1000 brikker, 1000 hjertebiter

Hun møtte fortvilt det naive blikket hennes og prøvde intenst å nå inn til henne. «Jeg har sett det her skje med så mange venninner…….«, prøvde hun.
Og mislyktes.

Det er du som har gitt henne brikkene til puslespillet hun nå prøver å forstå seg på. Hun plukket dem opp fra dine lepper, og når hun plasserer de fra hennes ståsted danner brikkene en tragedie. Selvfølgelig gjør de det. Hun tenner en fyrstikk. Hver eneste lille bit hun ser av bildet, er en liten del av et hjerteløst spill. Herregud. Det er et spill, baby. Det er løgner servert på sølvfat, og du spiser dem med sølvskje – slikker deg rundt munnen og topper det hele med et tilfreds, mettet smil. Det mangler bare at du raper og ler, så har du virkelig slukt det med stil. Ditt nek. Alt er en del av en stygg strategi, når skal du se det? Når våkner du, gnir søvnen ut av øynene og ser at det bare er en lek? Du kan ikke sove i 100 år, Tornerose. Dere er midt i et spill og h*n forutser ditt neste trekk, det er derfor h*n gjør som h*n gjør. Flammen fra fyrstikken hun tente er glovarm, allikevel blir alt iskaldt. Det er snart desember. H*n gjør det for å fraskrive seg all skyld, holde samvittigheten ren og beholde deg naiv. Du burde ha skjønt bedre. Du er kun et produkt.

Det danser en flamme på tuppen av den lille trepinnen og hun rekker den i din retning.
Du har tre valg.
/ignore
/ta i mot
/dance

«Hehe, hvordan kan du ikke ha sett det før?»

Au…

Hun pusler sammen en sosiopat, kald, en hjerteløs forbruker – og viser h*n fortvilt til deg. «Jeg sier ikke at jeg har rett og det er sånn, men jeg har sett det her før, og….»
/ignore
H*n er ikke sånn.

Du velger å holde fokus på ditt eget puslespill. Øynene dine glitrer når enda en brikke faller på plass. Bildet brikkene dine danner er et glansbilde, og det kiler litt i magen når du tenker på det. Ikke mist en påtent fyrstikk opp i en puslespilleske som får magen til å le. Hun prøver å få flammen fra fyrstikken over på den muskelen som er på str med en knyttneve, men du tar et skritt tilbake og lar ribbeina ta støtet. Det er det de er til for. Du har valgt.

/dance

Hun forteller deg, oppriktig bekymret, hvordan hennes puslespill endte i tragedie og hun er redd for deg. Hun er faktisk redd for deg.

Du stopper opp, løfter blikket fra ditt eget sett med glansbildebiter og holder den neste brikken tankefullt i løse luften. Hvis du legger den ned til de andre brikkene i puslespillet, er det ikke sikkert at den passer.

Det bekymrer deg at bildet hennes ikke glitrer som ditt gjør, men du legger nølende brikken på plass allikevel. Puslespillet får deg til å smile, du trenger ikke mer.

/game over

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *