Mine tvangstanker

Jeg må starte hele innlegget med å trykke backspace 12 ganger på min egen overskrift. For i det siste har jeg så godt som sluttet å bruke alvorlige sinnslidelser og psykiske sykdommer for å beskrive hverdagslige (u)vaner og følelser. På tide, får en si. Ordene mine leter alltid etter en omvei, der jeg før kunne ha sagt «jeg får helt angst» eller «jeg blir så deprimert» eller «er du HELT schizofren, eller?». Vi trenger nye uttrykk. Alvorlige psykiske lidelser er ikke noe å slenge rundt seg med for å beskrive hverdagslige og overfladiske tanker, følelser og meninger.

lysse

Tegnehanne forklarer det perfekt i denne stripen, jeg anbefaler dere å lese den òg! Det var den som fikk meg til å begynne å tenke over disse tingene, og nå erstatte overskriften «Mine tvangstanker» med:

Mine (u)vaner:

  • PLASTPOSER. Dere som har fulgt meg en stund kjenner sikkert godt til problemet mitt med plastposer. Jeg har fysiske sperrer mot å kaste poser. Det er så vidt jeg er i stand til å kaste de selv når de har hull i seg. Dette var et reellt problem i førstegangstjenesten også, da befalet åpnet det store fellesskapet vi hadde på kaserna på Rygge? Det spratt poser ut over hele gulvet, og samboeren min slo ut med armene og bare «skjønner du, eller?» og fenriken bare «…..jeg tror vi har et problem her, Brudevold», og nærmest beordret romkameraten min til å rydde i skapet en dag jeg ikke var hjemme, sånn at jeg slapp å se posene bli kastet, haha. Nå har jeg heldigvis to skinnpuffer fra Marokko som trenger poser for å bli gode og harde nok til å sitte på, så foreløpig har jeg en løsning på problemet! Dessuten har jeg blitt flinkere til å ha med meg handlenett i butikken, sånn at jeg har ikke den store tilstrømningen av nye plastposer lenger, som jeg hadde før. Hvis noen lurer på hvorfor jeg sliter så fælt med å kaste plastposer, så har jeg ikke et godt svar. Det er bare…. For meg er de nyttige. Jeg orker ikke tanken på å kaste poser som kunne vært fylt opp med noe annet. Det er noe i de baner, tror jeg. Det blir som å kaste ubrukte sminkefjerneservietter.
  • Jeg lenker meg til tingene mine når jeg er ute på livet, enten det er på byen, på en rolig kafè med ei venninne, og noen ganger også hjemme hos folk. En uvane jeg pådro meg på verdensreisa. Jeg surrer veska rundt hånda, trer beinet mitt inni den, sitter med den på fanget, altså jeg MÅ ha tingene mine klint oppi meg – til enhver tid. Til og med når jeg sitter i passasjersetet, i bil med mine nærmeste som aldri kommer til å prøve å stjele noe fra meg, selv DA må jeg sitte med den store ryggsekken foran beina mine under dashbordet, jeg kan for all del ikke legge ryggsekken i baksetet eller bagasjerommet. Utstyrskontroll, sa de i militæret. Jeg tok det til et høyere nivå da jeg reiste jorda rundt, og har enda ikke klart å komme ned på et normalt nivå igjen – tre år etter.
  • Noe av det mest awkwarde som kan skje meg er når noen sier «ha det», og så skal vi gå samme vei, eller vi blir stående i samme rom lenger. Jeg får helt spader. Som når kassadama sier «ha det!» og så må jeg stå og pakke varene mine i enden av kassa hennes i ytterligere tre minutter? Grusomt! Da pleier jeg bare å røske med meg alt jeg klarer og heller dandere det sammen ned i posen (pose <3) et annet sted. Avskjeder er forbeholdt når vi faktisk skal forlate hverandre fysisk! IKKE FØR!
  • Flasker uten etiketter. Det er heldigvis lenge siden jeg har opplevd dèt, folk rundt meg begynner å bli voksne. Men flasker uten etiketter som fortsatt har noe i seg? Det ødelegger både tørsten og apetitten, ass. La det jævla papiret være på!
  • Okei, den her er faktisk ganske forstyrrende, og jeg lurte lenge på om jeg skulle droppe å ha den med, men jeg fant en meme på Internettet som handlet om det samme, så jeg tenker at javel, så er jeg i hvert fall ikke helt alene om å gjøre det her: jeg driver med «unstalking». Det vil si at jeg lærer meg andre folks vaner og rutiner, sånn at jeg kan planlegge å ikke være på samme sted til samme tid som de er, haha. Jeg kan oppriktig talt ikke noe for det, enkelte dager orker jeg bare ikke visse sosiale settinger – som i ORKER ikke – og da bruker jeg det jeg vet om folks hverdagsmønster til å unngå å havne i dem. Et konkret eksempel, som jeg har nevnt for dere før; jeg har lært meg nøyaktig hvilken t-bane-vogn jeg må gå på, og ved hvilken utgang jeg må stå ved for å komme helt først ut og ned trappa og ut av hele t-banestasjonen – før folkemengden saueflokker seg etter meg. Da unngår jeg alle menneskene. Skal ikke nevne flere eksempler, for da vet jeg ikke helt hvilket inntrykk av meg dere kommer til å sitte igjen med etterpå, haha!

Hvilke (u)vaner har du?

 

Mediagic #56

Tirsdag! Eller, det skulle vært på tirsdag, denne spalten, men så ble det torsdag denne gangen. De siste dagene har jeg faktisk vært sosial, først med SnapKollektivet-jentene – fem av oss møttes for aller første gang, på Angst på tirsdag, og det var supergøy! Og i går møtte jeg to fra første året på medievitenskap. I dag har jeg med halve livet mitt på jobb, jeg reiser nemlig rett herfra og hjem til Hællæwood, og hver gang jeg skal hjem tar jeg med så mye jeg klarer å bære sånn at selve flyttedagen blir litt enklere. Fikk forresten brev fra borettslaget i posten i går, de fikk vite om forkjøpsretten I GÅR og har altså èn uke å bestemme seg på, om de vil stjele den foran nesa mi eller ikke. Og her har jeg gått og stresset i en uke allerede, og så har de ikke visst om det selv enda, haha. Jeg prøver å avfinne meg med at det her er helt ute av min kontroll, jeg får ikke gjort noe så jeg kan like godt bare slutte å tenke på det, slutte å stresse og være nervøs, og bare la det stå til. Svaret får jeg ikke før om en uke allikevel, så LET IT GO, Marie. Let it go (må synges). Ute av min kontroll.

Jeg føler at vi kollektivt kryper tilbake til hverdagene våre i disse dager, det merkes i hvert fall på kontoret at ferien nærmer seg over for folk flest. Så jeg håper dere har litt tid til å kjede dere igjen, før studiene og livet slår inn for fullt! Her er noe å fylle tiden med:

  • Denne dama, som er nitti år og blogger! Elsker det!
  • Denne kronikken av Mariell, om bløffsyndromet som jeg kjenner meg så innmari godt igjen i
  • Denne listen over ting vi liker ved samfunnet vårt (den gjorde meg så glad!)
  • watts.on på Instagram
  • Denne oppskriften, laget av Tegnehanne, på hvordan man blir toppblogger JEG LER MEG IHJEL!
  • Dette:
    13882127_10157210467775716_7094235625027017383_n
 

Uansett hvordan det går

Jeg vet jeg bruker uttrykket «skrekkblandet fryd» rett som det er, men jeg innser at jeg egentlig ikke har opplevd den følelsen før nå. Helt siden jeg aksepterte selgerens motbud på drømmeleiligheten har tankene mine spint rundt hvordan den nye hverdagen min kommer til å bli – hvis leiligheten ender opp som min. Har jeg gjort det rette? Kommer jeg til å klare det? Går jeg på en smell nå? (hvis jeg får den. La meg få den!) Jeg sover nesten ikke om nettene, ligger bare og tenker meg langt ned i avgrunnen. Vanligvis er jeg god på å ikke ta sorgene på forskudd eller bekymre meg for mye, for det som skjer skjer jo uavhengig av hvilke følelser jeg bærer på i forkant, sitat meg selv, men nå klarer jeg ikke la være, haha. Jeg er så latterlig redd – og glad, om hverandre. Glad fordi jeg som student har klart å finansiere en egen leilighet midt i hjertet av Moss (forhåpentligvis!), og det er faen meg en bragd i seg selv som jeg er stolt av. Og livredd fordi jeg, som er vant til å spare mye og ha det veldig romslig økonomisk – takket være jobb og stipend og lave utgifter? Jeg roter meg plutselig inn i en jungel av utgifter og et gigantisk økonomisk ansvar, og det er jeg selv som må finne lianene og lære meg å slenge meg i de, uten å falle ned og bli spist levende av en krokodille kalt personlig konkurs.

monster.jpg

Jeg fikk flere ganger i løpet av budrunden følelsen av at leiligheten glapp, og en del av hjertet mitt kjente på lettelse i akkurat det sekundet – mens den andre ble grå av skuffelse. Lettelse, fordi det økonomiske sikkerhetsnettet jeg har jobbet meg opp til ikke kom til å rakne allikevel, helt enda, og selvfølgelig dødsskuffa fordi drømmeleiligheten skulle låses opp av noen andre. Men så sitter jeg jo her, på andre enden av budrunden, og har vunnet frem allikevel – dersom ingen benytter seg av forkjøpsretten (kryss fingrene!), med en følelse av å ha tapt kontrollen over egen økonomi – men jeg antar at den følelsen er helt naturlig å ha når man kaster seg ut i boligmarkedet for alle første gang – med hodet først? Jeg har virkelig alt å tape på det her, haha, men den som intet våger, intet vinner?

Skulle leiligheten glippe i siste sekund (bank i bordet) har jeg i det minste lært en hel haug om budrunder, visninger, forkjøpsrett og meglere. Får jeg den har jeg den samme lærdommen – og får en utfordring på kjøpet, med trang økonomi som jeg bare pent må løse. Jeg har regnet på det, og jeg vet jo at det går rundt. Det går jo. Til og med med klaring. Jeg syns bare det er så hinsides skummelt å tenke på at absolutt alle sparepengene mine ryker. Jeg rykker helt tilbake til start, og der har jeg ikke vært siden jeg var tretten – da jeg begynte arbeidslivet. Men igjen – det er på utsiden av komfortsonen livet skjer, vel? Og pengene mine forsvinner jo ikke, de flyttes bare over i en fysisk verdi kalt drømmeleiligheta i hjertet av Moss.

Ps. Kryss fingre, tær og tarmer for at den ender opp som min! Jeg får vite det om ni jævlige dager hvor jeg kommer til å holde pusten konstant og netter hvor jeg ikke sover, haha. Skulle ikke vært lov med forkjøpsrett, å påføre sarte sjeler så mye stress og nerver? Jeg. Dør. 

 

Vinjerockar

 

 

Foto: privat, Eidsbugarden, Vinjerock 2016

Endelig; et lite dryss fra Vinjerock – den magiske festivalen i Jotunheimen som var sist helg! Det var min aller første, og det var kjærlighet ved første øyeblikk. Omgivelsene, stemningen, musikken, menneskene jeg traff. Dere. Jobben min (jeg var der på vegne av Gjensidige, med Snapchat! Drømmejobb, I know). Det regnet og var solskinn om hverandre, men det gjorde ingen verdens ting. Ingen sure miner, bare glade mennesker på festival som hoppet og danset i regnet og da Staut stod på scenen kjente jeg meg hundre prosent lykkelig med alt rundt meg som kom sammen og skapte det magiske øyeblikket det var. Jeg får enda frysninger når jeg hører Slepp me inn. Som om Vinjerock er den som synger «jenta mi» til meg, og jeg smelter og lengter tilbake og føler meg som jenta til Vinjerock.

