Boktips: Stoner

Denne hadde jeg hørt om lenge, men fikk ikke rotet meg til å lese den før på Aruba, og ikke til å skrive om den før nå.

Stoner er en lavmælt bok om en manns lange liv, og de oppturene og nedturene det består av. William Stoner, som han heter, fødes inn i en gårdsfamilie hvor planen er at han skal ta over etter foreldrene sine. Men etter å ha begynt på universitetet, tiltrekkes han i stedet av litteratur og språk, og velger bort gården for å bygge seg en karriere der. Han går inn i et kaldt ekteskap, og som leser følger vi hans dystre liv, beskrevet på en veldig vakker måte.

Anbefales!

 

Gi meg en D

I dag fikk jeg svar på blodprøvene. Alt så meget bra ut, ordrett fra legen, bortsett fra at jeg ligger under det anbefalte på D-vitamin.

Jeg ba han pent om å gi meg en resept på dette:

Det han faktisk ga meg var dette:

🙁

Seks uker med sofavarianten av D-vitamin. Neida, jeg skal gi dem til kroppen min med glede, for egentlig er jeg supertakknemlig for at den i det hele tatt holder seg så frisk og fin – til tross for hvordan jeg behandler den. Jeg har ikke vært snill de siste månedene. «Meget bra», jeg fortjente egentlig «hva faen SKJER her???».

Skjerper meg nå! Litt mindre drittmat, litt flere middager, mye mer vann og litt mer trening. I dag hadde jeg en time med tabata i kjelleren på jobb igjen, det er like brutalt hver mandag, men i går gledet jeg meg faktisk til å trene. Det, av alle ting, lå jeg og tenkte på da jeg skulle sove. Den ER jo digg, den følelsen av å ta vare på seg selv, innside ut, og litt ekstra nå som jeg vet at alt er i skjønneste orden. Sånn bortsett fra D. Bortsett fra det. Hehe.

Så forresten en helt sjuk dokumentar/et psykologisk eksperiment hos venninna mi i går; søk opp Derren Brown – Sacrifice på Netflix. Tenk om alle med «livets harde skole» som eneste utdannelse ført opp på Facebook-profilen sin kunne bli utsatt for det samme, jeg tror samfunnet vårt hadde blitt litt mer medmenneskelig da.

 

Vinter og serietips

Åååh! Det å komme inn i varmen igjen etter å ha vært en stund ute i kulda må være en av de beste følelsene i verden. Det lukter skog og frisk luft av meg enda, og jeg er fortsatt rød i kinnene etter å ha vandret ute langs fjorden i over en time. deilig!

Da jeg kom hjem igjen måtte jeg hoppe i ullsokkene (minn meg på at jeg må se etter nye vintersko på salg), før jeg varmet fajitas-restene fra i går og satt meg til rette under pleddet for å se Kongens nei (den ligger gratis på NRK i tre dager til, hvis dere ikke har sett den). Jeg begynner alltid å grine der kongen må evakuere toget like utenfor Hamar på grunn av de tyske bombeflyene – jeg får så vondt av å se vårt lille land under angrep, og lever meg så veldig inn i hvordan det må ha vært å leve i Norge 9. april 1940. Aldri mer.

Her er noen serietips også, hvis dere trenger noe litt lettere å fylle helgen med: You på Netflix og My brilliant friend på HBO. Sistnevnte er SÅ bra, den fikk sekser i Dagbladet og ligger på over 8 i score på IMBD – veldig fortjent! Jeg har akkurat begynt å lese boka også, som det plutselig gikk opp for meg at jeg hadde stående, mens jeg venter på sesong to.

Hva gjør dere i helgen? 

 

Fredagsliste

Når lo du sist?

På jobb i stad, sikkert, jeg husker ikke hva jeg lo av, jeg ler generelt ganske mye – av litt for mye

Når gråt du sist?

Forrige uke en gang? Gråt og gråt, det rant bare en stille tåre eller to fordi jeg er så innmari(e) lost in space når det kommer til det motsatte kjønn, haha

Hva er det siste du brukte penger på?

To cheeseburgere på vei hjem fra debatt om Dubai i går, middagen sin, hæ? Gjorde opp for meg i dag, da, jeg lagde digg kyllingfajitas med hjemmelaget guacamole (oppskrift: 1 avakado, 1 teskje salsa, 1 spiseskje rømme, salt, pepper og litt sukker – sykt god, lært av hun med foten)

Hvem skrev du med på messenger sist, og hva pratet dere om?

Broren min, vi sender morsomme memes til hverandre

Hvem ringte deg sist?

Jon

Hva står det på din senest mottatt sms?

«På galleriet nå. Kommer bort.»

Hva er det siste bildet du har på kamerarullen din?

Når var du ordentlig sint sist?

Oi. Jeg blir jo aldri sint? Det må ha vært i sommer, da var jeg så forbanna at jeg ristet. Det skjer sånn cirka en gang i tiåret

Hva var det siste du spiste og drakk?

Spiste: sjokolade. Drakk: rødvin (det er tross alt fredag og Norge spiller semifinale i håndball-VM)

Hva var det siste du bekymret deg for?

Jeg har én føflekk under hver fot, det er en plass vi egentlig ikke skal få føflekker, kaaan være et dårlig tegn. Men legen sjekket dem og sa de så fine ut, så da forsvant den bekymringen

Dere æ? Velg et par spørsmål og svar i kommentarfeltet, da. 

 

Meta-glede

Fjorten dager inn i det nye året, en to uker lang mental krig. Håper han gir meg en diagnose, tenkte jeg desperat og stirret ut i mørket en ukes tid før min første legetime på flere år. Gi meg en diagnose, et begrep som kan forklare det jeg ikke kan begripe selv. Følelsene, uroen, melankolien, jeg kjenner ikke meg selv igjen. Hvorfor blir det bare tyngre med tiden? «Det blir lettere», sier alle, det er løgn, skriker jeg når ingen hører på.

«Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt til trekantenes spisser er avslitt og det bare er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.

Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt. Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet, hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte vi mottar fra omgivelsene våre. Men når gleden over det du har hatt, overskygger savnet av det du har mistet, når du vet at du aldri villet unnvært det du har tapt, selv om du var klar over at du en gang kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte».

Det kinesiske visdomsordet jeg lærte på psykisk førstehjelpskurs i 2011 gir ingen mening, når spissene i meg bare blir spissere. De to første ukene i januar har minnet meg mer om sommer, enn vinter. Og dét er ikke lenger en positiv ting. Det er virkelig ikke positivt.

Men så startet den tredje. Det er den tredje uken i januar, og jeg har plutselig kjent på glede igjen. Gleden over en spontan vinkveld med bestevenninna. Glad for en søndag uten planer, helt for meg selv. En tirsdagskveld hos mamma, med kalkun til middag, filmkveld og fire nye gensere å arve. Ekte glad for å endelig føle litt glede igjen, som en slags meta-glede.

Herregud, så sjukt fine de fine dagene er, når de først kommer.

Og de kommer. 

Det er den tredje uken i januar, og alle tanker og følelser fra de to første kan jeg nesten ikke huske. Hvem i alle dager var hun som en søvnløs natt lå og «ønsket» seg en diagnose? Og hvor ble hun av, egentlig, hun var ikke hos legen, hvert fall, for der satt jeg med galgenhumor og glitrende øyne, viste frem noen føflekker jeg har lurt på, bare, og tok noen blodprøver for å se om jeg mangler noen vitaminer, siden jeg har vært så mye forkjøla det siste halvåret.

«Jeg har googlet», erklærte jeg. «Enten har jeg fått kreft, eller så er det sorgen».

Jeg lo, og legen lo høflig han óg, men måtte forsikre seg om at jeg tullet bare noen minutter senere, at jeg ikke hadde fått hypokondertendenser oppi alt.

Selv legetimen gjorde meg glad.

I dag har det gått syv måneder, og jeg kjenner ikke spissene som var der for en drøy uke siden. Jeg tror trekanten min er liiiitt mer uforutsigbar enn den kineserne skisserte, men en fin(n)* dag blir den en kule den óg.

