bøffelbank

Jeg tjenestegjør ikke akkurat i Imunforsvaret, for å si det sånn. I natt rakk jeg å sove EN time, før jeg våknet igjen av at lakenet stod i flammer. Jeg var så varm!!! Og sånn fortsatte det hele natten, med intervallsøvn og kokt menneske. Så det nærmeste jeg kom nærkamp i dag var min egen kamp mot feberen……. Jeg som hadde gledet meg sånn! Saniteten erklærte halsbetennelse, jeg erklærte FML og nå er det antibiotika i 10 dager. Ikke ta på meg, ikke mat meg og prøv å ikke snakk til meg, vær så snill.

Jeg døde verken av refs eller vask i dag tidlig, da, dere!! Jeg gikk til fyfo (trening) med troppen kl tidlig i dag for å fortelle befalet at jeg er syk, men det var ingen befal der så jeg krabbet tilbake på isen og dusjet litt i stedet. Det er helt sykt hvor harde de dråpene blir når kroppen er i ikke-ta-på-meg!!!!!-modus, føltes ut som jeg dusjet i haggel, ble pisket eller mishandlet av et av de fire elementer.

Kl 10 begynte grønn dag, som ble sorthvitt i mine øyne…. Sersjanten som skulle trene oss i nærkamp lot meg ligge som en stranda hval utover idrettshallen frem til legetimen. Jeg la meg på tjukkasen og tenkte å la engelen Gabriel invitere meg til å følge lyset, i stedet kom Jon Blund løpende med enda flere Z’er og når jeg akkurat hadde sovnet kom plutselig sersjanten som et lyn fra klar himmel og SATT seg nesten på trynet mitt!! Og så gikk jeg til saniteten.


foto Ole Christian Børvan/Soldatnytt

Etter at legen hadde sagt meg syk, gikk jeg og søkte trøst i Stjernebygget. Jeg skulle egentlig bare gi savnet mitt etter å ha kontor blant stjernene enda mer kjøtt på beinet, da han morsomme majoren kom løpende med et journalistoppdrag til meg. HVER DAG er en julaften her på Rygge!!! Fantastisk!!! Jeg tenkte «ttyn* nærkamp«, og så kastet jeg meg rundt på leir med blekk, blitz og papir.

Da jeg satt og skrev ferdig saken i stjernehimmelen, kom plutselig sersjanten igjen og ga meg et plaster på nærkamp-såret. Han fortalte meg om fremtiden og det skjer så mye fett fremover på grønn dag at jeg har ikke ord!! HELT frem til jeg dimmer, altså!! (det er forresten bare 9 uker til, og trekk i fra 2 til fordi jeg har permdager til gode, ååh nei) Det største plasteret av dem alle var vel våpenregel-prøva han serverte meg som jeg overhodet ikke klarte å svare på fordi jeg ikke hadde lest jeg var syk. (hei kjæresten til sersjanten, du må ikke si det til han!!)

Mamma kom med et mystisk kort til meg idag, med en gave til Burma på, fra en ukjent leser!! «Kjære Marie, dette er en gave utenom det vanlige – en gave som gir familier muligheten til å starte på nytt og få tilbake livsgrunnlaget sitt.» Jeg ble så glad!! Så nå har en fattig bonde i Burma fått hjelp til selvhjelp gjennom en bøffelbank takket være en mystisk leser. Herregud, dere er så rare!! Elsker det!

*talk to you never

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *