Hjertet mitt har banket så hardt i dag at en stund var jeg sikker på at det deltok i vm i marimba på ribbeina mine. Det var like før jeg brøt ut i vill afrikansk dans på kontoret. «Flyene går jo….» Tankene om å sende meg ned dit for å jobbe med Afghanistanboken har vært der, dere. «…komme ned hit en ukes tid.» TANKEN HAR STREIFET!!!!!! Forståelig nok er ikke designoppdraget mitt så nødvendig at det er noe vits i å bruke masse ressurser på å få meg ned dit, når jeg like godt kan sitte i Norge og trylle frem boken, så jeg skal nok ikke ned. Men det gjør liksom ikke så mye. Seriøst, tanken har vært innom og jeg kan med hånden på hjertet, bak alt marimbagnålet, si at det er faktisk tanken som teller. Det gjorde meg så ut-av-en-annen-verden glad, bare det at de faktisk hadde nevnt det da de snakket om oppgaven! Følelsen av å være så nær at jeg nesten kunne lukte Afghanistan gjorde meg spinnvill, selvom jeg egentlig var like langt unna som jeg har vært hele tiden. Haha, det var helt sprøtt!
Neida, så…. Da sitter jeg her i Norge og koser meg med å legge Afghanistan i en bok så lenge, jeg. Så snakkes vi senere, Asia. EN DAG.
