Spørsmål og svar – 7,5 år mellom

Her om dagen begynte jeg å lese gjennom gamle spørsmålsrunder på bloggen. Herlighet, som jeg lo. Hva feilte det meg? Og hva feilte det DERE – noen av spørsmåla var jo helt dust, haha! Tenkte det hadde vært gøy med en reprise – så under finner dere spørsmål og svar – både de jeg skrev i 2010, og de jeg skriver i dag. Bare for å se hvordan jeg har forandret meg (evt ikke), mener jeg. Okei, here we go.

VILLE DU HVERT EN DU ELLER EN HEST? XD:P
2010: Hest xxxxxxxxxxDDD <333 k9z

2017: «En du»? Hæ? Ville definitivt vært en meg, fremfor hest.

Hvordan var det å møte Dr. Phil?
2010: Det er faktisk ikke noe å kødde med…..

2017: Fortsatt ikke…..

Hva er din største hobby?
2010: Fotografi :- )

2017: Skriving og interiør, men jeg savner de syke bildene jeg pleide å ta, hvor ble av kreativiteten?

Hvor får du all inspirasjonen din fra?
2010: Blir inspirert av hele VERDEN. Den er så forbanna… inspirerende.

2017: Det Marie 20 år sa ^

Hvor kjøper du klærne dine?
2010: I butikken….. ? Neida snill jente, finner som regel noe Gina Klisjè, Vero Moda, Bikbok (SJELDENT!!!) og de vanlige mainstreambutikkene. Hender jeg kliner til med Nelly.com også. :- )

2017: Kjøper sjeldent klær lenger, arver det meste! Men hvis jeg trenger noe ser jeg på Mango, Zara, Vero Moda eller H&M. Eller B-Young. Hvor enn det er salg, si.

Nevn 8 ting du vil gjøre før du dør
2010:
1. Reise til Kina (check!)
2. Ha en fotoutstilling med bildene mine
3. Hoppe i fallskjerm
4. Gifte meg (pappa du skal følge meg opp kirkegulvet uansett om jeg så må heise deg opp i rullestolen og styre joysticken din!)
5.  Møte Dr Phil
6. Være publikum hos Dr Phil
7. Være med på Dr Phil show
8. Leke «førstemann til månen» med månen til Dr Phil

2017: 
1. Sitte i en BMW X6
2. Hoppe i fallskjerm
3. Gå Besseggen
4. Snakke flytende spansk
5. Gifte meg
6. Gå Norge på tvers
7. Gi ut en bok
8. Se punkt 8 ovenfor

Hva er planene dine etter du er ferdig i grønt?
2010: Det første jeg skal gjøre er å finne et sted å reise, bare leve, nyte, smile. Kina kanskje. Og så blir det skolebenken etterhvert, forhåpentligvis i utlandet. :- ) Norge er så kjedelig i lengden.

2017: Jøss, så det FANTES faktisk en plan? Jeg ante ikke at jeg hadde planlagt å reise – jeg trodde det var spontant, haha. Men hei, Marie – planen fungerte! Du droppet utveksling, men ellers. Bra jobba. Og Norge er grei, ikke vær så negativ.

Hvis du bare kunne besøkt ett sted, èn gang resten av livet ditt hvilket sted hadde det vært?
2010: Dr Phil…..?

2017: Fortsatt, faktisk.

Hva er det beste du noensinne har opplevd?
2010: Åh det er mye? Russetiden, tiden med Diiwa, feriereiser… osv.

2017: Militæret, verdensreisa, Svalbard, å fullføre studiene, og Snapchat-eventyret hos Gjensidige

Hvem er ditt forbilde? (sånn generelt lizåm)
2010:
Mamma :- )

2017: Mamma!

Hater du smiskekomments alà «fin blogg, hva syntes du om min?» ;DD?
2010 og 2017: Ja

Liker du vafler?
2010: Jeg vet ikke, jeg drikker/spiser meg alltid mett på VAFFELRØRE, og orker aldri vafler når de først er ferdigstekt. :- )

2017: Same

Hva slags musikk hører du på?
2010: Kaizers Orchestra, the Killers, Slipknot, Children of Bodom, Death cab for Cutie, m.m

2017: LP, Rihanna, Kaizers Orchestra, Ellie Goulding, Arctic Monkeys, det meste!

Hva er det egentlig du skal i militæret?
2010: Er det nå dere vil høre saftige sannheter om at jeg EGENTLIG drar inn for å spionere på mannekjøttet, som en psykosjalu dame? Eller at jeg EGENTLIG bare drar inn for å ha noe å blogge om?? DET ER IKKE DERFOR, ALTSÅ!!!!!!! LOVER!!!!!!

Jeg skal på rekruttskolen på Madla, og så har jeg søkt om å sitte på noe innen web og journalistikk. :- )

2017: «…sitte på noe innen web og journalistikk»? Altså… HÆ? Haha. Det jeg egentlig gjorde i militæret var hvert fall å jobbe med rekruttering og grafisk design, så ble jeg mediegrafikerlærling og jobbet med design og kommunikasjon. Hurra!

Hva vil du jobbe med når du blir stor? 
2010: Foto, media, interiørarkitektur, mediegrafiker. Herregud, jeg VET ikke enda!!

2017: Jeg var i hvert fall på sporet av noe! Og mediegrafiker ble jeg. Jeg vil jobbe med det jeg gjør nå; kommunikasjon, i alle mulige former.

Hvor mange unger vil du ha? 
2010: Max 2

2017: Tror ikke jeg vil ha unger i det hele tatt, men hvis jeg skal ha: fortsatt max. 2.

Hva hadde du gjort hvis du kunne være mann for en dag?
2010: Tatt livet mitt. Okei, jeg hadde pult….

2017: Herregud, var jeg så rett frem?! Enda godt jeg vokste på meg selvsensur med åra (svaret er forøvrig det samme, haha)

Favoritt lepomade?
2010: Carmex!!!!11

2017: HVERT FALL ikke Carmex, de ødela leppene mine. Nå kjøper jeg de apoteket anbefaler for tørre lepper, driter i merket.

Hva er det ekleste ordet du vet?
2010:
Kjøttrose

2017: ^ det hun sa

Har du synske evner? Hvis ja, hva er det som lukter avføring inne i kjøleskapet mitt?
2010: Hadde jeg vært synsk hadde DET vært det første jeg ville brukt evnene mine på å finne ut. For å si det sånn.

2017: Jeg gjentar: hva feilte det dere?!

Noen som leste bloggen min i 2010 og som fortsatt henger her? 

 

Ny sofa og nytt barndomshjem

Skal jeg si dere noe skremmende? Jeg har bodd i leiligheten min i snart ett år allerede. Skal jeg si dere noe enda mer skremmende? Det er FEM år siden jeg dimitterte fra militæret. FEM! Men det var ikke det jeg skulle si nå.

Jeg flikker stadig rundt i mitt lille rede, ommøblerer og ordner, bytter farger og stil – føler meg litt som en fugl som flytter rundt på kvistene sine året rundt, for å få det helt perfekt. Jeg elsker det! Her om dagen fikk jeg endelig mail om at jeg får tilbake penger på skatten òg, akkurat nok penger til å dekke DRØMMESOFAEN!

(Dette er ikke drømmesofaen, det er den nåværende som straks skal ut, den er fin og god og grei – men føler den er så klumpete)

Her er stoffprøven på sofaen jeg har kjøpt, som jeg i går fikk mail om at er på vei. Fargen heter petrol, stoffet er velour. Jeg gleder meg sånn til å vise dere den! Jeg har ikke prøvesittet, men den er så vakker at jeg tenker komforten får bare være som den er, haha. Som dere vet ligger og sitter jeg jo uansett mest på gulvet når jeg er hjemme, og har jeg gjester på besøk er det alltids en fordel om sofaen er vond, for da blir de ikke værende i all evighet, hehehe, neida. Neida.

Ellers har barndomshjemmet mitt byttet eier denne uken. Jeg har ikke tatt det helt innover meg enda, men tror det bare blir bra, det blir jo værende i familien, selv om det blir litt rart òg. Som en endelig bekreftelse på at alt er annerledes, og ingenting noensinne blir som før. Helt siden julaften har huset hatt et stort tomrom ved seg – i dobbel betydning, og selv om jeg elsker alt mellom de fire veggene, har jeg følt meg trist hver gang jeg er hjemme. Tomrommet gjorde at huset plutselig føltes gigantisk, og fikk et sørgelig ekko. Nå fylles det med liv igjen takket være storebror og familien hans, og jeg gleder meg til nytt kapittel med «nytt barndomshjem» et helt annet sted. Det er tross alt ikke huset i seg selv – men menneskene inni som gjør et hjem til et hjem.

 

Mediagic #77

Ukens funn fra World Wide Web:

  • Denne kalkulatoren, hvor du kan regne ut hvor mange planeter vi trenger hvis alle hadde levd som deg (mitt resultat ble 3,9 – enda jeg aldri kjører bil, kildesorterer og gjenbruker til den store gullmedaljen! æææ)
  • …og denne artikkelen, hvor det står at jordas ressurser for i år er brukt opp i dag. Vi bruker altså ressurser vi egentlig ikke har – ut året
  • Dette blogginnlegget, om plastisk kirurgi
  • Denne artikkelen om hjerneforskning, som i fremtiden kanskje kan «skru av » depresjon med et laserklikk
  • tkfikserlivet på Instagram, for inspirasjon til å kvitte seg med ting og sånt
  • Denne Facebook-videoen av Trumps mest absurde håndtrykk
  • Denne dokumentarserien (podcast) om veibomba i Almar, Afghanistan

Si meg, hvor mange planeter trenger vi for forbruker ditt? 🙁 Skal vi skjerpe oss enda mer, alle sammen? 

 

Sommerdilla

I sommer har jeg hengt meg fullstendig opp i disse tingene:

  • P3 Dokumentär: podcasten har nesten gått non-stop i hele juli, etter at jeg begynte å abonnere. De lager så himla bra dokumentarer – om så tragiske saker, at jeg på det verste hadde mareritt gjennom hele natten om at jeg kastet opp blod (mange av episodene handler om drap).
  • Wish: jeg har stått i mot SÅ lenge, helt til nysgjerrigheta tok overhånd. Har ikke handlet så mye, bare et par neglelakker og noen smykker (ting er jo seriøst gratis eller koster 8 kr?). Lar det bli med det, nå skal resten av pengene gå til Japan og Guam, og jeg trenger strengt talt ingenting av det jeg faller for der inne.
  • Jodel: aldri vært særlig interessert i denne kanalen, men nå titter jeg innom stadig, etter all medieoppmerksomheta. Skriver aldri noe, da. Med mindre noen ber om tips til takeaway-mat i Moss, eller hvordan man kan trives bedre i eget selskap.
  • Tragiske bøker: vet ikke når eller hvordan eller hvorfor jeg tiltrekkes så fælt at grusomme historier, men dette er visst sommeren for dèt. Boka om tragedien på Everest har jeg allerede skrevet om, og for tiden er jeg halvveis i En av oss av Åsne Seierstad. Midt i kapittelet hvor bomba lages, i juni 2011. Etter å ha lest om barndommen til monsteret begynner jeg å forstå mer av hvorfor han ble så umenneskelig. Boka er sterk, detaljert og så langt kan den anbefales, men du må stålsette deg først. For det gir innsyn i en gal manns verden, parallelt med de vakre sjelene som ble rammet av de fryktelige handlingene hans. Det er skremmende å tenke på at det finnes sånne mennesker der ute – blant oss, og utenfor.
  • Ankelsmykke: SÅ FINT! Har et i gull jeg fikk av støvet (mamma og pappa) en gang i tida, tror jeg. Tar det aldri av. Kanskje til vinteren.
  • Maplestory: jeg spilte dette dataspillet da jeg var yngre og hang på Lisleby med guttegjengen min, nå har det kommet i lommeversjon – en app! Allerede kommet til level 26, driver og trener meg opp til 31 så jeg kan ta bossen. Haha. Det er et fargerikt spill med masse søte dyr man skal drepe (før de dreper deg).

Hva har du dilla på i sommer?

 

Hvis leiligheta hadde videoovervåkning

…ville du ha sett at:

  • Jeg danser uansvarlig mye; når jeg pusser tennene, i dusjen, når jeg finner frem antrekk, når jeg lager mat
  • …og så synger jeg samtidig. Jeg velger å ignorere luka i stua som fører rett ut til der hvor naboene går for å komme til sine leiligheter. Lener meg på tanken om at de er pensjonerte og hører dårlig hele gjengen, neidajoda
  • Jeg nesten ikke rører vasken min lenger (hvorfor kan du lese HER)
  • Jeg er et nervevrak når jeg tar ut av oppvaskmaskina; jeg har det grufulle braket i hodet mitt enda, fra da vasken raste ned fra gipsveggen på badet, og ser for meg at hver gang jeg setter inn en skål eller tallerken i kjøkkenskapet som henger høyt oppe? Så raser den dritten òg
  • Jeg ligger mer på gulvet enn jeg ligger i sofaen
  • Jeg ommøblerer og danderer leiligheten sikkert to ganger i måneden. ELSKER det
  • Jeg snakker til meg selv i overkant ofte, gjerne på nordlandsdialekt (sjefen min er fra Narvik, tenker alltid på dialekt etter jeg har tilbragt en dag sammen med noen som snakker noe annet enn bokmål) eller Kardashian-amerikansk
  • Jeg har det enten VILT rotete, eller veldig ryddig – ingen mellomting
  • Jeg vasker gulvet sjeldnere enn jeg burde
  • Jeg kvitter meg med 5-20 ting hver dag (litt mye i det siste, fått helt hekta på å eie mindre) (er med på Tine Katrine sin «5 ting mindre i 100 dager)
  • Jeg roper til telefonen min støtt og stadig, hvis jeg kommer over irriterende mennesker på Internett («Ble du FØDT i går, eller bare liker du å fremstå sånn?», «HERREGUUUD!!!», «For.Banna. Idi.Ot….», osv osv. Kunne ønske flere nettroll gjorde som meg: holdt tankene sine for seg selv)
  • Alle middagene mine begynner på T og slutter på Oro. Må skjerpe meg
  • Jeg bruker altfor mye tid på Pinterest

Hvordan ville din videofilm fra hjemmet ditt sett ut? Hehehe

 

Boktips: I tynn luft

Helt siden jeg så filmen Everest på flyet på vei til Tanzania i 2015, har tankene mine til stadighet vendt tilbake til Mount Everest. Det er noe overmenneskelig og dypt fascinerende med et fjell som er så høyt at mange mister livene sine i forsøket på å bestige det. I mai 1996 omkom åtte mennesker – godt erfarne klatrere – på grunn av en rekke uheldige valg og tilfeldigheter. Filmen (som handler om den tragedien) gjorde sterkt inntrykk på meg, og det var gripende å lese boka til en av de overlevende, og få hans perspektiv også.

I tillegg til å ta for seg det interessante jaget etter å bestige noe så dødelig som verdens høyeste fjellet, forteller Jon Krakauer sin versjon av tragedien i 96 på en altoppslukende måte. Jeg elsker bøker som får meg til å sitte på besøk hos folk og frekt nok bare lengte hjem igjen, så jeg kan å fortsette å lese. I tynn luft var en sånn bok. Han forteller om fjellet, om menneskene han traff i sitt forsøk på å bestige det, om sherpaene med sine livsfarlige yrker, og dette er en bok jeg i aller høyeste grad (type 8848 meter) anbefaler – uavhengig om du er spesielt interessert i fjell og klatring eller ikke. Den er skrevet så godt og er både spennende og rystende, og historien om 1996 i seg selv er vanskelig å glemme når du først har fått den med deg.

Du kan kjøpe boka her (adlink).

 

Balansegang

Jeg elsker jobbsommer. Rolige dager i et tomt kontorlandskap og tomme innbokser, spontane avtaler med venninner på kveldstid, i går ba stjerna fra Bergen meg med på stand-up på Latter, det var så hyggelig! Jeg hater egentlig stand-up (vet ikke, de prøver bare så hardt og får det sjeldent til), men i går oppdaget jeg Daniel Simonsen – definitivt min type. Han fremstilte seg selv som en usikker nerd, med masse selvironi og vitser om det å være stille og sjenert i en verden som krever at du sier noe. Anbefales, hvis dere noen gang ramler over navnet hans!

Det eneste jeg savner med å bo i Oslo er sånne sene kvelder ute, hvor du kan ramle hjem og fortsatt sove relativt lenge før en arbeidsdag. Med buss-for-tog var jeg ikke hjemme før nærmere to (står opp halv sju), og det ble den lengste bussturen jeg har hatt siden Brasil (30 timer), ikke fordi èn time er så lang, men mannen som på død og liv skulle sette seg ved siden av meg på en ellers HELT TOM buss?

Jeg måtte kjempe noen indre kamper der jeg satt. Mannen var fra Irak, sikkert 50-60 år gammel. Begynte samtalen (eventuelt maset) med meg allerede før bussen kom. Og jeg er åpensinnet jeg, slår gjerne av en prat (faktisk) og elsker å høre folks historier fra verden over. Men denne mannen skulle ikke bare snakke, han var på intens jakt etter en venn å treffe i Oslo for en kaffe, og det måtte for all del være meg. Jeg gjentok til det kjedsommelige at nei, du kan ikke få nummeret mitt, jeg kjenner deg ikke. Nei, jeg vil ikke møte deg igjen i Oslo, JEG KJENNER DEG IKKE. Nei, det hjelper ikke at du viser meg bilder av familien din, jeg kjenner deg fremdeles ikke. Ja, jeg har kjæreste (har jo ikke det, men tenkte det ville stilne maset, men neida). Tusen takk for at du forteller meg hvor «nice» jeg er, hvor glad du ble av å se meg, hvor fine tenner jeg har, øyne, hår, skinnjakka, høyden min, til og med det rosa dekselet på telefonen min ga han meg minst fire komplimenter for – som ubehagelig nok lå og hvilte på det nakne låret mitt. Innvendig ble jeg dratt mellom «vær hyggelig, Marie, han er bare en ensom mann som trenger en venn» og «KAN DU GÅ AV BUSSEN SNART, GAMLE GRIS!», og på et tidspunkt dro han er det fordi jeg er muslim-kortet. Herregud, så provosert jeg ble, haha. Jeg var så hyggelig jeg bare klarte der jeg satt, uten å bikke over til «okei da, vi kan ta en kaffe» i ren sympati. Så vidt jeg forstod var han ikke muslim selv heller, de beskrev han på dårlig engelsk som small-minded og trangsynte (HVEM har fordommer, sa du?).

Må det virkelig dreie seg om «fordommer» og «fremmedfrykt» at en jente på 27 ikke har behov for en mannlig venn på 50+ (som i tillegg pøser ut med komplimenter så jeg nesten blir høy på meg sjæl)?

Jeg ble så glad da han gikk av på et par stopp før meg. Hvis ikke hadde den ene timen med buss fra Oslo til Moss blitt lenger enn de tredve timene fra Salvador til Rio de Janeiro.

 

Det er saa viktig aa kosa seg

Vinjerock 2017 oppsummert i bilder. Jeg simpelthen elsker den festivalen, og enda mer etter i år – vi var så heldige med været at jeg nesten ble religiøs der jeg satt og fikk drysset fregner på nesa og klokkeskille. Solskinn og stekvarme på dagen, kjølige kvelder og iskalde netter, men jeg sovner alltid fullt påkledd i posen min, så jeg merker liksom ingenting til dèt. Før jeg nesten dør av hetetokt morgenen etter, når sola står på. Sjarmen med telt!

Vi bodde på Lavvotellet i år også, lavvoer med plass til åtte (tror jeg) som er ferdig satt opp til vi kommer frem. Skikkelig glamping! I nabo-lavvoene bodde de samme som var naboene våre i fjor, SÅ fin gjeng, og jeg krysser fingrene for at nabolaget gjentar seg neste år – i så fall kan det offisielt kalles en (magisk) tradisjon!

Vinjerock er faktisk kåret til Norges beste festival, og jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor. Midt i Eidsbugarden i Jotunheimen, kun 4000 mennesker (de selger ikke flere billetter med hensyn til miljøet, og for å beholde den intimiteten som nettopp gjør festivalen så nydelig), deilig musikk og god stemning – uansett vær. I fjor dansa vi i høljregn til lyden av Staut, åh. På dagtid går vi på toppturer, og på kveldstid koser vi oss halvt ihjel – med kjente og ukjente. Hvis dere får muligheten; dra dit!

(For ordens skyld: Gjensidige Valdres er en av hovedsponsorene til Vinjerock. Jeg jobber for Gjensidiges hovedkontor (ikke samme ting), og drar dit for å jobbe med sosiale medier)

 

Mediagic #76

NÅ! Er det på tide å tørke støv av tirsdagsspalten igjen. Den har faktisk blitt etterlyst, og det gjør meg så glad for jeg liker å grave etter gull for dere! Håper dere liker!

  • Denne Facebook-siden, Stop Clickbait Norge, som publiserer norske nettavisers saker med fasiten på lokkeoverskriften – sånn at vi slipper å klikke inn selv for å lese, hjertehjerte. Elsker forøvrig de leserne som kommenterer i kommentarfeltet på Facebook under slike saker også, de der #savedyouaclick-menneskene. Flere av dem!
  • Den svenske podcasten P3 Dokumentär. Anbefaler særlig episoden om Roskilde-tragedien i 2000, om Utøya 2011 og Diskotekbranden i Göteborg. Jeg begynte å grine av Utøya-episoden, og var ikke langt unna på de to andre heller. Forferdelige historier fortalt på en veldig god måte som røsker på innsiden! Søk de opp i appen du bruker for podcast, eller let deg frem på P3 sine sider
  • NRK sin dokumentar Saken Kevin. Se alle tre episodene. Det er fullstendig galskap.
  • Denne bloggen med et satirisk skråblikk på toppbloggere, litt Gossip Girl over det hele, men de kommer også med kritikk mot dobbeltmoral, selvmotsigelser og bloggeres annonsering av produkter som kan være direkte skadelige.

Har dere funnet noe fint/trist/sårt/vakkert/viktig/bra på nett som dere vil tipse meg om til neste uke – del gjerne, enten her eller på Facebook-siden min. Vi snakkes snart igjen!

Hvis du trenger noe mer å kose deg med i sommer finner du alle tidligere tips og anbefalinger i «Mediagic»-spalten ved å trykke her.

 

Galgenhumor: i total mørke må du lage ditt eget lys

Det er fremdeles vanskelig å sette ord på hva som stormet bak ribbeina mine den dagen. Den dagen da venninna mi og jeg ruslet stille gjennom Havannas gater, som ikke lenger var fargerike i mine øyne – men sortmalte, for jeg hadde fått melding hjemmefra om at nå var det alvor igjen. Et alvor så stort at jeg burde prøve å komme meg hjem fra reisen tidligere enn planlagt. Jeg var bokstavelig talt livredd, mentalt holdt jeg pusten og fysisk var jeg kvalm. Nå må du ikke finne på noe tull før Marie har kommet hjem?!, jeg hørte ordene hennes i mitt stille sinn – enda jeg ikke var tilstede da hun sa dem. Jeg hadde lagt hele Atlanterhavet mellom oss, og det føltes uutholdelig at jeg i det hele tatt hadde gjort det.

Jeg snakker ikke om ting. For jeg vet at hvis jeg først åpner kjeften, så åpner jeg alle andre sluser óg. Jeg bryter fullstendig sammen. Og det er jeg dårlig på – når jeg ikke er alene. Så vi gikk der i stillhet, venninna mi og jeg. Prøvde å småsnakke, men jeg husker ikke hva vi sa. Jeg husker bare at hodet mitt for lengst hadde reist hjem, og kroppen skrek etter å følge etter.

Da vi hadde kommet tilbake til casaen lå vi bare der, på hver vår side av senga, uten å si et ord – mens alle ordene mine, alle følelsene hang i lufta som et tungt teppe. Det var noe usagt, men jeg klarte ikke si det. Og jeg tror ikke hun visste hva hun skulle si, hun heller. For hva sier man egentlig, til en som opplever at hele ens verden er i ferd med å gå i sort?

«Det er så typisk pappa», mumlet jeg omsider.

«Så innmari dramaqueen, alltid skal det handle om han; først julaften og så Cuba, hæ?»

Og så lo vi så vi skrek. Og vi lo lenge.

galgenhumor

Galgenhumor, forsert, påtatt lystighet i en vanskelig situasjon; humor der man gjør narr av sin vanskelige eller sørgelige situasjon (kilde: snl.no).

Jeg vet – med hånden på hjertet – ikke hvordan jeg hadde håndtert livet uten galgenhumor. Det fantes ikke noe å smile av i situasjonen overhodet, jeg var fylt av tanker og følelser jeg ikke finner ord nok til å beskrive, men i det jeg sa det jeg sa? Var det som om ballongen sprakk, ventilen bare åpnet seg, den tunge lufta fikk en frisk bris og jeg klarte smått å puste igjen. Klarte å snakke igjen. Og vi lo så vi gråt – for vi visste ikke hva annet vi skulle gjøre. Norge var minst tjuefire timer unna, vi ante ikke om vi fikk fly hjem tidligere, jeg ante ikke om han fortsatt kom til å være der da jeg omsider fikk reise. Hva faen GJØR man?! Legger seg ned og dør av fortvilelse? Finner Atlanterhavet og begynner å svømme? Galgenhumoren er alt jeg har når livet blir så tøft, det er en livbøye som ikke løser et eneste problem – annet enn å holde hodet mitt såvidt over vann. Jeg trenger den, uansett hvor brutal og hjerteløs den høres ut fra utsiden. For det må den jo gjøre, herregud. Pappa er på sitt sjukeste, og der ligger jeg i en seng på Cuba og ler så jeg griner, det er jo helt føkkings absurd. Men det er sånn jeg fungerer. Det er sånn jeg avreagerer.

Det er sånn jeg overlever.

Og jeg har lært av den beste. Pappa i rullestolen sin, som sa «Sitter her så lenge, jeg», når familien hans gikk i fortfilm rundt han – som om han hadde noe valg. Eller «Nei, jeg har ikke tid», når det kommer en bursdagsinvitasjon til et hjem uten rullestoltilpasning. Herregud, mannen hadde jo all tid i verden!

Les også: Intuisjon

For hvordan ellers skal man takle en helvetes sykdom som suger livsskiten ut av en og alle rundt? Hans – og mammas – innstilling til livet og de sitronene som følger med, er noe av det jeg beundrer og elsker aller mest ved dem. De lager lemonade etter beste evne. Skaper lyspunkt som i utgangspunktet ikke er der overhodet. Og sitronene faller heldigvis ikke langt fra stammen. Evnen til å se humor i mørket har gått i arv, og jeg håper den slår inn med full styrke hvis det en dag skulle velte et helt skip med sitroner min vei óg.

Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det. Og så langt det går velger jeg å ta det med humor av typen sort. For jeg vet ikke hva ellers jeg kan gjøre.