For de kommer, de. De fine dagene.

*en liten hyllest til sykepleieren som skrev «Ha en Fin(n) dag» på tavla til pappa (han het Finn) <3

 

Takk for meg, Snapkollektivet

(…) Det skumleste var å se kjente navn på lista over de som hadde åpnet storyen min. Hei, fetter. Hei, kjæresten til fetter. Hei, bestevenninne. Hei, eks-kollega. Hei, alle.

Til vanlig skiller jeg mellom Marie og Supermarie, på en eller annen måte. Det blir naturligvis sånn når jeg til daglig filtrerer ut deler av livet mitt som jeg ikke ønsker å kaste ut der i det evige cyperspace. I Snapkollektivet er jeg bare Marie, med bloggadressen supermarie.net i hånda. Det føles rart. Veldig rart, og litt skummelt. For mesteparten av formidlingen skjer samtidig på video, og det? Det er uvant.
– utdrag fra mitt første blogginnlegg om livet i Snapkollektivet

Juni 2016. Jeg sov nesten ikke den natten som skulle lede meg over til min første dag i Snapkollektivet. Snapchat-kanalen som skulle bidra til toleranse, mangfold og mer åpenhet i samfunnet, om de temaene det vanligvis ikke snakkes så høyt om. Og jeg, som ikke snakker, skulle plutselig gjøre det på video – foran tusen, og etterhvert tusenvis, av mennesker. Om temaene jeg syns var viktige å snakke om; det å være introvert i en verden som foretrekker det motsatte, om dickpics, frivillig barnløshet (/barnefri, som jeg heller vil kalle det), om livet med en MS-syk pappa, om forholdisme, naturlig slanke kropper, det å reise alene, prestasjonsangst og om ventesorg.

Det har vært så givende og lærerikt å være en del av det. Jeg har utfordret meg selv mer enn jeg trodde at jeg kom til å gjøre, vært langt utenfor komfortsonen min, jeg har hatt SÅ mange fine samtaler med så mange gode mennesker der ute, som jeg ikke kjenner ansiktene på, men med brukernavn jeg ikke kommer til å glemme – på grunn av ordene vi utvekslet underveis. Det har betydd så mye. Dialogene. Det å få dele livet på godt og vondt, og få bidra til mer åpenhet, på min lille måte.

Men. Det koster å være så åpen. Og etter at pappa døde har jeg ikke vært i stand til å betale den prisen.

Jeg tok en pause fra Snapkollektivet i oktober for å finne igjen krefter og motivasjon til å fortsette, men jeg fant ingenting. Den 9. januar hadde jeg min siste dag som fast snapper i kollektivet.

Jeg kunne ønske jeg hadde mer å gi, for er det noe vi trenger å snakke mer åpent om så er det sorg, spør du meg. Men jeg må bli kjent med den på egen hånd først. Etter syv måneder (!!!) har jeg enda ikke blitt klok på hva den gjør med meg. Jeg bærer den med meg hver eneste dag, og det er slitsomt, forvirrende, tidvis overveldende og tungt. Noen dager veier den så mye at jeg knekker under den, andre dager går den bare som en stille bakgrunnsmelodi. Og jeg vet aldri hvilken dag jeg våkner opp til. Jeg vet bare at jeg trenger å ha dagene for meg selv, mer enn før, uten å «måtte» dele de med tusenvis.

Tusen takk for at jeg fikk være med så lenge, Snapkollektivet! Jeg er stolt av å ha vært en del av det siden start, og jeg savner allerede atmosfæren der inne, samtalene, og det å være en del av de nydelige menneskene som nå driver kontoen videre uten meg. Men alt til sin tid. Og nå krever sorgen sin. Den gjør fortsatt det.

Vi snappes plutselig igjen <3

 

Fjorårets reiser

Reklame: inneholder sponset flyreiser / KLM

Det klør i vingene mine igjen, hvert fall etter at jeg ble sittende og bla gjennom bilder fra alle reisene mine i 2018 her om dagen.

SE HER DA:

Davos i Sveits – nyttårsreise 2017/2018

Alpene var SÅ fantastisk. KLM fløy meg og hun med foten til Zürich, derfra tok vi toget til Davos (med ett togbytte). For et sted! Og for en tur – herlighet, så gøy vi hadde det. Det er ikke så mye som kan toppe den nyttårsaften da vi aket ned fra 2000 moh på en trekjelke, mens majestetiske alpene ble lyst opp av fyrverkeri rundt oss.

Genova i Italia – påsken

KLM-tur igjen! Jeg reiste alene til Genova, og bodde hos Andrea – som jeg fant via couchsurfing.org. Han viste meg byen OG Cinque Terre, det var en så deilig tur, jeg følte at jeg var i min egen versjon av filmen Eat. Love. Pray.

Ankara i Tyrkia – langhelg i juni

Jeg dro til Ankara for å besøke et par jeg ble kjent med da jeg jobbet i Luftforsvaret. Mannen jobbet som forsvarsattaché der bede og skulle gå av med pensjon og flytte hjem til Norge senere den sommeren, så jeg ville ned og besøke dem før det var for sent. Jeg fikk bli med på fest hos den norske ambassadøren, på jobb ved ambassaden og hele helga var egentlig et langvarig innblikk i diplomatlivet. Veldig spennende, og SÅ hyggelig! Jeg skal besøke dem igjen – neste gang blir det på Nordkapp!

Aruba – sommerferie

KLM fløy meg og bestevenninnen min fra barndommen til Aruba, etter en helt forferdelig sommer. Jeg kan ikke huske å ha hatt en så stille, avslappende og god ferie-ferie noensinne. Vanligvis farter jeg hit og dit og vil oppleve mest mulig, på Aruba var flamingoene (Dulmer <3) vårt eneste mål og øya var så liten at vi kunne ikke gjøre annet enn å senke skuldrene. Det var så godt, og så nødvendig. Og med det beste selskapet jeg kunne ha på den tiden, hjerte.

Amsterdam – nyttårsreise 2018/2019

KLM både startet og avsluttet mitt 2018. Mamma og jeg tok en langhelg i Amsterdam, vi shoppet, koste oss med deilig mat og vin, var på museum og kanalcruise og rakk å utforske det meste av byen – og Zandaam óg, den lille byen et lite kvarter utenfor. Det var så fint. Mamma og jeg i et ukjent land for å sette punktum etter et helvetes år – og for å begynne å skrive de første bokstavene i 2019. Året kunne ikke ha startet noe bedre <3

Har du noen reiseplaner i år?

 

Gjeldsfri!

HerreGUD, så deilig! Jeg fikk jo lån i banken da jeg var student (klikk for å lese hvordan), men ikke stort nok til å kapre drømmeleiligheta, så midt i budrundesatanismen (som jeg for øvrig stod midt oppi på et fjell nesten uten dekning = stressfaktor tusen!) måtte jeg ringe mamma og spørre pent om et lite privat lån fra henne óg, for å kunne si ja til motbudet jeg fikk fra selger. H.e.l.d.i.g.v.i.s kunne hun stille opp. Ikke bare i budrunden, men også etterpå – da banken ringte meg og sa de manglet noen tusen til (meg og regning, vet dere) for å kunne fullføre kjøpet.

Helt siden da, sommeren 2016, har jeg vært superdisiplinert og slavisk satt av faste månedlige tusenlapper til «mammabanken», som jeg kalte den. Jeg haaater å skylde penger, og det strenge spareregimet mitt har endelig betalt seg – i dag overførte jeg de siste kronene til mamma!

Så NÅ, dere. Nå er leiligheta bare mellom banken og meg.

Jeg er dritstolt. Er det noe som gir meg mestringsfølelse så er det håndtering av egen økonomi. Støvet* har gjort en strålende jobb med å oppdra oss med ukelønn, sparegriser og sunn fornuft, og både broren min og jeg begynte å gå med aviser allerede da vi var tretten, så de fóret oss opp med arbeidslyst óg. SÅ glad for det i dag!

Det er flere som spør meg om sparing, jeg skrev litt om det i Pengeprat-innlegget jeg skrev da jeg jobbet to måneder uten lønn i 2017. Nå som jeg jobber fullt har jeg giret opp et par hakk ekstra, og sparer også månedlig i fond, aksjer og «Superspar» (vanlig spareavtale i banken). Det meste er tenkt til pensjon, men noe av det kommer jeg sikkert til å bruke neste gang jeg får et spontant innfall om å reise verden rundt eller pusse opp óg.

I tillegg til dét sparer jeg gjennom «Morsom sparing» (hver gang jeg drar kortet sparer jeg noen kroner, hvis jeg feks betaler noe til 63 kroner, runder banken opp til 70, sånn at 7 kroner går inn på sparekontoen) og appen «Dreams».

Sistnevnte er helt genial, du oppretter en drøm og så kan du skru på forskjellige «sparehacks». Jeg har skrudd på «Tyven» – det er en funksjon som plutselig «stjeler» fra brukskontoen din, på den måten sparer du uten at du merker det. Den ser an hvor mye du har på kontoen, så hvis det er en dårlig måned stjeler den kun småbeløp – har du litt mer å rutte med, stjeler den opp til 200 kroner. Kult?! Jeg har brukt appen i ett år bare, og er snart halvveis til en bunad allerede, målet er å feire 30-årsdagen min i en Løken.

Åh. Nå som mammabanken er borte har jeg flere lapper ekstra til meg selv hver måned fremover, det føles nesten som å gå opp i lønn! Det blir godt for sparegrisen, den trenger litt fett på kroppen igjen etter det nye badet.

Hvordan sparer du? Og hva sparer du til? 

*mamma og pappa <3

 

Dette vil jeg gjøre i år

Mitt eneste nyttårsforsett år etter år; ingen nyttårsforsetter. Men her er litt diverse jeg har lyst til å gjøre i det nye året vi akkurat har startet på

  • holde plantene mine i live
  • gjøre kontoret til et rom jeg er fornøyd med (i skrivende stund er det bare stablet fullt av ting)
  • trene mer
  • skrape fire nye land fra skrapekartet mitt (én og en halv er allerede planlagt!)
  • lære meg spansk på egenhånd, ikke flytende kanskje, men nok til å forstå litt og gjøre meg selv litt forstått
  • begynne på den der masteren, hvis jeg oppfyller kravene
  • lese 30 bøker (jeg har laget meg en goodreads-profil, du finner den her)
  • rydde i klærne mine og gi bort det jeg innerst inne vet jeg aldri kommer til å bruke
  • bli flinkere i matveien igjen, det har blitt altfor mange micro-pannekaker og pølser fra Narvesen de siste månedene
  • spare penger til nytt gulv og nytt kjøkken etterhvert
  • finne de ordene jeg leter etter for å klare å formulere dette punktet*

(*det handler om ditt stille sinn, Marie)

Hva har du lyst til?

 

Aggressive broderier

Jeg har glemt å vise dere noen av mine siste bursdags- og julegaver:

Fine, vel?

Jeg kunne se for meg ansiktsuttrykkene og latteren da de i familien åpnet hvert sitt aggressive kunstverk fra meg på julekvelden (vi feiret ikke sammen), god følelse! Disse gavene er en deilig kombinasjon av så mye; jeg får ut frustrasjon, samtidig som jeg legger ned tid (og kjærleik) i å lage en gave til noen jeg bryr meg om, de får frem smil og latter og er attpåtil kule (om jeg får si det selv).

Alt av utstyr kjøper jeg enten på Panduro eller Stoff & Stil, inspirasjon finner jeg på Pinterest – og i mitt eget hode. Hver tråd kommer i bunter på seks tynne – jeg pleier å splitte de opp, og broderer med halvparten – altså tre tynne tråder samtidig, samlet blir de tre tykke nok til å dekke hullene du broderer i. Hvis det var forståelig. Fullt forståelig hvis det IKKE var det, jeg er fascinerende dårlig til å forklare.