life is the art of drawing without an eraser

God dag, superlesere!

Det er ikke godt å si om det er cellegiften som har begynt å virke, om det er positive tanker som skremmer leoparden vekk eller om det er Dream Cream som gjør jobben sin. Forsiden min er iallfall så godt som flekkfri i dag! Baksiden hører fortsatt til på savannene, men i mindre grad enn før. Det er ikke så lett å smøre meg selv på ryggen, jeg må finne en mann som liker jungeldyr snart. Helst en som ikke er ape.

Nei, dere, jeg er heldig! Når jeg googlet «psoriasis» etter å ha blitt diagnosert, så jeg hvor alvorlig sykdommen kunne bli seende ut….. Digre flak i voldsomme farger, i ansikter, heldekkende over store områder av kroppen, sår og fortvilelse. Jeg har ingenting å klage på!

Det er ganske tragikomisk å høre venninner whine over en kvise her og der også. Haha! Jeg pleier å trøste de med at når jeg kommer gående som prikkedøden ved siden av, er det ingen som kommer til å ense en liten rød en hos dem. Og så hopper navelpiercingene rundt når vi bryter ut i latter.

Nå skal jeg ut og løpe i solskinnet, akkurat som en leo skal gjøre. Kanskje jeg til og med skal driste meg til å løpe i shorts, da MÅ jeg jo løpe sammenhengende uten stopp, for at naboene ikke skal klare å feste blikket på flekkene. (JA, fortsatt overbevist om at alle stirrer til enhver tid…)

Hejdå!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *