Herregud, de har tildelt meg ett helt palass! Den pringlesen på bordet? Det kom EKKO da jeg spiste av den i stad! Og jeg kan speile meg i gulvet! Speil, speil, på gulvet der, hvem er vakrest i rommet her? Lurespørsmål, jeg er jo her alene…

Hvor da? Jeg er i nord, i Bodø. Jeg kom hit i dag og skal jobbe her en uke. Åh, jeg elsker å reise til militære steder, jeg føler meg alltid så fantastisk viktig når jeg blir plukket opp på flyplassen av en av Forsvarsets biler og kjørt helt frem til døren der jeg skal bo. Denne gangen altså i ett palass. Jeg pleier å leke at det er mine egne VIP-sjåfører, alle sammen, men egentlig er det bare soldater i førstegangstjenesten som liker å kjøre bil.

Det gigantiske palasset mitt (med ekko) var en ekkel påminnelse på hvor ensom jeg er her oppe. Jeg kjenner ingen, vet ikke hvor noe er og møter ikke de jeg skal jobbe med før i morgen. Det siste jeg har lyst til i disse dager er å være så alene…. Jeg hadde akkurat tenkt til å legge meg ned på speilet for å (Bo)dø, da en kamerat sendte melding om at… Jeg er ikke alene! Alt ordner seg for snille piker, men ikke av seg selv, så nå skal jeg ut og finne mat. Jeg har jo faktisk ingenting. Mamma, jeg tror du kan overføre de pengene allikevel.

Jeg henger bloggen på halv stang i dag, for å minnes ofre og etterlatte etter forrige fredag. Håper denne fredagen behandler dere bedre, lesere, jeg er glad for at dere er her! Herregud, hva er det jeg sier, jeg er jo aldri alene? Jeg har jo dere. Hjerte.