fotoprivat

Hey superpeople!

Det må jeg si. Det var herlig å være ute i går! Øl, venner, søt musikk og hese stemmer etter å ha sunget skreket uten stans i munnen på Veronica Maggio. Satan i gatan! Akkurat det vi trengte på en mørk novemberdag, midt i stresset med eksamener, jobb og fagprøve. Sentrum Scene var stappfull, det trigger staheten i meg noe innmari(e). Jeg NEKTER å flytte meg når jeg har fått en god ståplass i menneskehavet. Blånekter. Store deler av kvelden stod jeg og følte meg som en pinne som gnisset mot en annen pinne for å få flamme. Jeg ville danse, hun ville danse, ingen ville gi den andre plass nok til å danse. Det fine med å være pinner på konsert er at de sjeldent tar fyr, for konsertmennesker vet at gnissingen er en del av sjarmen med å være på konsert. Smil!

I dag drar jeg hjem, kjære hjem, til Hællæwood for helgen. Det føles som om jeg ikke har vært hjemme hos støvet (mamma og pappa) på en evighet, og det har jeg kanskje ikke heller. Å bo i en storby gjør meg seriøst helt matt, jeg trenger stillheten hjemme før stormen i neste uke. (Nei, ikke «Berit») Ååh… Jeg skal prøve å følge mitt eget råd denne gangen;

«Ikke gru deg til noe skal skje,
gled deg heller til det er over.»

Gi meg 3 positive ting med helgen og en klem, dere. Så snakkes vi i kveld!