bare «Marie»

I går gikk det opp for meg; de eneste gangene hele Norge står samlet er når det er VM i Kollen eller når NSB har problemer.


nsb-kaos-foto: dagbladet.no, redigering: privat

Jeg gikk i skilpaddegir gjennom folkemengden og så på at tilsynelatende hele Norge gikk under fordi togene stod. Jeg har aldri skjønt poenget med å hisse seg opp, kjefte på NSB-uniformerte mennesker og la verden rase når kollektiven stanser, jeg. Togene begynner ikke å gå selvom du lar all frustrasjon gå utover en stakkars ansatt, du kommer deg ikke raskere hjem av å klikke internasjonalt. Å banne NSB opp og ned fører ikke strømmen tilbake. Jeg har en behagelig evne til å bli mer og mer fornøyd jo mer frustrert omverdenen blir, og mer og mer avslappet etterhvert som stresset rundt meg øker. Jeg tuslet smilende rundt i mylderet av svekne togpassasjerer, og lurte på hvilken sang ipoden skulle spille neste. Death Cab for Cutie takket snart for seg, til mental applaus under båtlua. Jeg kastet blikket mitt på tilfeldige forbipasserende, og plutselig møtte jeg blikket til en gutt som åpenbart kjente meg igjen. Jeg smilte og så ned, latet litt som jeg ikke la merke til at han dro kjensel på mammas kunstverk. «Men, hvem fae….» Han forsvant i menneskehavet et sekund eller to, før han plutselig var framfor meg og søkte blikket mitt. «Marie?» Jeg møtte blikket hans og scannet febrilsk gjennom hele årets og fjorårets fester og nachspiel for å finne ut hvorfor jeg burde kjenne han igjen – han visste så tydelig hvem jeg var. Han kunne navnet mitt, kind of. «Jeg eh34inkjr rthjkjrt…»

«Hæ?»

Han måtte gå baklengs for å gjenta det han sa, og kræsjet nesten i medmenneskene sine på veien ut fra kaoset.

«Bloggen din er bra!»

«Å!…. Tusen takk?…..»

Jeg kommer aldri til å vende meg til det her!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *