State of mind

Jeg har jobbet iherdig med mitt eget hode de siste månedene, jeg prøver å dekorere en helt ny tankegang, med fløyelsmyke tepper og vakre bilder på veggene, og det fungerer. Til en viss grad, hvert fall. Jeg må fortsatt gå inn for å beholde den tankegangen like fin, for det er veldig fort gjort å gli tilbake i den gamle – med overtenking, tunge tanker, bekymringer og stress, men hver gang hodet begynner å gire seg opp puster jeg med magen, og tenker på det her for å komme tilbake inn i den fløyelsmyke tankegangen:

PAPPAS KLOKE ORD om å ta ett kvarter av gangen. Jeg fokuserer ene og alene på det jeg har foran meg – maksimum femten minutter frem i tid – og det hjelper så innmari. Da faller de unyttige og unødvendige tankene som fluer, og alt jeg forholder meg til er det jeg fysisk har rundt meg for øyeblikket. Å bekymre seg for noe som ikke har skjedd enda, blir som å lide to ganger. Ta det som det kommer (hvis det kommer)!

THIS TOO SHALL PASS. Kjærlighetssorg går over. Kjipe tider passerer. Sjelen din reparerer seg selv. Sår gror. Når du står midt oppi noe vondt og vanskelig; tenk på at det blir bedre et sted der fremme, for det gjør som regel det. Lykken din kommer alltid tilbake og det går over, dette óg, og den tanken har en tendens til å stoppe raset av vonde tanker, hvert fall hos meg. Se på det som en prosess du må gjennom, ta den tiden du trenger og drøm om den dagen du står på andre siden av helvetet – som et sterkere, mer reflektert og litt gladere menneske!

VÆR TAKKNEMLIG for det som har vært. Jeg er selvfølgelig knust over at pappa ikke fikk bli med oss videre i livet, men jeg er samtidig takknemlig for alle de årene vi fikk sammen. Takknemlig for at han fikk bli lenge nok til å se at vi klarer oss, den vesle flokken hans klarer seg – alle tre, og jeg håper det ga han ro i sjela før han døde. Takknemligheten hjalp meg mye i bruddet for et par år siden óg; i stedet for å gå til grunne over at det ble slutt, hjalp de gode minnene og lærdommene meg til å sørge på en sunn måte – jeg hadde jo så mye fint å se tilbake på, selv om fremtidsutsiktene forsvant

TILLAT ALLE FØLELSER, bare la kropp og sjel reagere som den må. Grin når du trenger, le når du må, få alt ut av systemet – det er så viktig

SNAKK OM DET. Jeg er så «»»»heldig»»»» (misforstå meg rett) å ha mennesker rundt meg som vet hva det vil si å miste en forelder, noen som har vært gjennom en stor sorg, og det er så godt å ha noen som forstår, noen jeg kan snakke med som skjønner hva jeg sier. Kjærlighetssorg óg; snakk det ihjel!

DU ER IKKE ALENE. Jeg har en tendens til å glemme resten av verden når jeg faller ned i dypet, jeg tror jeg er overlatt til meg selv med alt sammen, men det er jeg jo ikke. Aldri. Jeg har tette bånd til familien min, nære venninner som jeg vet stiller opp hvis jeg bare ber om det (noe jeg aldri gjør, men det hjelper å vite at jeg har dem), kolleger som bryr seg og som forstår. Ikke GLEM det oppi alt!

Hva gjør du for deg selv når livet stormer?

 

Kapittel 9 av 12: september

Takk for nå, september. Du var ikke så aller verst der du kom inn i året mitt med litt klarere luft, gule blader på trærne, noen dager i militæret, strikkepinner og garnnøster, flybilletter til årets nyttårsreise for mamma og meg, gode venninner, deilig musikk, kino, tid med familien, nydelige fliser til badet, ludo, søvndyssende meditasjon, seminarer, vinkveld, intervju med KK, skjerf, varme gensere, Stortinget, telys og trening.

Ikke så verst, men selv om september var en bedre måned enn jeg har hatt på lenge, går jeg fortsatt gjennom dagene mine litt med hendene i lomma, klarer ikke helt å finne gnisten, ikke roen, men jeg leter jo ikke heller; jeg bare er, bare gjør, som om jeg er forhåndsprogrammert.

Og nå har jeg lyst til å ommøblere igjen. Og reise. Kanskje det er et godt tegn, kanskje det er der oktober kommer inn; 31 nye dager å gjøre nye ting på, reise nye steder, møte nye mennesker, våkne igjen. Jeg tror det. I oktober skal jeg hvert fall ta hendene opp av lomma.

Hva skal du i oktober?

 

Der traff du noe

God kveld! Nå er jeg nesten et halvt tonn med fliser rikere. I dag hentet vi Ageless Gris til veggene mine! HerreGUD, så tungt det var å bære bare én pakke med stein, for ikke å snakke om den stakkars bilen. Hadde ikke flisekompanimannen nevnt at grensen for totalvekt stod skrevet i vognkortet, hadde det aldri falt oss inn å sjekke at dråget på fire hjul faktisk holdt oss + alle pakkene med fliser. Det gikk akkurat! Stor shoutout til fantastiske venner som alltid stiller opp <3 Takk, takk, takk!

Nå har jeg akkurat spist taco, og sett ferdig Skal vi danse. Apropos dét, det skjedde noe helt absurd istad, under dansen til Sophie Elise? Jeg satt og spiste fredelig ved kjøkkenbordet og så tv-en fra avstand, kjente jo at jeg ble rørt av historien hennes (om netthets og hvordan hun opplevde det da det stod på som verst), og måten hun uttrykte alle følelsene og styrken sin gjennom dans. Rørende, absolutt!

Men så PLUTSELIG – som lyn fra klar himmel – brøt jeg ut i ukontrollert hikstegråt midt i en ny munnfull med taco, og jeg ble så satt ut at jeg fikk latterkrampe i tillegg; tårer og latter og taco overalt, jeg har aldri vært så glad for å være alene i hele mitt liv, hahaha. I alle jævla dager, tenkte jeg, hvor kom dét fra.

Det var bare noe med den sangen, tror jeg (2WEI sin versjon av «survivor«), budskapet i dansen og mitt eget hode for tiden, den kombinasjonen ble visst for mye for meg en stille tacokveld. Det å gå gjennom noe tøft, og hva og hvem du kommer ut som på andre siden. En del av meg lengter sånn etter å komme dit, til den andre siden, og jeg vet det ikke finnes noen snarvei og at sorg tar tid, og jeg har tid, jeg skulle bare ønske det fantes en rasteplass underveis. Et sted jeg kan ta en liten pust i bakken og en pause fra tankekjøret, før jeg går videre.

Men jeg skal ikke klage, jeg har hvert fall kommet meg hit – hvor avstanden mellom de dårlige dagene stadig blir større. Så selv om den ikke har noen rasteplass, er jeg hvert fall på riktig vei.

ps (dansen til Sophie Elise kan dere se her)

 

De der bittesmå tingene

Fredag, fredag, fredag. Har dere kjent hvor digg lufta er ute i dag? Jeg var akkurat en tur i butikken, og da jeg kom ut døren måtte jeg bare bli stående og puste dypt inn et par ganger, det lukter så godt av høst at dét alene kan gi meg lykkefølelse et par sekunder. Luften, og den rosa himmelen rundt solnedgang, og fjorden den speiler seg i. Herregud, så pent. Og da jeg kom hjem igjen med nettet fylt med micro-pannekaker og melk og rundstykker, og kunne hoppe inn i kjølige, myke yogaklær fra soverommet, tenne lys og krype inn under pleddet og sette på Sia med everyday is christmas (ja jeg er der) og vite at resten av kvelden skal jeg ikke flytte meg en centimeter. Det er fredag!

I helgen skal jeg få hjelp av venninna mi med bil til å hente flisene mine, som har kommet allerede, og kjøpe sparkel og maling og til uka skal jeg begynne å rivet badet. JEG skal rive badet. For all del, vasken har jeg jo allerede revet (hehe), men veggene? Tenk om jeg river så mye at soverom, kjøkken og bad bare blir ETT digert, veggløst rom. Orker ikke. Jeg er pissredd for sånne ting som det her, jeg turte så vidt å sette på vaskemaskina mi da den var ny, liksom. Men det skal vel gå dette óg.

Hva skal dere i helga?

 

Middag på Stortinget

Herregud, kan jeg bare gå inn her eller utløser jeg hovedstadens største terroralarm nå, tenkte jeg og åpnet forsiktig den sorte porten på gjerdet som rammer inn Stortinget. Ingenting skjedde, så jeg dristet meg til å gå helt opp til døren – det kom ingen sikkerhetsvakter løpende da heller, så jeg tok i håndtaket og dyttet opp døren som ledet inn til selveste hjertet av demokratiet vårt.

JEG ER INNE PÅ STORTINGET HAHAHA, tenkte jeg og kastet tingene mine veggimellom av fryd inne i hodet mitt, mens jeg i virkeligheten spilte helt kul og likegyldig og ingenting spesielt med dette, liksom, smilte høflig til sikkerhetsvakten, dagens triveligste mann, scannet veska, ble lukket inne i først ett rom, og så ett til, og så slapp de meg inn til resepsjonen hvor jeg meldte min ankomst, og gikk og satt meg for å vente.

Det var så stille der inne i ankomsthallen at jeg ble helt stressa, og så høytidelig, nesten litt hellig? Jeg turte så vidt å løfte blikket for å se meg rundt – og hvert fall ikke ta bilder åpenlyst, så jeg snikfotograferte som om det eksisterte et fotoforbud, men det gjorde det jo ikke, fortalte venninnen min meg da hun kom ned trappen og tok meg smilende i mot. Hun jobber på Stortinget, det er så absurd – vi har kjent hverandre siden ungdomsskolen, og jeg visste at hun kom til å nå langt i politikken, men selveste Stortinget – det er for sprøtt. Jeg er så stolt!

Hun viste meg stortingssalen, vandrehallen og jeg ble nesten starstruck – av et BYGG, men det er jo ikke noe nytt, ref. da jeg fant huset til Dr Phil i Los Angeles, hejhej. Og så kom venninne nummer to inn den o’ store porten, og så spiste vi middag sammen, vi tre. Fårikål på Stortinget. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at dét var noe jeg skulle oppleve i løpet av livet, men der satt vi, altså. Vi tre som en gang i tiden hadde farget håret blått eller rødt og la ut teite bilder på Piczo og smugdrakk øl før vi hadde lov til å kjøpe den selv.

(Ps. Jeg passet på å legge igjen et forslag om forbud mot forholdisme mens jeg var der, forventer gjennomslag).

 

Date deg selv

Hvorfor har dere ikke fortalt meg om dette stedet før??? Torggata botaniske, like forbi sentrum scene; SÅ LITE OG KOSELIG! Planter i taket, avslappende musikk, god øl og enda bedre drinker.

I går var jeg ute og spiste etter jobb, sammen med enkeltmannsforetaket mitt (det vil si meg selv). Havnet litt tilfeldig på Kulturhuset og prøvde Vegan Rice bowl – den var supergod!

Etterpå gikk jeg altså videre til Torggata. Den første halvtimen var det omtrent bare meg der, og en mann i hjørnet som var på fornavn med bartenderen, og jeg blir så nysgjerrig på sånne mennesker. Der satt han alene i penklær og leste på noe, enset ikke resten av verden og bestilte den samme drinken om igjen og om igjen, hvem ER du, hva leser du, hvordan bor du og hva lever du av, tenkte jeg og klarte ikke å gjette meg til det før han forsvant en gang utpå tidlig kvelden.

Det er viktig å dra på date med seg selv en gang i ny og ne, var det noen som sa til meg en gang. Det gjorde han, og det gjorde jeg, og det burde du óg.

 

Takknemlig på en tirsdag

I går var jeg takknemlig for

– spekeskinka jeg fant på kiwi (også et magisk resultat av da jeg lånte bil <3), jeg spiste det SÅ mye da jeg var med fin fyr og har helt glemt at det finnes. Det eeer så digg å bare ha stående på benken, og møle (sier dere det eller er det dialekt? lol) litt i ny og ne

– middagsrestene fra lørdag, som hun med foten lagde til oss, de har vart i to dager nå og det er så deilig å slippe å lage maten selv etter jobb

– venninna mi som kom med Tropo-brus og roser (!!!) sånn helt ut av det blå, og så strikket vi og spilte Ludo hele kvelden

Pia og psyken som la ut ny episode av podcasten, med Helene Sandvig fra «Helene sjekker inn»

– majoren som ringte bare for å skryte av en sak jeg har skrevet

Simple habits, meditasjonsappen, jeg sovner SÅ fort til den

Hva er du takknemlig for?

 

Tilbake til meg selv

God kveld! Skulle egentlig legge ut et sporty bilde til inspirasjon, men jeg orker ikke ta det engang. Herregud, jeg kan ikke huske sist jeg var SÅ sliten etter en treningsøkt?? Jeg ga seriøst ALT idag, på tabata-timen, det siste kvarteret bare kravlet jeg rundt på matta og lo fordi ingen kroppsdeler fungerte lenger, uansett hvilken øvelse han ba oss om å gjøre. Geléarmer og spagettibein, jeg tror han smilte litt han óg, instruktøren, av det evneveike vraket i front der.

Men saatan, så digg å endelig være i gang igjen, med treningen på mandager. Jeg har funnet igjen energien og motivasjonen, og trikset for å holde den oppe er å ikke gi seg selv noe valg. Hver eneste mandag er LÅST til trening, punktum, ferdig snakka, det er uaktuelt å si ja til noe annet eller noen andre før etter klokken 19:00 den første dagen hver uke, sånn klarte jeg å holde det gående helt frem til sommeren og nå skal jeg dit igjen. Nei, rettelse: nå ER jeg der igjen. Det er bare å bestemme seg, og følge det slavisk, alle forsøk på «jeg skal», «jeg vil», «jeg prøver» blir for vagt, bare tull, jeg er der.

Åh! Jeg vet det fortsatt kan svinge, men akkurat i dag kjennes det ut som om jeg er på vei tilbake til meg selv igjen, etter så mange uker med indre kaos og uro, og det er så deilig å oppdage at jeg var inni der et sted hele tiden. At jeg ikke mistet det helt, for i perioder har det helt ærlig kjentes sånn ut.

Jeg håper dere vet å nyte de dagene som er gode dere óg! Og at denne uken blir full av dem <3

NÅ skal jeg dusje, jeg stinker. Vi skrives plutselig igjen!

 

Frihet

Drømmesøndag. Våknet med en av mine beste venninner i sengen ved siden av, hun lagde egg og bacon til oss og vi klemte og sa hadet, strålende sol ute og jeg satt meg i bilen jeg fikk låne av hun andre beste, «det er fint å ha sånne venner, Marie», sa bestefar da jeg kom på overraskelsesbesøk til han og mormor i går ettermiddag og jeg smilte av både han og hun som gjorde besøket mulig.

Kilometer for kilometer i en regnbuejoggedress, og jeg sang unødvendig høyt mens landskapet føk forbi på utsiden og sola skinte og friheten som fulgte med den lånte bilnøkkelen gjorde meg ekstra glad, ekstra takknemlig, jeg kunne dra akkurat hvor jeg ville, og mitt første stopp var pappas grav.

Hei, pappa. Har du blitt henlagt, du da, tenkte jeg og smilte for meg selv mens jeg så ned på navnet hans som ikke hører hjemme på en stein, for jeg husker fortsatt latteren hans og jeg vet han hadde ledd, «henlagt«. Det var vår humor, det, pappa. Herregud, så mye rart vi har ledd av opp gjennom.

Dro videre til broren min og flokken hans, diskuterte bad og interiør. Videre innom den tredje bestevenninna, og derfra ut til mamma som ikke visste at jeg kom, men allikevel hadde middagen (nesten) klar, og så til mormor og bestefar og uttrykket deres da jeg plutselig stod på døra, det ene barnebarnet uten bil og som bor lengst vekk, det memoriserte jeg for all fremtid. SÅ glade! Så spiste vi stekte epler fra Hagen med kanel og sukker, etter bestefars ønske, og de sendte med meg en pose da jeg dro.

Så. Mye. Kjærlighet. På. En. Dag.

Tilbake til Moss, leverte bilen som betød mer enn jeg klarte å uttrykke med «tusen takk for lånet» + bensinpenger, og gikk hjem i mørket mens jeg leste en melding fra hun tredje bestevenninna som bare ville vite hvordan jeg egentlig har det om dagen – igjen.

Så der gikk jeg i mørket og smilte, glad på ekte og rik på mennesker og i dag er datoen men jeg kjenner den – for første gang – ikke på kroppen.

 

Altfor mange valg

Heej! Håper dere har en magisk helg, DET HAR JEG. VM i venninne lot meg låne bilen i helga, så i går var jeg høyt og lavt og overalt på jakt etter fliser til badet. Jeg var litt kjapp med å bestille til gulvet, før jeg i det hele tatt hadde tenkt gjennom hvordan resten av rommet skulle se ut, og det takket jeg meg selv for i går – for herreGUD, så mye det er å velge i der ute. Men siden gulvet allerede var hugget i stein (hehe), begrenset det utvalget til veggene, og i begynnelsen av runden min i går føltes det håpløst – jeg fant ingenting – helt til jeg snublet over en skatt på Flisekompaniet som het Gris. Den plukket perfekt opp fargene fra gulvet i flekkene sine, og jeg tror det blir råfint! Nå mangler jeg bare innredning og lys og speil og resten. Koser meg så fælt med prosjekt nytt bad!

På ettermiddagen fikk jeg besøk av hun med foten, og vi koste oss med mat og prosecco og godis hele kvelden – SÅ godt å se henne igjen! Til å bo så langt fra hverandre er vi ganske flinke til å møtes 2-3 ganger i året, jeg ser henne nesten mer enn venninnene mine i Fredrikstad, lol. Nå har hun akkurat forlatt åstedet igjen, og jeg skal ut i verden og se hvor vinden fører meg. Jeg savner ikke å ha egen bil, men åh så takknemlig jeg er for å få låne en i ny og ne.

Skrives senere!