Tsukiji og Roppongi

Flyreisen til Tokyo er sponset av KLM / jeg er ambassadør for flyselskapet

Rise and shine! For min del hvert fall, dere skal liksom legge dere nå, i følge klokka mi. Fader, for et slit det vil bli når jeg skal hjem på en mandag og videre på jobb på en tirsdag – med totalt motsatt døgnrytme. Den tid den sorg. 

I går sov jeg altfor lenge, men dro ut i verden allikevel, i retning Tsukiji fiskemarked.


Ikke veldig overraskende kom jeg altfor sent, markedet var ikke annet enn et tomt lagerbygg, haha. Men jeg fant noen koselige gater med fiskelukt allikevel, fikk kjøpt noen gaver hjem (ikke fisk, slapp av) og ramlet over Tsukiji Honganji Buddhist Temple:

Derfra tok jeg t-banen til Roppongi Hills for utsikt over byen – 250 meter høyt:


Det kostet 1800 yen (tror jeg det var), cirka 135 norske, og inkluderte billetter til et kunstmuseum i samme bygg.

Ikke all verden for min del, jeg foretrekker museum som forteller verdenshistorien. Noen av kunstverkene hadde noen kule kommentarer til samfunnet, men det var liksom det. 

Etter Roppongi tok jeg bussen til Shibuya, spiste middag på en tilfeldig restaurant (har seriøst aldri spist dårlig mat her – alt smaker godt! Unntatt på monsterkafeen, da), og dro videre med metroen til Shinjuku for å finne Dog Heart hundecafé. Jeg fant den, i god tid før stengetid, men alt stoppet opp i resepsjonen. Ikke et menneske å se, én stakkars bikkje i et glassbur ut mot gaten, og ingen selvsagt vei inn/opp til selve restauranten så jeg ga opp da ingen kom, og gikk videre rundt i området. 

Trengte tamponger, men butikkene her er jo et salig kaos – masse skrikende lapper, altfor mange hyller med farger og tekst, jeg ble regelrett blind der jeg gikk på leting. Fant det jeg skulle ha til slutt, og ramlet innom en pachinko – en spillehall med et helt utrolig støynivå, haha. Alt foregikk på japansk, så de to myntene jeg la på gjorde meg bare enda mer forvirret enn jeg allerede er her i Tokyo – menjeg vant visst på et tidspunkt allikevel, maskina brøt ut i elleville lyder og spyttet sølvkuler ut til meg. 

Jeg lo meg ihjel, spilte opp de også, før jeg forsvant ut og dro til stoppet som faktisk HETER Tôkyô.


Der virket det som det ikke var stort annet enn business og viktige bygg, lite folk (faktisk!) og mye roligere. Jeg ble en liten stund ved dammen jeg fant, før turen gikk tilbake til hotellet.

Nå er klokka halv åtte og jeg er straks på vei ut for frokost og nytt forsøk på fiskemarkedet, en eller annen sær cafe og muligens Canon en gang til, for å gjøre et siste forsøk på å fikse kameraet mitt før Guam.

Skrives plutselig! 

 

Kawaii Monster Cafe

Flyreisen til Tokyo er sponset av KLM/jeg er ambassadør for flyselskapet 

Herregud. Det var DETTE jeg så for meg da jeg forestilte meg hvordan Tokyo kom til å bli. For. En. Galskap. Fargene, jentene, toalettet; selv dopapiret var rosa, MATEN, det var så innmari…. Tokyo, haha. 

Kawaii Monster Cafe ligger i Harajuku-området, koster 500 yen (ca 38 kr) for inngang + at du må kjøpe en meny (mat, drikke og iskrem) til ca 3000 yen (226 kr). Maten var ikke noe særlig, iskremen er den verste jeg har smakt noensinne, men det var uansett verdt det – for opplevelsens skyld. Altså, SE, da! Det var som å spasere rett inn i Alices eventyrland. 

Halv to var det show, innledet av de legendariske lydene fra Nintendo, hvor tre kawaii-jenter opptrådte på karusellen midt i lokalet med en slags dans. Selvsagt dro de opp en fra publikum i moroa også, så hvis du har skrekk for den slags; still deg litt lenger bak. Jeg sto fremst og holdt pusten et halvt sekund idet blikket hennes landet på meg, før valget hennes heldigvis til slutt falt på sidemann, haha. 

Kawaii (かわいい, [kaw͍aiꜜi], «lovable», «cute», or «adorable») is the quality of cuteness in the context of Japanese culture. It has become a prominent aspect of Japanese popular culture, entertainment, clothing, food, toys, personal appearance, behavior, and mannerisms (Wikipedia.com)

Harajuku er også området hvor du har størst sannsynlighet for å se den sprø Tokyo-moten med farger og figurer. Har ikke sett så mye til det selv enda, foruten litt rosa hår her og der, med noen ville skjørt og strømper og høye, rare sko. Men det er enda fire dager igjen så det dukker sikkert opp mer merkelig – det meste her er i grunn litt rart, og jeg elsker det. Kunne bare ønske at kameraet mitt – min trofaste reistepartner de siste seks åra – hadde holdt ut bare LITT lenger. Idag døde det på monster-kafeen, uten forvarsel, og jeg får ikke liv i det igjen. Så da blir det vel resten av reisen formidlet gjennom mobiltelefon, til fotografhjertet mitt sin store sorg. 

Men det ække så viktig. Minnene blir jo med meg til JEG dør, hva er vel et kamera fra eller til. 

 

Shinjuku

Flyreisen til Tokyo er sponset av KLM / jeg er ambassadør for flyselskapet 

Kon ni chi wa! (Hallo!) Ny dag, nye regnværskrøller og gjennomvåte sko. Det er visst regntid og tyfonsesong i Tokyo på denne tiden av året, hadde jeg bare løftet en halv lillefinger for å gjøre litt research før jeg dro, hadde jeg sikkert hatt en tynn regnjakke å stille opp med mot alle dråpene her, men sånt gjør jo ikke jeg. Bare bestill og reis, Marie. Bestill og reis. 


Koser meg læll, hotellet leier ut paraplyer gratis og greier. I dag gikk turen til Shinjuku-området, Tokyo er jo så svær så jeg har investert i et reisekort på undergrunnsbanen og drar hit og dit og overalt. Metroen er superenkel å forstå, og helt nødvendig for å komme seg rundt. Kortet heter Suica – kjøpes fra automat på en av stasjonene. Jeg fylte på 2000 yen (ca 150 kr) og det ser ut til å holde lenge – en tur koster 130-200 (10-15 kr). 500 yen får jeg dessuten tilbake når jeg returnerer kortet etter bruk. 


I Shinjuku ruslet jeg rundt i Shinjuku Chuo Park (hvor det er forbudt å gå samtidig som man bruker smarttelefon) – til lyden av elleville sirisser, det var altså så høyt og skingrende at jeg ikke orket å gå der særlig lenge, stakk innom et tempel og forsvant ut i gatene igjen – for å finne shoppingområdet. 

Det var ikke så fryktelig vanskelig. Digre kjøpesentre, blinkende reklameskilt, prisklasser fra Zara til Gucci, jeg tror de fleste finner noe der – enten de vil ha ræl eller gull. Selv fant jeg en bukse, en fotlenke og et par sko til ingenting – selv om det var Nike er det tross alt Japan, og ikke Norge. 

Tips til shopping i utlandet: bruk valutakalkulatoren i bank-appen din. Den fungerer også når telefonen er offline, bare husk å oppdatere kursen før du går fra hotellet.


Shopping her er forresten helt nydelig. Japanerne er SÅ himla forsiktige med deg, smiler og bukker og gjør overdrevne bevegelser når de skal vise deg at de legger tingen din FORSIKTIG ned i en pose, dobbeltsjekker sikkert fire ganger om alt er i orden – spør til og med om det er OK at de tar opp seddelen du akkurat la på disken for å betale kjøpet. Skikkelig «unnskyld at jeg lever»-opptreden, jeg føler meg som en gudinne der jeg står, så bra behandler de deg, og tror dere det funker eller, jeg VIL jo shoppe, bare for å oppleve den omstendelige vennligheten deres, og ikke fordi jeg faktisk trenger eller har lyst på noe. 

Nå er det straks midnatt igjen, allerede. I morgen er det meldt litt bedre vær, så jeg krysser fingrene for en tur opp i et av tårna!

PS. Husk å følge meg på Snapchat (superbrud) og Instagram (@supermarie), jeg oppdaterer jevnlig der også. 

 

こんにちは

Flyreisen til Tokyo er sponset av KLM / jeg er ambassadør

(Tittelen sier «hallo», i følge Google translate) 

Tokyooo! Jeg er så døgnvill at jeg såvidt vet oppned på meg selv, jeg forstår ikke hvordan dere der hjemme såvidt er ferdig på jobb for dagen, på en mandag, mens jeg som kom frem idag (eller var det i går eller i fjor?), også på en mandag, har rukket å etablere meg med fire barn og to skilsmisser siden sist. Tidsperspektivet går seriøst helt amok på reise, hvert fall når jeg reiser syv timer frem i tid som nå. 
Førsteinntrykket av Japan er så kult! Alle fremstår så høflige og forsiktige og ryddige, alt jeg har fått i meg av mat har vært helt himmelsk og det eneste jeg egentlig kan klage på er været, men jeg kan egentlig ikke det heller, for selv om det duskregner konstant så jeg blir våt helt inn til beinet, er temperaturen oppimot tredve så det gjør ingenting. Har aldri sett en sånn profesjonell paraplyføring som de har her borte, dette er de tydeligvis vant til, disse japanerne. Full kontroll, mens jeg veiver rundt og stikker ut øyne på annenhver person jeg passerer. Uten å overdramatisere. 

Ellers har jeg ikke gjort stort annet enn å bli kjent med metrosystemet og nabolaget idag, i påvente av å snu døgnet til rett tid. Klokka er straks elleve, så da kan jeg vel kalle dét en suksess. I morgen blir det muligens hundecafé og robotshow, eller noe annet fra to-do-lista dere snille sjeler har hjulpet meg med å lage. Tusen takk for alle tips! 

SOVE! Vi skrives plutselig <3 

 

Lille, fine Guam

Bilder fra Guam 2012

Jeg har alltid vært bastant på at jeg aldri kommer til å slutte å reise til tross for at terrorismen stadig dukker opp på nye plasser i verden, og tilsynelatende mye hyppigere enn før (les innlegget her). Men hva da? Når det ikke er terrorister, men to stater som sprer frykt? Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at atombomber skulle bli en bekymring før min neste reise. Men her er vi altså. Nord-Korea med planer om å sende en rakett i retning Guam – en beslutning som tas i midten av august, bare et par uker før jeg selv ankommer øya, raketten skal treffe 30-40 km utenfor – midt ute i havet, men allikevel. Det er umulig å ikke ofre det en tanke.

Dagene går med til å overvåke mediene, på jakt etter nyheter om situasjonen. Jeg har snakket med UD, enn så lenge finnes det ingen offisielle reiseråd fra dem, «god tur!» ønsket de, ja det skal det bli, tenkte jeg. Familien min er vel ikke så happy med at jeg reiser i retning verdenskrise, men magefølelsen min forteller meg at ingenting kommer til å skje, så jeg er ikke så stressa selv. For Guam er ikke dette noe nytt. Ordene bombing og Guam er gammelt nytt, de har vært en kasteball og en spillbrikke for nasjonene rundt i alle år. Jeg leste en status fra ei fra Guam i går, om at de ønsker å bli selvstendige – og ikke lenger tilhøre USA. For da ville jo ikke trusselen ha eksistert overhodet.

Sist jeg besøkte øya viste Juan meg bunkerne etter andre verdenskrig. Jeg krysser alt jeg har for at de slipper å bruke dem igjen – noensinne.

Mer interessert i Guam sin historie?

 

Si hei til Anne

Spør meg om jeg er fornøyd med ny sofa, a. Jeg ligger seriøst og pjusker på henne (modellen heter Anne, fra Sofacompany) mens jeg ser på TV. De få gangene jeg ligger i henne, da. Jeg vil ikke slite stoffet så jeg sitter stort sett på gulvet eller i en stol, haha. Her får dere en sniktitt:

FARGEN! Åh. Det kommer bedre bilde når alt rundt også er fikset – mamma kjøpte gullbordet for meg, jeg får det i helgen. Det kommer til å bli SÅ fint! Og stua har blitt et dansegulv, har plutselig så mye mer plass å boltre meg på, med en nettere sofa og et mye mindre bord. Hva SKAL man med stort stuebord uansett, det brukes jo bare til å oppbevare pyntegjenstander og rot. Mest av det sistnevnte. Så i går forsvant bordet (og den gamle sofaen) ut med finn.no.

I går var også en kul dag på jobb, nå som jeg har fått fast jobb og jobber fulltid i stedet for halv stilling, har jeg plutselig så mye mer tid til å gjøre flere ting enn bare sosiale medier. Jeg nevnte for en av talspersonene våre på mandag at jeg kunne trengt litt medietrening, bare for å komme litt inn i det. Det får vi til, svarte han, og på torsdag ble jeg kastet rett ut i treninga – bare at det ikke var trening, det var alvor. TV-intervju med NRK, samtidig som jeg kjørte bil rundt i Oslo sentrum – det var i overkant mye å konsentrere seg om på en gang, haha. På et tidspunkt kjørte jeg sikkert i 10 km/t med en annen bil klistret til rumpa fordi jeg var mer opptatt av å få sagt det jeg skulle si på en ordentlig måte, enn å kjøre bil. God illustrasjon på temaet jeg skulle snakke om, i hvert fall; ikke gjør andre ting når du er ute i trafikken!

Apropos ingenting; jeg oppdaget artisten Moddi da jeg var på Vinjerock. SÅ behagelig musikk og fin stemme! Sjekk han ut!

 

Playa Ancón

Flybillettene til Cuba er sponset av KLM / Jeg er ambassadør for flyselskapet

Hverdag og Cuba om hverandre, håper dere klarer å henge med på bloggen for tida, haha. Her kommer i hvert fall dagboksidene fra dag to i Trinidad:

Stranda i Havanna var fin nok den, men personlig likte jeg stranda i Trinidad enda bedre. Større plass, roligere bølger, nydelig vann. Sønnen som passet casaen vi bodde på tipset oss om en shuttle-buss som visstnok skulle gå fra sentrum og ned til stranda for 4 pesos (ca 40 norske), men den fant ikke vi, så vi ga etterhvert opp og praiet en motorsykkel-taxi i stedet, det kostet 5 pesos for begge to, vi kunne jo ikke være på Cuba uten å prøve en sånn, tenkte vi. Det ble et lite eventyr i seg selv der vi satt bak i vognen hans og blafret bortover den 15 kilometer lange veien. Sjåføren måtte stoppe og mekke på et tidspunkt, like blid og spansktalende som da vi først fant han. Vi skjønte naturligvis ingenting, men regnet med at han visste hva han drev med – jeg tror alle på Cuba mer eller mindre frivillig har doktorgrader i motormekking. Det er jo litt av sjarmen med landet; du vet aldri om taxien kommer, om taxien holder frem til dit vi skal, eller om den kollapser underveis. Man tar det bare som det kommer, og håper på det beste!

Fyren fikset det, han, og så var vi på vei igjen.

Cuba, ass.

Da alle kilometerne var lagt bak oss kom vi frem til dette:

Vi ble liggende på stranda hele dagen. I ny og ne kom det en pizzaselger forbi med pizza til trippel pris av den vi kjøpte i La Boca, men den var god og jeg var sulten så det var verdt det. Dere vet jo hvor dårlig det går med meg og omgivelsene mine på tom mage.

Vi hadde egentlig avtalt henting med den samme motorsykkeltaxien hjem igjen klokken fem, men noen kom oss i forkjøpet – det er penga som rår. Han fikk fylt opp med enda flere mennesker, og tjente sikkert 6 x mer enn han ville gjort med bare oss to, så vi stod der med skjegget i postkassa sand i bikinitrusa og ventet på bedre tider da klokka ble slagen. Etterhvert fikk vi tak i et par som skulle samme vei, så vi spleiset på taxi sammen med de – 5 pesos for to personer. På vei hjem fra stranda må du være obs på å bli lurt – du MÅ jo hjem derfra, og har ikke noe annet valg enn taxiene som dukker opp, det vet de å utnytte. Vi kranglet sikkert hele veien med vår sjåfør for ikke å betale mer enn nødvendig, haha.

Vi kom hjem til den gylne timen – SÅ FINT fotolys! Vi bestemte oss for å spise middag på casaen, sønnen av de som driver den hadde akkurat utdannet seg til kokk så han disket opp en helt nydelig kylling med ris, frityrstekte bananer, tomat og agurk. Anbefales, hvis dere noen gang skulle bo på El gran Azul i Trinidad!

 

Mediagic #78

Jeg blir så unødvendig glad når dere forteller meg at dere liker denne spalten så godt, haha. Jeg elsker jo å ramle over fine ting på Internett, og enda mer å dele det videre! Her er ukens godbiter:

  • Denne dokumentaren om Ranias flukt fra Syria til Europa. Jeg begynte å grine da de kom til grensen til Makedonia, og ble skutt på med tåregass og gummikuler. Dette skjer i EUROPA! Jeg orker snart ikke mer av denne drittverden hvor mennesker akkurat som oss ofrer livet for å komme seg i trygghet fra bomber og elendighet, og nordmenn sitter hjemme i de slitne kjellerleilighetene sine og lirer av seg «bare å bli hjemme det vel» i kommentarfelt Facebook rundt. Hva med å løfte en LITEN finger for å forsøke å bli LITT mer opplyst, LITT mindre ignorant og LITT mer menneskelig?! ÅÅÅRH!
  • Dette Facebook-innlegget fra Sophie Elise, etter all rasismen i kommentarfeltet til musikkvideoen hennes. Mange mener mye om jenta, jeg er ikke alltid enig i det hun fronter og står for, men jeg elsker at hun bruker den sterke stemmen sin til å løfte frem ting som dette. TAKK for at du gidder, SE
  • Denne artikkelen om det skremmende landskapet vårt i sosiale medier for tiden, som minner mye om oppløpet før valget i USA
  • Denne takken til Norge fra Per Fugelli, som har reist til Jæren for å dø
  • Dette nyhetsbrevet, til forskning.no. Jeg abonnerer på ukentlige mailer – mye interessant vitenskap om hverdagsliv og mennesker og verden, kort oppsummert i innboksen hver fredag
 

Pinterest sa det var greit

SE på det bordet. Er det ikke nydelig? Jeg fant det i en bortgjemt butikk like ved tanta mi i helga, og falt pladask, den hadde vært så perfekt til den blå velour-sofaen jeg straks har i stua! Prisen bekymret meg litt et sekund der, men så kom jeg på at jeg har nesten 3000 kroner på Morsom Sparing-kontoen min*, penger jeg egentlig skulle bruke på neste tatovering, men jeg vurderer å omprioritere – en tatovering kan jeg ta når som helst, bordet kan bli solgt. Jeg tror ikke hjertet mitt tåler det sistnevnte.

Jeg har som dere vet blitt (/alltid vært) en slave av Pinterest – finner SÅ mye inspirasjon til interiør der, og i følge appen er gullbord helt perfekt til blå sofaer. Så jeg tror jeg må slå til. Mamma må bare ta mål først, og sofaen må komme sånn at jeg får sett at det ikke blir for lite. Jo mer jeg tenker på det, jo mer driter jeg egentlig i det. Jeg faktisk ha det bordet. Hvis det ikke allerede er solgt, da. Bank i bordet, he-he-he (forresten, ikke gjør det. Det kan knuse).

*Morsom Sparing er et konsept i banken hvor alle beløp jeg drar med kortet mitt rundes opp, og det som er «til overs» går automatisk inn på egen sparekonto. Hvis jeg feks kjøper noe til 56 kroner, går 4 kroner inn til sparing. Genialt! 

 

«Gresset er mest sannsynlig grønnere på neste sveip»

Det er ingenting som beroliger meg mer enn å være sammen med det nydelige opphavet mitt, når jeg er med dem kan liksom resten av verden bare gå sin gang – uten meg. Jeg har vært med dem hele helga; fredag fylt med vin, kinasjakk og spørrebok, lørdag med slektstreff på hytta og søndag med piknik på Isegran for å feire at supermamma fyller år i dag – hipp hipp!

Jeg føler meg nesten uvanlig som har en familie som fortsatt holder sammen til døden skiller oss ad. Vi har ingen skilsmisser, ingenting. Når jeg ser rundt meg får jeg inntrykk av at kjærligheta har blitt for lettvint for folk, det er så synd, og jeg tror ikke vår generasjon kommer til å minske skilsmissestatistikken noe særlig, med Tinder og «gresset er mest sannsynlig grønnere på neste sveip»-mentaliteten. Jada, jeg vet mennesker ikke er skapt monogame, men allikevel. Jeg er så latterlig urtradisjonell når det kommer til ekteskap og troen på at to mennesker faktisk kan holde sammen til the bitter end, hvis man bare gjør en innsats og grunnmuren er solid nok. Og jeg er så takknemlig for den muren familien min har bygget rundt meg.

/tankespinn slutt. Poenget mitt er egentlig bare at ilu, familien. Takk for en fantastisk helg!