Disse nilivs-tøsene.. At de hersker over oss er ikke så supernytt. Katten min, Miss Anton (nei, det er en jente..) er så KOS (hadde ironi vært en lukt, hadde dere luktet den nå, ganske sterkt) at hun klatrer opp på hustaket (!!!), hopper ned på verandaen utenfor soverommet, setter seg i sofaen utafor soveromsvinduet og mjauer. Høyt og melankols. Hver natt/morgen, mellom kl 4 og 8. Selvfølgelig må jeg våkne opp og slippe henne inn hver eneste gang, fordi lyden vekker en empati og fordi lyden.. vekker meg. Bokstavelig talt. Hjerteskjærende «slipp-meg-inn-daaa»-mjauing. Jeg hadde smilt litt bredere hvis hun hadde vist litt takknemlighet ved å legge seg i sengen og kose meg tilbake til søvnen, i stedet hopper hun overlegent ned på gulvet, steller seg og mjauer (igjen!) ved døra, helt til jeg våkner ordentlig og slipper henne ut. Hejdå, see ya l8r. Så trasker hun til frokostskåla, og lever lykkelig videre. Rutine. Hver natt. Bortskjemte, kravstore beist. Og der ligger jeg, våken i senga kl 4, med blodsprengte øyne og kroniske søvnproblemer. Overdriver ældri.

ILU ANYWAY, KITTY!..

(Navnet, føler det trenger en forklaring, Miss Anton, kommer av at de forrige eierne trodde det var gutt, men la til «miss» foran Anton, da de fant ut at det var en innovertiss. Mamma kaller henne bare Missy. M(anipulerende bitch)issy.)

Har dere kjæledyr? Hva da? :- ) Navn og oppførsel? Bredde på ansiktet målt i cm? Kødda..