jeg fant fasiten på livet i et skrubbsår på kne

Den iskalde vinden rev i håret og malte kinnene mine røde der jeg gikk alene i mørket. Militærstøvlene var ikke knytt, jeg hadde bare kastet lissene oppi og gått ut. Jeg burde visst bedre. Nå gjorde de opprør ved å danse rundt støvlene og hekte seg fast i metallkrokene på den motsatte støvelen av der de hørte hjemme.

Risikabelt, baby…..

Jeg gikk skikkelig på trynet. Grusen boret seg inn i håndflatene, knærne smalt i den steinharde asfalten, jeg falt så hardt at ristefunksjonen på ipoden byttet sang fra Rihanna til Death Cab for Cutie.

Og som jeg lo!!

Ikke med en gang, først tittet jeg forvirret rundt meg mens jeg forsøkte å få oversikt over situasjonen og en forståelse for hva som akkurat hadde skjedd. Jeg gikk så innmari på trynet. Jeg kastet blikk i alle retninger for å forsikre meg om at ingen var vitner, før jeg omsider kom meg på beina igjen. Det var mørkt, kaldt og kroppen min pådro seg et par påminnelser om hvor dumt det er å ikke knytte skolissene, men jeg kom meg opp igjen. Helt på egenhånd. Og så gapskrattet jeg.

Sånn skal livet være, tenkte jeg og gikk videre med lissene som fremdeles danset rundt og utgjorde en fare for å falle igjen. Det gjør ikke noe, jeg beviste jo akkurat for meg selv at hvis jeg faller, stabler jeg meg på beina igjen på egenhånd, jeg trenger ingen andre. Samme hvor mørkt det er ute, samme hvordan kulden river, samme hvor vondt det gjør. Håndflaten sved og hadde begynt å blø. Livet skal være sånn, jeg skal gå med lissene løst og faren for å gå på trynet skal følge meg mot evigheten og forbi. Jeg skal faceplante i mørket, få et par påminnelser og føle smerten. Og så skal jeg reise meg opp igjen og le på meg en sixpack fordi hele fallet var så vanvittig dumt. Deretter skal jeg gå inn i varmen til en hjertebeboer og så skal vi le sammen. Vi skal le så hardt! Alt blir dobbelt så morsomt når du deler det med noen, og ting blir halvparten så trist hvis du gråter med andre. Det tok bare en brøkdel av et sekund fra jeg lå langflat på grusen til jeg sto oppreist med hodet hevet igjen. Så raskt skal jeg reise meg igjen uansett hva slags fall jeg kløner med i livet. Jeg blir kanskje gående litt i kulden og mørket etter jeg har stablet meg på beina igjen, men det er bedre det enn å ligge med håndflatene i grusen. Auda.

Jeg tror jeg skal knytte lissene mine i morgen, jeg trenger ikke gå på trynet mer enn nødvendig, haha.

Hun gikk alene på en islagt, mørk vei og smilte. Hun hadde akkurat funnet grunnlaget for livet i et tryn i sine egne lisser.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *