meg selv så forvirret. Det er to deler av meg som krangler. Den ene vet godt at han ikke har følelser for meg, mens den andre er fullstendig overbevist om at det er jeg han vil ha. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg lar meg tro at jeg er den eneste. Jeg hater at jeg er så svak for han. Hater at jeg faller så lett for han og at jeg kan gjøre alt for han. Jeg er redd for at jeg aldri kommer over han. Redd for å sitte fast i den gjørma for alltid. Redd for alt jeg kan finne på å gjøre for han. Jeg er redd fordi han gjør meg blind.
Å kverne følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det skal hjelpe litt.
Skrevet av anonym
