hjerteløst

Hei mister, var du virkelig så sulten at du glemte noe som heter MEDMENNESKELIGHET?

Jeg jobbet alene under lunsj i dag. Jeg var på GRÅTEN. ETT menneske på 50 andre mennesker er fysisk umulig, dere. 50 mennesker skal ha drikke med en gang, på en gang, mat fort som faen, regninger og betalinger veggimellom, det går ikke vettu. Servitører er mennesker de også! UNNSKYLD for at jeg ødela dagen deres, dere som skulle ut og kose dere og spise.

«DENNE MATEN BETALER IKKE VI FOR!! VI SKULLE LIKSOM UT Å KOSE OSS!»
«Jada, men jeg er helt alene her, og..»
«DET HJELPER IKKE!»


foto: supermarie

Neida, selvfølgelig ikke, mister. UNNSKYLD for at jeg gjorde mitt beste, unnskyld for at jeg prøvde å servere alle på en gang, unnskyld for at jeg bare feilet og unnskyld for at jeg i det hele tatt gadd å ta bestillingene deres, som du også klaget på. Jeg fikk så lyst til å stelle meg opp og bare SKRIKE til stemmen revnet… Servitører er mennesker de også! Når maten er treig er det ikke MIN FEIL! Vi har noe som heter kjøkken, vet dere. Det er der maten kommer fra. De fleste har et hjemme også, forresten. Der kniver, gafler og tallerkner hører hjemme.

Det er nå jeg skulle dratt klisjeen «tenk på barna i afrika, her du sitter å griner fordi du må vente 10 min ekstra på den varme, dyre maten din!»

Jeg gruer meg allerede til å jobbe i morgen.. Business of misery.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *