Et ekte liv

«Marie, som lå med armen rundt faren sin og kjente etter pulsen, det er dette som er det ekte livet. Vi har levd et veldig ekte liv (…)»

Et ekte liv.

Jeg smakte litt på ordene, etter at hun hadde sagt dem. Når en elsket pappa er døende, og til slutt dør, forsvinner alt annet i livet. Absolutt alt blir med ett overfladisk, fra det ene sekundet til det andre, alt som egentlig ikke betyr noe i det store og hele fordufter, og alt jeg stod igjen med var øyeblikkene – nåtiden – og følelsene som herjet i kropp og sjel.

Et ekte liv.

Livet ellers, det hverdagslige, består i all hovedsak av jobb, og jeg har nevnt det før, men jeg må si det igjen og igjen og igjen; sjefen min var enestående fra det sekundet han fikk vite om hva som var i ferd med å skje rett foran øynene mine. «Ikke tenk på jobb nå – vær med familien din». Jeg fikk styre dagene mine selv, komme og gå som jeg ville, og det er ingen selvfølge når et dødsfall varer i ukesvis. Jeg forventet det hvert fall ikke.

Jeg dro på kontoret så langt det gikk, foretrakk å la dagene gå som normalt i en tid hvor ingenting var som normalt, men bare det å vite at han forstod, at jeg hadde den støtten og friheten til å være hos pappa så lenge jeg fremdeles hadde en? Det betydde så enormt mye. Mer enn jeg klarer å beskrive med ord.

Et ekte liv.

Og så fikk pappa omsider hvile. Kjære, fine pappaen min.

Jeg googlet og googlet i den øredøvende stillheten etterpå, «tilbake i jobb etter dødsfall i nær familie» og «hvor lenge fri etter dødsfall» og alle mulige søkekombinasjoner i de gatene der. Desperat etter å få vite hvor lang tid jeg hadde på meg til å plukke meg selv opp igjen. For forferdelige ting skjer, men resten av verden går ubønnhørlig videre, det er ingen som stopper opp for å vente på deg. Jeg sendte mail til sjefen for å si at jeg ikke kom på jobb dagen etter, for pappa døde på en søndag og i morgen var mandag, og jeg tror faktisk sjefen min var den første jeg ga beskjed til utenfor familien, rasjonell og jævlig som jeg har lært at jeg alltid blir i krisesituasjoner.

(…) kom når du er klar.

Sjefen var bedre enn Google. Jeg fikk blomster sendt fra kollegaene mine levert på døra, to av dem viste sin støtte ved å komme i begravelsen óg, og jeg begynte å grine da de spurte om det var greit. Så rørt, så takknemlig, så overveldende og så mye mer enn jeg forventet av arbeidslivet.

Et ekte liv.

«Det kan kanskje kjennes helt fint ut igjen, og så plutselig kommer sorgen. Du får ta en dag av gangen, Marie» sa han en av de første dagene jeg var tilbake på kontoret igjen. Det var som om han løftet flere kilo fra skuldrene mine. For dét var min største bekymring for tiden etterpå, når alle blomstene hadde visnet og tiden har fått lisens som lege, alle ser at jeg «er normal igjen» og tenker sikkert at «nå går det bra». Og så gjør det kanskje ikke det. Jeg gruet meg til å stå igjen helt alene i sorgen i det daglige, mens alle andre hastet videre uten at jeg klarte å henge med. Men med de ordene viste han meg forståelse og støtte for en tid jeg enda ikke hadde kommet til selv på det tidspunktet, forståelse for dødens ekko og de vonde dagene det kan bringe med seg, og det betød så uendelig mye.

Det betyr fortsatt mye. At arbeidsgiveren min vet hva et ekte liv er, og gir meg alt jeg trenger – tid, støtte og forståelse – for å komme meg gjennom det.

Takk.

Bare… takk.

_________
Dette skrev jeg én uke etter begravelsen. Det er over tre måneder siden, og fremdeles får jeg spørsmål om hvordan det går med meg – og familien min, til og med. Jeg står ikke alene i sorgen i jobbhverdagen, og det varmer helt inn til beinet å tenke tilbake på hvordan Gjensidige stilte opp da livet herjet som verst, og hvordan kollegaene mine bare var medmennesker. Jeg er så takknemlig.

I dag er verdensdagen for psykisk helse, og i podcasten vår, Møterommet, snakker vi om nettopp det; psykisk helse i arbeidslivet. Jeg forteller litt om erfaringen min i den óg, jeg føler bare ikke at jeg fikk sagt alt jeg ville, så her kommer litt til. Jeg har ikke hørt på episoden selv enda – men tenkte å gjøre det nå. Gruer meg, haha. En ting er å skrive – men å SNAKKE om det som er vondt, der har jeg fortsatt en vei å gå. 

 

Og så gikk hun

Faen, nå er det på tide å gå, tenkte jeg.

Men så var jeg fyllesyk og orda dine i natten hadde gitt meg skrubbsår bak ribbeina, så jeg orket ikke å reise meg og ble værende litt til. Du hadde jo plastret det like etterpå, hadde du ikke?

Nei, det er på tide å gå, tenkte jeg.

Men så smilte ikke pappa den dagen og jeg trengte å smile, så jeg ble værende.

Nå går jeg, tenkte jeg.

Men så fikk jeg melding om at ventesorgen snart skulle bli til bunnløs sorg, og jeg orket ikke to sorger samtidig, så jeg ble værende.

Nå går jeg, tenkte jeg, og begynte å gå.

Men så bråsnudde jeg plutselig og fortalte deg at jeg blir værende allikevel, for hvorfor skulle jeg gå, egentlig, vi er jo bare to mennesker som liker å henge og mer komplisert trenger det vel ikke å være.

Når jeg kommer hjem går jeg, tenkte jeg og syntes det begynte å bli komplisert.

Men så kom jeg hjem og der var du og sa ingenting, men det trengte du ikke heller for måten du holdt rundt meg på sa så mye. Så jeg ble værende.

Nei, for faen, dette GÅR ikke, tenkte jeg.

Men så kom sorgen i full tyngde og hver gang vi var sammen dyttet du den litt bort, så jeg ble værende.

Helt til jeg dro på jobb en morgen, og sorgen slo tilbake i dobbel styrke og jeg innså at jeg trenger å lære meg å bære den alene – ikke en som dytter den litt bort noen kvelder i uka.

Men takk for at du dyttet den litt bort, helt til jeg ble klar for å ta den i mot.

Klar, ferdig

– gå.

 

Badløs

Sjekk hu er dattera til mora si, a. HANDY! Herregud, som jeg koste meg i går – først var mamma og jeg på baderomsinnredningjakt i Fredrikstad, spiste lunsj og handlet litt smått i Østfoldhallen, og så dro jeg hjem og skrudde ned skap og fjerna hele dusjen, den eldgamle, ekle dusjen. Jeg hadde SÅ lyst til å bare knuse den med brekkjernet, klikke og få ut litt aggresjon, men jeg har visst for mange sperrer i meg, så det ble bare til at jeg skrudde den pent fra hverandre og stablet alle delene ute i boden. Uansett; mestringsfølelse! Jeg elsker sånne ting, enten det er å bygge opp eller rive ned, bare det å klare seg sjæl og finne ut av hvordan ting fungerer. Rørleggeren var her i går og tok vannet, nå venter jeg bare på at elektrikeren skal ta strømmen så kan jeg gå løs på veggene!

Senere på kvelden kom venninna mi, vi drakk vin, spiste sushi, så på Skal vi danse og sang Singstar så høyt og lenge at den nye naboen sikkert angrer på kjøpet, den forrige hadde et høreapparat hun bare kunne justere etter hvor mye jeg bråkte – de nye er ikke SÅ gamle, dessverre, heehe. Velkommen til borettslaget, si!

Hvordan var deres helg? 

 

Forknytt

Jeg føler meg som en knute der jeg sitter. Fra innsiden og helt ut i fingerspissene; hendene mine er viklet i hverandre og jeg bruker krefter på å holde de sånn, forknytt, uten at jeg legger merke til det, ikke før etterpå, når jeg omsider kan slappe av, puste ut, og jeg ser ned i fanget mitt og oppdager at fingrene mine går fra å være kritthvite til å få tilbake sin normale farge igjen.

«Jøss».

Jeg har tenkt litt, og jeg tror jeg vet hvorfor pulsen gikk opp til 112 like før du kom og hentet meg. For jeg er en knute, og du har muligheten til å løsne den opp litt, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke, og jeg vet ikke helt om jeg vil at du skal, for hvem blir jeg da, egentlig?

Heller en hard knute enn masse løse tråder.

 

Jobb og jakt

Det er så deilig å jobbe i ferier. Så stille på kontoret, i innboksen, på toget. I dag hadde jeg utekontor sammen med en kollega, vi satt oss på en kafé i Moss og var kreative og flinke, om jeg får si det sjæl, og i morgen tar jeg hjemmekontor sammen med en venninne – vi skal spise frokost, drikke kaffe og sitte sammen og jobbe med hvert vårt, HVOR hyggelig blir ikke dét? Jeg gleder meg skikkelig!

Jeg er så motivert i jobben for tiden, og det er helt nydelig å kjenne på, for helt siden pappa døde har jeg vært fullstendig avskrudd. Null overskudd til å være kreativ og flink. Det kjennes ut som det endelig løsner litt, jeg håper hvert fall det, at det ikke bare er den gode dagsformen som skriver.

I kveld har jeg vært hos søskenbarnet mitt i Fredrikstad og feiret nytt hus! Nå er alle «barna» i familien så SJUKT etablerte – bortsett fra meg. Jeg lurer på om jeg noengang blir det. Om jeg egentlig passer til det livet der, om jeg egentlig vil? Jeg sveiper på Tinder og tror jeg leter etter noen, men når jeg setter meg ned og tenker etter føler jeg meg kvalt bare av tanken på å ikke kunne ta en spontantur til Afrika fordi det må avklares med «han der hjemme». Trikset er kanskje å finne en som ikke krever avklaring. Finnes de?

«Hei gutten min, blir litt forsinka til middagen i dag, havnet plutselig på Interrail og er på vei til Gdansk. Sender melding når jeg er på vei hjem igjen, så kan vi spise da? <3 Love you!» 

Ikke?

 

Boktips: Dødevaskeren

Annonse: boken er sponset av Aschehoug

Høsten er bøkenes måned! Og sommeren, egentlig, jeg leste hvert fall denne på Aruba i juli, og den var så fin. Fæl, men fin.

Dødevaskeren handler om kurdiske Frmesk, som er uønsket av faren sin – fordi hun er jente. På grunn av truslene fra han, og fra farmoren, blir det vanskelig for henne å bo hjemme – moren overlater dermed Frmesk til mormoren og morfaren som gir henne et hjem fylt av kjærlighet så langt det går, men de psykiske og fysiske truslene fra alle kanter gjør det etterhvert vanskelig.

Boken tar for seg et helt forferdelig kvinnesyn, og veksler mellom nåtid (Danmark) og fortid (Kurdistan). Navnet «dødevaskeren» kommer av at Frmesk sin mormor jobber som nettopp det; hun vasker de døde kroppene til kvinner som har blitt drept i vanære eller skam, og som ingen andre vil begrave.

Jeg er ikke så god på å gjenfortelle bøker, merker jeg, men jeg anbefaler hvert fall denne! Godt skrevet om et viktig tema.

Hva leser du for øyeblikket?

 

State of mind

Jeg har jobbet iherdig med mitt eget hode de siste månedene, jeg prøver å dekorere en helt ny tankegang, med fløyelsmyke tepper og vakre bilder på veggene, og det fungerer. Til en viss grad, hvert fall. Jeg må fortsatt gå inn for å beholde den tankegangen like fin, for det er veldig fort gjort å gli tilbake i den gamle – med overtenking, tunge tanker, bekymringer og stress, men hver gang hodet begynner å gire seg opp puster jeg med magen, og tenker på det her for å komme tilbake inn i den fløyelsmyke tankegangen:

PAPPAS KLOKE ORD om å ta ett kvarter av gangen. Jeg fokuserer ene og alene på det jeg har foran meg – maksimum femten minutter frem i tid – og det hjelper så innmari. Da faller de unyttige og unødvendige tankene som fluer, og alt jeg forholder meg til er det jeg fysisk har rundt meg for øyeblikket. Å bekymre seg for noe som ikke har skjedd enda, blir som å lide to ganger. Ta det som det kommer (hvis det kommer)!

THIS TOO SHALL PASS. Kjærlighetssorg går over. Kjipe tider passerer. Sjelen din reparerer seg selv. Sår gror. Når du står midt oppi noe vondt og vanskelig; tenk på at det blir bedre et sted der fremme, for det gjør som regel det. Lykken din kommer alltid tilbake og det går over, dette óg, og den tanken har en tendens til å stoppe raset av vonde tanker, hvert fall hos meg. Se på det som en prosess du må gjennom, ta den tiden du trenger og drøm om den dagen du står på andre siden av helvetet – som et sterkere, mer reflektert og litt gladere menneske!

VÆR TAKKNEMLIG for det som har vært. Jeg er selvfølgelig knust over at pappa ikke fikk bli med oss videre i livet, men jeg er samtidig takknemlig for alle de årene vi fikk sammen. Takknemlig for at han fikk bli lenge nok til å se at vi klarer oss, den vesle flokken hans klarer seg – alle tre, og jeg håper det ga han ro i sjela før han døde. Takknemligheten hjalp meg mye i bruddet for et par år siden óg; i stedet for å gå til grunne over at det ble slutt, hjalp de gode minnene og lærdommene meg til å sørge på en sunn måte – jeg hadde jo så mye fint å se tilbake på, selv om fremtidsutsiktene forsvant

TILLAT ALLE FØLELSER, bare la kropp og sjel reagere som den må. Grin når du trenger, le når du må, få alt ut av systemet – det er så viktig

SNAKK OM DET. Jeg er så «»»»heldig»»»» (misforstå meg rett) å ha mennesker rundt meg som vet hva det vil si å miste en forelder, noen som har vært gjennom en stor sorg, og det er så godt å ha noen som forstår, noen jeg kan snakke med som skjønner hva jeg sier. Kjærlighetssorg óg; snakk det ihjel!

DU ER IKKE ALENE. Jeg har en tendens til å glemme resten av verden når jeg faller ned i dypet, jeg tror jeg er overlatt til meg selv med alt sammen, men det er jeg jo ikke. Aldri. Jeg har tette bånd til familien min, nære venninner som jeg vet stiller opp hvis jeg bare ber om det (noe jeg aldri gjør, men det hjelper å vite at jeg har dem), kolleger som bryr seg og som forstår. Ikke GLEM det oppi alt!

Hva gjør du for deg selv når livet stormer?

 

Kapittel 9 av 12: september

Takk for nå, september. Du var ikke så aller verst der du kom inn i året mitt med litt klarere luft, gule blader på trærne, noen dager i militæret, strikkepinner og garnnøster, flybilletter til årets nyttårsreise for mamma og meg, gode venninner, deilig musikk, kino, tid med familien, nydelige fliser til badet, ludo, søvndyssende meditasjon, seminarer, vinkveld, intervju med KK, skjerf, varme gensere, Stortinget, telys og trening.

Ikke så verst, men selv om september var en bedre måned enn jeg har hatt på lenge, går jeg fortsatt gjennom dagene mine litt med hendene i lomma, klarer ikke helt å finne gnisten, ikke roen, men jeg leter jo ikke heller; jeg bare er, bare gjør, som om jeg er forhåndsprogrammert.

Og nå har jeg lyst til å ommøblere igjen. Og reise. Kanskje det er et godt tegn, kanskje det er der oktober kommer inn; 31 nye dager å gjøre nye ting på, reise nye steder, møte nye mennesker, våkne igjen. Jeg tror det. I oktober skal jeg hvert fall ta hendene opp av lomma.

Hva skal du i oktober?

 

Der traff du noe

God kveld! Nå er jeg nesten et halvt tonn med fliser rikere. I dag hentet vi Ageless Gris til veggene mine! HerreGUD, så tungt det var å bære bare én pakke med stein, for ikke å snakke om den stakkars bilen. Hadde ikke flisekompanimannen nevnt at grensen for totalvekt stod skrevet i vognkortet, hadde det aldri falt oss inn å sjekke at dråget på fire hjul faktisk holdt oss + alle pakkene med fliser. Det gikk akkurat! Stor shoutout til fantastiske venner som alltid stiller opp <3 Takk, takk, takk!

Nå har jeg akkurat spist taco, og sett ferdig Skal vi danse. Apropos dét, det skjedde noe helt absurd istad, under dansen til Sophie Elise? Jeg satt og spiste fredelig ved kjøkkenbordet og så tv-en fra avstand, kjente jo at jeg ble rørt av historien hennes (om netthets og hvordan hun opplevde det da det stod på som verst), og måten hun uttrykte alle følelsene og styrken sin gjennom dans. Rørende, absolutt!

Men så PLUTSELIG – som lyn fra klar himmel – brøt jeg ut i ukontrollert hikstegråt midt i en ny munnfull med taco, og jeg ble så satt ut at jeg fikk latterkrampe i tillegg; tårer og latter og taco overalt, jeg har aldri vært så glad for å være alene i hele mitt liv, hahaha. I alle jævla dager, tenkte jeg, hvor kom dét fra.

Det var bare noe med den sangen, tror jeg (2WEI sin versjon av «survivor«), budskapet i dansen og mitt eget hode for tiden, den kombinasjonen ble visst for mye for meg en stille tacokveld. Det å gå gjennom noe tøft, og hva og hvem du kommer ut som på andre siden. En del av meg lengter sånn etter å komme dit, til den andre siden, og jeg vet det ikke finnes noen snarvei og at sorg tar tid, og jeg har tid, jeg skulle bare ønske det fantes en rasteplass underveis. Et sted jeg kan ta en liten pust i bakken og en pause fra tankekjøret, før jeg går videre.

Men jeg skal ikke klage, jeg har hvert fall kommet meg hit – hvor avstanden mellom de dårlige dagene stadig blir større. Så selv om den ikke har noen rasteplass, er jeg hvert fall på riktig vei.

ps (dansen til Sophie Elise kan dere se her)

 

De der bittesmå tingene

Fredag, fredag, fredag. Har dere kjent hvor digg lufta er ute i dag? Jeg var akkurat en tur i butikken, og da jeg kom ut døren måtte jeg bare bli stående og puste dypt inn et par ganger, det lukter så godt av høst at dét alene kan gi meg lykkefølelse et par sekunder. Luften, og den rosa himmelen rundt solnedgang, og fjorden den speiler seg i. Herregud, så pent. Og da jeg kom hjem igjen med nettet fylt med micro-pannekaker og melk og rundstykker, og kunne hoppe inn i kjølige, myke yogaklær fra soverommet, tenne lys og krype inn under pleddet og sette på Sia med everyday is christmas (ja jeg er der) og vite at resten av kvelden skal jeg ikke flytte meg en centimeter. Det er fredag!

I helgen skal jeg få hjelp av venninna mi med bil til å hente flisene mine, som har kommet allerede, og kjøpe sparkel og maling og til uka skal jeg begynne å rivet badet. JEG skal rive badet. For all del, vasken har jeg jo allerede revet (hehe), men veggene? Tenk om jeg river så mye at soverom, kjøkken og bad bare blir ETT digert, veggløst rom. Orker ikke. Jeg er pissredd for sånne ting som det her, jeg turte så vidt å sette på vaskemaskina mi da den var ny, liksom. Men det skal vel gå dette óg.

Hva skal dere i helga?