Everyday

Well dressed

Publisert: 18. april 2015
0

Processed with VSCOcam with c1 preset

Hallo! Jeg har rømt fra hovedstaden og hjem til Hællæwood, til fristedet i mitt liv, og det er alltid så himla godt å komme hjemhjem. Til støvet*, til frokost med hjemmelaga rundstykker, til katten (sjekk Snapchat! “superbrud”), til et kjøpesenter hvor jeg tilfeldigvis møter på mormor og bestefar på en lørdag, og gamle kjente fra en tid jeg så vidt husker, jeg husker bare bruddstykker, for alt som har skjedd de siste årene har skjøvet ungdomstida mi ut av skallen, og Google hadde diagnosert meg med Alzheimer – uten tvil, hvis jeg hadde spurt han om hva som feiler meg.

På kjøpesenteret i dag lette jeg etter mitt nye jeg – sofistikerte Marie som skal gå i dressjakke og skjorter i ny jobb, ikke fordi jeg må – men fordi jeg føler at jeg bør, og jeg synes det er litt stas, og jeg har tørket støv av perm-skoa mine fra militæret, de som hørte til T1 (penuniformen), og tenker at de får duge som dressko. Jeg gleder meg til å begynne! Skikkelig!

Nå må jeg løpe – ville bare ønske dere en deilig helg! Og til dere som starter russetida: NYT DET! Og ta vare på hverandre. Hva er/var deres russenavn? Mitt var “Brideviolence” på lua og “Mariehuana” på kortet. HAHA.

*mamma og pappa

Hey! I’ve escaped the capitol and got home to my parents’ for the weekend, to my haven in life, and it’s always so wonderful to come homehome. To my folks, to breakfast with homemade rolls, to my cat (check out superbrud on snapchat), to a mall where I randomly bump into my grandparents on a Saturday, and other people I used to know from a time I barely remember, ’cause these past years have brought me so much that my youth is almost pushed out of my skull, and if I asked Google he would said that I’ve got Alzheimers. At the mall today I was looking for the new me – sophisticated Marie wearing suit jackets and shirts at my new job, not because I must but because I feel like I should, and I think it’s kinda cool and I’ve found my old shoes from the Army, the pretty black ones to the sophisticated uniform, and I think they’ll work for now. I’m so excited to begin in my new job – I really am! Now I’ve to run, just wanted to stop buy and wish you a nice weekend! This is the time when the “russ” in Norway are running out, read more about that phenomen here. So long!

Del
0 kommentarer
Inspiration

BEACH BODY 2015 – THE FINAL (!) ANSWER

Publisert: 17. april 2015
0

How to get the perfect body for the beach this year?
Follow these steps:

1. Have a body

2. Go to the beach

How to have a body:
It’s that thing that wraps around your thoughts, your mind, all your necessary things inside of you that you need to be able to be a living person – like a heart, a liver and so on. You’ll get in from your mom during your creation. It usually takes around 9 months to get one, but no worries – if you’re reading this – and even if you’re not: you’ve already got one!

How to find a beach:
Find a place near the ocean, where there’s sand and where you easily can walk out in the waves. You can ask Google to find the one closest to where you are.

There you go. You can do this! I believe in you. I do. 2015 is the YEAR for having a perfect – PERFECT- beach body.

beachbodyGood luck!

 

Tags: 2015, Beachbody
Del
0 kommentarer
Tips

Submarino

Publisert: 17. april 2015
0

bokanmsubmI tillegg til å ha med meg et lass av pensum på tur, snek jeg med meg en bok til. Strender får meg som dere har skjønt uutholdelig rastløs, jeg må gjøre noe, og Submarino var absolutt et “noe” verdt å skyve bort pensum for. Tusen takk til du fineste bokelsker som sendte meg den her i posten!

Submarino er beskrevet best med de ordene som står på omslaget, skrevet av Nina Kjeøy i Trønder-Avisa: RÅ, voldelig og tragisk. Og veldig god. Den handler om to brødre og deres historier, som er like mørke begge to. Veldig uvant bok for meg som vanligvis leser noe litt lysere – trist, men lysere, men jeg elsket den fra først til sist, og jeg leste den ut på én flytur og to strandturer. Anbefales virkelig!

Jeg leser stort sett pensum for tiden, men jeg skal prøve å få til bokanbefalinger litt oftere – jeg vet flere av dere elsker å lese like mye som jeg.

Submarino: a Dannish book that is really worth your time. I don’t know if it’s translated to English, but if it is: make sure to read it! It’s about to brothers’ dark histories, and it is absolutely raw, violent and tragic. And very good. 

 

Tags: Boktips
Del
0 kommentarer
Mexico 2015

Do not visit this place!

Publisert: 16. april 2015
0

Når DETTE er markedsføringen de går for:
//When this is the marketing they’re going for:

skilpads

 

Og dette er virkeligheten som møter deg:
//and this is the reality that hits you:

skilpads1 skilpads2 skilpads3 skilpads4 skilpads5 skilpads6 skilpads7 skilpads8 skilpads9 skilpads10 skilpads1130 føkkings pesos for å se på skilpadder kastet sammen i små beger av en frihet. I Ecuador snorklet jeg med hundre år gamle skilpadder ute i det fri. Så enkelt kan det gjøres – å få se skilpadder i levende live, i sitt rette element, i en verden vi deler oss i mellom – de og dem. Men ikke på Isla Mujeres i Cancun. Der samler de opp flokker, stenger dem inne i tomme, triste baljer og basseng og tar fra de alt de har av frihet, og haier gjerder de inn utenfor – i havet, men innenfor gjerder, sånn at heldige turister får se dét og i løpet av ferien sin, dødsviktig, og i hjørnet av bassenget sitter en ignorant vakt og scroller på en smarttelefon. For et bilde av verden!

Jeg var sikker på at bak den porten vi betalte for å gå gjennom, var det kanskje en båt, kanskje et hav, kanskje en mulighet til å få se skilpadder der de faktisk hører hjemme, men herregud, så naivt. Dette er turisme, dette er penger, dette er så forbanna typisk MENNESKER. Det er de verst brukte 30 pesos siden Kina, hvor det riktig nok var yuan, og hvor dyrene ikke var skilpadder – men pandabjørner og ulykkelige nesehorn.

Hvis dere noen gang reiser til Isla Mujeres og Cancun: lov meg å aldri sette et bein og én peso innenfor Tortugra. Postkortene juger så det renner.

Del gjerne, det finnes garantert flere turistfeller som dette rundt om i verden! Ved å være bevisst på hva som faktisk er dyr i det fri – og hva som er turistattraksjoner med dyr i bur bak disse portene, så kanskje folk kan velge rett når de reiser på årets sommerferier. 

30 fuckings pesos to see turtles thrown together in small cups of “freedom”. In Ecuador I snorkled with hundred years old turtles out in the ocean, free and happy. That’s how easy it can be done – to see turtles in their element, in a world we share, us and them. But not at Isla Mujeres in Cancun. There they’re collecting herds of them, closing them up in empty, sad tubs and pools and ripping away their freedom, and they do the same with sharks outside – in the ocean, but yet with fences all around, so they are unable to swim free. All of this for us tourists to watch for amusement, and in the corner of the pool an ignorant guard is sitting scrolling on his smartphone. What a picture of the world. 

I was so sure that I was gonna snorkle with turtles, go by boat, look for them out in the open sea, but oh my god how naive can one be. This is tourism. This is money, this is humen. This was the worst spent 30 pesos since China, where the money was yuan and the animals weren’t turtles, but panda bears and unhappy rhinos. 

If you’re ever going to Isla Mujeres and Cancun: promise me not to put one foot or one peso inside of Tortugra. The postcards are lying.

 

Del
0 kommentarer
Tankespinn

Dette vil du ikke lese

Publisert: 16. april 2015
0

Jeg krøller beina sammen opp under meg, legger sølveplet i fanget og logger på. Når jeg ruller nedover feeden på Facebook kjenner jeg hjertet ruller samme vei – nedover i brystet på meg. Internett har fått pest, og jeg føler meg smittet.

Feeden er full av lenker som nettavisene vil ha meg til å klikke på. “Du vil ikke tro hva som skjer…” “Dette hadde han ikke ventet!” Hva som skjer, og hva han ikke hadde ventet nekter jeg å finne ut av på trass. Jeg klikker ikke – nettopp fordi de virker så desperate etter klikket mitt, at jeg nekter å gi dem det og den gleden, og selv om jeg noen ganger blir nysgjerrig as fuck, står jeg i mot og tenker at jeg må oppdra journalistene til å forstå at metoden deres ikke fungerer. Den er bare sjukt irriterende.

Det heter “clickbaiting”, det de gjør, og jeg blir. så. matt. Å rulle nedover Facebook-feeden er som å gå gjennom en trang gang i et fengsel som sett på film, hvor fangene henger i gitteret og strekker ut hendene mot deg for å ta tak i deg, og roper, og alle vil ha tak i deg, alle vil at du skal stoppe opp hos dem, men jeg fortsetter bare å gå, jeg holder meg for ørene og synger LALALA og går og stopper ikke hos noen, for jeg orker ikke. Jeg orker ikke! Jeg ble selv et “offer” for clickbaiting da jeg skrev denne kronikken i Fredrikstad Blad. Overskriften fikk både venner og familie til å sette morgenkaffen i halsen, de ante ikke at jeg “hadde det sånn da jeg var liten”, men jeg HADDE jo ikke det!, sier jeg. Det var en tanke, én gang, og noe jeg brukte i kronikken for å understreke hvilket kroppsfiksert samfunn vi lever i, for å få frem poenget mitt, den tankegangen har ikke spilt noen rolle i barndommen min i det hele tatt. Men dét ble overskriften, fordi den ryster mest og rystende saker er lik mer klikk. Jeg skjønner jo det, og dette eksempelet var ikke blant de verste – de verste er de TV2 produserer, de som får “ikke-saker” til å virke HELT sensasjonelle. Som han fyren som så på et gammelt bilde at han faktisk gikk i klassen til ei jente på barneskolen, som i dag er hans kone, og saken var virkelig ingen verdens ting, men de blåste det opp i overskriften sin til å bli noe HELT uvirkelig.

tumblr_n0e0hkz3EC1r346bqo1_500

Følg @IkkeKlikk på Twitter, forresten. De oversetter de overskriftene avisene vil ha deg til å klikke på, slik at du ikke trenger å klikke på dem. Jeg elsker dem for dét, og jeg håper avisene snart ser på seg selv og innser at de fordummer sitt eget yrke.

Selv bloggere har lagt om til clickbait-overskrifter i det evige jaget på klikk fra deg og meg. For ikke så lenge siden leste jeg en overskrift som – kanskje ubevisst, men jeg oppfattet den som en bevisst skrevet overskrift – spilte på nazisme. Det handlet om en kleskolleksjon (ja, jeg klikket….. angrer enda), som jo vanligvis har bokstavene SS i seg – etterfulgt av et tall, som feks SS15, men her var tallet forsvunnet og overskriften var noe om at bloggeren hadde “falt ufrivillig pladask for SS”. For å provosere seg frem til klikk? Jeg leste det iallfall sånn. Og jeg ble provosert i to omganger, først fordi vedkommende benyttet seg av en jævlig verdenshistorie for å få et forbanna klikk på en føkkings blogg om noe så overfladisk som KLÆR, og så provosert fordi jeg lot meg provosere – og ga vedkommende dette klikket.

large-2

Jeg klikker! Jeg savner den tiden da ingen visste hvordan Internett fungerte. Tiden før Facebook. Tiden før delinger og likes og klikk tok over verden. Tiden da bloggere bare la ut om alt og ingenting, og skrev overskrifter ut av det blå som ikke ga mening i det hele tatt, og med SKRIVEGLEDEN i fokus, lidenskapen og hjertet på et brennende tastatur, og ikke bare tenkte klikk og ti tomler opp og hva faen, og jeg blir svimmel og lurer på om folk flest ikke kan være så snill og slutte å klikke på “DU GJETTER ALDRI HVA SOM SKJER”, sånn at vi kan vise dem – journalister og bloggere – en gang for alle at de idiotiske overskriftene deres ikke fungerer. De fungerer ikke! Ikke la de fungere! Gå tre skritt tilbake og driv ordentlig journalistikk i stedet, og finn tilbake til den bloggeren du en gang var som var god til å skrive og faktisk fortelle noe, noe annet enn at du ufrivillig forelsket deg i SS, nazi-Tyskland? Åh, nei, du mente KLÆR. Selvfølgelig. Så SKRIV det da! SS15 er noe helt annet enn SS, ta med de jævla tallene og mist heller et par klikk enn å bruke 2. verdensKRIG for å få dem!

Åhhh. Gi meg styrke til å en dag logge av Internett – for godt.

Nå skal jeg tilbake til oppgaven jeg skriver – om clickbaiting. I et forsøk på å ikke la følelsene styre teksten i en akademisk oppgave, tenkte jeg det var lurt å riste av meg irritasjonen min her i stedet.

Hører gjerne deres meninger om clickbaiting, og om dere faktisk klikker eller lar vær på trass dere óg!

About clickbaiting and bad journalism in 2015. Google Translate for English version.

Del
0 kommentarer
Everyday

33 hours travel

Publisert: 15. april 2015
0

Skjermbilde 2015-04-15 kl. 13.33.18 Skjermbilde 2015-04-15 kl. 13.33.46

Photos: from my Instagram @supermarie

33 timer tok det fra vi stod midt i gata i Tulum i Mexico med ryggsekken på og sand under føttene og palmer rundt oss og ventet på taxien som skulle kjøre oss til flyplassen i Cancun (vi tok faktisk taxi hele veien – 2 timer, og det kostet oss… 1300 pesos = ca 6-700 NOK = 350 kroner på hver), og til vi sto hjemme i leiligheta i Oslo og klødde oss i hodet og lurte på hva faen som skjedde. Det kjennes (som vanlig) ut som om jeg har vært borte en hel livsstid, samtidig som reisen var over på et øyeblikk, og her hjemme er alt som før (bortsett fra at plantene mine har dødd, hjertesukk), og det første vi møtte da vi gikk opp gata vår var lukten av hasj og naboer som skriker utenfor vinduene våre når klokka har passert midnatt med to timer. Velkommen hjem.

Hverdagen startet sånn den måtte etter 33 timer på reise og 1 døgnvill: jeg hadde på alarmen halv åtte, må ha skrudd den av i søvne og våknet halv elleve og kastet meg rundt for å komme meg på kontoret, jeg har tatt igjen Internett siden sist (iallfall det viktige, mailer og sånt) og hentet en pakke som skulle bli sendt i retur i dag, og nå står hjertet mitt og tripper etter å se igjen han fine, og føttene mine klør etter å se igjen treninga óg. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at jeg skulle savne å trene, men det har jeg gjort og jeg gleder meg faktisk til å komme i gang igjen. Jeg er jo faen ikke til å kjenne igjen.

Ellers er ukene fremover fulle av skole, skole, skole med to store leveringer, én skoleeksamen og én hjemmeeksamen, og så har jeg fått ny jobb (!) og det er spennende, selv om det blir trist å slå opp med den jeg har nå, for her har jeg fått blomtre i over ett år og lært så mye og ledd så mye og jeg kommer til å savne både kunder og kollegaer. Men livet går videre, og det skal jeg nå óg, så vi skrives plutselig igjen! Jeg er hjemme, men har som vanlig et hav av bilder å vise dere fra turen.

Fortell meg om deres reiseplaner så lenge, da, jeg trenger noe å se frem til (på deres vegne) inntil jeg får bestilt min neste reise selv. 

It took us 33 hours to travel from the sandy streets of Tulum and home to our place in Oslo, where we suddenly were standing, scratching ourselves in our heads, wondering what the hell happened. It feels like I’ve been gone for a lifetime, yet it feels like Mexico happened in a second, and back home everything is as it was when we left – the smell of hashish and neighbors yelling outside our windows in the middle of the night. Welcome home… My Wednesday started as it had to after 33 on the road and 1 jetlagged girl: I was suppose to wake up at 7:30, woke up at 10:30 instead – must have turned off my alarm in the sleep, so I ran to the office and got an update, and I’ve been to the Post office for a package, and now my heart’s tripping to see my bf again and my feet are tripping to get down to the gym again – I’ve actually missed my weekly workouts, and that’s a new side of me haha. My future looks like this: school, school, school, new job (!) and that’s exciting and sad at the same time, ’cause I’ve to break up with my other job where I’ve been blossoming for over a year now, and I’ll miss that place and my clients and my colleagues, but life goes on and so do I right now – but hey, I’ll write to you later. Tell me about your travel plans in the meantime, I need something to look forward to until I’m booking my own. 

Del
0 kommentarer
Personlig

6 days later #5

Publisert: 13. april 2015
0

Hos meg er det fortsatt søndag når jeg skriver dette, og jeg vet det går mot midnatt og mandag hos dere, men jeg lar tidsforskjellen komme meg til gode og publiserer allikevel – her er uken som gikk:

Ukas smil:
Jeg vet ærlig talt ikke når uken startet, om det var i Cancun eller Tulum eller Nepal for alt jeg vet (ennå jeg ikke har vært der, så det ble jo litt rart), men det hjernen min tenker på av smil den siste tiden er de søte servitørene som serverer oss på stamresturanten vår her i Tulum, jeg tror de skjønner at vi prøver å lære spansk for de sier alt på spansk og oversetter til engelsk når de skjønner at vi ikke skjønner, og det er så koselig! JO – og så fikk jeg en mail! Fortsettelse følger.

Ukas tåre:
…tåreR, vil jeg si, for øyet mitt har som nevnt rent her nede i dagesvis! For no reason! Fantastisk irriterende. (Men når dét er det eneste jeg har å klage på, så skal jeg absolutt ikke klage, her fra solsenga i Mexico)

Ukas hjertesak:
Karmaen min, den var så himla god mot meg på verdensreisa at for all tid etter kommer jeg til å være livredd for å tråkke feil. Så hjertesaken min har vært å please karmaen: rydde søppel selv om det ikke er mitt, reise meg for folk med barn på bussen, jeg har vært snill som et lam ved enhver anledning!

Ukas tryllefløyte:
Havet

Ukas bilde:
Skjermbilde 2015-04-12 kl. 17.02.59

Ukas stjerne å strekke seg etter:
En fin brunfarge så jeg kan legge armen min inntil de der hjemme sin og måle og kaste hodet bakover og le hånlig

Ukas drøm:
Jeg lever i den!

Hvordan har deres uke vært? Plukk to og del i kommentarfeltet!

This week’s summarize. Google Translate for English verison, running out of battery again – sorry, haha. I promise to be a better English writer when I get home from Mexico!

Tags: 6dayslater
Del
0 kommentarer
Mexico 2015

In a hammock

Publisert: 12. april 2015
0

Processed with VSCOcam with m3 preset Processed with VSCOcam with m3 preset Processed with VSCOcam with b5 preset Processed with VSCOcam with m3 preset Processed with VSCOcam with m3 preset

Hey! Nettet i bungalowen streiket i går, så jeg fikk ikke blogget min nattlige oppdatering til dere, så i dag dro jeg med meg sølveplet ned på stranda – og jeg har med dét rundet reiseblogging. Men jeg kjeder meg så fælt på solsenga allikevel, så hvorfor ikke skrive det av meg.

I dag krøller vi oss sammen i skyggen fra en palme, for sola i går var et MONSTER og leggene våre sto i brann til langt på natt. Solstrålene er virkelig ikke så lekne som de høres ut! Ellers har vi ikke gjort så mye siden sist jeg satte punktum – det går i strand, bøker, det karibiske hav, bilder og mat. Bungalowen vår ligger relativt øde til, men vi har et litt større hotell rett over veien som vi lusker oss ned til hver eneste dag, og de som jobber her må jo tro vi bor her for vi er ærlig talt mer her enn vi er hjemme, vi nyter strandlivet deres, spiser maten deres, tisser i toalettene deres, surfer på nettet deres og det eneste vi gjør hjemme er egentlig å sove. Men dét er jeg glad vi gjør, for det er noe eget det å sove (nesten) i det fri, med fuglekvitter og palmesus som vuggesang.

I morgen starter hjemreisen, og det gjør både vondt og godt på en gang. Vi reiser grytidlig og lander ikke i Norge før på tirsdag kveld, så hvis jeg plutselig dør på Internett så skal dere vite at jeg ikke er død, jeg er bare på reis.

Nå skal jeg klappe sammen sølvet og nyte de siste solstrålene fra trygg avstand under en palme – vi skrives kanskje igjen i kveld, eller så skrives vi fra Norge! Ha en deilig søndag så lenge!

Hey! The wifi at the bungalow went down last night, so I didn’t get to write you an update yesterday. I brought my laptop to the beach today and by doing that I’ve completed travel blogging…. What the hell, I’m so bored at the sunbed anyway, so why not write it off. Today we’ve hidden ourselves in the shadow from a palm, the sun was a monster yesterday – our legs were burning until we fell asleep! Sunshine’s not a joke. What else is new? Not so much. This goes on repeat: sun, the Carribean sea, books, photography and food. Our bungalow is quite deserted out here, but we’ve got a bigger hotel right across the street so we’re walking down here every single day, enjoyed their food, their beach, their toilets, their wifi – everything, haha. The workers must think we live here, ’cause we are more here than we are at home. All we do in the bungalow is to sleep! But I’m glad we do – it’s something else to fall asleep to the sound of birds and wind in the palms. My kind of lullaby.

Tomorrow our journey home starts, that’s bittersweet. It’s a long travel and I won’t be home until Tuesday night, so if I seem dead on the Internet – you’ve to know that I’m not. I’m just travelling. Now I’ll shut my laptop and enjoy my last day at the beach – see you later! Have a great Sunday and enjoy the strart of a new week.

Del
0 kommentarer
Mexico 2015

When a day feels like a week

Publisert: 11. april 2015
0

Processed with VSCOcam with b5 presetProcessed with VSCOcam with t1 preset I dag var dagen for noe annet enn strandlivet, og det takket øyet mitt meg for – de tre siste dagene har det høyre øyet mitt bare rent og rent og rent og gjort vondt, og jeg har tenkt regnbuehinnebetennelse og googlet regnbuehinnebetennelse og konkludert – sammen med Google – at jeg har regnbuehinnebetennelse og er i ferd med å bli blind, men så gikk det over i dag og jeg tror ikke jeg blir blind lenger. Men det var vondt og rennende og rart i tre dager allikevel, som om øyet bare skrek at seriøst nå HOLDER det med sol!!! og det hjalp ikke å lukke det, det hjalp ikke å rense det, blunke det vekk, gni seg, det hjalp bare at solen gikk ned og mørket kom og så kunne jeg plutselig se og bruke sminke igjen, som om ingen verdens ting hadde skjedd. Er det en lege her? (evt mannen til Fotballfrue hehe neidajoda) Som kan fortelle meg hva som plutselig var så galt med øyet mitt?

På min første dag som klarsynt igjen stod vi opp klokken sju og tok en taxi bort til Maya-ruinene her i Tulum, og etter å ha sett filmen Apocalypto var det ekstra spennende å gå rundt og se på steiner fra den tiden, tenk at der – akkurat der vi gikk – løp mayaindianerne rundt for så himla mange år siden og helt fjernt fra den verden vi lever i i dag. Jeg elsker historie! (Skriver hun to dager etter å ha erklært frigjøringsdagen på en 9. april, men håper dere har tilgitt meg for den)

Etter å ha beundret ruinene i god tid før turistbussene rant inn (vi var der ca en halvtime etter åpningstid, rundt halv ni og det kostet 60 pesos å komme inn), kom vi oss til Tulum sentrum for frokost, og dro til Grand Cenote etterpå for å snorkle og kjøle oss ned, og det var så fint! En cenote er et synkehull fylt med grunnvann, helt blått og klart vann, og så innmari vakkert å se på og snorkle i og med grotte rundt blir det ekstra spesielt! Cenoter er vanlig på Yucatánhalvøya (her vi er), og jeg vil si det er en must-do. Vi tok flere bilder både under og over vann, og jeg lover å vise dere det og mye mer fra reisen når jeg kommer hjem igjen, her vi bor i bungalowen har vi bare strøm og wifi fra det blir mørkt ute og frem til midnatt, så det er litt begrenset hva jeg får og tar meg tid til mens jeg er her, men dere har jo ikke akkurat mast heller – englefjes – så jeg regner med at dere forstår.

Nå er det snart natt igjen, jeg sover forferdelig dårlig her på grunn av den klamme varmen og mangelen på vegger (nabobungalowene holder det gående med musikk og hasj og bikkjer bjeffer og hei hvor det går), men prøver å legge meg tidlig allikevel og få plukket så mange Z’er jeg kan før neste bjeff og trommeslag.

GOD HELG!

Today we went to the Mayan ruins and to the Grand Cenote. Google translate to read all about it, or just wait for my pictures and stories to come later – when I’m back in Norway again. Right now – I have to sleep!

Del
0 kommentarer
Mexico 2015

Don’t you let me go, let me go tonight

Publisert: 10. april 2015
0

Processed with VSCOcam with c1 preset

Det er helt greit å være levende. Om kveldene rusler vi hjem fra middag i total mørke, og ser opp og forbi de sorte siluettene til palmene over oss, og videre opp på en himmel full av stjerner og stjernene skinner klarere enn noen gang fordi det ikke finnes lykter og lys og strøm rundt oss som får de til å falme i det urbane kaoset, og jeg må nesten gispe etter pusten og har ikke sett en klarere og vakrere stjernehimmel noen annen gang i hele mitt liv, annet enn på fjellet hjemme i Norge, der er den like slående vakker og jeg sender en tanke hjem til de der hjemme og smiler. Om morgenen kryper vi ut av bungalowen og drar oss ned på stranda for en frokost full av frukt og spanske gloser (vi prøver så godt vi kan, la cuenta por favor – si – gracias), og det karibiske hav og endeløse timer med turkise bølger og varme solstråler og jeg leser og leser og bader om hverandre, og når solen lager lange nok skygger av palmene som omringer oss, tusler vi tilbake til bungalowen og dusjer i jungelen og ligger i hengekøya og bare puster og ser opp på de små hvite bomullskyene som glir forbi mens sola forbereder sin siste og flotteste forestilling for dagen, og jeg fantaserer om hvordan det er å være en så høy palme som den som solen glitrer ned på meg gjennom, og hvor fint dét hadde vært, og så stopper jeg min egen tankerekke og rister på hodet og ler og går og skifter til middag igjen, og så gjør vi alt om igjen. Det er helt greit å være levende.

(Jeg var ca én måned for tidlig ute med å gratulere med frigjøring og veterandag i går, herregud, godt jeg har våkne lesere haha! Hjernen min ble tydeligvis med til Mexico den óg. Håper uansett dere hadde en fin markering av 9. april – da Tyskland angrep Norge og dro oss med inn i 2. verdenskrig. Vi må aldri glemme historien vår, og heltene som sloss og de som ga sitt liv for landet vårt, og selv om jeg surret med dagene så syns jeg takknemlighet og en klem til en veteran er på sin plass både 9. april og 8. mai og en hvilken som helst annen onsdag. Aldri mer 9. april og tusen takk for et fritt og fint Norge!)

I’m running out of battery – sorry – please Google Translate for English version :)

Del
0 kommentarer
Last inn flere
Blogglistenhits Populære blogger