01:28

Uten å overdrive, dere… Det går isbjørner løse i gatene her. Jeg var ute og løp i skogen i stad, og det kom en pingvin løpende etter. EN PINGVIN!! Bodø, ass, det er så kaldt her! Det blir godt å komme hjem til gnuer, antiloper og leoparder igjen. Trygge Rygge. Den varmen der nede! Jeg dåner!

Jeg snakket med noen veteraner på jobb i dag. Historiene deres, åh, jeg blir aldri lei. De ga meg et blad også, hvor jeg leste en artikkel om en jente som har vært i Afghanistan. Noe av det hun sa i intervjuet inspirerte meg, det burde inspirere alle.

«Livet er nå. Det neste jeg gjør kan være det siste, derfor er det greit å ikke ha noe usnakket med de som betyr noe for meg.»

Hvorfor skjønner vi ikke at «Livet er nå.» før vi har blitt kysset på kinnet av døden eller rammet av en sykdom? Må vi nesten miste livet før vi begynner å leve det? «Du vet ikke hva du har før du har mistet det», men når du har mistet selve livet er det jo litt for sent, da…

Redselen for å bli borte eller miste noe er det eneste som får frem det beste i oss. Menneskeheten har så utrolig mye bra i seg, like under overflaten, men det kommer ikke opp før det trues frem av vold og vondt.

Samholdet i landet vårt, f.eks., måtte bombes til overflaten. Det har nok alltid vært der, men vi har oversett det med gretne blikk idet vi passerer hverandre på gata. Vi glemte det litt, og kom ikke på hva det var før påminnelsen kom i glassbiter over hele Oslo. Noen familier kommer bare sammen i sort rundt en kiste, fordi døden bragte de dit. «Sammen til døden skiller oss ad» har blitt til «adskilt til døden fører oss sammen». Kjærlighetsforhold går i stykker og blir ikke reparert igjen før den ene truer med å forlate den andre for godt. Du må stå helt på smerteterskelen i livet før du velger å bruke det beste du har. Kjærlighet, samhold, glede. Først når det går opp for deg hvor nære på det er at alt forsvinner, klarer du å få kontakt med følelsene dine. Og det med at når tror du skal dø, først DA kan du liksom fortelle alle rundt deg hvor glad du er i dem og si alt det du hadde en hel livstid på å få sagt.

Ordtaket «du vet ikke hva du har før du har mistet det» passer så bra, men kan vi ikke snu på det og heller legge merke til hva vi har mens vi har det? Kan vi ikke ha det samholdet vi nå vet at vi hadde der – uten at det må påminnelser i form av landesorg for at vi skal huske det? Vi er jo egentlig så vakre mot hverandre på bunnen, men det drukner helt i at vi tar livet for gitt og glemmer at «Livet er nå.»

Herregud. Noen ganger er jeg så dyp at jeg blir bekymret over at vennene mine ikke sitter i en ubåt når de er med meg.