prosessen

Alle har dager hvor man ikke føler seg sånn tipp topp. Spesielt jeg. Også tenker jeg? Du som heter Supermarie. Er du super hele tiden? Og det vet jeg jo at du ikke er, fordi det er umulig å være super hele tiden.

De dagene du ikke er super, men ?bare? Marie. Hva gjør du da? Hva gjør du for å føle deg super igjen?

Marie stenger alle ute og gråter, hun. Jeg tror ikke du kan føle ekte glede hvis du aldri tillater deg selv å ha det vondt, på samme måte som at konseptet fred ikke blir til uten en krig*.

Når tårene begynner å tørke, blir noen av de til tekster (de deler jeg med dere) og resten av det som i utgangspunktet var trist, føles fjernere. Og så blir alt lysere igjen. Jeg blir på en måte inspirert av å «bare» være Marie.

Jeg begynner først å tenke over hva jeg egentlig sutrer for, og prøver å finne det positive ved det. Som f.eks. at psoriasisen har gitt meg et bedre syn på livet, som at følelsene for noen som ikke er gjensidig dytter meg videre i en ny og friere retning med et hav av andre muligheter (også kalt menn) og nye opplevelser, som i at en pappa i rullestol motiverer meg til å holde meg i fysisk god form. Sånne ting. Jeg tenker på tårenes utgangspunkt og forestiller meg hvordan jeg skal leve videre sammen med det vonde, og hvordan jeg skal gjøre det med et smil om munnen. «Alt skjer for en grunn», tenker jeg og vrir det triste helt om som en svamp, og til slutt er gleden ved det triste større enn sorgen.

Det er en prosess, og den er aldri enkel, men hvis du først har mistet fokuset er det viktig å finne det igjen så du ikke blir liggende der nede, usuper og lost. Det hender jeg bare løper også, og tenker tankene helt ut gjennom skogen. Eller snakker med noen, men det er sjeldent. Jeg liker ikke å snakke.

Musikken jeg hører på når jeg «bare» er Marie, finner dere på Spotify her og her.

*sitat av Mikke

Publisert i Q&A

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *