liar liar pants on fire


foto_jono, red_priv

Når du er liten og lager rare grimaser med mammas kunstverk, kommer en oral pekefinger og forteller deg at hvis du holder grimasen lenge nok, kan du bli sånn. I frykt for å se rar ut resten av livet slipper du grimasen med en gang og bare håper du gjorde det i tide. Du løper barbeint bort til speilet, berører kinnene dine fortvilet før du smiler lettet når du ser at du fremdeles ser ut som deg selv.

Når du blir eldre og finner en grimase du elsker, vil du ikke at den skal slippe taket igjen og holder den så lenge du bare kan. Du lukker øynene og ønsker over alt i verden at din bestefars skremselspropaganda, den han brukte for å skremme deg fra å lage rare grimaser, er sann. Kanskje hvis jeg holder grimasen lenge nok – blir jeg sånn? Kanskje hvis jeg setter fantasien fri ofte nok – blir den virkelighet? Er det ikke sant at hvis du lyver mange nok ganger begynner du å tro på det selv? Betyr ikke det at det til slutt blir en sannhet?

En vakker dag vil det gå opp for deg at du har blitt lurt og at grimasen slipper taket så fort du er uoppmerksom, bare et sekund eller to er nok. Bestefars teori om at hvis du holder grimasen for lenge blir den værende fordufter og alt du har igjen er utgangspunktet; deg selv, med evnen til å lage en grimase men ute av stand til å tvinge den til å bli.

Du kan kanskje ikke tvinge det utrykket du drømmer om til å vare for alltid, men hvis du smiler mye nok får du smilerynker 🙂 Da kan du gi bestefaren din en klem, teorien hans hadde et snev av sannhet allikevel.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *