undervannslivet dag 3

27. Mai

Hei!

Den siste natten under havet gikk ganske rolig for seg. Jeg fikk med meg en siste øvelse på kvelden før jeg gikk og la meg, og sov helt til?.

Kl 05:15 ca.

Jeg skjønte at noe skulle skje, men en indre stemme prøvde å overtale meg til å bli liggende mens alle de andre kravlet seg ut i stilling. Stemmen i hodet hvisket noe om at jeg bare kunne sove videre, og la til at jeg var veldig pen og et fantastisk menneske. Jeg tenkte at det var lurt å høre på han, det siste han sa var jo sant, så jeg lukket øynene for å sove videre. Da kom (heldigvis) en blåkledd og prøvde igjen; «…..på plass!». Da rullet jeg elegant ut av bokhylla og løp ut til der det skjedde. Det var en operativ øvelse, utrolig spennende, etterfulgt av et siste måltid på havets bunn. Det er så kult å se andre deler av Forsvaret enn bare himmel og… himmel!

Etter froksten begynte vi på oppturen.

Kl 08:45…

..dukket ubåten opp i overflaten. Vi gled stille inn mot land, og jeg var ikke veldig sen med å krabbe opp og ut til verden igjen. Det var en helt ny følelse, det å stå på toppen av en ubåt etter å ha vært tre dager under det våte element. Det var som å fysisk krysse av «Kjøre ubåt» på listen over ting å gjøre før jeg dør. Fantastisk!


Er det hull er det håp! Det første synet som møtte meg da jeg kravlet opp av luken var….


SOL, ellernoe? I Bergen? Jeg forventet egentlig å møte grunnen til at paraplyen ble oppfunnet, men solen var perfekt! Den skapte kronen på verket over finalen av et eventyr under vann. < Blir teksten min dypere nå, må jeg faktisk ha en ubåt igjen for å takle dybden.

ÅH, LIVET!


Hver gang besetningen jeg stod der sammen med så en annen vei, fortet jeg meg å ta bilder av meg selv. Haha! Jeg prøver så godt jeg kan å være en anonym blogger, skjønner dere, men det er ikke så veldig lett….


Spesielt ikke når jeg vil ha bilder av meg og ubåten, og ubåten ikke har et eneste sted å kjøre selvutløsermetoden på. Jeg la fra meg anonym og ble «blogger’n» (som de egentlig kalte meg hele turen, til min store forskrekkelse) et sekund eller to, for at sjømannen kunne fange øyeblikket i pixler for meg. Beistet er 60 m langt, dere. Innvendig føles det som 6.


Deler av besetningen! Bra mennesker!

Og.. Det var det. Herregud, for en opplevelse! Moss Avis har skrevet om den her. Jeg skal fortelle dere om overtroen rundt dyret-vi-ikke-snakker-om, avskårne blomster og plystreforbudet senere!

Smil

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *