#9 now you’re gone

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare? Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

To timer er gått siden jeg la hodet på puten. Klokken viser 01.03, og jeg er lys våken. Som så mange netter før. Natten er stille og trygg, men inni meg hersker kaoset og tankene. Tankene jeg helst vil skal forsvinne. Tankene som vandrer hen til minnene. Minnene med deg. Bildene som dukker opp i hodet er fine. Men jeg vil helst glemme dem. Alle sammen. Natt etter natt ligger jeg våken og tenker på fine ting jeg helst vil glemme. For jeg vet at det blir med minnene. Jeg vet du aldri kommer til å ringe meg igjen og si at du savner meg. Jeg vet at vi ikke kommer til å la samme film rulle over skjermen tre ganger til langt ut på natt, fordi vi glemmer alt rundt oss og blir liggende og prate. Vi deler en vørterøl og to pølser på kjøkkenet hos foreldrene dine klokken fem om morgenen, før jeg kjører hjem. Jeg klarer ikke å sove hos deg fordi sengen din er for trang og jeg trenger plass for å klare å sove. Det brydde du deg aldri om. Vi hadde jo hele natten for oss selv, og neste dag ville alltid dukke opp tidsnok.

Du kunne aldri føle nok for meg, sa du. Du er så glad i meg som i ingen annen, sa du. Men det var ikke nok. Ikke nok til at det kunne være oss to mer. Du sa du var nødt til å finne ut hvem du var, og var ikke i stand til å gi meg det jeg fortjente. Du hadde vanskelig for å føle. Du var lei for det, og håpet jeg ville ta tiden til hjelp. Nå er jeg tilbake. Alt jeg ser minner meg om deg. Tannbørsten din står fortsatt i skapet på badet. Jeg kaster den i søpla, nølende. Tårene triller, og jeg føler meg patetisk. Snart et år er gått, og tiden burde virkelig ha kommet til unnsetning og hjulpet meg.

Jeg treffer deg en dag. Du har en ny jente i livet ditt. En ny jente som ikke er meg. Jeg tenker på henne, hvem hun er. Hvem hun som fikk deg til føle er. Hva hun har som ikke jeg har. Hvorfor han jeg elsker ikke kan elske meg. Hvorfor hun har alt jeg ikke har. Hvem er hun? Du klemmer meg og sier du savner å ha noen å prate med. For du kan aldri fortelle noen andre alt du har fortalt meg. Du savner meg. Men du kan fortsatt ikke føle nok. Jeg føler meg ikke nok. Jeg er ikke nok for deg. Jeg vil være alt for deg. Du holder rundt meg, og jeg vil at det aldri skal ta slutt. Men det gjør så vondt at det er det nødt til.

Jeg vet at når jeg er her, kan jeg treffe deg når som helst. På butikken, i byen, på veien. Jeg ser etter den røde bilen din hver gang jeg er ute og kjører. Jeg vet at jeg kan ringe deg, og du vil si at det bare er å komme innom. Vi kan sitte på gulvet i den nye leiligheten din og prate, og noen ganger hender det at jeg føler alt er som før, bare at det er oss. Deg og meg. Fremtiden vår. Oss i fremtiden. Men så snart jeg lar blikket bevege seg, ser jeg tingene hennes. Glassene hun har kjøpt fra Ikea. Sengetøyet hennes på sengen din. Den usynlige veggen hun lager mellom oss. Du nevner at dere ikke klarer å bestemme dere for hvilken sofa dere skal kjøpe. Dere. For snart er det dere to i en leilighet på 60 kvadrat. Og det er på høy tid at jeg går herifra og aldri ser meg tilbake.

av Monica, postet i kjøttkverna.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *