Salsakurs, marked og melk til en månedslønn

Flyreisen til Cuba er sponset av KLM / Jeg er ambassadør

Utdrag fra reisedagboken min fra Havanna

30. desember 2016

I dag bråvåknet vi mer eller mindre (les: mindre) klare for en salsatime hos Miley – ei venninne av Nina (hun som driver Casa Nini, hvor vi bor mens vi er i Havanna) som har 2 x mastergrad i dans, og som Nina sa var en god idè da vi var ute på livet i går. Alt er lurt etter x antall rom og cola. I dag kjentes det ikke helt sånn ut – både Carina og jeg hater å danse og er stive som nordmenn flest, men vi kom oss opp og ut og var på døra hennes klokka 10.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dba4

Så da stod vi der, da. Miley lærte oss noen grunnleggende trinn og et par vendinger, og satt sammen alt til ei litta dans. Det var artig, det, altså, hun var bare litt i strengeste laget – på et tidspunkt holdt jeg på å klikke fordi hun forklarte alt så vanskelig og jeg ER ikke skapt for å danse, haha, men vi klarte å få inn bevegelsene i kroppen til slutt, og da gikk det av seg selv. Etter halvannen time med danseglede/pining (alt ettersom) slapp vi fri igjen for 10 CUC (cirka 100 NOK), og vi ruslet tilbake til Casa Nini for frokost. Mileys dansestudio ligger bare to dører bortenfor casaen – og hun organiserer gjerne en time eller ti for deg hvis det skulle friste when in Cuba!

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dba6

Frokost-utsikten, forresten:

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dba7

Etter vi hadde spist forsvant vi ut i en amerikaner (sjukt stas med disse bilene!), bort til Feria Artesanal Nave San Josè nede ved havna – en diger lagerbygning med arts and crafts.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dba9UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbae UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbbaUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbc1

Jeg elsker markeder, selv om jeg sjeldent finner noe å kjøpe. Selgerne er ganske masete òg, kan noen lære dem at «special prize for you» ikke fungerer? Eller – det må jo åpenbart fungere, ettersom de fortsatt kjører den praksisen på markeder verden over, men på MEG har det bare motsatt effekt. Endte uansett opp med å kjøpe et lite bilde til mamma, og en skinnbok til meg selv som jeg fikk gravert inn navnet mitt på med brennepenn.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbcaUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbce

Carina trengte flere kontanter etterhvert, så vi ruslet innover mot Plaza Vieja (ikke at vi visste det før vi plutselig var der, heh) og fant nye gater og nye fotomotiv.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbcfUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbd9UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbdc

Og HER kommer mitt all-time-favorite-bilde fra hele turen. DET SKAL SÅ SJUKT HENGE PÅ VEGGEN MIN, se da!!

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbe2

HVOR kul? Han satt oppstilt med sigaren sin og tok 1 CUC (cirka 10 kroner) per bilde, Nina fortalte oss senere at noen av de rikeste menneskene i Havanna er nettopp disse fotomodellene som livnærer seg på å se kule ut. Fantastisk, hæ?

Vi satt oss ned på Plaza Nueva og spiste et mellommåltid og is (verdens beste is – spis den!), før vi ruslet tilbake til markedet.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbe8UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbecUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbf0UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbf1UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbf6UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbf8UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbfaUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dbfdUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc00UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc0c

Dette bildet illustrerer hvordan det er å gå i gatene i Havanna. Mannfolk og gutter som snur seg overalt, og gjerne plystrer og roper noe til deg òg. De gjør sjeldent noe mer enn det, så det er bare å gå bestemt videre og overse dem, med mindre du vil svare, da. Det ville aldri jeg.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc1cUNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc03UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc10

Havanna-modell nummer to; dama med katt!

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc14UNADJUSTEDNONRAW_thumb_dc18

På vei hjem igjen stoppet vi innom en butikk for å kjøpe vann, hvor vi ble møtt av ei dame som spurte om vi kunne hjelpe henne med å kjøpe melk til de tre barna hennes (veldig mange kvinner i Havanna har tilsynelatende tre-fem barn å mette). Jeg er alltid superskeptisk og paranoid når jeg er ute og reiser, dette møtet var intet unntak, så jeg ristet avvisende på hodet. Det viste seg å ikke være så dumt – for når hun først fikk en lillefinger (melk), ville hun ha hele armen; hun kommuniserte på spansk til kassadama som plukket frem varene til henne, og plutselig var det ikke bare melk – men en full bærepose, og prisen var i hvert fall ikke «bare melk» – den ble over 300 NOK (som er mer enn en månedslønn på Cuba). Har en råd til å hjelpe – hvorfor ikke, men ellers? Vær obs på at en liten melk fort kan bli en hel lokal månedslønn på kortet ditt. Cuba er fattig og de som bor der vil forståelig nok forsøke å utnytte enhver mulighet til å få hjelp med økonomien sin.

/ dagbok slutt

Neste side i dagboken handler om den lokale gutten vi ble kjent med der nede, og som tok oss med ut på eventyr på kvelden!

 

Snapchat-tips: Musikkgjenkjenner

Snapchat-tips på en fredag!

Er det bare jeg som har lurt på hva i all verden den rundingen på bildet til venstre har vært for noe? Jeg har seriøst lurt siden foralltid! Jeg trodde det var ansiktsgjenkjenneren som lette desperat etter et fjes å filtrere, men neida. Dere – det er SHAZAM!

Les også: «Slutt å bruke Snapchat, da»

Snapchat-tips

Shazam er egentlig en egen app, en app du bruker for å hente ut informasjon om sanger du hører på der og da – og som du ikke kan navnet på. Hører du på radio, for eksempel, og syns sangen er fin – åpner du bare Shazam, trykker på knappen og så finner telefonen din all informasjon om musikken som spiller. Nå slipper du det, fordi dette kan du gjøre direkte i Snapchat.

Sånn her gjør du det:

  1. Vær inne på Snapchat-kameraet – den funker kun på kameraet, ikke etter du har tatt et bilde eller en video – og ikke på andres snaps. Kun i kameraet, der altså
  2. Hold fingeren på skjermen – så ser du den hvite rundingen gå rundt
  3. Det må naturligvis være musikk i det rommet du sitter, som rundingen kan få tak på
  4. Slipp fingeren fra skjermen etter en liten stund, og vent på at informasjonen om musikken skal dukke opp på – slik som på bildet til høyre
  5. TADA!

GØY?!

Visste du dette fra før av? Har du eventuelt noen andre Snapchat-tips å dele med menigheta? 

 

6 dager senere #41

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
La ut et innlegg på Facebook i «Stort og smått i sosiale medier»-gruppa, med lenke til blogginnlegget jeg skrev om bedrifter på Snapchat, haha. Sorry, altså, men den gruppa er så skummel – jeg satt med tornado i magen da jeg trykket på «Publiser», og gruet meg sånn til å få respons. Jeg sliter med traumer fra sist jeg la ut noe der; stilte et uskyldig fagrelatert spørsmål i forbindelse med en skoleoppgave, og alle bare «HARRU IKKE HØRT OM GOOGLE ELLER!!!!». Jeg ble så redd! Haha. Denne gangen var det bare hyggelig, når selv Thomas Moen (stor mann innen sosiale medier-bransjen, det var han som fant på begrepet «rosablogger») trykker like – da er jeg på trygg grunn.

Ukens kuleste
Melding fra mamma om at pappa er fin i formen – tross alt

Ukens kjipeste
Natt til lørdag, haha, herlighet for et surr. Jeg fikk i meg litt for mye øl og prosecco, og presterte å gå på feil tog (?!) da jeg skulle rekke det siste hjem til Moss, jeg pleier jo alltid å ha stålkontroll selvom jeg er på en snurr, så jeg aner ikke hva som skjedde der. Hvor jeg reiste vet jeg heller ikke, jeg skjønte i hvert fall fort at jeg hadde gått på feil tog, gikk av igjen på første stopp – men det var jo et helt ukjent sted, og midt på natten er det begrenset med aktivitet hos NSB, så jeg kunne ikke akkurat bare ta toget tilbake igjen, det endte med at jeg fikk haik av en hyggelig fyr tilbake til Oslo, og så måtte jeg rett og slett ta en taxi. Jeg MÅTTE jo ikke det, jeg kunne ha ringt venner i Oslo, eller tatt inn på hotell (som faktisk er billigere enn å ta taxi til Moss, det sier litt, haha), men jeg skulle visst på død og liv hjem. Og jeg kom meg jo trygt hjem. Men på bekostning av x antall middager frem til jeg får stipend igjen den 15. februar. Haha. Note to self: drikk mindre, og gå alltid til spor 9 når du skal hjem igjen…. Spor 9, Marie.

Ukens bilde(r)

Dette er det eneste bildet jeg tok denne uka, tydeligvis. Men det er en veldig god rosèvin, da! Ta det som et tips.

Ukens tankespinn
CV og jobbsøknader, jeg har jo fått jobber «i alle år» med de søknadene og CV’ene jeg har sendt ut, men denne uken hadde vi kurs på universitetet i regi av Karrieresenteret – de som faktisk kan det her, og ALT jeg trodde jeg visste om jobbsøking var tydeligvis «feil». Veldig nyttig å lære, da, og forhåpentligvis får jeg napp i fremtiden òg – med nyoppusset CV og ny stil på jobbsøknaden!

La ut «malen» vi fikk på Snapchat i dag, add superbrud så ligger den der!

Ukens craving
Godteri og sjokolade. Har seriøst spist et eller annet søtt hver eneste kveld den uka her. Sikkert fordi det er uka før uka. Da blir jeg alltid et matmonster.

Lyd
Klassisk pianomusikk på Spotify, bare søk opp piano så kommer det noen lister. Jeg hørte mye på disse da jeg leste og studerte i fjor, denne uken har jeg hørt på det hele tiden. Det blir som filmmusikk til mitt eget liv, haha. Og så blir jeg så rolig i sjela av det!

Underholdning
Stemmene i hodet, dokumentarserie på NRK. Ikke underholdning som i underholdende, men veldig interessant og lærerikt!

Reise
Hjemreisen fra Oslo fredag kveld. Haha. Kan jo ikke annet enn å le av hvilket vrak jeg er til tider.

Ukens personer
Kollegaene mine + den mannlige versjonen av meg selv, som jeg tok en kaffe med på mandag. Vi havnet på samme kollekviegruppe i retorikk i fjor, og prøver å holde kontakten! Hvordan kan vi IKKE når vi har likheter som forholdisme, og det faktum at begge er strategiske når vi skal ta t-banen, for å komme på den vogna som er nærmest utgangen på neste stopp – bare for å unngå folkemengder. Haha. Han ER jo meg!

Dere da? Hvordan har deres uke vært? Velg to fra listen over og svar i kommentarfeltet!

 

5 ting jeg skal endre når jeg blir statsminister

Samfunnet vårt er relativt bra, syns jeg. Men det kan alltids bli bedre. Tilgi meg for at jeg velger å fokusere på de lettbeinte tingene, men det er tross alt freddan! Krig og fred og sånn kan vi ta en annen dag.

Dette vil jeg endre når jeg blir statsminister:

  • Begrunnelse på karakterer. Etter hver eneste karakter jeg har fått på universitetet har jeg bedt om begrunnelse. Uavhengig om karakteren er A eller D. Jeg vil alltid vite hva jeg gjorde riktig, og hvor jeg kan forbedre meg. Og jeg er sikker på at mange andre studenter gjør det samme, så for å gjøre det litt enklere skal jeg innføre automatisk begrunnelse på alle karakterer som gis ut. Sensor har jo satt karakter x for en grunn, hvorfor ikke legge den ved med en gang? Tid og penger spart for alle!
  • Kåring av beste bloggere. Jeg misliker sterkt at mange bloggpriser deles ut til de bloggerne som har flest følgere – nesten utelukkende. Alle nominerte bloggere får beskjed om å oppfordre leserne sine til å stemme, det vil si at en blogg med 20 000 lesere vinner over de med 10-400 hver eneste gang (nesten). Bloggen med færre lesere kan jo være  mye bedre, i tekst, bilder, alt mulig annet, men de når jo aldri opp og blir ikke lagt merke til fordi de er sjanseløse mot fanskaren til de større stjernene. Jeg vil avskaffe denne formen for kåringer, og heller innføre kåringer hvor alt er opp til en autorisert jury. JA TIL FLERE UNDERDOGS! (Jeg elsket feks da Tegnehanne vant Årets Blogger på Vixen, og World of Mike i sin tid, og at SnapKollektivets Lisa stakk av med «beste innlegg» – til tross for at hun var nominert i samme kategori som Styleconnection med 20 000 flere følgere her om dagen) (Noen av de største bloggerne fortjener priser de også, misforstå meg rett. Men det er urettferdig når alt avhenger av antall stemmer). Mia fra Greenbonanza skrev en veldig god kronikk om det før jul, den kan dere lese her.
  • Belter på toget som ikke åpner seg før toget er fremme, så slipper vi andre å irritere oss over de som på død og liv skal stelle seg opp i midtgangen 20 minutter før toget har stanset. Det samme på fly, for øvrig. Behold lampen for setebelte PÅ til dørene er åpnet, så slipper alle å panisk kaste seg rundt i kabinen en halvtime før de kommer noen vei (shoutout til KLM-flyverten som gjorde humor ut av det her en gang vi landet i Norge. Med en gang setebelte-lampen slukket og den plingelyden kom, stod han i midtgangen, hevet armene som en prest og sa: «ALL RISE!» akkurat i det samtlige passasjerer panisk skjøt opp fra setene sine, hahaha. Min type flyvert)
  • Automatisk videresending av dickpics til avsenders mor/far/søster/kjæreste/venn/bror. Hvis noen skal sende MEG et sånt bilde, så settes altså slekta på kopi i samme slengen som straff. Så slipper jeg å sitte og søke opp all verdens pårørende for hvert eneste tissebilde jeg får
  • Podcast-forelesninger. Noen emner tilbyr det allerede, retorikkfaget jeg tok i fjor, for eksempel, hadde opptak av forelesningene som jeg kunne laste ned fra Fronter og høre på i ettertid – dersom jeg ikke rakk å være fysisk tilstede. Noen ganger er man syk, eller bortreist og har rett og slett ikke mulighet til å dra til universitetet – da er podcast helt fantastisk, så man ikke går glipp av noe. Ja til podcast-påbud!
nyhed.jpg

Enig/uenig? Hva ville du ha endret på/innført/forbudt?

«Fem ting» er ukens tema i bloggutfordringen jeg har meldt meg påFor andre bidrag sjekk ut de andre bloggene som er med:

Caroline • Nadia  • JuneCarolineJulie • RenateLisa 

 

Habana Vieja – gamlebyen

Flyreisen til Havanna er sponset av KLM / jeg er ambassadør

Utdrag fra den håndskrevne reisedagboken min (omgjort til bloggspråk, så dere skjønner litt mer, heh!):

29. desember 2016

I dag ble Nina (hun som eier Casa Nini, der vi bor) oss med ut på byvandring. Hun viste oss nabolaget vårt, før hun tok oss med til Habana Vieja – gamlebyen (dit MÅ man når man er i Havanna), via O Reilly street. Den gaten er verdt et besøk – Cafè O Reilly har den beste kaffen, ble vi fortalt, og det er et par gode barer der! Og masse å ta bilder av.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db3dUNADJUSTEDNONRAW_thumb_db3cUNADJUSTEDNONRAW_thumb_db3e

Det er så vakkert her – med utsmykninger på byggene, masse farger og amerikanske biler fra 50-tallet. Cubanerne òg fremstår som et helt fantastisk folk, som ser etter oss – for eksempel da Carina (hun jeg reiste med) holdt på å miste lepomaden ut av lomma, og en tilfeldig forbipasserende gjorde henne oppmerksom på det det, eller da vi kjøpte øl i en lokal butikk, og damen bak oss i kø foreslo at jeg bar posen i armene mine for å unngå at den revnet så ølen gikk i bakken og knuste. Riktignok på spansk, men vi kommer langt med blikk og kroppspråk!

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db4fUNADJUSTEDNONRAW_thumb_db5c

Nina fortalte oss at cubanerne tjener rundt 25 CUC i måneden (cirka 250 NOK) – uavhengig om du er vaskedame på en bar eller professor ved et universitet – og at de fleste derfor har en jobb ved siden av, ofte svart. Som for eksempel guttene som står i parken og dealer wifi-kort «under bordet». Det var så sprøtt, i andre land hører jeg som regel de hviske «marihuana?» eller «weed?». Her var det noe så allment som wifi, som plutselig ikke er så allment allikevel.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db6bUNADJUSTEDNONRAW_thumb_db9f

Pensjonistene får mellom 6-10 CUC i måneden (60-100 NOK), det er jo ingen verdens ting. En vannflaske koster for eksempel 1 CUC. Seks vannflasker i måneden, så er du blakk. Jeg skjønner ikke hvordan det går rundt – og det gjør det vel ofte ikke heller… Cubanerne tenker ikke økonomi på samme måte som oss, de fleste nordmenn tenker ofte langsiktig, mens cubanerne bruker penger på fest og konserter og sulter heller i tre dager. De trenger gledene for å holde motet oppe. Lever i nuet. Å vite dette gjør at vi ser byen i et litt klarere lys, og har mer forståelse og tålmodighet med de masete selgerne overalt. Det er jo levebrødet deres – bokstavelig talt.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db40UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db80UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db41UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db50UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db54UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db56UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db58 UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db72UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db74UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db82UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db94UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db98UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db99

Etter Ninas omvisning ruslet vi rundt på egenhånd, før vi gikk til wifi-parken og kjøpte en time for å gi livstegn hjem.

/dagbok slutt

På det nederste bildet ser dere forresten hvordan det ser ut der det er Internett. Alltid fulle krakker, mennesker overalt som sitter med nesene i telefonene sine. Det var i grunn litt koselig, alle oppsøker parken for samme grunn, dealer noen kort og surfer på sitt, sitter sammen – uten å være sammen. Tenk at dette gjør vi hjemme i Norge overalt – hele tiden, hver for oss. Der nede føltes det som et fellesskap – hjemme føles det så… Ensomt. Kaldt.

Jeg lærte meg også hvor mye som faktisk gjøres unna på en time – når du må. Instagram, Facebook, mail og blogg. En time rakk lenge til alt sammen (så sant Internett fungerte og gikk raskt – noe det ikke alltid gjør på Cuba). Jeg prøver å huske på det her hjemme også. Man trenger ikke å scrolle seg forbi hvert ledige sekund her i livet, det skjer ikke noe nytt. Du går ikke glipp av noe. En time om dagen er faktisk nok.

 

Første skritt i Havannas gater

Flyreisen ble sponset av KLM / Jeg er ambassadør

Sånn. Etter to uker og altfor mye å tenke på hjemme har jeg omsider fått lastet over bildene jeg tok i Cuba. Vi kom frem på ettermiddagen 28. desember, og var døgnville og slitne, så det ble ikke tatt noe særlig med bilder før morgenen etter, og da var det denne utsikten som møtte oss da vi stod opp:

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db2eUNADJUSTEDNONRAW_thumb_db16UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db25

Å snikfotografere er noe av det beste jeg vet, og fra balkongen til Casa Nini gjorde jeg nesten sport ut av det – med alle menneskene som passerte nedenfor i gata, haha. Casa Nini er altså der vi bodde i Havanna, en superkoselig casa particular (betyr privat hus på spansk, konseptet minner litt om bed & breakfast – og huseier bor som regel i samme hus) som ei gammel klassevenninne av mamma driver – Nina. Skal fortelle mer om det senere, men det kan absolutt anbefales hvis du skal til Havanna og ønsker å bo sentralt! Hun serverer frokost, rommene er store og rene og fine (med aircondition) og hvis hun er der når du skal dit, kan Nina fortelle deg MASSE om kulturen, byen og cubanere. Vi hadde vært som bortkomne kattunger uten henne, vi som ikke kunne spansk eller kjente til landet, haha.

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db27

Nærområdet ser sånn her ut:

UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db31UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db34UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db36UNADJUSTEDNONRAW_thumb_db37

Så. Førsteinntrykk? Cuba var alt jeg så for meg at det skulle være – om ikke enda mer eksotisk, enda mer fargerikt, og enda fattigere enn jeg trodde. Jeg har som nevnt skrevet dagbok for hånd under hele reisen, og skal dele det meste fra den med dere, ville bare gi dere en liten smakebit og si at Cuba kommer! Det kommer. Gleder meg på deres vegne, haha. Cuba var et PARADIS for fotografering!

 

Bedrift på Snapchat? Dette gjør du IKKE

Jeg blir ganske ofte spurt om å komme til ulike bedrifter og fortelle hvordan Gjensidige bruker Snapchat. Det er så gøy å bli lagt merke til, og det er en ære å bli spurt om å snakke om den delen av jobben min jeg brenner mest for; jeg elsker Snapchat og alle mulighetene kanalen gir for å være kreativ og gjøre for eksempel forsikringsprat til noe mindre skummelt og noe morsomt i stedet. Jeg forteller ofte om hva vi gjør, men det finnes også noe du ikke burde gjøre når du skal prøve deg på Snapchat som bedrift.

Dette gjør du IKKE som bedrift på Snapchat:

  • Sender snaps til de som følger deg. Jeg har i hvert fall tre bedrifter som i tide og utide sender meg snaps om et eller annet de vil selge eller ha meg til å delta i. IKKE gjør det. Snapchat er den ene, lille kanalen vi har hvor bedrifter ikke er – og heller ikke skal være – pushy. Jeg følger en bedrift fordi jeg er nysgjerrig på MyStoryene deres, som jeg frivillig kan klikke meg inn på. Jeg følger ikke bedriften din på Snapchat fordi jeg vil ha enda en kanal hvor du kan være innpåsliten med reklamen din. Dropp det! Konsentrere deg om å lage en kul MyStory, ikke tving på meg innholdet ditt som er irrelevant og masete og bærer preg av masseutsendelse og reklame. Du ødelegger moroa med Snapchat, og du lager riper i bedriftlakken din.
  • Tar bilder av en dataskjerm. Flere bedrifter lager en story basert på hva som ligger på dataskjermen foran dem. Da har du misforstått Snapchat som kanal. Snapchat skal brukes til å fortelle en historie – enten ved hjelp av mulighetene tegnefunksjonen og emojiene gir, eller ved å filme og ta bilder av noe som skjer på kontoret eller rundt deg der du er. Hvis du skal vise meg noe på en dataskjerm kan du like gjerne sende meg en lenke så jeg kan gå inn selv for å se. Jeg trenger ikke å se en dataskjerm gjennom Snapchat. Det er dritkjedelig, uinteressant og helt fullstendig misforstått.
  • Lager videoer uten å tekste. Veldig mange bruker Snapchat uten lyd. Gjør du så budskapet ditt er helt avhengig av at publikum har på lyden på, er det mange som ikke får med seg det du prøver å formidle. Bruk tekst! Hvis du sier MYE i videoen, skriv stikkord – så det lydløse publikumet i hvert fall får med seg essensen av hva du snakker om.
  • Bruker Snapchat som ren reklamekanal (nå holdt jeg på å glemme «k» i ordet «kanal», faktisk, kunne i grunn ha latt det stå uten, haha). Å informere om tilbud og legge ut rabattkoder som følgerne dine kan screenshotte i ny og ne er bare stas, og gir merverdi – særlig hvis koden er eksklusiv for de som følger bedriften din på Snapchat. Men å utelukkende bruke Snapchat til å pushe ut reklamebilder på MyStoryen får i hvert fall meg til å avfølge. Vis heller frem bedriften din på kreative måter, menneskene bak logoen, hverdagen deres osv osv.

Les også: Slik blir du en stjerne på Snapchat

Bedrift på Snapchat

Screenshot fra Gjensidige på Snapchat, da ekstremværet Tor var på besøk. Følg oss på: gjensidigenorge

Hva irriterer deg på Snapchat? Har du eventuelt tips til en bedrift på Snapchat som er kul å følge?

 

Det hadde vært kult

Det hadde vært kult om en toppblogger som har kontrakt med Side2 satt ned foten, brølte og brukte posisjonen sin til å protestere mot egen arbeidsgiver; mot at de skal produsere og publisere artikler som denne: Amerikanske plastikkirurger hevder at mindre brystvorter er den største trenden i 2017.

Det hadde vært kult om Side2 hadde droppet å skrive hele saken i det hele tatt, fordi saken tydeligvis ikke er en sak i Norge (enda). I stedet velger de å belyse en plastisk kirurgi-trend som er på fremmarsj i USA (!) – bare for å gjøre oss her hjemme bevisste på at hei; nå kommer det snart noe mer! Det neste du må fikse på er brystvortene dine! Kroppen din er et prosjekt, vet du, og neste punkt på to do-lista di (etter restylane, botox, rumpeoperasjon, neseoperasjon, eyebrows on fleek, hårfestet ditt, kinnbeina, puppene, midjen, mellomrommet mellom lårene dine, OG kjønnsleppene) er niplene dine. Fiks dem, de skal være små, nå. Alle kvinner til knivene! Det hjelper ikke at en plastisk kirurg siteres på «Du må tenke over hva du leser» i artikkelen. Vi hadde ikke vært nødt til å lese dette i det hele tatt, Side2. Virkelig ikke.

tenktenktetete

Det hadde vært kult om Side2 tok ansvar og bidro til MINDRE kroppspress, fremfor å plante nye triggere i unge jenters sinn. Jeg har aldri tenkt på brystvortene mine. Ikke en eneste gang. Før i dag. Og jeg er tjueseks. Hva med hun på fjorten?

Det hadde vært kult om journalister med barn gjorde seg denne refleksjonen: «Hva om MITT barn kom hjem med et forvridd selvbilde, påvirket av mediesaker i samme stil som den jeg akkurat skrev?»

Les også: SnapKollektivets blogginnlegg om temaet

Det hadde vært kult om Side2 skrev under på Sunn Fornuft-plakaten. Deres aller største blogger har akkurat gjort det (som riktig nok ikke er på kontrakt lenger, men likefullt under deres bloggportal). Hvilket signal sender de nå – ved å gjøre det stikk motsatte av sin fremste ambassadør? De unges store forbilde?

Det hadde vært kult om Side2 vant prisen Årets Gullbarbie – som er en pris som går til den aktøren som er best på å få ungdom til å føle seg verst.

Det hadde vært kult.

Jeg er så lei at jeg er sliten. År etter år etter år. Kroppsdel etter kroppsdel etter kroppsdel. La kroppen vår være. Det holder nå. Kroppen skal ta deg fra vugge til grav. Det er dèt den er skapt for. Den skal være det du pakker inn ditt nydelige sinn med. Den som gjør deg i stand til å følge drømmene dine, jobbe for noe du tror på, gjøre det du brenner for med. Den skal ikke være et evigvarende oppussingsprosjekt. Den skal ikke. Og mediene – drevet av klikk og penger – må slutte å være den statsmakten som hele tiden forteller oss det motsatte.

Vi. Er. Bra. Nok. Som. Vi. ER.

 

Sårbar

Jeg har snart vrengt levra mi på Internett i ti år. Store deler av den, i hvert fall; dere vet sånn cirka hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan jeg har det til enhver tid. Jeg lever godt med dèt. Hjertet mitt og tastene går som regel fint i tospann av seg selv, innenfor de linjene jeg har tegnet opp for ikke å dele for mye. Det er en hårfin balanse mellom å være personlig og privat, og alt jeg skriver og forteller om er alltid nøye gjennomtenkt. Kan det brukes mot meg? Blir noen andre skadelidende for det jeg velger å skrive åpent om? Kan jeg og mine leve videre etter at jeg har trykket «Publiser»?

I går var jeg usikker. Enda MS i familien er en kjent sak. Allerede i en alder av søtten holdt jeg foredrag – to ganger – om hvordan det er å leve med en diagnostisert far, og den aller første teksten jeg skrev om det kom på trykk i lokalavisa da jeg var seksten. Elleve år senere har sikkert linjene mine flyttet seg – de som streker opp hva som føles for mye, og hva som er innafor, og med sykdomsforløpet har det blitt vanskeligere å være åpen, fordi selv mitt eget sinn som nevnt har vært lukket. Med hengelås. Jeg satt sikkert i en time etter jeg hadde lagt ut innlegget i går, og vurderte å slette alt sammen. Men så fikk jeg en melding på Facebook fra en leser.

Et takk.

Takk for at du er åpen, Marie. En av mine foreldre er òg alvorlig syk, og jeg har følt meg så alene – det er ingen som forstår, og så leste jeg innlegget ditt og var plutselig ikke så alene allikevel, og plutselig var det noen som forstod.

Og plutselig? Er sårbarheten jeg setter meg selv i verdt det. For man er jo aldri alene. Man er aldri alene om tanker og følelser, nesten uansett hva du går og bærer på og hvilken situasjon eller opplevelse du sitter i, finnes det noen der ute som kan relatere seg – på en eller annen måte. Noen som er i en lignende situasjon, og som føler seg like alene som deg selv.

Jeg kjente på den samme usikkerheten rundt det å dele da jeg publiserte dette hjertesukket av et innlegg om teknisk hvil på Facebook-sida til bloggen min (lik den her hvis du vil), og jeg plutselig fikk en tommel opp fra en kant som fikk meg til å skvette. Min militære sjef. I et sekund ble jeg sittende og tenke på at han faktisk sitter der og kanskje leser (en tommel betyr jo ikke nødvendigvis «lest», men jeg antok at han leste allikevel), og et snev av ubehag strøk over sjela mi. At familie og venner leser bryr jeg meg ikke så mye om, ikke kolleger heller, det går helt fint å vite at sjefen min har tilgang til mine innerste tanker og følelser i ny og ne, men de militære menneskene i livet mitt tilhører tydeligvis en krets jeg der og da syns var ubehagelig, uten at jeg kan forklare hvorfor.

Men følelsen varte i nøyaktig et sekund eller to, før jeg bare kastet armene i været og ropte HVA SÅ? Det er ikke så jævla farlig. Selv militære menn har kjent på hjertesukk. Alle har NOE. En sorg, et vondt minne, noe en bærer på. Og det er derfor jeg skriver – for at andre også skal vite at de ikke er alene. Det er ikke så farlig, å snakke om følelser og erfaringer som gjør deg til den du er. For selv om du er alene om å være deg, er du aldri alene om det du går gjennom.

Tusen takk for kommentarene deres, tanker og virtuelle klemmer. Jeg leser alt, fra bokstav til bokstav, og tar til meg hvert eneste ord! 

 

Hjerterommet jeg har låst meg selv ute fra

For en stund siden bladde jeg i de gamle notatene dine, pappa. Notater fra da du studerte, fra da du tegnet. Jeg fant den gamle minneboken min også, hvor du hadde skrevet et klokt dikt av Inger Hagerup til den da 10 år gamle meg. Etterpå satt jeg igjen med en rar følelse jeg ikke klarer å beskrive. Det var så rart å plutselig sitte der og ha tilgang til tankene dine igjen, skrevet i ord, sort på hvitt. For de har jeg ikke hatt tilgang til på flere år.

«Hvordan preger det deg, egentlig, at pappaen din er sjuk?» Jeg blunket et par sekunder, før jeg trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke». For jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har vokst opp med MS, jeg har blitt voksen sammen med sykdomsforløpet. Jeg lærte meg å gå, pappa lærte seg krykker. Jeg lærte å ri, pappa lærte seg rullator. Jeg lærte meg å kjøre bil, pappa lærte seg å kjøre rullestol. Da jeg lærte meg å stå på egne bein, lærte pappa seg å stå ved hjelp av en ståfunksjon på den elektriske rullestolen sin. Og da jeg forlot redet og spredte mine vinger, la pappa seg ned og ble mer eller mindre liggende.

Jeg er så vant til å ha en pappa som er syk, at når andre spør meg hvordan det er, spør jeg tilbake om hvordan det er å ha en pappa som er frisk. Det er like selvfølgelig for dem, som det er selvfølgelig for meg å ha en som ikke er det. Og like vanskelig å svare på for begge, fordi et alternativ er utenkelig. Du har ikke noe å sammenligne med. Du vet ikke om noe annet.

PappafikserMarierom94


Pappa i 1992

Men at pappa er så sjuk som han har blitt preger meg nok mer enn jeg er klar over i det daglige. Jeg merker det særlig når noen spør meg hvordan det går med han. Jeg svarer alltid «samme gamle», smiler kort, og spoler videre til neste tema. For jeg vet ikke hvordan jeg snakker om det. Jeg vet ikke engang hvordan jeg tenker om det? Jeg føler selv at jeg har god kontakt med mitt indre liv, jeg er god på selvransakelse og går møysommelige runder med meg selv nesten daglig, men i det hjørnet av hjertet hvor opplevelsen av å ha en så syk pappa boltrer seg, når jeg ikke inn. Enda jeg prøver. Og jeg prøver. Jeg tenker mye på pappa, jeg elsker pappa, jeg savner pappa. Og jeg kan sette meg ned og bevisst prøve å tenke på hvordan det egentlig er å ha en pappa som er så sjuk, hva jeg egentlig føler om det, og jeg prøver virkelig å tenke tankene helt ut og føle på den urettferdigheten og sinnet og sorgen som jeg vet jeg burde ha et sted der inne, men det går ikke. Det er noe i veien. Det er noe som blokkerer, og jeg kommer meg ikke forbi. Helt til lokket plutselig skyves til side av noe utenfra, og så overumples jeg av følelser jeg ikke har kontroll på.

En kveld i høst, for eksempel, hørte jeg på en podcast om en jente et par år yngre enn meg selv, som hadde en pappa rammet av en sjelden form for demens, han trengte hjelp til omtrent alt her i livet og kunne ikke kommunisere særlig bra. Jeg lå og løste sudoku på sengen, lyttet og skrev tall inn i rutene, og ante fred og ingen fare. Og så begynte jeg plutselig å strigråte. Som om jeg ble overfalt av en spontan tsunami av sterke følelser. Som om stemmen fra radioen var den som satt med nøkkelen til hjerterommet jeg har låst meg selv ute fra. Og et par minutter senere? Var tårene tørket, rommet låst igjen, og nøkkelen vet jeg ikke hvor ble av.

I disse dager prøver de å finne en måte som pappa kan kommunisere med oss igjen på. Kanskje ved å blunke til bokstaver i alfabetet som blir holdt opp foran ham, kanskje ved hjelp av teknologi som går fra øynene til en skjerm, kanskje ved at han hvisker «Ja» til hver bokstav i alfabetet. Jeg håper de finner noe, pappa. For jeg savner å ha tilgang til tankene dine.

[Innlegget skrev jeg i november. To måneder senere står hjerterommet på vidt gap. Jeg fant nøkkelen i jula. Jeg tenker, føler, griner og banner. Det er sikkert sunt, å «endelig» føle på alt sammen, men jeg kunne ønske vi slapp. Jeg kunne ønske du slapp, pappa. Livet er faen så urettferdig.]