våpenet mitt…..?

Blogghjertet mitt har aldri banket så fort som nå, jeg har FOR mye å snakke med dere om!!! Jeg føler meg som et hamster med bollekinnene FULLE av bosktaver. Grusomt. Fortsettelsen på felteventyret kommer senere, jeg må bare…. Vi hadde grønn dag i går! Sersjanten tok oss med ut på skogstur i solskinnet, og skulle lære oss å overleve. Det var supertrivelig!

Etter å ha triumfert som troppsmester i teltduk-knepping i sommer, var det ingen overraskelse at kneppingen av knappeteltet i går også gikk lekende lett. Holder en knapp på at jeg er verdensmester! Jeg var den eneste som husket den magiske knuten med pinne på også, janteloven. Bare nevner det. Enda godt jeg hadde kontroll på TO ting, mens de andre soldatene hadde stålkontroll på… Det meste.

Etter å ha kneppet og satt opp teltet ved hjelp av ski, staver og griseflinke soldater, lærte vi å bli som Sid, flammenes herre, før vi brukte flammene til å lage kakao. Det var så hyggelig! Mens vi varmet oss på en av de fire elementene og drakk sjokolade, krydret befalet oss med tips for å kunne overleve i naturen. Lars Marie Monsen.

I dag leverte jeg inn våpenet mitt (……hjertesmerte) og fra i dag blir jeg sivil i over to uker, dere. For å få brukt opp alle permdagene mine før jeg dimmer, må jeg ta resten av førstegangstjenesten fri, og hadde jeg hatt et sivilt liv – hadde jeg sikkert vært sjeleglad. Men hva FAEN skal jeg gjøre uten uniformen på?????? Jeg må begynne å tenke ut hva jeg skal ha på meg hver dag, jeg har ingenting å stå opp til og tanken på at et daglig sosialt liv med en milliard soldater blir byttet ut med en katt som hopper opp i fanget mitt bare for å fise – for så å hoppe ned igjen, sier meg at jeg kommer til å dø av ensomhet. JAJA, jeg får iallfall en reunion med Dr Phil, rømmer til Irland med en mann (i anførselstegn, neidajoda) neste helg OG jeg har akkurat lært å overleve – så det skal sikkert gå fint å være litt sivil igjen.

Ps. Dere vet GIL (Generalinspektør i Luftforsvaret), den høyeste sjefen i… Ja, Luftforsvaret? Han er så høyt opp i systemet at jeg går i stykker bare ved tanken på å si noe feil, se feil ut eller bare… Være feil. Eller å tilfeldigvis møte han i gangen. Det har heldigvis aldri skjedd. Og hva skjedde på mandag? Jeg møtte han tilfeldigvis i gangen. Han bare… «God middag» og gikk mot bilen. Og så snudde han seg og bare… «Bra blogg, forresten.», smilte og gikk.

Og så husker jeg ikke mer for jeg døde på stedet.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *