Boktips: Mot nordavinden

For. En. Intens. Leseropplevelse.

Denne boken kjøpte jeg for leeenge siden, jeg hadde aldri hørt om den før, jeg bare tenkte at omslaget var kult og dessuten var den på salg. Jeg hadde heller ingen forventninger da jeg dro den frem fra hylla for noen uker siden, og begynte å lese.

Og fortsatte.

Og fortsatte.

Og fortsatte.

Du blir så hekta, jeg hadde ikke lyst til å legge den fra meg igjen noengang, det gjorde vondt i sjela når venner spurte om vi skulle finne på noe, haha.

Boken er egentlig en eneste stor samling av e-poster mellom to mennesker som ikke kjenner hverandre. Historien starter med en feilsendt e-post, fra ei som bare vil si opp et abonnement. Hun får svar fra mottakeren, som egentlig aldri skulle vært en mottaker, og de to fortsetter å skrive til hverandre. De skriver seg inn i et lidenskapelig kjærlighetsforhold, og trangen om å møtes blir bare sterkere og sterkere.

Slutten tok nesten liv av meg – jeg ble så sint! Helt til jeg oppdaget at det finnes en oppfølger (!), og det er egentlig alt jeg ønsker meg til bursdagen min i år (bare så det er nevnt, mamma/tante/hvem som helst).

Les denne!

 

Ett ord

1. Hvor er telefonen din? Pleddet
2. Håret ditt? Rosegull
3. Moren din? Utenomjordisk
4. Faren din? Savnet
5. Din favorittmat? Pannekaker
6. Drømmen din sist natt? Glemt
7. Favorittdrink? Dark&Stormy
8. Drømmen/målet ditt? Lykke
9. Hvilket rom er du i? Stua
10. Hobbyen din? Blogging
11. Frykten din? Tordenvær
12. Hvor vil du være om seks år? Suksessrik
13. Hvor var du i går kveld? Hjemme
14. Noe du ikke er? Cocky
15. Muffins? Sjokolade
16. På ønskelisten? Hjørnesofa

17. Hvor vokste du opp? Fredrikstad
18. Det siste du gjorde? Besøk
19. Hva har du på deg? T-skjorte
20. TVen din? Vegghengt
21. Kjæledyrene dine? Døde
22. Venner? Uerstattelige
23. Livet ditt? Rikt
24. Humøret ditt? Glad
25. Savner du noen? Alltid
26. Kjøretøy? Sparkesykkel
27. Noe du ikke har på deg? Sokker
28. Din favorittbutikk? Bokhandel
29. Din favorittfarge? Sjøgrønn
30. Når lo du sist? Tidligere
31. Sist gang du gråt? Mai
32. Din bestevenn? Flere
33. Ett sted du drar til igjen og igjen? Schweigaardsgate
34. En person som sender deg e-post regelmessig? Kollega
35. Favorittsted å spise? Hjemme

DERES TUR! Velg et par, a

 

Allergi

Jeg våknet av meg selv rundt klokken seks. Åh, sove en halvtime til, tenkte jeg fornøyd, tenkte jeg aller først, før noe plutselig slo ned i meg som lyn fra klar himmel, og jeg knakk.

Hva skjer nå, egentlig?

Det er ikke datoen, det er ikke klokkeslettet, det er ikke engang måneden, det er ingen grunn til det her, tryglet jeg meg selv, tryglet jeg hvem som helst. Jeg skal snart på jobb, jeg kan ikke dra på jobb sånn her, jeg må melde sjefen om at jeg er syk, nei, jeg kan ikke gjøre det, jeg kan jo skylde på allergi, tenkte jeg videre i et lite opphold, før jeg brast sammen igjen uten å skjønne hvorfor.

Hvorfor?!

Men så husket jeg drømmen jeg akkurat hadde våknet fra, og der var du.

Der var du, jo.

Jeg har ikke grint på lenge. Jeg har gått rundt i en apatisk tåke heller, hvor lite berører meg – verken på den ene eller andre siden av skalaen. Ingenting gleder, ingenting gjør vondt. Alt bare er og jeg forholder meg til det med et tomt blikk og et skuldertrekk. Hvorfor kan jeg ikke føle noe snart, har jeg tenkt, og det var vel et slags ønske oppfylt, da, antar jeg, denne morgenen jeg våknet før alarmen og sorgen slo meg overende før jeg i det hele tatt hadde rukket å stå opp.

Jeg stod opp tidligere enn jeg hadde trengt, og de voldsomme følelsene forsvant like fort som de kom. Jeg kastet kaldt vann i ansiktet og trakk pusten.

God morgen!

Jeg kan jo alltids skylde på allergi.

Skrevet for noen uker siden.

 
 

Bakkekontakt

Jeg er hjemme igjen, altså. Jeg har vært hjemme i snart en uke, uten å egentlig ha vært hjemme. Hvilket spill er det igjen, der du må trykke som en gal på knappen for å holde dyret flytende i vannet, for å unngå at det synker til bunns og treffer bakken så det blir game over? Jeg husker ikke, men jeg har følt meg litt som det dyret – frem til i dag. Nå har jeg fått bakkekontakt, eller hvert fall kontakt med mitt eget stuegulv, og det er helt nydelig å være hjemme i eget selskap igjen.

Denne uken har jeg blitt intervjuet av Dagbladet, truffet på fortiden, sett ferdig GoT (som jeg egentlig aldri så på, bortsett fra de fire-fem siste episodene av siste sesong), vært i Sverige, møtt en følger for en kaffe og jobbet som en virvelvind – det er så mye som skjer på en gang nå at jeg såvidt rekker å få med meg alt sammen, men det er gøy! Dere kjenner meg, finner den deiligste roen i det fullstendige kaos.

Nå har jeg akkurat begynt å se The Act på HBO – anbefales! Serien er basert på den sanne historien om jenta som ble tvunget til å spille dødssyk av sin egen mor, til å sitte i rullestol og være fanget av et skuespill, helt til hun fikk nok og drepte moren sin – sammen med kjæresten. Søk opp Gypsy Rose hvis du vil lese mer om det, jeg må tilbake til serien. Hejhej!

 

Dette været

God kveld! Sånn bokstavelig talt, det er en god kveld, vi ser på en tsjekkisk dubba melodi grand prix på den knøttlille tv-en i Airbnb-leiligheta som spraker hver gang noen reiser seg opp (det har sin sjarm det óg), med bordet fylt av godteri, moreller og rødvin. Heia Norge! (selv om jeg egentlig holder en knapp på Estland, den var fengende)

Beina svir etter en lang dag, i dag fikk vi strålende sol og sommertemperatur – stor kontrast til de iskalde seks gradene vi landet til på torsdag. Temperaturen har uten å overdrive hoppet minst tolv grader på bare to dager. Veldig takknemlig, men herlighet – det er skremmende.

Dagen har gått med til shopping, hop on-hop off-buss, parken, jødekvartalet og karlsbroen på kveldstid. Så verdt å få med seg! Bare overse alle de milliardene av andre turister som også har fått med seg det tipset.

Unnskyld meg, men GI MEG STYRKE, den dubbinga på MGP er til å bli gal av – det lille jeg prøver å få med meg av engelsk i bakgrunnen der drukner fullstendig i gnålet fra den tsjekkiske stemmen. Er det én ting jeg har lært av å reise rundt i verden; vi skal prise oss lykkelige for at vi ikke har vokst opp med dubba TV. Nordmenn er SÅ mye bedre i engelsk enn feks Tyskland og Tsjekkia (og en haug med andre nasjoner) bare fordi vi lærer av tv og film gjennom lyd og undertekster, fremfor å bli lest opp for på vårt eget språk, null tull.

Nå skal jeg irritere meg videre. Skrives plutselig igjen!

Ps. Fant ut av hva de 2000 hviterussiske pengene var verdt; 8 norske kroner. Haha, jeg orker ikke.

 

Tyven, tyven skal du hete

Gratulerer med dagen! Min første nasjonaldag utenlands, det var en opplevelse det óg. Jeg følte meg rimelig creepy når jeg i går kveld saumfarte Facebook etter 17. mai-arrangementer i Praha, og møtte opp på studentenes markering i Kampa park i dag. Som en happy hangaround ingen kjente eller la merke til, haha. Men det var godt å se bunader og norske flagg, de hadde til og med et eget kor som fremførte nasjonalsangen helt nydelig! Jeg fikk alle ingrediensene denne dagen pleier å ha, storfornøyd med dét.

Utenom den lille markeringen har dagen gått med til å utforske byen enda mer. Jeg skal lage en guide senere, med alt vi har sett!

Og SÅ! Har jeg gått i en turistfelle for første gang i hele mitt liv. Jeg har klart meg gjennom seks måneder på verdensreise og førti ulike land, uten å ha blitt frastjålet en eneste cent. I dag ga jeg fra meg 2000 tsjekkiske korunas til en tyv, på åpen gate, midt på lyse dagen. Haha!

Vanligvis er jeg ekstreeemt skeptisk til alt og alle når jeg er på reise, helt på grensen til paranoid, og hjernen min slo alarm i dag også, i det sekundet 2000-seddelen min byttet plass med to nye sedler, men da var det for seint.

Jeg hadde akkurat tatt ut penger fra minibanken, da det kom en mann bort som snakket plettfri engelsk, og lurte på om jeg kunne være så snill og veksle 2000-lappen min med hans to tusenlapper. Han hadde en stor bunke med sedler, og i et svakt og naivt sekund tenkte jeg at han ville vel bare veksle så han slapp å ha så sjukt mange lapper. Han var rimelig kjapp i bevegelsene da jeg nølende rakte frem pengen min, og med det samme han var borte snudde jeg meg til mamma og sa «jeg håper han ga meg ekte penger nå…?»

«This is nothing!» sa kelneren jeg skulle betale til litt senere på kvelden, mens han viftet med den ene tusenlappen jeg hadde gitt han. «I’ve been scammed, haven’t I…?» smilte jeg matt til svar. «Did you exchange money on the street? Don’t do ANYTHING on the street, not in Prague», svarte han og sa at de to sedlene jeg hadde fått muligens var fra Hviterussland. De har hvert fall INGEN verdi her i Tsjekkia.

Jaja. Jeg er så imponert over tyvens sleipe metode at jeg nesten unner han de 800 norske kronene han fikk fra meg. Og litt irritert på meg selv, for at jeg ikke lyttet til den nødbremsen som skrek i hodet mitt akkurat da pengene byttet eier. Men – det kunne vært verre! Og forhåpentligvis kan dere lære av min feil; aldri veksle penger med fremmede mennesker på gata, spesielt ikke når du ikke kjenner sedlenes utseende. Jeg ante jo ikke hvordan en tsjekkisk (eller hviterussisk) tusenlapp så ut, jeg. Nå vet jeg, da. Og nå har jeg (kanskje?) to tusenlapper å bruke i Hviterussland, tar det som et tegn på hvor jeg skal reise neste gang. Neida.

(Joda)

Hvordan var deres 17. mai?

 

Praha

Hallo! Jeg er i Tsjekkia. Tsjempetsjekt.

Vi kom hit ganske tidlig, sånn i ellevetida, og har allerede fått en hel dag i Prahas gater. Det er ikke så ofte jeg bruker ordet ‘flott’, men det er akkurat det det er her. Skikkelig flott! Altfor mye folk for min del (det er det stort sett overalt i verden, si), men arkitekturen og byen i seg selv? SÅ flott!

Temperaturen, derimot? Herlighet. Jeg kommer aldri til å innrømme det for noen, men her reiste vi altså helt frivillig fra sol og relativ varme hjemme i Norge, til grå himmel og kulde her nede. Jeg pakket selvfølgelig til våren, jeg, optimisten sjæl, men kom frem til vinter, hvert fall føles det sånn – jeg er gjennomfrossen. Skal ikke klage! De har billig vin her. Jeg sitter oppriktig talt og gleder meg til å betale når vi er ferdig med å spise et sted, fordi det er så deilig lave priser.

Så langt har vi sett Karlsbroen og gått oss vill i gamlebyen, og så stakk vi innom St. Nicholas-kirken og konserten som var der, de skulle fremføre stykker av både Bach, Vivaldi og Mozart – komponister pappa var så glad i, og siden det er (/skulle vært?) bursdagen hans i dag ble det en fin markering <3

Jeg har screenshottet alle tipsene dere sendte meg på Instagram (tusen takk!), gleder meg til å sjekke de ut de neste dagene! Husk å følge meg på Instagram (@supermarie) og Snapchat (superbrud) for oppdateringer underveis. Skrives plutselig igjen!

 

Bursdagen

Skrevet i november 2018

«Du kan skrive et brev til han», sa hun, og jeg lovet henne å prøve, men da jeg noen uker senere satt der med penn og papir fant jeg ikke et eneste ord. Hodet mitt som alltid er fullt av dem, jeg har alltid noe på hjertet òg, men det å skrive var plutselig blitt en uoverkommelig oppgave, og jeg ble bare lei, provosert og deretter sint. Sintere, på grensen til forbanna.

Hvorfor i helvete skal du få meg til å skrive et brev til han, han får vel for faen aldri lest det uansett, hva er poenget?! Hva er POENGET med det??? Det er det mest meningsløse forslaget jeg noen gang har hørt, det blir som å kaste ord ut i ingenting og late som om noen er der til å ta dem i mot, men han er ikke der – han er borte, og det brevet kan du bare drite i, jeg skriver ikke!

Jeg har ingenting å skrive.

Skrevet 16. mai 2019

Jeg ga aldri oppgaven en ny sjanse. Det fremstår like meningsløst i dag, for å være ærlig, selv om jeg lytter når andre som har opplevd sorg sier at det har noe for seg. Jeg er bare ikke der, ikke enda. Jeg har mer enn nok med å forstå at jeg på denne dagen for ett år siden kunne gi pappa en bursdagsklem og vise han det hjemmelagde broderiet med det ene ordet som oppsummerte det hele. Jeg har mer enn nok med å ta innover meg at jeg fikk det samme broderiet tilbake bare en drøy måned senere, og at det nå henger på en vegg det ikke var ment for. Jeg har mer enn nok med å ikke stange hodet i den samme veggen og bli gal av hva den representerer.

Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom bursdagen hans – uten han.

Men hvis jeg skulle ha skrevet noen ord til deg allikevel, pappa, ville jeg ha skrevet at du fremdeles har en like stor plass i livet mitt som du hadde da du fremdeles hadde ditt. Bare så du vet det. Kanskje litt større, til og med, for når kjærlighet endrer form og blir til sorg og savn krever det litt mer av meg.

Det gjør ingenting, jeg har mer enn nok av plass.

Jeg ville ha skrevet at livet på sitt absurde vis tar meg med videre, men ikke et eneste sted uten å kjenne ekkoet etter den du var. Latteren din, tryggheten du ga meg og alt det lure du sa, det blir med meg uansett hvor jeg skal.

Jeg ville ha forsikret deg om at du ikke blir glemt selv om tiden så nådeløst går, og om at jeg husker deg som deg – og ikke som sykdommen jeg såvidt enset at du hadde fordi du tok den så bra, så lenge du bare kunne.

Og så ville jeg ha avsluttet med

«Gratulerer med dagen, verdens beste pappa! Love you!»

Og kanskje lagt til et utropstegn eller to i broderiet ditt;

faen!!

 

Halvveis til bunad

Her er et lite bilde fra fjorårets søttende mai. Etter at jeg fikk vite at jeg hadde lov til å bære T1, penuniformen jeg fikk fra Luftforsvaret (selv om den nå har gått ut på dato), bestemte jeg meg for å lufte (hehe) den på nasjonaldagen.

I år vet jeg ikke hva jeg skal ha på meg, jeg skal uansett ikke være i landet, men neste år?

(kunstpause)

MIN EGEN BUNAD!

Den dagen jeg fyller tredve skal jeg ha bunad, det er flere år siden jeg bestemte meg for det. Jeg er fortsatt sur på mitt 14 år gamle jeg som på død og liv skulle ønske seg en stasjonær PC (som forøvrig døde etter bare to år…) i stedet for bunad til konfirmasjonen. Jeg fikk mange nydelige timer med Age of Empires II (<3), men fikk jeg noe å ha på meg de fjorten 17. mai’ene som fulgte? Neida. Så det betaler jeg for nå.

For i underkant av ett år siden begynte jeg å spare målrettet til bunad – 280 kroner hver eneste uke. Nå er jeg straks halvveis til drømmen! Jeg sparer som nevnt i appen Dreams, hvor jeg har satt 19. juni 2020 som tidsfrist, og 30 000 kroner som mål, og ukentlig trekker den automagisk det beløpet jeg må for å nå det. Det er så genialt, jeg hadde aldri klart å spare like disiplinert uten.

Jeg mailet Husfliden i går bare for å høre hvor tidlig jeg må bestille for å få bunaden i tide, og det var visst sånn cirka…. nå. Så til uka skal jeg inn og ta mål!

Èn ting er at det blir stas å få sin egen bunad, det andre er sparingen i seg selv. Jeg har alltid vært flink til å spare, men jeg har aldri spart til noe konkret. BSU’en var jo til bolig, men jeg hadde ingen mål eller tidsfrist der heller. Denne måten å spare på er supermotiverende, hvert fall når jeg visuelt kan se at jeg klarer det. Jeg gleder meg allerede til å sette opp neste sparemål!

Har du bunad? Hvilken?