Jeg må tilbake neste år. Jeg .

Ps. Han på bildet er forresten en av gutta som startet hele festivalen. For. Et. Geni.

 

6 dager senere #21

Herregud, det hoper seg helt opp, jeg har fortsatt til gode å fortelle dere om Kasakhstan, om Vinjerock og om den strabasiøse reisen min til egen bolig (!), men først; her er litt om uken som gikk:

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
Budrunden på torsdag, herregud! Dere som fulgte med på Snapchat (superbrud) fikk sikkert med dere at jeg hadde nervene mine klistret utenpå kroppen, haha. Det stod om en pris jeg knapt hadde råd til, og alle – ALLE – pengene mine kom til å gå, dersom jeg fikk den. Det er det desidert mest skremmende jeg har gjort – og jeg kjenner enda på pulsen, særlig når det gang på gang går opp for meg at jeg faktisk vant budrunden og at jeg mest sannsynlig har blakket meg fullstendig. Kontoene mine skrapes hvis den leiligheten ender opp med å bli min! (Den er i utgangspunktet min, men kan stjeles foran øynene mine via forkjøpsrett for de som bor i borettslaget. Dommen faller femtende august! Jeg er så spent!)

Ukens kuleste
Det var ikke så kult, mer trist og fint – på samme tid. Da ei fra universitetet og jeg satt på Stopp Pressen og tok en kaffe (anbefalt sted for mediefolk!), kom en eldre herre bort med avisen og trengte hjelp til å lese en kinoanmeldelse. Det var sånn det startet. Og ut fra et terningkast fem på en film som snart har premiere, sprang hele livshistorien hans. Han fortalte om at han en gang i tiden var en stor kulturpersonlighet i Norge, som hadde reist verden rundt og fremført musikk, om stor suksess og om bransjefolk som snudde ryggen til han – han konstanterte at janteloven finnes i Norge i aller høyeste grad, også på hans tid – og særlig i hans bransje, han fortalte om dagen han ikke lenger orket å være en del av det, og ga seg, og om psyken han slet med i ettertid, og om ei nær og kjær venninne gjennom førti år som han mistet til kreften nå nylig, om alle kjendisene som dukket opp i begravelsen hennes – uten at de kjente henne, de ville bare på forsiden av avisene, fortvilte han. Om sykdom og psykdom, og historien hans var så utrolig at jeg tvilte et øyeblikk, men han var så hyggelig og elsket at vi begge var innenfor kommunikasjonsbransjen, han var glad i journalister, så jeg lyttet og følte med han i alt han sa, og han tok oss i hånden og ønsket oss lykke til og takket så mye for at vi orket å høre på han. Han var så ensom! Og så hyggelig og velmenende. Vi fikk hvert vårt kort, og etter at han hadde forlatt stedet googlet vi fyren. Og der stod historien hans. Svart på hvitt. Han glemte å nevne at han i tillegg til å ha vært en stor musiker også hadde fått tildelt kongens fortjenestemedalje. Vi ble bare sittende og måpe over den gamle sjelen med den store historien som akkurat hadde stått og snakket med oss. Verden er så rar av og til. Jeg håper han har det godt, og at han finner noen som kan døyve ensomheten. Virkelig. Tenk det, det skal ikke mer til. Noen ganger holder det at man bare lytter. Man trenger bare noen som lytter.

Ukens kjipeste
Vet ikke om det er kjipt enda, men om jeg får leiligheten (vær så snill, la meg få den!) er jeg sjukt spent på hvordan den nye økonomiske hverdagen min blir. Har ikke tenkt på annet hele helga

Ukens bilde

Jeg satt alene på hytta oppi der hvor mobiltelefonen ikke har dekning og spilte kabal, mens tankene mine løp løpsk rundt dette med økonomi og hverdag hvis kjøpet går i boks. Og plutselig følte jeg at hele problemstillingen ble overført til kabalen jeg la på bordet foran meg, og den gikk opp. Kabalen gikk opp. Jeg tok det som et føkkings symbol der jeg satt, på at HVIS denne leiligheta blir min, så går det bra. Kabalen går opp!

Ukens tankespinn
Økonomi, økonomi, økonomi

Ukens craving
Den leiligheta! Som nå kanskje er min?! Åh, kjære hvem som helst, la den bli min. Kjære borettslag. IKKE.

Musikk
Staut – Sole

Underholdning
Kabal. Blitt helt hekta på å legge en god, gammeldags kabal

Quote
«Everyone you meet has a part to play in your story. And while some may take a chapter, others a paragraph, and most will be no more than scribbled notes in the margins, sometimes you’ll meet someone who will be so integral to your life, they’ll be there ’til the very last page.» – Beau Taplin // Life Stories

Denne uken for et år siden
Flyttekaos da òg, jobbet og trente og var klar for å komme meg ut av Oslo. Nå gjør jeg forhåpentligvis det!

Reise
Togturen opp til Hedmark – hvor dekningen falt ut og inn midt i en lifechanging budrunde

Plukk ut to og legg igjen litt fra uken deres i kommentarfeltet! Det er så gøy å høre fra dere òg!

 

Mediagic #55

Tirsdag! Denne uken har jeg prøvd å finne flest fine ting, og ikke så mange triste, det får vi mer enn nok av i mediene for tiden. Håper dere liker!

baddie
  • Denne interiørbloggen
  • Denne videoen, om å være frivillig barnløs. Viktig bidrag i en viktig debatt – det må da være greit å ikke ha lyst på barn uten at man skal få et helt verdenshav av beskyldninger og hets kastet mot seg!
  • Dette diktet av Håvard Rem, skrevet i forbindelse med terroren i sommer
  • Denne videoen om hva som skjer når du forteller andre mennesker at de er vakre
  • ….og denne videoen, med #23ways to be killed if you’re black in America
  • Dette fantastiske blogginnlegget som avslører hva sommerbildene våre EGENTLIG sier, haha!

Fant du noe du likte? Hjerte tarm

 

Første dag i SnapKollektivet

Nå har jeg hatt min tredje dag i SnapKollektivet. Men dag èn, tilbake i juni, var definitivt den mest følelsesladde.

snapkoll

(vilkårlige snaapper fra alle tre dagene jeg har hatt til nå – ingen sammenheng med hverandre!)

Det skumleste var å se kjente navn på lista over de som hadde åpnet storyen min. Hei, fetter. Hei, kjæresten til fetter. Hei, bestevenninne. Hei, eks-kollega. Hei, alle.

Til vanlig skiller jeg mellom Marie og Supermarie, på en eller annen måte. Det blir naturligvis sånn når jeg til daglig filtrerer ut deler av livet mitt som jeg ikke ønsker å kaste ut der i det evige cyperspace. I SnapKollektivet er jeg bare Marie, med bloggadressen supermarie.net i hånda. Det føles rart. Veldig rart, og litt skummelt. For mesteparten av formidlingen skjer samtidig på video, og det? Det er uvant.

Jeg sov nesten ikke hele natten før min første dag, for å være ærlig. Så spent, så nervøs, jeg gikk gjennom hva jeg skulle si, hva jeg ikke skulle si, hvordan jeg skulle være, hva jeg skulle gjøre. Om og om og om igjen. Det endte med at jeg til slutt falt inn i en urolig søvn hvor jeg hadde mareritt om at jeg sov meg forbi hele snap-dagen min, og ødela hele konseptet, haha.

Les også: Har jeg så deilige lepper? Om Snapchat-filter og Photoshop

De aller første snappene var helt forferdelige. Nerver i spenn, tanker som snubler på veien til å bli ord. Men så løsnet det liksom. Flere av dere kom og sa at jeg var flink. Jeg logget på min egen snap igjen, og så at flere hadde skrevet til meg der også. Og det hjalp så uendelig mye på nervene mine, dere aner ikke. Til slutt ble det bare borte, hele nervesystemet, og jeg snakket til alle ukjente som om det var dere jeg snakket til hele tiden. Vi har tross alt kjent hverandre en stund, vi. Dere kjennes trygge, og dere ble min trygge havn i et hav av nerver og prestasjonsangst og følelsen av å være langt, langt, langt utenfor komfortsonen.

Nå har det gått tre snap-dager i kollektivet for min del. Hver uke har vi nytt tema, så langt har det vært «Hvem er du?», «Kroppen min» og «Jeg digger». Jeg deler mye mer i kollektivet, som jeg ikke deler andre steder, og som jeg ikke helt får meg til å dele andre steder heller. Det er noe eget med kollektivet, som gjør at mine mest sårbare sider er forbeholdt den kanalen. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg tar over kontoen! Jeg håper jeg kan hjelpe et par mennesker gjennom å snakke om de tingene jeg gjør (har allerede fått et par takketaler fra noen introverte!), og jeg tror jeg kommer til å vokse mye på det her som person også. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk muligheten til å være en del av kollektivet!

Les også: Disse bør du følge på Snapchat

Ser du på? Hvis ikke: følg oss på SnapKollektivet. Deler av storyen min ligger der fremdeles, fra i går 🙂 Neste dag jeg kommer på er fredag 5. august. Da er temaet noe jeg aldri deler noe om…… Gjett! Hehe. 

 

 

6 dager senere #20

Halla! Jeg børster støv av spalten hvor jeg oppsummerer ukene mine i stedet for måneder – mest fordi jeg har blitt så dårlig til å skrive om hverdagslivet mitt, så jeg tenkte det var en fin ting å gjøre for å tenke over hva jeg faktisk opplever her hjemme óg, pluss at dere blir bedre kjent med Marie på hjemmebane, og alt jeg driver med for tida. Legg gjerne igjen en jatakk eller neitakk til idèen, det er jo til syvende og sist DERE som skal gidde å scrolle dere gjennom livet mitt her inne!

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
Denne ukens «ute av komfortsona» var definitivt da jeg ble intervjuet av TV2 for Gjensidige, om det å ta selfier og bruke Snapchat mens man kjører bil. Første dag etter ferien, hodet mitt ikke helt på jobb enda, håret flettet fordi jeg ikke gadd å dusje kvelden i forveien, skikkelig ulekker og uforberedt, haha. Men jeg fikk spørsmålene på forhånd, og kollegaen min ga meg medietrening før fotografen kom rullende med det gigantiske kameraet sitt, så det gikk jo bra. Men utenfor sona – det var det!

Ukens kuleste
VINJEROCK! Det var så magisk, dere. Vanskelig å beskrive. Og så møtte jeg så mye bra FOLK, både gamle kjente og nye kjente og blogglesere og kollegaer, og jeg koste meg så fælt. Krysser fingrene for at jeg jobber hos Gjensidige neste år òg, for det her ga mersmak!

Ukens kjipeste
Det kommer ikke nok leiligheter i min prisklasse til salgs, haha. Alle sier at høsten og våren florerer av leiligheter, og det er fint, men jeg vil ha noe !

Ukens bilde

jott

Eidsbugarden, Jotunheimen <3

Ukens tankespinn
Ute av kontroll

Ukens craving
Vaffelrøre. Jeg har kronisk craving etter mammas vaffelrøre. Det var faktisk det eneste jeg savnet på verdensreisa òg

Musikk
STAUT! De passet PERFEKT inn på Vinjerock, med den urnorske stilen på musikken, og i de omgivelsene. Det var gåsehud da vi stod der i plaskregnet, med Staut på scenen og glad ungdom danset råbra swing (eller hva faen det var) overalt, og jeg ble bare så glad. Lykkelig. Jeg har hørt på Staut i hele dag og drømt meg tilbake!

Underholdning
Jeg har et underholdende minne å tenke tilbake på, fra Vinjerock, jeg stod i dokøen (sånne typisk festivaldoer, vet dere, med urinaler til mennene), bak en fyr, og for å være hyggelig pirket jeg han på skulderen og bare «hey, du vet at du bare kan gå forbi køen? Det er urinaler rett der!» og han bare «Jess…… Jeg veit, menneh….» og så tok det vel et par sekunder før lyset gikk opp for meg «Ååååh! Jeg skjønner!» HAHAH! Jeg ble skikkelig flau, faktisk. Det er ikke ofte jeg blir flau, men der og da – da jeg innså hva som akkurat hadde skjedd, hva jeg hadde sagt? Haha! Det kuleste var at han faktisk kom bort til meg i folkemengden under en konsert senere, og bare «Hei. Daniel fra do» og jeg bare «Å, heh. Vel. Gikk det greit? 🙂 🙂 🙂 :)» Jeg måtte selvfølgelig fortsette å drite meg ut (hehe pun indeed), jeg kunne ikke bare… holdt kjeft.

Quote
etter at vi blei sprengt i filler
etter at fredagen fall ut av hendene på oss
etter at vi måtte lære oss norsk på ny
etter at sorga strekte seg heilt opp til håret
etter at dagane tok til å regne ned over oss

orda overlever ein 9mm glock
kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe
å halde hender er mektigare enn ladegrepet
eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat
eit vi er så mykje meir enn eit eg

det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over
telta skal bli slått opp på grønt gras
morgonsola skal kysse øya vaken
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda
(Frode Grytten, 2011)

Denne uken for et år siden
Sloss mot utleierselskapet Oslo Eiendoms Invest (frarådes!), fortvilte over noe på privaten, og var hjemme i barndommen en ukes tid.

Reise
Toppturen jeg gikk med naboene mine på campen! Utsikten ned på Vinjerock var fantastisk.

Hvordan var deres uke? Plukk to og legg igjen et svar, da! 

 

Midlertidig hjemløs

Jeg kan ikke huske sist jeg ble så ekstatisk over å finne tilbake til hverdagsrutiner igjen. Bare det å vaske klær, pakke ut av baggen, sette på alarmen igjen, rydde gulvet som ikke har vært synlig på mange uker, jeg finner sjelefred vevd inn i det teppet som plutselig blir synlig igjen der nede ved føttene mine.

Jeg har vært rotløs i to måneder nå, flakset rundt som en spurv som har forvillet seg inn i en restaurant og finner ikke veien ut forbi alle bjelkene og vinduene som ser ut som utveier, men som ikke er det. Du stopper i glasset. Nå har jeg omsider funnet en vei ut som ikke er falsk, og sitter hjemme i leiligheta og kjenner at balansen er i ferd med å ta meg igjen. Jeg har lagd middag igjen, trent igjen, vært på jobb igjen og klærne mine er rene igjen.

ELLERS DA! Reiser på Vinjerock på torsdag – gleder meg som en unge! Opp i fjellheimen, musikk, Snapchat (skal dit med jobben og snappe for Gjensidige – hei drømmejobb), turer. Har noen av dere vært der før? Hva i all verden pakker man med seg av klær til konsertene – er det Bergans og strikk det går i?
 Vel, jeg er offisielt på boligjakt! Dro på et par visninger på søndag, sammen med min bror bjørnen (byggmester!), falt for èn men den hadde soverom uten vinduer ut – jeg vet jeg hadde blitt kvalt i lengden. Den ble solgt i går. Jeg er roligere enn jeg trodde jeg kom til å være, jeg trodde jeg kom til å kaste meg over det første og beste – livredd for at alle mulige leiligheter i min prisklasse skulle rives vekk og bli borte. Men jeg puster, og har magen full av is, og tenker at det dukker opp noe bedre. Det må jo det. Jeg har ikke tak over hodet lenger enn til slutten av august, og jeg er spent på hva jeg kaller «hjem» når september setter inn. Skikkelig! Jeg kan risikere å bli midlertidig hjemløs, men det får bare være. Å binde meg til en leiekontrakt enda et år klarer jeg ikke tanken på, ikke nå når jeg har muligheten til å betale ned på et eget lån heller – fremfor å kaste penger ut av vinduet, som det å leie i bunn og grunn er. jeg fortalte dere at jeg fikk lån, plutselig, ut av det blå? Dere husker

Godt å ha dere på to(tusen)mannshånd igjen – og ikke bare legge ut som reiser og eventyr, det er tross alt hverdagene det er flest av. Håper dere har hatt en fin sommer så langt – og at dere nyter resten! Si meg – hva gjør dere i sommer?

 

Hvor enn jeg reiser

Det er mye elendighet i verden, det har det alltid vært og det kommer det alltid til å være, refrenget til Jan Teigens «Optimist» har for lengst stilnet i mitt stille sinn. Ikke misforstå meg, verden kommer sikkert til å bli et bedre sted, og vi må fortsette å kjempe for det vi tror på, og mot det som er urettferdig og ondskapsfullt, men all elendighet vil aldri bli utslettet – det er jeg sikker på. Hjerteskjærende sikker. Det er alltid noe. Det er alltid noen.

Jeg har skrevet et innlegg om at vi aldri må slutte å reise selv om truslene florerer og selv om verden tilsynelatende har blitt et farligere sted (som forøvrig er feil – det var verre før, men dagens sensasjonsjegere av noen journalister og medier hauser opp stemninga så til de grader, så det virker verre enn noen gang). Vi må fortsette å reise «til tross for», og det står jeg ved. Med begge beina godt plantet på den jordkloden hvor vi river hverandre i filler, menneskene.

Det som skraper mot hodeskallen min i dag er alt som skjer «bak meg», i land jeg akkurat har reist fra og steder jeg akkurat har vært. Det er nærmest systematisk, konsekvent, nesten uten unntak. Alltid skjer det noe tragisk. Som snøskredet på Svalbard èn uke etter at jeg hadde stått på nøyaktig samme sted og tatt magiske bilder i polarnatten. Eller Nord-Koreas raketter mot Guam, like etter at jeg dro fra øya ute i Stillehavet i desember tjuetolv. Og så jordskjelvet i Los Angeles, tyfonen på Filippinene, jeg vet det har vært flere land og flere tragedier, men jeg har ikke ført regnskap. Jeg vet bare at det har skjedd. OFTE. Altfor ofte.

Det er tilfeldigheter, tenker jeg selvfølgelig innerst inne, og andre sier at «du legger bare merke til de landene i mediene fordi du akkurat har vært der selv, hadde du ikke vært der hadde du ikke lagt merke til det heller», og i noen tilfeller stemmer det nok – men jeg mener; Kasakhstan? Vi hører a.l.d.r.i noe om Kasakhstan, det er så rolig og stabilt og et av de tryggeste landene i regionen, og nå – bare dager etter at jeg forlater Almaty, smeller det i nettopp Almaty. Fem drept i et angrep med skytevåpen. Jeg føler meg som den rake motsetningen av en lykkeamulett, jeg bringer regelrett ulykke til et hvert sted jeg drar til, og fra igjen, og hadde jeg vært EN smule mer overtroisk hadde jeg sluttet å reise. Jeg mener det.

Skal ikke få det her til å handle om meg, jeg tenker bare så innmari mye på det her at tastaturet ble en ventil – og hver gang jeg skal hjem fra en tur, sier jeg til vennene mine; «jeg er spent på hva som skjer etter at jeg har kommet hjem denne gangen! Hehe», og jeg sier det jo som en føkkings spøk. Men så smeller det. Og så sitter jeg der – igjen – lamslått, lei meg for de menneskene som rammes, og lurer på hva oddsen er. At det skjer sånne ting. I et land jeg akkurat forlot. Igjen.

Tankene mine er i Almaty. Ta vare på hverandre, verden!