dancing with tears in my eyes

Jeg ville ta et bilde med en historie. Jeg plasserte kameraet på en hylle, trykket på selvutløseren og hadde 10 sekunder fra… Nå.

klikk!

Hun småløp bort til kameraet for å se hvordan det ble. Hun smilte. Hun var fanget opp i pixler, i en rosa kjole og med langt, blondt hår – sittende i farens rullestol. I hånden hadde hun en lekepistol rettet mot hodet, fingeren var på avtrekkeren. Blikket møtte kameraet og ansiktsutrykket var bestemt. Hvis hun fikk MS, skulle hun avslutte livet. Riss det inn i stein.

«Jeg har levd med MS hele livet, jeg har sett hva MS kan gjøre. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å oppleve alt om igjen, jeg.»

Bildene ligger urørte på hardisken, hvor de har ligget i 4 år, og jeg skal aldri i livet ta de opp igjen. Ever. Det siste kapittelet i en bok er avgjørende for om boken blir en feelgood eller tragedie. Som 17-åring var jeg fast bestemt på å la den ende i tragedie. Nå skriver jeg om slutten.

Hvis jeg blir syk skal jeg ikke gi opp og ende i tragedie, jeg skal være like sterk som pappa. Han er et forbilde.
«Hvis jeg blir syk…..»
NEI.
Det er ikke noe «Hvis jeg….».
Det er NÅ, og for alltid.

De styggeste bokstavene i verden har lært meg å sette pris på livet, det som er i skrivende stund. Livet med en sykdom er med på å forme deg. Terskelen for hva som skal til for å smile er ikke så høy, du setter pris på de minste tingene og blir glad for enda mindre. Verdens kvalmeste sammensetning av konsonanter har gjort meg til en drømmer, håper og livsnyter. Det har blitt en slags absurd drivkraft for å oppleve mest mulig når jeg kan. Og det er NÅ jeg kan. En oppvekst med MS har gjort meg til en vandrende livsgnist, og jeg tenkte mye på det her da jeg gikk i fjellet, og fikk tenkt tankene helt ut.

Jeg tenkte på pappa, fordi han også pleide å gå tur i fjellene, løpe i naturen, tegne nydelige tegninger med hendene jeg har arvet. Han gjorde alt han likte å gjøre, akkurat som jeg gjør, helt til livet hans sakte men sikkert ble ødelagt av en M og en S. Det er så urettferdig, og jeg har lært av det.

Fritt for å leve livet mens jeg gjør det. Lever. Det er ikke sikkert verda står til påske, du vet ikke om det er du som en (u)vakker dag plutselig blir nødt til å rulle gjennom resten av livet ditt i en stol og er avhengig av andre for å kunne gjøre de minste ting. Plutselig får du en svulst på hjernen, du kan bli slått ut av et slag eller bli tatt av kreft. Plutselig omkommer du i en bilulykke, hjertet ditt banker ikke lenger i det hele tatt. Det kan skje hvem som helst, og det kan skje deg. Det vet du ikke, og den uvissheten bør inspirere deg til å virkelig leve i nuet og gripe hver dag som om det var din siste. Hver dag i en frisk kropp med en verden for dine føtter er en bonus, livet er en gave du bare får èn gang. Det er det!  Du er heldig som kan stå opp hver dag, fylle den med ting du liker og pynte den med mennesker du bryr deg om. Du har muligheten til å fylle livet ditt med akkurat det du vil, du må bare huske å gjøre det nå som du har muligheten.

«Blikket møtte kameraet og ansiktsutrykket var bestemt. Hvis hun fikk MS, skulle hun avslutte livet. Skriv det i stein.»
Nei. For en dramaqueen jeg var! Jeg har vel for faen ikke tenkt til å la to bokstaver stå i veien for noe som helst. Jeg skal melke alt jeg kan av erfaring, inspirasjon og motivasjon ut av de to bokstavene og bruke det for alt det er verdt. Sånn som i fjellene, hvor jeg hadde så lyst til å gi opp, men pappa lot meg ikke – uten at han visste om det, for han satt jo hjemme i stolen sin på hjul, og kunne ikke vite hva jeg tenkte. Sånn som nå, hvor jeg skriver en (kanskje) inspirerende tekst som vil få minst to av dere til å brenne for å leve. Tanken på at sykdom og død kan slå ned hvor som helst, når som helst, får meg til å være, elske og føle hvert sekund. Hvis jeg noengang blir satt ut av spill, skal jeg iallfall sitte der og tenke at jeg tross alt levde det livet jeg rakk å leve – fullt ut, så best jeg kunne – mens jeg kunne. I begravelsen min skal minnetalene være endeløse, og det skal bli sagt at jeg gjorde det beste ut av det.
Livet er så skjørt og verdifullt.

Det er bare så forbanna trist at det må en alvorlig sykdom eller et dødsfall til for at folk skal forstå det.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *