Bedrift på Snapchat? Dette gjør du IKKE

Jeg blir ganske ofte spurt om å komme til ulike bedrifter og fortelle hvordan Gjensidige bruker Snapchat. Det er så gøy å bli lagt merke til, og det er en ære å bli spurt om å snakke om den delen av jobben min jeg brenner mest for; jeg elsker Snapchat og alle mulighetene kanalen gir for å være kreativ og gjøre for eksempel forsikringsprat til noe mindre skummelt og noe morsomt i stedet. Jeg forteller ofte om hva vi gjør, men det finnes også noe du ikke burde gjøre når du skal prøve deg på Snapchat som bedrift.

Dette gjør du IKKE som bedrift på Snapchat:

  • Sender snaps til de som følger deg. Jeg har i hvert fall tre bedrifter som i tide og utide sender meg snaps om et eller annet de vil selge eller ha meg til å delta i. IKKE gjør det. Snapchat er den ene, lille kanalen vi har hvor bedrifter ikke er – og heller ikke skal være – pushy. Jeg følger en bedrift fordi jeg er nysgjerrig på MyStoryene deres, som jeg frivillig kan klikke meg inn på. Jeg følger ikke bedriften din på Snapchat fordi jeg vil ha enda en kanal hvor du kan være innpåsliten med reklamen din. Dropp det! Konsentrere deg om å lage en kul MyStory, ikke tving på meg innholdet ditt som er irrelevant og masete og bærer preg av masseutsendelse og reklame. Du ødelegger moroa med Snapchat, og du lager riper i bedriftlakken din.
  • Tar bilder av en dataskjerm. Flere bedrifter lager en story basert på hva som ligger på dataskjermen foran dem. Da har du misforstått Snapchat som kanal. Snapchat skal brukes til å fortelle en historie – enten ved hjelp av mulighetene tegnefunksjonen og emojiene gir, eller ved å filme og ta bilder av noe som skjer på kontoret eller rundt deg der du er. Hvis du skal vise meg noe på en dataskjerm kan du like gjerne sende meg en lenke så jeg kan gå inn selv for å se. Jeg trenger ikke å se en dataskjerm gjennom Snapchat. Det er dritkjedelig, uinteressant og helt fullstendig misforstått.
  • Lager videoer uten å tekste. Veldig mange bruker Snapchat uten lyd. Gjør du så budskapet ditt er helt avhengig av at publikum har på lyden på, er det mange som ikke får med seg det du prøver å formidle. Bruk tekst! Hvis du sier MYE i videoen, skriv stikkord – så det lydløse publikumet i hvert fall får med seg essensen av hva du snakker om.
  • Bruker Snapchat som ren reklamekanal (nå holdt jeg på å glemme «k» i ordet «kanal», faktisk, kunne i grunn ha latt det stå uten, haha). Å informere om tilbud og legge ut rabattkoder som følgerne dine kan screenshotte i ny og ne er bare stas, og gir merverdi – særlig hvis koden er eksklusiv for de som følger bedriften din på Snapchat. Men å utelukkende bruke Snapchat til å pushe ut reklamebilder på MyStoryen får i hvert fall meg til å avfølge. Vis heller frem bedriften din på kreative måter, menneskene bak logoen, hverdagen deres osv osv.

Les også: Slik blir du en stjerne på Snapchat

Bedrift på Snapchat

Screenshot fra Gjensidige på Snapchat, da ekstremværet Tor var på besøk. Følg oss på: gjensidigenorge

Hva irriterer deg på Snapchat? Har du eventuelt tips til en bedrift på Snapchat som er kul å følge?

 

Det hadde vært kult

Det hadde vært kult om en toppblogger som har kontrakt med Side2 satt ned foten, brølte og brukte posisjonen sin til å protestere mot egen arbeidsgiver; mot at de skal produsere og publisere artikler som denne: Amerikanske plastikkirurger hevder at mindre brystvorter er den største trenden i 2017.

Det hadde vært kult om Side2 hadde droppet å skrive hele saken i det hele tatt, fordi saken tydeligvis ikke er en sak i Norge (enda). I stedet velger de å belyse en plastisk kirurgi-trend som er på fremmarsj i USA (!) – bare for å gjøre oss her hjemme bevisste på at hei; nå kommer det snart noe mer! Det neste du må fikse på er brystvortene dine! Kroppen din er et prosjekt, vet du, og neste punkt på to do-lista di (etter restylane, botox, rumpeoperasjon, neseoperasjon, eyebrows on fleek, hårfestet ditt, kinnbeina, puppene, midjen, mellomrommet mellom lårene dine, OG kjønnsleppene) er niplene dine. Fiks dem, de skal være små, nå. Alle kvinner til knivene! Det hjelper ikke at en plastisk kirurg siteres på «Du må tenke over hva du leser» i artikkelen. Vi hadde ikke vært nødt til å lese dette i det hele tatt, Side2. Virkelig ikke.

tenktenktetete

Det hadde vært kult om Side2 tok ansvar og bidro til MINDRE kroppspress, fremfor å plante nye triggere i unge jenters sinn. Jeg har aldri tenkt på brystvortene mine. Ikke en eneste gang. Før i dag. Og jeg er tjueseks. Hva med hun på fjorten?

Det hadde vært kult om journalister med barn gjorde seg denne refleksjonen: «Hva om MITT barn kom hjem med et forvridd selvbilde, påvirket av mediesaker i samme stil som den jeg akkurat skrev?»

Les også: SnapKollektivets blogginnlegg om temaet

Det hadde vært kult om Side2 skrev under på Sunn Fornuft-plakaten. Deres aller største blogger har akkurat gjort det (som riktig nok ikke er på kontrakt lenger, men likefullt under deres bloggportal). Hvilket signal sender de nå – ved å gjøre det stikk motsatte av sin fremste ambassadør? De unges store forbilde?

Det hadde vært kult om Side2 vant prisen Årets Gullbarbie – som er en pris som går til den aktøren som er best på å få ungdom til å føle seg verst.

Det hadde vært kult.

Jeg er så lei at jeg er sliten. År etter år etter år. Kroppsdel etter kroppsdel etter kroppsdel. La kroppen vår være. Det holder nå. Kroppen skal ta deg fra vugge til grav. Det er dèt den er skapt for. Den skal være det du pakker inn ditt nydelige sinn med. Den som gjør deg i stand til å følge drømmene dine, jobbe for noe du tror på, gjøre det du brenner for med. Den skal ikke være et evigvarende oppussingsprosjekt. Den skal ikke. Og mediene – drevet av klikk og penger – må slutte å være den statsmakten som hele tiden forteller oss det motsatte.

Vi. Er. Bra. Nok. Som. Vi. ER.

 

Sårbar

Jeg har snart vrengt levra mi på Internett i ti år. Store deler av den, i hvert fall; dere vet sånn cirka hvem jeg er, hva jeg står for og hvordan jeg har det til enhver tid. Jeg lever godt med dèt. Hjertet mitt og tastene går som regel fint i tospann av seg selv, innenfor de linjene jeg har tegnet opp for ikke å dele for mye. Det er en hårfin balanse mellom å være personlig og privat, og alt jeg skriver og forteller om er alltid nøye gjennomtenkt. Kan det brukes mot meg? Blir noen andre skadelidende for det jeg velger å skrive åpent om? Kan jeg og mine leve videre etter at jeg har trykket «Publiser»?

I går var jeg usikker. Enda MS i familien er en kjent sak. Allerede i en alder av søtten holdt jeg foredrag – to ganger – om hvordan det er å leve med en diagnostisert far, og den aller første teksten jeg skrev om det kom på trykk i lokalavisa da jeg var seksten. Elleve år senere har sikkert linjene mine flyttet seg – de som streker opp hva som føles for mye, og hva som er innafor, og med sykdomsforløpet har det blitt vanskeligere å være åpen, fordi selv mitt eget sinn som nevnt har vært lukket. Med hengelås. Jeg satt sikkert i en time etter jeg hadde lagt ut innlegget i går, og vurderte å slette alt sammen. Men så fikk jeg en melding på Facebook fra en leser.

Et takk.

Takk for at du er åpen, Marie. En av mine foreldre er òg alvorlig syk, og jeg har følt meg så alene – det er ingen som forstår, og så leste jeg innlegget ditt og var plutselig ikke så alene allikevel, og plutselig var det noen som forstod.

Og plutselig? Er sårbarheten jeg setter meg selv i verdt det. For man er jo aldri alene. Man er aldri alene om tanker og følelser, nesten uansett hva du går og bærer på og hvilken situasjon eller opplevelse du sitter i, finnes det noen der ute som kan relatere seg – på en eller annen måte. Noen som er i en lignende situasjon, og som føler seg like alene som deg selv.

Jeg kjente på den samme usikkerheten rundt det å dele da jeg publiserte dette hjertesukket av et innlegg om teknisk hvil på Facebook-sida til bloggen min (lik den her hvis du vil), og jeg plutselig fikk en tommel opp fra en kant som fikk meg til å skvette. Min militære sjef. I et sekund ble jeg sittende og tenke på at han faktisk sitter der og kanskje leser (en tommel betyr jo ikke nødvendigvis «lest», men jeg antok at han leste allikevel), og et snev av ubehag strøk over sjela mi. At familie og venner leser bryr jeg meg ikke så mye om, ikke kolleger heller, det går helt fint å vite at sjefen min har tilgang til mine innerste tanker og følelser i ny og ne, men de militære menneskene i livet mitt tilhører tydeligvis en krets jeg der og da syns var ubehagelig, uten at jeg kan forklare hvorfor.

Men følelsen varte i nøyaktig et sekund eller to, før jeg bare kastet armene i været og ropte HVA SÅ? Det er ikke så jævla farlig. Selv militære menn har kjent på hjertesukk. Alle har NOE. En sorg, et vondt minne, noe en bærer på. Og det er derfor jeg skriver – for at andre også skal vite at de ikke er alene. Det er ikke så farlig, å snakke om følelser og erfaringer som gjør deg til den du er. For selv om du er alene om å være deg, er du aldri alene om det du går gjennom.

Tusen takk for kommentarene deres, tanker og virtuelle klemmer. Jeg leser alt, fra bokstav til bokstav, og tar til meg hvert eneste ord! 

 

Hjerterommet jeg har låst meg selv ute fra

For en stund siden bladde jeg i de gamle notatene dine, pappa. Notater fra da du studerte, fra da du tegnet. Jeg fant den gamle minneboken min også, hvor du hadde skrevet et klokt dikt av Inger Hagerup til den da 10 år gamle meg. Etterpå satt jeg igjen med en rar følelse jeg ikke klarer å beskrive. Det var så rart å plutselig sitte der og ha tilgang til tankene dine igjen, skrevet i ord, sort på hvitt. For de har jeg ikke hatt tilgang til på flere år.

«Hvordan preger det deg, egentlig, at pappaen din er sjuk?» Jeg blunket et par sekunder, før jeg trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke». For jeg vet ærlig talt ikke. Jeg har vokst opp med MS, jeg har blitt voksen sammen med sykdomsforløpet. Jeg lærte meg å gå, pappa lærte seg krykker. Jeg lærte å ri, pappa lærte seg rullator. Jeg lærte meg å kjøre bil, pappa lærte seg å kjøre rullestol. Da jeg lærte meg å stå på egne bein, lærte pappa seg å stå ved hjelp av en ståfunksjon på den elektriske rullestolen sin. Og da jeg forlot redet og spredte mine vinger, la pappa seg ned og ble mer eller mindre liggende.

Jeg er så vant til å ha en pappa som er syk, at når andre spør meg hvordan det er, spør jeg tilbake om hvordan det er å ha en pappa som er frisk. Det er like selvfølgelig for dem, som det er selvfølgelig for meg å ha en som ikke er det. Og like vanskelig å svare på for begge, fordi et alternativ er utenkelig. Du har ikke noe å sammenligne med. Du vet ikke om noe annet.

PappafikserMarierom94


Pappa i 1992

Men at pappa er så sjuk som han har blitt preger meg nok mer enn jeg er klar over i det daglige. Jeg merker det særlig når noen spør meg hvordan det går med han. Jeg svarer alltid «samme gamle», smiler kort, og spoler videre til neste tema. For jeg vet ikke hvordan jeg snakker om det. Jeg vet ikke engang hvordan jeg tenker om det? Jeg føler selv at jeg har god kontakt med mitt indre liv, jeg er god på selvransakelse og går møysommelige runder med meg selv nesten daglig, men i det hjørnet av hjertet hvor opplevelsen av å ha en så syk pappa boltrer seg, når jeg ikke inn. Enda jeg prøver. Og jeg prøver. Jeg tenker mye på pappa, jeg elsker pappa, jeg savner pappa. Og jeg kan sette meg ned og bevisst prøve å tenke på hvordan det egentlig er å ha en pappa som er så sjuk, hva jeg egentlig føler om det, og jeg prøver virkelig å tenke tankene helt ut og føle på den urettferdigheten og sinnet og sorgen som jeg vet jeg burde ha et sted der inne, men det går ikke. Det er noe i veien. Det er noe som blokkerer, og jeg kommer meg ikke forbi. Helt til lokket plutselig skyves til side av noe utenfra, og så overumples jeg av følelser jeg ikke har kontroll på.

En kveld i høst, for eksempel, hørte jeg på en podcast om en jente et par år yngre enn meg selv, som hadde en pappa rammet av en sjelden form for demens, han trengte hjelp til omtrent alt her i livet og kunne ikke kommunisere særlig bra. Jeg lå og løste sudoku på sengen, lyttet og skrev tall inn i rutene, og ante fred og ingen fare. Og så begynte jeg plutselig å strigråte. Som om jeg ble overfalt av en spontan tsunami av sterke følelser. Som om stemmen fra radioen var den som satt med nøkkelen til hjerterommet jeg har låst meg selv ute fra. Og et par minutter senere? Var tårene tørket, rommet låst igjen, og nøkkelen vet jeg ikke hvor ble av.

I disse dager prøver de å finne en måte som pappa kan kommunisere med oss igjen på. Kanskje ved å blunke til bokstaver i alfabetet som blir holdt opp foran ham, kanskje ved hjelp av teknologi som går fra øynene til en skjerm, kanskje ved at han hvisker «Ja» til hver bokstav i alfabetet. Jeg håper de finner noe, pappa. For jeg savner å ha tilgang til tankene dine.

[Innlegget skrev jeg i november. To måneder senere står hjerterommet på vidt gap. Jeg fant nøkkelen i jula. Jeg tenker, føler, griner og banner. Det er sikkert sunt, å «endelig» føle på alt sammen, men jeg kunne ønske vi slapp. Jeg kunne ønske du slapp, pappa. Livet er faen så urettferdig.]

 

6 dager senere #40

SÅNN! Min første uke i hverdagslivet 2017 går mot slutten. Den kan oppsummeres cirka sånn her:

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
På torsdag var det karriereseminar på IMK (Institutt for medier og kommunikasjon), og vi på praksisemnet stod for gjennomførelsen, og skulle presentere oss selv på 30 sekunder foran de rundt 80 oppmøtte. For det første hater jeg å stå foran folk og snakke, og denne gangen var det uten manus i tillegg. Aner ikke hva jeg sa eller hvordan det gikk, men jeg gjorde det, i hvert fall!

Ukens kuleste
Lanseringen av boken Gleden med skjeden hos Aschehoug, som jeg var på sammen med Thea og Carina fra SnapKollektivet, og Stine fra Aschehoug (hun var riktignok mest rundt omkring og gjorde jobben sin, men uansett hyggelig å se henne igjen!), fredagsbar med jobben på fredagen, mamma og jeg som dro på lørdagsdate i Oslo med middag og teaterforestillingen Etterlyst: Jesus med Bjørn Eidsvåg (anbefales! Han har så mange gode poenger og viktige budskap hva gjelder religion) på Det norske teateret, og det å være tilbake i hverdagen.

Ukens kjipeste
Hadde et lite sammenbrudd etter litt for mange øl en kveld, sorg og alkohol bør aldri kombineres, jeg var visst ikke klar for dèt etter alt som har skjedd. På den annen side; godt å få det ut, og rydde opp i følelsessystemet, og etterpå sov jeg endelig normalt igjen! Aldri så galt at det ikke er godt for noe?

Ukens bilde(r)

Ukens tankespinn
Pappa

Ukens craving
Ny sofa

Lyd
Eminem og Smile Empty Soul som jeg plutselig gjenoppdaget

Underholdning
Snikskytter, serie på Netflix. Anbefales!

Reise
Første dag med t-bane igjen, og telefonen min døde i kulden og jeg fikk ikke start på den igjen, og akkurat da var det billettkontroll men de så at jeg slet og plutselig måtte de av igjen og han ropte bare «Det er greit» på vei ut av vogna. Jeg hadde akkurat kjøpt månedskort til 400 kroner – evig takknemlig for at de av og til lar det gå, selv om jeg ikke kunne vise billetten fordi iPhone + kulde = sikker død

Ukens personer
Linda og Bethina, to av mine beste venninner. Fordi de er som de er når ting er som de er

Dere da? Hvordan har deres uke vært? Velg to fra listen over og svar i kommentarfeltet!

 

Mennesker jeg aldri kommer til å glemme

På de mange reisene mine rundt om i verden har jeg møtt utrolig mange spennende mennesker. Noen av de har festet seg for livet, og jeg kommer aldri til å glemme

DONOVAN
Min aller første couchsurfing-host! Han stod på flyplassen da jeg landet i mitt første land utenfor Europa – Sør-Afrika – med et ark med «Marie» og en stor bart på (han hadde gjort research på meg og funnet bloggen min, haha). Det var en nydelig start på et nydelig eventyr; verdensreisa. Han viste seg også å være en utrolig klok og interessant fyr, med mange sterke meninger som jeg lærte en haug av. Vi er fremdeles venner på Facebook.

SIMON
Mannen som eide Kwantu Game Reserve i Port Elizabeth i Sør-Afrika, da jeg jobbet som frivillig der i en ukes tid. Jeg kommer aldri til å glemme bush walken han tok oss med på gjennom det ville Afrika, han sa en setning som i det øyeblikket jeg hørte den ble risset inn i hodeskollen min: «Take nothing but pictures, leave nothing but footprints». Siden da har jeg aldri tatt eller etterlatt meg noe fra naturen. Han hatet mennesker (sikkert derfor jeg likte han så godt), sa veldig lite – men det lille han sa var store ord, og lærte meg ting som at menneskenes første mascara bestod i leire, og at mennesker er den eneste arten som skammer seg over egen lukt.

ZUKI
Enda en Sør-Afrikaner, som jeg bodde hos i to-tre uker i Cape Town. Jeg rakk å etablere et eget liv på den tiden, med min egne (eventuelt hans) vennekrets, mitt eget (eventuelt hans) hjem og vi satt ofte og drakk rødvin om kveldene, hørte på Sia og snakket om livet. Han (og Don) var to av grunnene til at jeg gråt da jeg forlot Sør-Afrika for å reise videre til India. Vi har snakket litt i ettertid, men ikke så mye.

bilde-111

NOREEN
Ei dame jeg havnet ved siden av på flyet fra Miami til Trinidad & Tobago, etter at en far spurte meg om vi kunne bytte sete. Hun hadde vært i Miami for å få behandling mot kreften sin, og reddet så og si skinnet mitt der jeg var på vei til et vilt fremmed land – uten en eneste plan, jeg visste ikke engang hvor jeg skulle bo. Hun fortalte meg at Trinidad ikke er et land ei blond jente reiser alene, og sørget for å få meg trygt innlosjert på Marlton-hotell – mannen hennes hentet henne på flyplassen, og jeg fikk sitte på. Les hele historien her.

UKJENT DAME I TRINIDAD
Denne hverdagsengelen reddet meg fra mitt sikre ran i en township (veldig fattig område) i Trinidad. Jeg ruslet rundt med nesa i Google maps for å finne en eller annen anbefaling fra et magasin jeg hadde lest. Plutselig kjente jeg en hånd på skuldra, snudde meg og der stod en vennlig dame som lurte på hvor jeg var på vei, og spurte pent om jeg ikke kunne snu – for nå var jeg i ferd med å forville meg inn i et skummelt område, sa hun. «Gå heller den veien», sa hun og pekte, «Der er det politi og flere turister». Det er det vakreste ukjente mennesket jeg har truffet noengang.

Les også: To andre tilfeldigheter jeg traff i Trinidad & Tobago

PETER
I Surinam bodde jeg hos en diplomat som het Peter. Han var superhyggelig, og lærte meg å tenke annerledes. Jeg begynte å fortelle han om hvor heldig jeg hadde vært på verdensreisa, med all flaks og alle tilfeldigheter, og han avviste det med et kontant «nei». Du er ikke heldig, sa han. Du har selv valgt å reise jorda rundt, og på grunn av det valget traff du de menneskene og opplevde det du har opplevd. Han var med andre ord inspirasjonen til innlegget Stop calling me lucky!

JUAN
Juan fra Guam. Han har jeg allerede skrevet en bok om her på bloggen, så han trenger vel ingen ytterligere beskrivelse, men det er altså 75-åringen jeg traff på Guam (en liten øy i Stillehavet) og som har overlevd tre kriger, besteget Kilimanjaro i en alder av 76, i 2015 besøkte han meg i Norge og i år skal jeg i 80-årslaget hans. Den mannen er helten min. Jeg gleder meg så fælt til å se han igjen!

Les også: Om dagen da han plutselig stod foran tigeren på Oslo S

ASYLBEK
Kazakhstan sitt svar på Juan, haha. Riktignok en yngre utgave, men like full av kunnskap, visdom og historier. Han sendte meg julegave i år også; en tradisjonell hatt fra Kazakhstan! Og han har meldt seg som «blogguide» for dere òg, hvis noen av dere noensinne skal finne veien til Astana i Kazakhstan (han bodde i Almaty da jeg var der, men har flyttet). Vi er venner på Facebook, og jeg håper å se han også i Norge en vakker dag!

thumb__MG_9484_1024

SIR JOHN
Hosten min på Filippinene. Fotograf, dykker og familiefar som tok meg inn som sin egen, så godt jeg ble tatt vare på. Vi sov på stranda i Borocay, han tok meg med på bryllupsfotografering, til familien sin, på fest med vennene sine. Og var en fantastisk mann med en fantastisk sjel. Vi er enda venner på Facebook.

ODELL
Mitt nyeste tilskudd til fantastiske folk som er verdt å huske. Odell traff vi på Cuba, og han viet to dager til å vise oss perler som turister vanligvis ikke får se.

JOÂO
Enda en couchsurfinghost, egentlig kunne jeg bare ha lenket til cs-profilen min så dere kunne sett alle menneskene der, for det er jo stort sett de jeg ramser opp, haha. Det er så mye bra folk på couchsurfing ute i verden, og Joâo er enda en av dem. Han plukket meg opp på bussterminalen i Recife i Brasil, og ga meg noen fantastiske dager og karnevalopplevelser i Olinda. Så snill og god! Vi mailer av og til fremdeles.

Har du møtt noen du aldri vil glemme når du har vært på tur? 

«Jeg kommer aldri til å glemme» er ukens tema i bloggutfordringen jeg har meldt meg påFor andre bidrag sjekk ut de andre bloggene som er med:

Caroline • Nadia • Marie • JuneCaroline •  RenateLisa 

 

2017

Nyttårforsetter var aldri noe for meg, og særlig ikke dette året – hvor alt jeg klarer å forholde meg til er sekundviseren. Men det er jo alltids noe jeg har lyst til før 17 bikker 18. Så dette året har jeg lyst til å

  • Kjøpe ny sofa. De siste dagene har jeg ommøblert mye, i et forsøk på å gjøre leiligheten enda mer hjem og litt mer meg (jeg ommøblerer tydeligvis hver gang livet er i stor endring, ref DETTE innlegget), og jeg trenger en sofa med sjel. Helst en dyp blå, i velur, men den forrige jeg fant kostet tre månedslønner, så jeg tror jeg må roe ned femten hakk og slutte å drømme meg så altfor langt bort i Pinterest
  • Ta papirfly-tatoveringen jeg har gnålt om siden verdensreisa, i år er det fem år (!), det
  • Delta i både Juan sitt 80-årslag på Guam, og bestefar sitt 80-årslag på Kråkerøy. Juan feirer i slutten av august, og bestefar i begynnelsen av september så både reisen Guam – Norge og tidsforskjellen kan bli spennende, men det må gå! Begge bursdager er på en måte uunnværlige, selv om jeg selvfølgelig hadde valgt bestefar hvis jeg måtte velge
  • Få en fastjobb. Jeg har internship hos Gjensidige til juni, som betyr at jeg må begynne å søke jobber allerede i mars – hvis det ikke åpner seg en dør hos vekteren
  • Drikke rødvin med mamma i den nye leiligheten
  • …og øl med storebror, i barndomshjemmet vårt – som han blir eieren av til høsten!
  • Ta med mamma på en helgetur med KLM (jeg er stadig ambassadør), fordi vi hadde det så fint i Roma den gangen, og fordi hun fortjener det
  • Male soverommet
  • Gi pappa flere klemmer
  • Begynne med linser (ser ærlig talt ikke en dritt uten briller, selv om jeg alltid velger å gå uten, haha)
  • Spille Lotto (og vinne)
  • Fullføre bacheloren
  • Unne meg en massasjetime
  • Få katten som samboer
  • Melde meg ut av SATS
  • Treffe vennene mine oftere, når studiene er ferdig for godt (!)
Processed with VSCOcam with c1 preset

Hva vil du?

 

Hverdagen

Hei, livet. Der var du, jo. Takk for sist. Det er godt å være tilbake i hverdagen, selv om jeg enda er i alarmberedskap hvert våkne minutt. Jeg har ikke skrevet det rett ut enda, men de fleste av dere har vel skjønt at det er pappa med de to bokstavene sine det gjelder for tiden. MS er ikke problemet i seg selv, men alle tilleggsproblemene som følger av sykdommen, og av og til er de alvorlige. Jeg er heldigvis datter av en seig jævel. På sykehuset på julaften hørtes han ut som en løve der han lå, og jeg tenkte i mitt stille sinn at det er akkurat det han er òg. En løve. Og kattedyr lander alltid på beina (eventuelt i rullestolen, i hans tilfelle).

foto3

I dag var første skoledag for min del, i praksisemnet jeg tar. Selve praksisen starter ikke før i mars, og hvor vi havner får vi ikke vite enda, men vi bruker tiden frem til det til å forberede oss på arbeidslivet; skriver jobbsøknader og lærer om møtevirksomheter og diverse annet som venter oss der ute. Jeg har jo jobbet siden jeg var tretten, så mye av det har jeg allerede vært borti, men det er alltid noe nytt å lære og bli bedre på. Det andre emnet jeg tar i år er retorisk samtaleanalyse, det gruer jeg meg til for jeg kommer jo til å analysere ALT av samtaler på privaten òg, haha, det blir et mareritt. Og spennende.

Jeg bestod alle fag i høst, forresten. Plukket to C’er og to B’er, og jeg skal herved slutte å spå hvordan det går etter hver leverte eksamen. Den jeg var bombesikker på at jeg kom til å stryke på? B. Jeg skjønner det simpelthen ikke. Jeg fikk karakteren da jeg var på Cuba, så det er for sent å be om begrunnelsen også, jeg får bare leve med at jeg tydeligvis er flinkere enn jeg selv tror. Med alle fag bestått gjenstår det bare to karakterer i StudentWeb (!) – i praksisfaget og retorisk analyse – og så er jeg forhåpentligvis en medieviter/bedreviter til sommeren, TENK DET! Herlighet, det har gått så fort?

I morgen gjør jeg comeback i SnapKollektivet også, der har jeg ikke vært siden… julaften? Temaet for runden er «Kjære samfunn», og jeg venter i spenning på hva jeg kommer til å si. Det er jo så mye å ta av!

SÅNN. Hvordan går det med dere? Tusen takk for alle kommentarer og alt dere legger igjen av ord og tanker, det betyr mye – for hele superfamilien <3

 

Klare sjæl

Halla mamma, nå trenger du ikke å komme for å hjelpe meg med bokhylla lenger, jeg fikset det selv! Men ta gjerne med deg støvet ditt (mormor og bestefar) og kom på middag en kveld allikevel, så kan vi beundre verket. FIN?

Så. Jeg er søvnløs igjen, og klokka drar seg mot to. Alfabetet mitt har mistet alle Z’er. Døgnvill, tenkte jeg den første natten hjemme etter at jeg kom fra Cuba. Døgnvill og for lat til å gå og pusse tennene, tenkte jeg natt nummer to. Døgnvill, lat og alt for avhengig av Internett, tenkte jeg den tredje natten klokka dro seg mot fire, før jeg omsider sovnet til enda en dokumentar på NRK TV.

Den fjerde natten hørte jeg på podcast om amerikansk politikk for å overdøve tankene mine, og begynte å grine, litt fordi Trump tar over et slags verdensherredømme om få dager, og litt fordi podcasten ikke overdøvet tankene mine allikevel; jeg er ute av fornektelsen og vet godt at søvnvanskene verken skyldes et snudd døgn, latskap eller Internett. Det skyldes at etter mange år med en innestengt sorg som aldri har fått ordentlig utløp*, har jeg plutselig fått en konkret grunn til å sørge. Og det gjøres best i stummende mørke.

I natt går det greit igjen, altså, jeg ble bare litt ivrig på den nye stua, den var plutselig så mye mer spennende enn soverommet, med bøker og alt. Men stua står jo her i morgen òg, så nå skal jeg finne senga og sette på alarmen tidlig i morgen, selv om jeg har fri, for på tirsdag starter hverdagslivet igjen, så natt til da MÅ jeg sove. Det ordner seg. Det gjør det (nesten) alltid.

*Pappa har MS.

 

Intuisjon

Intuisjon (fra latin: intueri, «å vurdere», «å se inn i», «granske») er en umiddelbar forståelse, innsikt eller fornemmelse av en sak eller situasjon, uten hjelp av refleksjon, erfaring eller resonnement.

Vi var nede i lagerbygningen ved havna, på det store markedet igjen, og ruslet rundt i mylderet av selgere («Hola lady, special price») og prutende turister. Jeg kjente plutselig en overveldende kvalme der vi gikk mellom sigarholdere og heklede kjoler, og spurte venninnen min om vi kunne gå ut og trekke frisk luft på baksiden, ute ved vannet. Det kjentes ut som om magen hadde tenkt til å vrenge seg, så kvalm jeg var, og jeg forbannet den store posjonen med spagetti som jeg akkurat hadde svelget unna, det er så typisk meg å overdrive på tom mage.

Vi gikk sikksakk mellom boder og folk, og fant en krakk der ute som vi slo oss ned på, mens jeg ventet på at kroppen skulle roe seg – eller kvitte seg med innholdet. Jeg kikket raskt på telefonen, og i det øynene mine fokuserte på skjermen og blodet mitt frøs til is, kom fire musikanter og flokket seg foran oss der vi satt, og satte i gang med en voldsom høy rytme, akkompagnert med sang, dans og brede smil kun for oss. Jeg smilte blek og stresset tilbake, med setningen som lå på telefonen min brent fast i hånden og i mellomgulvet, jeg hadde bare rukket å lese de helt essensielle ordene i det sekundet før de dukket opp og overdøvet verden vår, og var mentalt et sted mellom «orker jeg å lese resten?» og «STIKK, SÅ JEG FÅR LEST RESTEN!». Jeg holdt masken de minuttene sangen varte, det var så høyt og surrealistisk og timinga så sprø at jeg ble bare sittende og vri meg og se til alle kanter, før det bleke smilet mitt bikket over i ukontrollerbar og nervøs latter, og venninnen min visste ingenting om meldinga som lå uåpnet og gnistrende i hånden min, men hun smilte og lo stressa hun òg, for det finnes vel ikke noe mer ubehagelig for to stive nordmenn enn å bli sunget og danset for av så høylytte gatemusikanter i et fremmed land – midt i offentligheten. Til slutt ble vi bare sittende og se fascinert på dem, og da den lille evigheten (som i realiteten bare var noen få minutter) sangen varte gikk mot slutten, tipset vi dem og de takket og bukket og småpratet et par ord til venninnen min, og jeg benyttet anledningen til å åpne meldingen og like fort som de vanskelige ordene var slukt, og musikerne forsvant igjen, var kvalmen over.

Jeg så på klokkeslettet meldingen var mottatt. 15:50. For ti minutter siden, og omtrent samtidig som da kvalmen min tvang oss ut av markedet. Som om mitt gode skinn bare var en budbringer av et budskap hodet mitt pent var nødt til å få med seg, og kvalmen en veiviser for hvor jeg kunne gå for å få roen til å lytte.

Mottatt og forstått, og så forlot vi markedet og forsvant inn i Havannas fargerike gater som for min del hadde fått en mørkere tone.