illusion

Når du i løpet av ett lite år går fra å være den usynlige jenta bak disken i et lite bakeri, med kjæreste, trygt sofasamfunn og et liv i skilpaddetempo til å bli den jenta i cockpit i 900 km/t, som spiser middagene sine hos ambassadører og drømmer om Afghanistan. Den følelsen.

Jeg vet ikke.


fotopriv

Den følelsen førte til at blogghjertet bråstoppet. Jeg har mistet fokuset litt og de siste dagene har jeg virkelig ikke skjønt poenget med å fortelle dere noe som helst. Jeg har liksom fortalt dere om en forelskelse, et eventyr med jagerfly, afghanere og dildofrokost i et helt år nå, men stilt meg selv DØV så jeg har ikke fått med meg mine egne fortellinger. Jeg leser gjennom innleggene mine nå og ser bilder av en jente i settinger jeg ikke kunne drømt om å havne i engang, lest om mine egne følelser som om det var noen andres og ikke helt klart å forstå at det har vært meg hele tiden. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, og jeg tror jeg alt for lenge har prøvd å nekte for at jeg ikke lenger er den jenta bak disken i bakeriet.

Nå har fornektelsen begynt å slippe taket og fordøyelsen av alt som har skjedd snart jobbet ferdig, så nå skal alt bli bra igjen. Jeg liker cockpitjenta med afghanske drømmer bedre enn bollene til 6 kr stk, iallfall. No offence, bakeriet.

Herregud. Det er duket for VM i å finne seg selv, sikkert.

Hvem er du?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *