Afghanistanflamme

De setter himmel og jord i bevegelse for at du skal få et sted å sitte når du har entret rommet. Minst fem kropper løfter seg samtidig, forventningsfulle øyne venter på at du skal ta deres plass. Det er tilsynelatende en ære å få gi deg stol. Stol på det. (wordplay!!) Du blir ydmyk, rister på hodet og forsøker og fortelle at det går bra, at de kan bli sittende. Det går ikke, de insisterer. Gi opp. Når du beskjedent har plassert deg på stolen deres, kommer de mørke øynene tilbake og en solbrun hånd rekker ut et urørt glass med brus. Det er egentlig hans, men du er viktigere. Han ser på deg og venter på at du skal ta i mot. Det nytter ikke å si nei takk, da bare insisterer de igjen. Og så slukker du tørsten med orange brus som var ment for han. Det er egentlig appelsinbrus, men det eneste du smaker er din egen samvittighet. Æææh.

Jeg satt og jobbet på eplet i gangen på skolen de bodde, og plutselig, ut av det blå, står det en afghaner til høyre for meg. Han står med en ferdig avkledd krone-is, nikker og rekker meg den. Jeg ser spørrende på han, peker på meg selv, «for me?» og skjønner ikke helt hvordan det er MULIG å være så snill. Han skjønner tydeligvis det. Han legger hånden sin mot hjertet sitt, bukker dypt, smiler og forlater meg med isen mens han knasker videre på potetgull. Maaruds guttelus, med smaken av salt. Han forsvinner storfornøyd ned trappen. Og der satt jeg. Isen smaker ekstra godt når det er så mye hjerte bak.

Det gjør noe med deg når atten 14-åringer fra et krigsherjet land står i flokk i Oslo og roper «Soopermar-i-e» og strekker seg etter armen din fordi de vil forevige øyeblikket hvor de står og smiler ved siden av deg. Gleden er på min side. Og så smiler vi om kapp :- ) Etterpå lyser øynene og de peker på bildet. «Inter-net!!!?» De så internettet for første gang her om dagen. Da var det gjort. 670 bilder til sammen, 670 «inter-neett???» etter bildene ble tatt. HEJ GUTTER, nå er de på internett, akkurat som jeg lovte. Kors på halsen, smil i magen. Og hjertet bare….. Smelt.

Den følelsen jeg hadde når jeg fikk ideen om å tatovere bart, vet dere? Da jeg bare… «Ååårh, sånn MÅ jeg ha!! Seriøst!!» Jeg brant virkelig for den barten, og nå er den på pekefingeren min for alltid. :- ) Fin den. Jeg kjente igjen den brannen som oppsto i sofaen hos den afghanske ambassadøren i går, for å si det sånn. Sofaen ble liksom… Overtent, som om noen hadde druknet den litt i bensin først. Hjertet galopperte litt for å undertreke at dette er i ferd med å bli min største drøm. Jeg vil til Afghanistan.

I dag reiser guttene tilbake til Faryab, det gjør TYDELIGVIS en del av hjertet mitt også.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *