you are beautiful

05:52

Jeg pleide å leve i en Askepottverden. Jeg fulgte slavisk med på sekundviseren, hadde stålkontroll på solnedgang og dagslys. Skal vi finne på noe i dag? Jada. Jeg forsvant før det ble lyst, og dukket ikke opp noe sted før det i verste fall var skumring. Helst ventet jeg helt til det ble bekmørkt ute, slik at jeg var sikker på at de ikke så meg tydelig. Jeg følte meg så pen i mørket, det fungerte som mitt livs photoshop. Jeg var desperat etter å bli akseptert, strebet etter at de skulle snakke om meg som «hun fine», og gjorde virkelig alt for at de ikke skulle se meg i dagslys, hvordan jeg egentlig så ut.

Jeg hadde sommerfugler nok til å fly meg opp til enhjørningene som danset på månen, men jeg nektet de avgang før solen hadde gått ned. Tanken på å være rundt ham gjorde at jeg lo meg selv i søvn, jeg var så forelsket at ordet «forelsket» ikke var beskrivende nok. Selv DET hindret meg ikke i å utsette møtene med han til etter solen hadde gått ned. Jeg løy nesten hver dag, når de spurte meg om jeg ville komme ut en tur. «»»»Det passet aldri»»»»» å komme før i 7-8 tiden, når mørket omsider hadde lagt seg, som et filter over ansiktet mitt. Jeg følte iallfall at det gjorde det selv….

Om sommeren var det vanskelig å utsette hengingen helt til det ble mørkt ute. Jeg gledet meg alltid til mørketiden, for da kunne jeg dra ut tidligere og være rundt han lenger. Om sommeren måtte jeg ty til reserveløsninger, gigantiske solbriller som dekket 90% av ansiktet. Jeg gikk med de heletiden, uavhengig av sol eller regndråper. Det regnet, blåste, skyer som lignet kaniner, solskinn, whatever. De trodde det var fordi jeg skammet meg over nesen min sett i profil. Egentlig var det redselen for å bli avvist på grunn av hvordan jeg så ut i min helhet.

For en selvtillit, hæ? Det er et grusomt ungdomsskolepensum. Er du pen – er du alt. Du er populær, du er kul, du har flest venner og all baksnakket er bygget på misunnelse – ikke på personen. Du er en guttemagnet og jentene ser opp til deg, du er dronningen på haugen og livet er en dans. Jeg var en disippel av det pensumet, og gjorde ALT for å overbevise verden om at jeg også var pen. Jeg er også pen, jeg lover! Og måten jeg gjorde det på var helt sprø. Jeg mener…. Helårs-solbriller, sees etter solnedgang, kan bare gå ut på kveldstid, ikke se på meg???? Hvis hans skole skulle på Tine-stafetten samtidig som vår, gikk jeg diskré rundt og var oppriktig bekymret for å plutselig møte på ham uten å ha solbriller på. Jeg ville ikke møte noen, jeg ville ikke risikere at de så meg klart, ufiltrert i sjenerende lys. Fasaden ville ha falt, de ville ha sett meg og jeg innbilte meg at de ikke kunne omgås meg hvis jeg ikke var pen nok, og en 15 år gammel jentes verden ville rast sammen av et tilfeldig møte i dagslys. Tenk om de fikk se…. MEG. Jævla ungdomsskolen.

Jeg er så glad for at pensumet er et helt annet litt senere i livets skole. Er det én ting som er deilig med å bli eldre, er det synet man får på hva som egentlig er viktig her i livet. Utseendet havner så langt ned på den listen at den ikke er verdt å nevne engang. Plutselig forstod jeg at mammas kunstverk og pappas skatt er helt unikt, et resultat av de to. Er ikke DET noe å være stolt av, vet ikke jeg. Tanken på å endre på noe er en fornærmelse mot skaperne, verdens vakreste mennesker som har formet kroppen min med tusen millioner klemmer.

Jeg elsker å tenke på at jeg, som var «..ekkel og ta på» og «..knakk sammen bare de dultet borti meg» – og trynet mitt, som «..på en skala fra 1-10 er en 4 i pen» har oppnådd så mye, bare på grunn av ting jeg gjør og er. Jeg har troen på at de fleste kommer dit en dag, dit hvor besettelsen av å være så forbanna pen avtar litt og livet får en dybde. In the end vil du jo faktisk bare bli husket for alt du utrettet og oppnådde mens du levde, ikke for hvordan du så ut mens du gjorde det.

Det vil iallfall jeg, smil.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *