Ingen han

2011

Når ble hjertet en stafettpinne for menn som får det til å kile i magen? Jeg har flyttet kjærligheten min fra gutt til gutt helt siden jeg var skolejente. De roter det alltid til bak ribbeina, frikeløper sin vei og jeg sprinter etter. De løper til jeg ikke klarer å holde følge lenger, til jeg går skikkelig på trynet og så kaster de pinnen videre før de blir borte. Og jeg rekker så vidt å stable meg på beina igjen, før jeg må samle sammen hjertebitene og starte på et neste maraton. Og ingen står med vannflaske og heier underveis, det her må du klare alene.

Hvorfor er det sånn? man like noen hele tiden, tenke på noen hvert sekund og være sommerfuglenes lune hjem, uten pauser, hele livet? Får aldri hjertet fri? Får tankene noen gang hvile? Tenk å en dag kunne ligge på ryggen i gresset, sammenligne skyene med dyr og smile – uten at noen er involvert i det smilet. Tenk å kunne le og være lykkelig, helt uavhengig om han gir deg oppmerksomhet eller ikke. Kommer den dagen hvor du kan høre gjennom spillelistene på Spotify uten å automatisk lete etter setninger som beskriver hvordan du har det akkurat nå, uten han? Kommer den dagen hvor det ikke ER en «han»?

2017

Den gjør det. Den gjør faktisk det. Du må bare tørre å gripe den dagen når den kommer, og senke blikket. Slutte å lete, nyte friheten og tenke at det er forbanna deilig å bare ha seg selv å bekymre seg for òg. Hva du skal gjøre den dagen, hvor du skal dra, hvem du skal være med, ingens business. Etter ti år med stafett var det endelig din tur. Ferdig med å jakte, ferdig med å kjempe for å vinne noens hjerte, for hvis det var ditt i utgangspunktet ville det aldri vært en kamp der for deg å kjempe. Kampen er slutt og leteaksjonen er over.

Og så sies det at når du først slutter å lete, det er da han dukker opp. Så var han kanskje ikke så vanskelig å finne allikevel.

 

I gode og onde dager

Da var’a gift! Og herregud, for en magisk helg det ble. Jeg har vært i Lillestrøm siden fredag, styrte og stelte så alt skulle bli klart til den store dagen, og spør du meg er dét halve gleden med å se bestevenninna bli gifta bort. Koste meg halvt i hjel, mellom bordkortfiksing og blomsterdekorasjoner!

Natten før bryllupet fikk jeg æren av å dele hotellrom med henne, og morgenen på lørdag? Den var som tatt ut av en film. Oss forloverne og frisørvenninna som hjalp brura klar til vielse på rommet, med champagne og jordbær og så av gårde til kirken i en gammel Cadillac, og det VÆRET! Herlighet. Det kunne ikke blitt mer perfekt. Det kunne virkelig ikke det.

Etter kirken var det fotografering med forloverne, og så middag og fest, som for min del varte helt til seks på søndagsmorgen – så i går og i dag har egentlig bare forsvunnet i surr, haha. I morgen derimot. Da må jeg gire opp femten hakk igjen og skrive på bachelor-rapporten som om det er det siste jeg gjør. For det er det jo faktisk òg.

Håper dere har hatt en fin helg!

 

NKVO*

*Nå Koser Vi Oss

Se på hu, a.

HÆ? Eksamen på en strandstol i min egen stue, det er nesten synd at det hele snart er over, dette evigvarende studiet. Nå som jeg endelig har funnet formen, mener jeg.

I går hadde jeg skrivedag og satt på biblioteket i Moss hele dagen – at jeg ikke tenkte på det forrige semester? Det er noe magisk med bibliotek, selvdisiplin og fokus følger liksom automatisk med atmosfæren der inne – jeg fikk gjort mye, og koste meg så fælt! Hvis du er skippertaksstudent som meg; kom deg ut av redet ditt og skriv et annet sted. Det funker.

I dag har jeg vært på jobb og hentet genserne jeg har fått lage (dritkule, om jeg får si deg sjæl – skal vise dere senere!), og fått nye kule oppgaver som bare ligger og venter på meg til etter bacheloren. I morgen har jeg skrivedag igjen, planen er å finpusse og sette mitt aller siste punktum på èn av de to oppgavene, det jeg nesten for på torsdag er det prøveseremoni – en av mine beste venninner skal gifte seg til helgen, og jeg er forlover! Det blir magisk. M-a-g-i-s-k.

Èn uke og to dager så kommer det aldri mer en eneste bokstav om eksamen fra meg igjen, tenk på det. Tre år. Just like that, og samtidig ikke, for herlighet så mye som har skjedd siden jeg startet i 2014, når jeg lar alt passere i revy. Sykehus og hjertesmerte, flytting, brudd, reiser, 50% jobb, boligkjøp, flytting igjen og militærøvelser, og hvordan jeg har klart å kombinere alt sammen og samtidig fullføre graden på normert tid kommer jeg aldri til å forstå.

Jeg er faktisk stolt av deg, Marie.

Takk, Marie.

Nå gjenstår det bare å bestå de to siste oppgavene òg. Jeg har trua.

 

Hjertet er en knyttneve

Det er rart å våkne på en tirsdag og så våkner du på en onsdag og i løpet av de timene i mellom har du dyttet det mennesket som kjente deg best her i verden bort, og du står igjen alene og lurte på om det ikke gikk litt fort. Og så blir onsdagen til fem nye, og tårene tørker og hjertet slår fremdeles, men den muskelen på størrelse med en knyttneve er ikke vant til å ikke spille knokepoker med noen, og du kjenner en rastløshet etter å ha noen å elske. Du får et høyresveip og sveiper til høyre selv, og dere sier hei og hjertet hopper og ber om en ny runde knokepoker, men dagen etter kommer et nytt sveip til høyre, og enda et og enda et, og hjertet blir forvirra for knyttneven løser seg opp og blir til en hånd som strekker seg etter alle samtidig, og du må bare lukke igjen ribbeina som stod på vidt gap og slette appen og puste med magen og tenke slapp av. Du har deg selv, nå, du trenger ikke på død og liv alltid å ha noen å elske, når du kan elske deg selv.

Og så elsker du deg selv og lurer på om noen andre noengang kommer til å gjøre det samme, mens det du egentlig lurer på er det motsatte, om du noen gang blir i stand til å elske igjen, eller om du brukte opp alt på det ene kortet som kanskje gikk litt fort.

Men så har du jo nok nye til å spille toogfemti-plukk-opp, hvis du bare sveiper nok til høyre.

 

1,5 time søvn

Jeg har vært på oppdrag igjen! Noe av det beste jeg vet med å være presseoffiser i Heimevernet er at jeg får være flue på stridsvesten i så mange forskjellige situasjoner. I går eller i dag eller jeg vet ikke, begge deler (litt forvirra, sov ikke noe særlig i natt, haha) ble jeg med på deler av opptaket til innsatsstyrke Polar Bear VI for å dokumentere, og det var helt nydelig. I fire-fem tiden i dag tidlig ruslet jeg ydmyk rundt i den samme skogen som innsatsstyrkens forgjengere gjorde under andre verdenskrig. Jeg skal ikke skrive for mye om dèt, må spare ordene mine til artikkelen jeg skal levere, men det føltes så stort. Vi gjorde noe lignende i førstegangstjenesten, da vi gikk deler av samme rute som de gjorde under tungtvannsaksjonen ved Rjukan (anbefaler dere å se serien som handler om aksjonen hvis dere ikke allerede har gjort det, den ligger gratis ute på NRK), og jeg elsker at Forsvaret fletter inn historien på den måten, i nåtid. Den er så viktig å ta vare på, særlig nå når tidsvitnene forsvinner – èn etter èn. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg syns i hvert fall at en så lang marsj gir mer mening og blir mer betydningsfull når vi går i historiens fotspor. Klarte de – klarer vi. Det gjør liksom gnagsårene, hatet og kulden mer verdt det (vi gikk tungtvannsruta i cirka tusen minus). Det betyr noe.

Jøss, halv elleve. Kommer ikke over at jeg fortsatt er våken. I natt må jeg la skog være skog, og historie fortid, for i morgen må jeg skrive videre på eksamen. Vi skrives plutselig igjen!

 

Nasjonaldagen

Hei superhær! Håper dere hadde en nydelig 17. mai. Om det så innebar fest, familie, venner eller bare en dag på jobb eller hjemme i sofaen. Jeg tilbragte den med mamma; først hos storebror og familien hans, så i Fredrikstad hvor vi stod på det vanlige stedet vårt sammen med resten av familien og så på barnetoget (elsker det toget – i år hadde de fleste klassene kledd seg ut etter byens historie fra 1700-tallet og fremover i tid, inkludert to bybranner – hvor de bar rundt på flammer i papp, til og med Fredrikstadbrua hadde de laget og bar rundt på! Fantastisk!), og så dro vi til pappa.

Jeg har alltid to tanker i hodet på dager som det her, særlig etter det som skjedde julaften, da vi endte opp med å tilbringe mesteparten av julekvelden på sykehuset. Den kvelden ble for meg bare en dato. 24. desember. En hvilken som helst dag. For alle dager er jo i bunn og grunn det, hvis vi skreller bort alt av tradisjoner, egenskaper og forventninger som vi gjennom historien har tillagt dem. Jeg er ikke negativ til julefeiring, grunnlovsdag og andre merkedager, absolutt ikke. Jeg er stor fan av både jul og 17. mai, frigjøringsdagen og alle andre dager som minner oss om det som var – og det som er. Disse dagene er superviktige, og bør definitivt markeres for historiens og tradisjonens skyld – med takknemlighet og ettertanke for de som kjempet frem så vi i det hele tatt KAN feire 17. mai i et fritt og selvstendig Norge – med egen grunnlov. Hipp hurra for dem!

Men.

For mange mennesker er 17. mai bare nok en dag, som kanskje blir ekstra lang og vanskelig å komme seg gjennom, fordi «hele Norge» er i festmodus. Forventningene om at du skal være så glad gjør det enda vanskeligere å ikke være det. At «alle» har venner og familie å feire dagene med, gjør det enda vondere å stå alene.

Og det er viktig å ikke glemme det, mellom alle saluttene, iskremene og sprettende champagnekorker (drita folk i bunad er forresten det styggeste jeg ser, men det er en annen sak). Ikke legg så mye i det. Det er bare nok en dag som har passert, på lik linje med alle andre dager vi får tildelt her på jorda. Om du kommer deg gjennom den i bunad eller joggedress, med tårer eller smil, alene eller sammen med noen; det spiller ingen rolle. Drit nå i de forventningene. Snart er i dag i går, og i morgen kommer en ny dag. Det viktigste er å ta vare på hverandre, og deg selv. Uansett hvilken dato det er.

 

Sånn her ser leiligheta mi ut i kveld

God kveld! Jeg prøver å skåne dere fra eksamenshelvete (med unntak av dere som følger meg på Snapchat, dere slipper liksom ikke unna, beklager dèt), derfor blir det litt begrenset med oppdateringer på bloggpusen. Men i dag har jeg vært flink student, så jeg tenkte å oppdatere dere litt på noe helt annet: leiligheta!

Klikk her for å se bilder fra min «første» innredning (det er litt som har skjedd siden sist!)

Jeg ommøblerer og flytter rundt på ting sikkert annenhver dag. Av og til er det et dårlig tegn – det var jo terapien min da han fine og jeg gikk hvert til vårt, og ble en ny runde med terapi da pappa ble så sjuk, men nå gjør jeg det bare som en positiv greie. Jeg elsker å skape og dandere mitt eget hjem ut fra det jeg allerede har, og heldigvis blir det aldri ferdig. Jeg har bodd her i ni måneder nå, og jeg våkner fortsatt like forelska i mitt eget boligkjøp. Det er så mye potensiale her inne, og jeg gleder meg til å få råd til å dra den helt ut, men enn så lenge har jeg gjort det her:

Yttergangen:

Denne har jeg ikke vist frem før, tror jeg, fordi veggen var tom, jeg manglet lampe i taket og den var egentlig ganske kjip. Nå har jeg fått på plass speilet jeg hadde i barndsomhjemmet, hengt opp den nydelige lua jeg fikk fra Asylbek i Kazakhstan og det har blitt et fint lite rom! Kan vise dere hele gangen på video en gang, etter eksamen.

Gangen:

Denne blir jeg aldri fornøyd med. Planen min er (når jeg får råd) å fylle veggene med de beste bildene fra reisene mine rundt i verden. Enn så lenge har jeg bare hengt opp de bildene jeg hadde + et speil fra souken i Marokko, puffen er arv fra farmor – den tror jeg jeg skal beholde, bare trekke den om i en eller annen fin farge jeg ikke har bestemt meg for enda. Og listene skal males!

Skuffeseksjon med betongplate (fra Skeidar, tror jeg), ananasen og reinsdyrhodet har jeg fått av svigersøster (heter det det? Kjæresten til bror, i hvert fall). Hjemmet mitt er seriøst fullt av møbler og interiør som ikke er mitt, haha. Men det gjør det jo mye koseligere òg, at de jeg er glad i har bidratt inn i det jeg kaller hjem.

Kontoret:

Ikke så mye nytt – bare den sorte trilla til venstre for maskina. Den var rød og fæl og hørte til farmor sitt bad for ca hundre år siden, jeg sprayet den sort og den ble dødsfin!

Kontoret er litt midlertidig, så jeg tok ikke så mange bilder derfra denne gangen. Har flytta på en seksjon, bare, og slengt inn en toseters sofa fordi:

Stua:

Mitt hovedprosjekt for tida! Jeg elsker bøker og syns det gjør seg som interiør, så planen er å kjøpe en bokhylle til og sette den til venstre for sofaen. I stedet for toseteren har jeg satt inn mammas lilla stol. Det blir mye luftigere + at jeg sjeldent har SÅ mange på besøk på en gang, det holder med en treseter + lenestol. Drømmen min er å finne en sennepsgul sofa å sette mellom bokhyllene som matcher denne vasen:

Mamma gir meg nesten opp, hun påstår at man må innrede et rom ut fra de STORE møblene. I min lille verden innreder jeg etter fargene i pleddet jeg kjøpte i Ecuador – og nå denne vasen. Haha. Jeg trenger en gul sofa! Evt en nøytral sofa, og en sennepsgul stol som erstatter den lilla:

Overse rotet. Tror dere ikke det blir kult? Gult er kult! Jeg er så lei av alle de sterile, kritthvite hjemmene rundt omkring. Jeg trenger farger og liv og sjel der jeg skal puste og bo i mange år fremover. Det hvite bordet skulle forresten en av pensjonistene kaste. Jeg fikk det. Så det er ikke bare venner og familie som har parkert tingene sine hos meg. Sofaen er forøvrig han fine sin, og bordet vant jeg på «Gis bort» på Finn. Kuskinnet på gulvet mitt kjøpte jeg av søstera til han fine. Skal sifra til dere den dagen jeg faktisk kjøper mine egne ting i butikk, lol.

Her er kroken ved siden av peisen min – som jeg begynner å bli fornøyd med:

(hadde ikke nok sort spray igjen til den esken i høyre hjørne der, haha) Hylla er fra Kremmerhuset. Planta var mamma sin en gang i tiden.

Kjøkkenet:

Kroken oppå kjøleskapet. Kurven er fra Habitat, elefanten er etter farmor og de eldgamle bøkene er fra 1800-1900-tallet?

Her er to av favorittingene mine i leiligheta; modellen pappa tegnet menneskene sine etter (han var en supertegner), og hvaltann fra bestefaren til pappa sin tid som hvalfanger. Den er så kul! Tenk at den har vært inni en hval?

Det runde fatet er fra Kremmerhuset, vasen òg. Løken er fra Rema 1000.

Kjøkkenet skal jeg sikkert bytte ut en gang i fremtiden det òg, men enn så lenge er jeg fornøyd – det har marmorplate! Liker ikke trefargen, men skal leve med den til jeg blir millionær.

Jeg har egentlig et hvitt, rundt bord, men broren min låner det til visning. Så farmor trår til igjen, med hennes gamle kjøkkenbord. Takk farmor, og fortsett å hvile i fred. Stolene er fra barndomshjemmet, speilet fikk jeg av han fine (hjemmelaget av et gammelt vindu med innsatt speil), og vinstativet var mamma sitt – jeg har bare plassert det inne i en eplekasse som jeg forøvrig tok med meg fra jobben jeg hadde som promotør for Narvesen. Herregud, jeg innser jo nå hvor lite jeg faktisk eier helt selv av alt det jeg har. Haha.

Sett bort i fra at det meste enn så lenge er halvveis: hva syns dere?!

 

ENDEX

Foto: priv

Kroppen min har forlatt uniformen igjen. I hvert fall rent fysisk. Men bak mitt sivile ytre spinner jeg enda rundt i et kammofarget tankemønster. Det er noe ved den der uniformen, som jeg nesten hadde glemt fordi det er så lenge siden jeg var inne sist, på grunn av studiene. Jeg surrer jo rundt her i livet, litt halvforvirra og hjelpeløs, uten noe særlig mål eller mening. Jeg sier ikke at jeg har et meningsløst liv, og mitt nyeste mål var å få fast jobb hos Gjensidige (nailed it!), misforstå meg rett, men livet i sivilt er så lite….. konkret? Altså, jeg har mine faste rutiner, steder å være, en jobb å dra til og et hjem, men rammene rundt er liksom så… flytende? For mye frihet, er det jeg kanskje prøver å komme frem til, det blir vanskelig å fokusere fordi det er så mye hele tiden. Alt vi kan velge å gjøre, velge å bli, det er et luksusproblem men allikevel et problem; jeg blir så himla ufokusert. Studier, jobb, sosialt liv, foredrag, ja til alt. Denne uken i grønt ble liksom en slags vekker og påminnelse om hvor skjerpet jeg kan være. Plutselig er rammene rundt meg helt klare – jeg er på et sted hvor jeg har én rolle, inn i et større samspill. Ikke noe annet enn her og nå. Studiene forsvant, økonomiske bekymringer ble satt på pause (gratis måltider tre ganger om dagen!), bloggen gikk på venteværelset og det eneste foredraget jeg måtte konsentrere meg om var morgen- og kveldsbriefene på 2-3 minutter hver dag. Der hadde jeg ikke engang nerver, fordi alt rundt er så satt og konkret og jeg vet akkurat hva jeg skal si. Alt er så RYDDIG. Selv samtalene, unødvendige ord er skrellet bort og alle er så rett på sak og mottatt, forstått, alt fokus på oppdragsløsning og effektivisering. Helt klare rammer. Militærbobla er det tryggeste stedet jeg er, med alt den innebærer av roller, oppgaver, mål og mening.

Og selvtillit. For plutselig har jeg fått selvtillit igjen, fordi jeg er så trygg på den jeg er i uniform, at følelsen sitter igjen i kroppen etter at den er tatt av. Så nå skal jeg prøve å beholde den gode, selvsikre, grønne følelsen. Flette den inn i mitt sivile jeg, beholde fokus på èn oppgave og ett mål av gangen. Glemme jobb, økonomi, blogg og alt annet; frem til første juni er det studiene som gjelder. Som om det skulle vært en militærøvelse.

Styrken med Heimevernet er alle oss sivile som trer inn i grønt med alt vi har av kompetanse, lokalkunnskap og egenskaper. Men fy fader, så mye jeg får med meg fra Heimevernet og ut i det sivile igjen òg.

 

Tilbake til rekrutten

To runder, skulle vi skyte. Jeg gjorde dèt, og beveget meg pent mot utgangen sammen med de andre. Og ble pent snudd rundt av skytebanelederen, og sendt tilbake inn på skytebanen. Haha. Han var ikke videre imponert, og jeg skjønner jo dèt. Den første runden bommet jeg fullstendig. Altså, ikke ett (!) eneste skudd rørte skiva som stod x antall meter foran oss. Jeg siktet jo mot den, trodde jeg? Jeg skjønte ingenting, instruktøren skjønte ingenting, men så kom jeg plutselig på at jeg var kryssdominant og da falt alt på plass for oss begge. Jeg skyter altså med høyre hånd, og sikter med venstre øye. De siste årene har jeg skutt med pistol, og da er det jo ikke noe problem i det hele tatt. Nå var jeg plutselig tilbake i kolbemar(i)erittet, og der har jeg ikke vært siden førstegangstjenesten. Skytebanetjenesten sendte meg mentalt RETT tilbake til rekrutten, og da jeg (eller instruktøren, da) først oppdaget at jeg var kryssdominant – SÅ forvirra der jeg stod. Kolben gjør det jo klin umulig for meg å sikte med venstre, så jeg måtte inn i den (u)vanen det er å sikte med høyre øye i stedet. Jeg hadde helt glemt hvordan det var, så det var definitivt på tide å friske opp, og med gode instruktører ble det orden på skudda mine til slutt òg, selv om jeg ble den aller siste til å forlate den skytebanen – sikkert en time etter at alle andre var ferdig. Ikke at dèt er noe negativt, jeg liker skytebanetjenesten, og hadde aldri skutt med MP5 før, så det var gøy å prøve det òg!

Traff kanskje ikke midten, men fikk i hvert fall en slags samling.

Ellers har vi vært litt rundt omkring de siste dagene, jeg har ansvaret for Snapchat (heimevernet) og storkoser meg med dèt! I går var vi på minnemarkering i Fredrikstad, på frigjørings- og veterandagen, den dagen gjør alltid noe med meg. Det er bare 72 år siden vi fikk friheten vår, dere. Det er jo ingen verdens ting. Og det er så viktig å ikke glemme historien, og ikke ta den friheten for gitt.

I dag fikk jeg perm for å dra på universitetet, og veilederen min der sa at jeg måtte jobbe hardt for å stryke – etter å ha sett på oppgaven min så langt. Det ga et spark i motivasjonen min igjen (som har falt – atter en gang), så etter øvelsen skal jeg gire opp og bli ferdig med alt sammen. 1. juni er det evig sommerferie! Har ikke ord nok til å beskrive hvor godt det skal bli. Men først; tilbake til grønt. Vi skrives plutselig igjen!

 

Kom mai du grønne milde

En-de-lig! Jeg kan ikke huske sist jeg virkelig har gledet meg til noe, sånn på ordentlig, så mye at jeg nesten ikke får sove kvelden før. Og så kom fredag femte mai, og ga meg sommerfugler i magen fordi lørdag? Øvelse! Studiene har stått i veien for altfor mange grønne dager de siste åra, og egentlig gjør de det denne våren òg, tre uker før deadline på eksamen, men herlighet. Det skal gå. Jeg trenger disse grønne lungene i livet mitt; noen uker i året hvor hverdagen settes på vent og hele jeg forsvinner inn i en militær boble jeg alltid har følt meg så hjemme i. Jeg har fått på meg mitt gode skinn igjen – uniformen – og blir i den hele uka. Jeg er presseoffiser sammen med en av kollegaene til Fredrik Solvang, blir nesten starstruck av å dele kontor med han bare fordi jeg vet at han jobber i samme bygg som Solvang (akkurat som jeg ble starstruck av å stå utenfor huset til Dr Phil da jeg var i Los Angeles på verdensreisa, HAHA, bildebevis (trykk), sjekk det trynet!).

Sorry Dr Phil, du har vært helten min i mange år, men jeg tror faktisk Fredrik Solvang har tatt fra deg tronen. Dere som ikke følger meg på Snapchat har muligens ikke fått det med dere, men jeg snapper om han nesten daglig. Og forrige helg la jeg ut en halvcreepy story om at jeg hadde funnet Solvang sin Snapchat, men ikke turte å legge han til for da vil han jo se alle de crazy stalker-snappene mine, og jeg la i vei om at jeg kanskje kunne følge han undercover fra Gjensidige sin Snapchat, eller om kanskje en av mine følgere kunne legge han til – og så videresende storyen hans til meg (desperat, ja?) og gjett hva? En av følgene mine tipset Fredrik Solvang om utbruddet mitt, så plutselig hadde jeg en ny følger….. Og han så den storyen. Han gjorde faktisk det. Haha, orkerikke. Jeg lå og stirret i taket i sikkert en halvime etterpå – om det var fordi jeg var sjukt flau eller vanvittig fornøyd med å ha fått oppmerksomheten hans vet jeg fortsatt ikke.

OKEI, nå må jeg legge meg – opp igjen i morgen tidlig for å få utlevert våpen! Mitt forrige het Dr Phil, kanskje jeg skal døpe dette for Fredrik Solvang. Jeg skal få MP5, som jeg aldri har skutt med før, men det går sikkert bra. Jeg er faktisk ganske god til å skyte. Har jeg sagt at jeg gikk på miniatyrskyting da jeg var yngre? Gjorde det. Helt til instruktøren oppmuntret meg til å starte i konkurranser. Da sluttet jeg. Haha. Idioten.

God natt! Vil du følge meg på øvelse kan du legge til superbrud (min egen) og heimevernet og snapkollektivet på Snapchat. Null tull. Har dratt frem den gamle telefonen min for anledningen, bare for å kunne være pålogga i to kanaler samtidig.