Gavetips som (nesten) ikke koster noe

Jeg får høre at jeg er gjerrig i ny og ne, selv føler jeg egentlig ikke at jeg er det – jeg spanderer øl når jeg er ute, er opptatt av å gi bort jule- og bursdagsgaver som betyr noe – og da er ikke prisen så farlig, jeg kjøper «så denne og tenkte på deg»-gaver og syns generelt jeg kan være ganske spandabel til tider! Men jeg er samtidig (veldig) flink til å spare, og i hvert fall nå når jeg har et lån å betjene – både i banken og hos mamma.

Så her har jeg samlet noen gavetips til deg som er som meg – enten fattig student, gjerrig (jeg ER ikke det!) eller bare veldig glad i å spare penger (dèt er jeg, kan sikkert forveksles med å være gjerrig af):

  • Hjemmelaget tacokrydder
    Bland sammen tacokrydder, ha det i en liten glasskrukke (gjenbruk av feks tomatpurè-glassene, de er små og søte), sett en sløyfe på og pakk inn! Oppskriften finner du på Trines matblogg.
  • Konvolutter som åpnes på bestemte dager
    Den siste bursdagsgaven jeg ga til mamma bestod av 9 konvolutter (du får 10 stk hos Nille til 24 kroner), håndskrevne lapper (gratis) og diverse småting. Supert gavetips som gleder lenge! Utenpå hver konvolutt skriver du når de skal åpnes, feks:
    «Åpnes en dag du er blakk» (legg oppi en hundrings eller femtilapp)
    «Åpnes en dag du er ensom» (inni den kan du legge en lapp med telefonnummeret ditt på – en hyggelig måte å si at du er her hvis h*n trenger deg!)
    «Åpnes en dag du har dårlig ånde» (tyggispakke)
    «Åpnes en dag du trenger middagstips» (legg oppi en oppskrift du er glad i)
    «Åpnes en dag du trenger en peptalk» (legg oppi motiverende ord du finner på Internett)
    Denne gaven gleder og varer mye lenger enn bare selve julaften/bursdag, dessuten får du vist hvor glad du er i personen, på mange forskjellige måter – spredt utover flere forskjellige dager i året.
  • Flink til å hekle/strikke?
    Lag kluter, eller bikini, eller sitteunderlag
  • Bilde
    Fremkall bilder – enten ett som du bare rammer inn (billig!), eller lag en hel fotobok (de koster vel rundt 300,-)
  • Hjemmelaga gavekort
    Lag et fint kort og legg ved et håndskrevet gavekort på middag hos deg, at du gir 45 minutter med massasje, at du spanderer kino eller noe annet hyggelig. Kino er jo ikke akkurat billig lenger, men dere ser greia. Gi bort tiden din!
  • Perle noe
    Da jeg var liten klarte jeg å lage søte små krokodiller av perler. SÅ fine, og alle i familien ville ha! Alt du trenger er noen perler, et fiskesnøre og kanskje en nøkkelring – for at dyret skal bli brukbart til noe. Google eller Pinterest har sikkert masse ideer til hva du kan perle!
gavetips

(Herregud, så SØTE! Jeg må lære meg å perle disse igjen)

Andre DIY-gavetips til julegaver som er koselig å gi – koselig å få?

Les også: Tips til gaver til globetrottere

 

Luke 5: Vær en hverdagsengel

Hei, unnskyld, jeg og venninnen min har en bil stående på Ørebekk som vi trenger å komme oss til JEG VET (!!) dere vanligvis ikke kjører lokalruter, altså, men neste buss går ikke før om en time, er det muuulig vi kunne ha sittet på….?

Jeg sier det så fort jeg bare kan, i håp om at hun ikke skulle høre at jeg ba henne om en tjeneste.

-Hopp inn! Ikke noe problem, jeg skal jo samme vei 🙂
-Åh!! Takk! Hvor mye skal du ha?
-Ikke tenk på det! Det er jo på veien! Bussen er jo ikke akkurat full, heller, ler damen i Flybussekspressens skjorte.
Helt tom buss.
-Hva er adressen din? Jeg vil sende blomster. Eventuelt kan du få nummeret mitt, så kan jeg kjøre deg om du trenger sjåfør til en vinkveld en gang. Bare ring meg! Eller vent, når har du bursdag? Hva ønsker du deg? Trenger du barnevakt noen gang, du? Kan jeg få gi deg en klem? Nei, jeg har det! Du blir sikkert stiv i skuldrene av å kjøre buss dagen lang, jeg spanderer massasje. Ja, det gjør jeg. Når som helst – du trenger ikke ha bursdag en gang. Kake? Liker du kake? Har du noen allergier?

Det siste sa jeg selvfølgelig aldri, men hodet mitt spant i den retningen. Jeg vet ikke med dere, men jeg finner det vanskelig å ta i mot andres gode gjerninger. Jeg føler et slags trykkende ubehag. Jeg føler gjeld, samvittighet, at jeg skylder noe, at jeg er til bry. Jeg føler jeg må gi noe igjen – men muligheten blir revet vekk fra meg, for det passer seg bare ikke å spørre fremmede bussjåfører om adressen deres. Og ikke vil jeg påtvinge dem nummeret mitt heller, det hadde liksom blitt litt rart. Jeg blir rett og slett stressa av at fremmede folk, uten hensikt og baktanker, rett ut er snille mot meg. Snille mennesker forventer som regel noe tilbake, enten det er bevisst eller ubevisst, det er mønsteret jeg har vokst opp med. Så når disse forventningene om gjengjeld faller fra mister jeg helt fotfeste. Snillhet går så inn på meg, og det er så godt at det gjør vondt.

Avsnittet over skrev jeg i et innlegg for noen år siden. Snillisme er vidunderlig, og verden blir så innmari fin av det. Av mennesker som bare er snille – uten noen spesiell grunn, de bare ER det. Verden trenger flere som bussdamen! Jeg mener ikke at alle som har en jobb skal gi bort tjenestene sine gratis, men sånne gjerninger som beskrevet over betyr så uendelig mye – selv om det for bussdamen sikkert var så lite.  Så til dere i dag?

Luke 5: Vær en hverdagsengel

Regler: Gjør en god gjerning i løpet av dagen, for en kjent eller ukjent
Forslag: La noen gå foran deg i køen, hold opp døra, tilby deg å gjøre noe for noen som trenger hjelp, lag middag (be en ensom venn/venninne?), gi fra deg setet ditt på bussen til noen som trenger det, hva som helst. Vær snill!
Varighet: ut dagen

Kom gjerne innom og fortell meg hva du gjorde for noen i dag senere <3

 

Hyggelig

– julegaveshopping på fredag, som var en blanding av hyggelig og ekstremt frustrerende, selv ikke GOOGLE har svaret på hva man kjøper til en pappa som er syk. Jeg visste ikke hva som egentlig lå i ordet «håpløs» før jeg stod midt i Clas Ohlson og hadde lyst til å skrike høyt etter å ha brukt opp alle mulige søkeord og kombinasjoner. Er det ingen som kjøper julegaver til syke fedre der ute?!

– jentenes julebord på lørdag, alt var så flott og gjennomført at jeg følte jeg var med i en Gossip Girl-episode, ikke fordi det var drama og sladder, men fordi alle jentene var så nydelige og huset var perfekt og maten var god og vina var god og musikken og stemningen og alt var som tatt ut av en godfilm

– mammafrokost dagen derpå <3

– julegateåpning i Moss på søndag, med nissetog, svele og kakao og kjærlighet

-…og da jeg kom hjem på kvelden og så at trærne i parken utenfor hadde fått på seg julelys; SÅ VAKKERT!

Og så er det så hyggelig å lese at dere liker kalenderen min! Jeg var inne i en god flyt i slutten av november da jeg lagde den første uken, jeg håper bare jeg kommer på nok ting til å fylle alle tjuefire dagene, haha. Ordner seg!

Har dere kommet i julestemning enda?

 

Luke 4: Få h*n til å skinne

De siste ukene har jeg blitt plassert på en rosa sky av mennesker rundt meg, hovedsakelig kolleger, som har skrytt meg opp fra bakken. Noen ganger direkte fra sjefen, andre ganger som kopiadressat på en e-post, eller i plenum i et møte.

«Ta det til deg, Marie»
«….jada okei. Jeg prøver, heh!».

Jeg har svevd der oppe, jeg har jo det. Jeg er som dere vet en selvkritiker ut av en annen verden, leverer fra meg noe tekst og noe greier jeg bare tenker er et førsteutkast, som skal få innspill og forbedres i flere runder – i samspill med andre, SÅ bra er det jo aldri når bare jeg sitter og spikker, og så skvetter jeg himmelhøyt når jeg får tusen tomler opp på første forsøk. Teksten brukes som den er – dritbra. Jeg blir så glad, og motivert og føler meg så heldig som har sånne folk rundt meg, som ikke holder igjen på skryt og lovord når noen rundt dem gjør en god jobb. Jeg føler jeg FÅR til noe her i livet!

Den følelsen, motivasjonen og den rosa skya er det mange som fortjener å sveve på.

Luke 4: Få noen til å skinne

Regler: Skryt av noen i løpet av dagen. En venn, en kollega, en student, noen du beundrer og syns er god. Det kan være en fremmed óg, ingenting er hyggeligere enn et fremmed menneske som kommer bort og spør hvor jakka mi er kjøpt, eller hvor jeg har fått tak i en bukse. Selv om det er overfladisk er det alltid hyggelig med skryt og komplimenter!
Varighet: Fra du leser dette og ut dagen.

Hvem har du/skal du skryte av i dag?

 

Luke 3: gi noe

Hver dag passerer jeg en gateselger på vei til jobb. Han har dandert alle =Oslo-bladene sine på en kul måte rundt seg, og står alltid der og hilser og smiler bredt til alle som passerer. Noen bare overser han, går rett forbi på vei mot seg og sitt. Jeg var en sånn de første dagene han stod der selv. Møtte ikke blikket, hastet forbi. Men en morgen så jeg opp, rett i det vennlige, blide ansiktet hans. Jeg smilte tilbake og sa hei i forbifarten. Tre dager på rad. På den fjerde stoppet jeg opp og kjøpte bladet hans. Jeg er enda ikke rik, og har ikke råd til å kjøpe hver eneste dag, men når jeg har noe til overs – da gjør jeg det. Og når jeg ikke har? Da ser jeg på han, smiler og sier hei allikevel. For noen ganger er godt å bare bli sett óg. Det trenger vi alle.

Og mange trenger mer. Sååå…..

Luke 3: gi noe til noen som trenger det

Regler: Vipps en krølla femtilapp (eller mer – hvis du kan!) til noen som trenger det, en venn eller en organisasjon. Eller gi bort klær du ikke bruker til fattighuset i nærmiljøet ditt. Eller i en gruppe på Facebook som feks Arvesentralen (den har vi i Østfold), hvor mennesker som ikke har mye kan hvert fall få noe. Du kan også kjøpe =Oslo (eller andre byer, hvis de også har magasinet), kjøpe mat til noen som bor ute eller noe annet fint.

Noen forslag til organisasjoner det er enkelt å gi til (har lenket til «Støtt oss»-sidene til hver organisasjon, så dere kan dobbeltsjekke at jeg ikke lurer dere, haha):

Kirkens Bymisjon: Send sms GLEDE til 2490, og gi to middager til noen som trenger det (80,-)
Flyktninghjelpen: Send en SMS med kodeord HJELP til 2142. Du støtter da arbeidet med 200 kr.
Røde Kors: VIPPS til 2272 (valgfritt beløp)

Varighet: til du ikke føler at du har mer å gi! Husk at en femtilapp kan bety mye for noen som har lite.

Legg gjerne igjen forslag til andre organisasjoner/saker du vil gi til, som andre også kan få inspirasjon av!

 

Luke 2: smil til en fremmed

For noen uker siden stod jeg og ventet på at et tog skulle passere. Jeg hadde plugger i ørene, lette etter en sang på Spotify og tittet opp et lite sekund. Og sekundet satt seg fast.

Der stod han.

En fremmed medpendler, med lue og ryggsekk på. Han stod rett ved siden av meg og så meg inn i øynene og smilte med både munn og blikk, og holdt blikket mitt akkurat lenge nok til at jeg ble satt ut og sjenert, og rømte ned i Spotify igjen, etter å ha smilt kjapt tilbake.

Siden da har jeg ikke glemt han, den fyren, som tente et bål bak ribbeina mine og ga meg en god følelse resten av den dagen – bare ved å være en fremmed fyr som tilfeldigvis smilte til meg mens vi ventet på at toget skulle passere. Det skal så lite til.

Du aner ikke hva for et sted menneskene rundt deg er på den dagen, og du vet ikke hvor mye et smil fra en ukjent kan bety – om så det for noen bare blir et svakt lysglimt i stummende mørke, eller som her; bare et vennlig fjes som brant seg fast på netthinna mi en hvilken som helst dag, og jeg har sett han igjen siden og jeg håper han ser meg igjen neste gang for da skal jeg smile like bredt tilbake. For det skal ikke mer til.

Luke 2: smil til en fremmed.

Regler: smil!
Varighet: så mange fremmede som mulig gjennom dagen din; i tillegg til å glede andre, er det også bevist at du påvirker din egen hjerne ved å smile – du lurer deg selv til å tro at du er glad, og blir automatisk litt gladere!

Legg igjen et smil hvis du blir med!

 

Luke 1: Logg av

Slutt å mas, tenkte jeg i mitt stille sinn. Bare la meg være, et lite minutt eller to? Så jeg kan være tilstede i min egen virkelighet, og ikke konstant dras inn i din?

Satt i gang tiltak. Skrudde av varsler på Snapchat. Skrudde av varsler på Facebook, på Instagram. Sånn. Litt færre lenker å bli holdt fast av, litt mindre dragning mot en skjerm som er bitteliten men som allikevel overskygger det meste i vår vide verden, enda det er den som er enorm. Jeg vil ikke gå glipp av verden og virkeligheten, fordi en liten skjerm på vet ikke hvor få tommer, «tvinger» meg til det, jeg vil ikke. Varlser av – tilstedeværelse på.

SLUTT. Å. MAS! skrek jeg mellom sammenbitte tenner, til skjermen som lyste opp og vibrerte oftere enn jeg blunket. Jeg hadde skrudd av alle varsler, på alle apper – unntatt Messenger. For Messenger er nesten som tekstmeldinger, det er ikke så ofte noen skriver til meg der – men når de gjør det, vil de meg noe og jeg vil være tilgjengelig for dem. Men så kom gruppechat. Etter gruppechat. Etter gruppechat…. Og telefonen glødet, og jeg ble nesten gal. Jeg ble jo det, jeg satt og skrek til telefonen i min egen stue, bare meg og den, enda det var ikke den som var problemet – det var appen jeg ikke hadde skrudd av varsler på, og gruppechatten med menneskene der var heller ikke kilden til bristepunktet mitt, det var bare for mye. Altfor jævla mye over altfor lang tid. Selvforskyldt? Definitivt. På samme måte skal jeg sørge for min egen redning.

Jeg klarer ikke mer. Å være tilgjengelig for alt og alle i alle kanaler som finnes, døgnet rundt. Samvittigheten min driver meg til å svare hver eneste en som skriver til meg, alltid, «jøss, jeg forventer ikke at du svarer på alt, Marie» skrev en følger til meg på Snapchat, og jeg svarte på det óg. Fordi jeg er sånn. Jeg elsker dialogen, og hater å se ubesvarte ord. Men jeg elsker det bare når jeg har overskudd til det.

Når jeg ikke har det føler jeg at jeg blir dratt i alle retninger, jeg føler tusenvis av hender strekker seg etter meg, river i genseren min og vil ha oppmerksomheten min, og i høst har det blitt for mye. Jeg har skrudd av varsler på x antall gruppechatter, for jeg var seriøst redd for å KLIKKE. Nå får jeg bare varsler på enkeltsamtaler, og når mamma har spilt Wordfeud. Resten av Internett kan føkke off – med mindre jeg selv oppsøker det, når jeg er klar for å være «på». Skjermen krever ingenting fra meg lenger. Jeg har skjermet meg selv istedet.

Jeg vet jeg maser om dette titt og ofte, men jeg nekter å tro at jeg er alene om å bli gal av lenkene som følger med den såkalt «smarte» telefonen vår. Den smarte og dumme som jeg elsker og hater på samme tid. Vi har blitt slaver av egen teknologi.

Så første luke til dere i kalenderen er et oppdrag; LOGG AV. Plis. Bli med meg inn i virkeligheten kl 21:00 i dag, og la Internett være avskrudd frem til i morgen. Skru av wifi, skru av mobildata, skru av world wide web og skru på øyeblikkene. Pusten, pulsen, sansene.

Den første timen er snål, jeg lover deg. Du føler at du går under jorden, at du tar et stort skritt ut av resten av samfunnet, at du midlertidig melder deg ut av hele Norge, hele verden. Ingen får tak i deg med mindre de gjør det på gamlemåten: sender en tekstmelding, eller ringer. Det er så snålt, men åh så befriende.

Som om du plutselig eksisterer igjen, i den virkelige verden. Det gir en frihetsfølelse, og et velbehag som gir deg den deiligste nattesøvnen du har hatt i år – jeg tuller ikke. Ha øyeblikket her og nå helt for deg selv – ikke del det, og ikke ta del i andres heller. Les en bok, gå en tur, rydd, vær offline med meg. Så kan vi være sammen i våre stille sinn, og ikke møtes via en skjerm. For én kvelds skyld.

Luke 1: logg av Internett kl 21:00 i kveld.

Regler: INGEN sosiale medier. Ingen spill. Ingenting. Eneste unntak: TV/Netflix (hvis du er avhengig av nett for å se det), jobb eller hvis du er student og trenger nett for å lese/jobbe med pensum eller eksamen.
Varighet: 1. desember kl 21:00-09:00 2. desember. Gjenta det gjerne hele måneden – det ER. SÅ. MAGISK.

Legg igjen et spor hvis du blir med, da. Så jeg vet hvem jeg er offline sammen med i kveld! 

 

Julekalender

I morgen er det første desember allerede. Trettién kjappe dager igjen av tjuesøtten, hvor fort gikk ikke dét? Jeg syns desember er en magisk måned, litt ekstra fordi mamma skjemmer meg bort med pakkekalender år etter år, jeg gruer meg til den dagen hun sier stopp (jeg tror hun har prøvd å si det allerede, «er det fortsatt nødvendig med pakkekalender, Marie?» «ER JEG FORTSATT BARNET DITT, MAMMA?» Umulig å kontre den, jeg veit).

Uansett – i år tenkte jeg å lage en annerledes julekalender på bloggen – ikke at jeg noensinne har hatt en kalender for dere før, men i år skal jeg ha det – og den blir annerledes. Dere får ingenting av meg, annet enn ord og små oppdrag dere kan velge å gjøre – eller ikke. Men jeg håper dere gjør dem. Så kan verden bli et litt mer magisk sted å være i desember.

Gleder meg!

KLARE?

 

Bloopers #4

Hååkei, ny runde med deilige bilder som aldri var ment for bloggen. Ta dette, for eksempel:

Vet ikke hvor denne hånda er på vei:

Før middag:

Meg og Thea – som ble med til Mexico:

Drev og kasta en kokosnøtt opp i lufta for å fange et perfekt Insta-moment. Gikk dårlig med timinga på kamera:

Snikfoto:

Drittlei av å ta «se så digg jeg er»-bilder av meg sjæl:

Kameraet og jeg er ikke alltid innenfor samme tidssone:

I rest my case. Ser ut som en treåing som hopper av en huske i fart:

Ute og sykler (i dobbel forstand):

Sliter med å få opp drinken:

Fikk opp drinken:

Jeg og den timeren igjen:

Jaja, men hun BAK meg? Hun lykkes med poseringa!

Fordi jeg IKKE er et hattemenneske, men må alltid ha det på fordi hodeskallen min blir brent hver eneste ferie:

HÆHÆ:

Valgte samme kø som sjøløven og var veldig fornøyd med dét:

Enda et «ta bilde av meg nå!»-øyeblikk som går over i «HEHE ORKER IKKE BLI TATT BILDE AV MEEER»:

Flørtepus:

Fint!

 

Stua – tre faser

Inneholder sponsa bilder fra Desenio

Sjekk utviklinga, a. Et sted mellom de to nederste bildene der økte Pinterest-bruken min drastisk, haha. Men det er det som er så fint med inspirasjon; du tar noe du synes ser ÅSÅM ut, og gjør det til ditt eget. Litt Pinterest, mest meg!

Tanker (eller rettferdiggjøringer om du vil – for noen ganger tenker jeg at det HADDE vært kjekt med et større bord og en mer gjestfri sofa, men bare noen ganger for aller mest er det bare meg, og jeg trenger ikke mer og nå er parantesen så lang at jeg må skrive overskriften til avsnittet på nytt;) TANKER:

Bokhyller. Trenger ikke forklares, bøkene kunne ikke stå stablet på gulvet for all fremtid. Ekstra fint å tenke på;  bokhyllena til venstre er «sponset» av Marita, Beate og Solveig – tre nydelige hverdagsengler som vippset meg penger hver for seg og helt ut av det blå, de månedene jeg jobbet uten lønn. Jeg får lyst til å grine av glede bare jeg tenker på det, haha. For en gjeng å ha på slep!

Jo større bord, jo mer plass til å rote, så det ble et lite og rundt i stedet. Et gullfunn i en interiørbutikk på Sellebakk i Fredrikstad, som jeg aldri husker navnet på, jeg så det tilfeldigvis og klarte ikke glemme det dagene derpå, så jeg måtte bare ha det. Det brune var en skatt jeg fant på Finn, som jeg bar hjem sammen med venninna mi, hæsjtægg livet uten bil.

Holder med en treseter, tenkte jeg, har sjeldent mer enn èn på besøk av gangen, og nå har jeg kjøpt en stol (viser dere senere) sånn at intimgrensa ikke sprenges, jeg liker ikke å sitte oppå folk når vi skal føre en samtale. Med mindre «folk» = Fredrik Solvang, neidajoda. Sofaen er kjøpt på Sofacompany. Bildene i blått er fortsatt sponset av Desenio.

Nå er stua mi snart komplett, jeg mangler bare et konsollbord jeg ikke vet hvordan skal se ut enda. Jeg vet det når jeg ser den, tenker jeg. Jeg syns det er fint det jeg har, men nå som sofaen ble liten og nett og rund i kantene føler jeg det hvite med betongplate plutselig ble så hardt. Den evige økonomisk onde sirkelen; bytter du ut én ting, forplanter det seg til «alt». Men én ting og én lønning av gangen!

Hva syns dere?