av og til, hver gang

04:34

Hun skriver om h*n igjen. Det er alltid om h*n……

Av og til har jeg lyst til å si til h*n hvordan det hele begynte. «Det skjedde i de dager…», skremme alle kaninene opp av hatten og fortelle h*n alt. Absolutt alt, alle kortene på bordet, men ha noen ess i ermet. Av og til lurer jeg på hvordan h*n fikk makten over meg in the first place, for jeg ga den ikke til h*n med vilje. Noen ganger lurer jeg på om h*n kommer til å være der for alltid, en giftig bakgrunnsmusikk som bestandig spiller – uansett hva annet jeg prøver å sette på. Av og til lurer jeg på hvor lenge jeg skal la h*n få spille.
For det er det jeg gjør, jeg lar h*n. Fritt for å være en selvskader.

Av og til kommer det dager hvor tankene mine går over på noe annet og hodet får en pustepause.

Jeg kan faktisk trekke pusten igjen.

Hver gang det skjer, blir jeg oppmerksom på det, og i neste øyeblikk tvinger jeg meg selv tilbake i den hjerte- og sinnstilstanden jeg lider under. Fordi jeg er livredd for at hvis jeg innbiller meg at det hele er over nå, blir fallet dobbelt så stort den dagen jeg ser h*n igjen og må innse at det aldri tok slutt. Og det hadde gjort dobbelt så vondt. Av og til prøver jeg å finne grunner til å bli sint på h*n, uten å vite hvorfor jeg gjør det. Jeg antar det er fordi det er lettere å føle sinne og hat, enn å føle det her. Av og til lengter jeg etter… Stryk det. Jeg mener hele tiden, etter de stundene. Det er som narkotika. H*n er som et dop hun ble avhengig av lenge før hun visste det selv.
Det måtte påpekes fra utsiden.

Det er en av kaninene hun ikke fortalt ham om.

Jeg er helt oppslukt, vet ikke lenger om jeg er betatt eller besatt. Kanskje det har blitt en besettelse, det føles iallfall ut som en demon som ikke lar seg drive ut.

Hver gang jeg hører noen puste høyt, kiler det i magen fordi det minner meg om pusten hans, da jeg var nær nok til å høre den. Hver gang iphonen lyser ny melding mottatt hopper hjertet over et slag. Slaget treffer mellomgulvet i stedet, når jeg, skuffet, gang på gang ser at det ikke var fra h*n allikevel. Det verste hun vet er når h*n ikke svarer, hun blir alltid så selvkritisk og starter analysen.

Hver gang jeg hører på favorittsangene mine, kunne jeg ønske h*n også hørte etter fordi de setter ord på de tingene jeg ikke tørr å si. Hver gang jeg hører på sangen jeg har dedikert til h*n, får jeg lyst til å sende h*n teksten fordi det beskriver så godt hvordan det føles. Den passer så perfekt, synd h*n aldri får vite det. Hvorfor ikke? Det er en kanin.

Hver gang det skjer noe stort i livet, er h*n den første jeg tenker på og den første jeg har lyst til å fortelle det til, men jeg gjør det aldri. Hver gang jeg er ute og har det bra med venner og medsoldater, blir jeg forstyrret av bruddstykker fra minner med h*n, som en påminnelse om at jeg egentlig ikke har det så bra som jeg et lite øyeblikk trodde. Hver gang h*n er sammen med andre, blir jeg misunnelig og kunne ønske de var meg. Hver gang jeg er sammen med h*n, får jeg en ferie fra meg selv. Når h*n ikke er der, bruker jeg all energi og tankekraft til å tenke på h*n, hvor h*n er, hva h*n gjør, hvem h*n tenker på. Når jeg endelig er med h*n igjen da, har jeg ikke lenger noe å tenke på, og hodet blir helt tomt. Det er så deilig, det er derfor jeg vil være med h*n hele tiden. Hver gang jeg trenger ferie må jeg oppsøke h*n jeg trenger ferie fra. Hver gang alt det her går opp for meg, innser jeg hvor lost in space jeg egentlig er.

Det her er giftig. Hun er virkelig forgiftet 2 the bone.

Hver gang jeg er med h*n, ønsker jeg at det varer evig. Av og til klemmer jeg hardt rundt den store bamsen jeg har i den gigantiske sengen min, den klemmer aldri tilbake, men det er alt jeg har.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *