royal norwegian air force

Århh, dere, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang…. Jeg trodde jeg hadde sett nok biter til å sette sammen et helt bilde fra før av, etter å strammet hestehalen og latt uniformen omfavne meg i snart atten måneder. Men i dag, dere. I dag fikk jeg hele puslespillet servert på sølvfat. FERDIG PUSLET. Nesten, iallfall.

Nå kan jeg ikke lenger stå og peke på piloten i F-16, som skjærer gjennom himmelen over oss, og tenke at han sitter der på sin høye hest og vi er hans undersåtter. Jeg har fått banket inn gjennom hele året at pilotene er fullstendig avhengig av en rekke soldater og helter på bakken for å gjøre jobben sin, men jeg har liksom ikke tatt poenget før i dag.

De jeg skal jobbe for mens jeg er her oppe hadde lagt opp en hel dag hvor jeg bare skulle besøke avdelingene og bli kjent med hva de forskjellige gjør. Herregud, for en… fabrikk! Plutselig forstår jeg mer av hva Luftforsvaret dreier seg om, at pilotene som skal forsvare landet vårt ikke kommer seg av flekken før noen har børstet de minste sandkorn av rullebanen, reparert en halv mm med ripe i lakken på flyet, bygget rakettene og sørget for at luftrommet er klart. Alt henger sammen i en levende militær harmoni, i den grad alvoret tillater at det er harmonisk, da… Alle er avhengige av hverandre og arbeidsmiljøet var så slående dynamisk! Ingen av soldatene på avdelingene jeg besøkte kan påstå at de har en meningsløs hverdag, iallfall. Jeg ble stolt på deres vegne, av hvor store og viktige oppgavene deres faktisk er. Norgevårt trenger dem.

I ammunisjonsgården, herregud, for en absurd kontrast… Rundt lageret av bomber og ammunisjon, som skal brukes i noe så alvorlig som krig (i aller verste fall), fantes det rikeste, vakreste dyrelivet. Ørner, røyskatter, minker, vet ikke hva. Jagerflyene våre, som har som oppgave å ta ut mål ved hjelp av bomber og missiler, bærer ROSA batterier. ROSA! Den fargen! Bombene de slapp over Libya er ikke lenger en fjern nyhetssak hvor jeg leser om kollegaer på jobb, i dag rørte jeg ved en bombe maken til dem. Det gjorde inntrykk, særlig etter å ha sittet og hørt på følelsesladde historier fra oppdraget vårt der nede.

Mission Support er ikke lenger bare en overskrift i katalogen jeg designer, jeg har sittet og fulgt med på dem i over en time i dag. Jeg har nesten sklidd ned stanga til brann- og redningsgjengen på 132 Luftving, og jeg fikk være med biler med livsviktige støttespillere ut i et flyoperativt område for aller første gang.

Jeg har fått så mange inntrykk og lært så mye om RNoAF i dag at jeg er helt ør. Jeg har så stor respekt for arbeidet som blir gjort i bedriften jeg så stolt er en del av, at jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle det engang. Æ! Jeg bare gleder meg til resten av uka, i morgen skal jeg høre på pilotene, før jeg skal gjøre det jeg egentlig kom hit for; klargjøre til teknisk camp.

Nå skal jeg løpe ned til transportjegerne, komme meg til byen og møte en kamerat. Mandag, ukens spebarn, in Bodø it is. Hejsålenge.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *