tyrkisk piknik

Reisedagbok søndag 11/9

Å starte en reisedagbok den siste dagen av reisen er kanskje litt bakvendt, men jeg liker det best sånn.

Etter en hel uke med sol, basseng og lange netter på nattklubbene i Alanya, var det fantastisk deilig å dra opp mellom fjellene og bare slappe av på et rolig, vakkert sted. Uten så mange turister, uten engelsktalende mennesker og uten den klamme varme lufta vi dro fra nede i byen. Vi dro sammen med en tyrkisk familie i den lille hvite bilen deres, åtte personer i en fireseter. Fire foran, fire bak. Jeg dør av bilkulturen her nede……

Etter å ha kjørt ut av Alanya og et lite kvarter kom vi frem til et idyllisk spisested i en iskald elv, hvor man kunne sitte på puter rundt et lite bord, inne i små «verandaer». Jeg elsker å sitte på gulvet, det er så mye koseligere! Jeg elsket hele stedet, egentlig. Det var så deilig der!

Det var så godt å se noe annet enn svette Alanya. Fjellene, ubebodde områder, trær. Frisk luft!

Jentene fant seg en veranda hvor vi tok av oss skoene, slo oss ned og fikk servert tyrkisk te av resturanten mens mennene dro i butikken.

De kom tilbake med bæreposer med mat; loff, vannmelon, kylling, salat og verdens største colaflaske. Kvinnen kastet seg over alt og tryllet frem et utsøkt måltid!

Det var kjempefrustrerende å sitte og høre på familien snakke. Vi hørte navnene våre flere ganger, men forstod ingenting av det de sa. Det lille de kunne av engelsk var ikke nok til å involvere oss i hele samtaler, men det gjorde liksom ikke noe. Vi smilte og lo sammen likevel! Og de klarte å få frem at jeg hadde så vakre, blå øyne. Tror dere jeg strålte da, eller? Usminket og jævlig, plutselig følte jeg at jeg hadde diamanter i øynene og var verdens peneste jente.

Så der satt vi. Midt mellom tyrkiske fjell, med en tyrkisk familie og spiste et tyrkisk mat. Det var så stille der, og maten var fantastisk!

Jeg gleder meg til jeg skal reise verden rundt. Da skal jeg unngå de typiske turiststedene, og heller finne skjulte skatter på steder som aldri blir skrevet om. Og så skal jeg skrive om dem. Jeg klarer turistlivet i en uke, men da er jeg lei. Jeg vil ut, jeg vil mer, ikke bare være «just another tourist». Jeg vil være en eventyrer i stedet.

Er det noe spesielt dere vil høre om fra Tyrkia?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *