Tinder-fordommer

Tinder gjør meg uten tvil til et dårligere menneske. Jeg klarer ikke å la være å dømme etter det førsteinntrykket jeg får fra profilen, enten det er bilder eller teksten som gjør det – det er så mye som automatisk sender tommelen min mot venstre (det vil si at jeg sveiper de bort, vekk, snakkes aldri), omtrent før jeg rekker å tenke. Og jeg klarer ikke skjerpe meg heller!

Her er noe av det som tommelen min nekter å være med på:

Bilder av sixpack/fra treningsstudio/baris tatt i speilet på badet
Den eneste høyre-sveipen du noengang kommer til å få er fra ditt eget speilbilde, harry

De med Snapchat-brukernavnet sitt i bio’n
DICKPIC-ALARM! HADE!

De med bare kamerat-/gruppebilder
Livet er faen meg for kort til at jeg skal gidde å sitte her og GJETTE meg til hvem av dem som er deg. Venstreeee

Altfor mange skrive- og særskrivingsfeil (gjerne kombinert med overforbruk av den smile-emojien med røde kinn)
Jeg kommer til helvete på grunn av denne, men; dette kommer ikke til å funke, beklager…

Les også: Tinder-dating

Tinder

Menn i singlet
Selvforklarende

«Livets harde skole» som utdanning
Trenger heller ikke forklares

De som har bilder av natur/biler/bikkjer og ikke noe annet
Hva GJØR du på Tinder??? Appen du leter etter heter Instagram, føkkings idiot

Snapchat-filter på bildene
Si meg, har du kanin-nese eller hundeører i det virkelige liv? Ikke sant. Og jeg tror ikke jeg satt 14 år som nedre aldersgrense på de mennene jeg vil få opp i feeden

Fordommer fordummer og jeg er stokk-dum på Tinder, sorry not sorry.

Noen som er enig/uenig/har noe å tilføye? Ikke si at jeg er den eneste som blir et dårligere menneske av å være på Tinder? (Vi kan dra til helvete sammen – jeg lover)

 

Reisefeber i en verden som har feber

Reklame: KLM / sponset flyreise Oslo – Lima

Lørdag og bare én uke til før jeg forlater redet igjen. Påske i Peru! Vi skal til Lima, og har bestemt oss for å stort sett bli i Lima.

Planen var egentlig å reise sørover, til Cusco, og gå opp Rainbow mountain – et helt spesielt fjell dere måå søke opp hashtaggen til på Instagram, hvis dere ikke allerede har gjort det. Det hadde vært et eventyr å oppleve det, men det blir for liten tid. Bare bussturen fra Lima tar to-tre dager, og vi skal rekke å gå fjellet før vi må bruke to-tre dager på å komme oss tilbake til Lima igjen. Dét – sammen med noen YouTube-filmer som viser at fjellet på en dårlig dag kan se ut som et grått, hvilket som helst annet fjell, og ikke det fyrverkeriet av farger som Instagram viser oss, gjorde at vi la om planene. Det hadde vært så kjipt å bruke så mye tid og stress på å komme seg til noe som kanskje kan bli en liten skuffelse – alt etter hvilket vær vi får.

Apropos vær og klima; jeg føler på det jeg også, stadig mer, det at jeg reiser så mye rundt i en verden som lider under menneskeheten og alt vi har utsatt og fortsatt utsetter den for. Jeg flyr ikke tankeløst omkring, det stikker i samvittigheten, det gjør det. Jeg gjør det jeg kan her hjemme for å kompensere; sorterer, lever et liv uten bil, skal ikke ha barn (studier fra 2017 viser at det å ikke få barn har størst klimaeffekt på sikt, bil på andreplass og flyreiser på tredje (kilde: dn.no), jeg gjenbruker mye og kjøper lite og spiser mindre kjøtt. Men reising kommer jeg ikke til å klare å slutte med. Det går ikke.

Men når jeg først reiser hjelper det litt å vite at selskapet jeg gjør det med har stort fokus på bærekraft. Sist jeg mailet med KLM fortalte de meg at:

«We are carbon offsetting all your trips with us. This is done via our CO2ZERO program where we invest all funds into tree planting in Panama. Last year 88,000 passengers used this service and we have been able to plant 312 hectares of tropical forest in Panama».

Det gjorde meg så glad å lese. I tillegg har KLM ligget på førsteplass på listen over de mest bærekraftige flyselskapene i verden, i hele tolv år på rad, ifølge Dow Jones Sustainability Index (kilde: medium.com). De havnet på en andreplass i 2017, men ligger fortsatt blant topp to! De har også vært i front når det gjelder å fly med biodrivstoff (allerede fra Oslo Lufthavn i 2016, faktisk), og de jobber hele tiden med å redusere vekten på flyene sine for å minske egne CO2-utslipp. Miljøvennlig tips, forresten; jo lettere bagasje du reiser med, jo mindre utslipp blir det.

Jeg er veldig stolt over å få samarbeide med et flyselskap som er så opptatt av bærekraft og som tar samfunnsansvaret sitt på alvor – det fjerner ikke den dårlige samvittigheten jeg flyr rundt med (bokstavelig talt), men det er godt å vite at vingene som viser meg verden hvert fall gjør det de kan gjøre som flyselskap for å ta vare på den.

Les mer om hva KLM gjør for verden her.

 

Meg i verden

Verden, 2012

Jeg skulle egentlig bare finne noen bilder fra russetiden på den gamle harddisken min i går, til en sak på jobben. Så navigerte jeg meg et par år fremover i tid, og åpnet porten (eller mappa, da, men ‘porten’ hørtes liksom mer poetisk ut) til den o’ store verdensreisa, og der ble jeg sittende. Sittende fast. I timevis. Dag for dag, måned for måned, kontinent for kontinent, land for land. Minne etter minne. Hundre-, sikkert tusenvis av bilder jeg ikke har sett på siden jeg kom hjem for seks (hææ???) år siden. Det var så altoppslukende, det jeg drev med, at jeg nesten var desorientert da jeg til slutt lukket sølveplet* og fant meg selv i en mørklagt stue i Moss som et sekund der føltes fremmed.

Tenk at jeg bare gjorde det? Pakket sammen livet mitt her hjemme, tok farvel med alle rundt meg og bare dro ut i den kaotiske verden helt på egenhånd, snakkes om et drøyt halvår (hvis jeg overlever, la jeg til i parantes i mitt stille sinn). Jeg elsker mitt 22 år gamle jeg for å leve opp til det beinet jeg har i nesa. Jeg har liksom ikke helt forstått hva det faktisk innebar før nå.

Jeg så så lykkelig ut! På bildene. Kjærlighetssorgen jeg rømte fra forsvant i det øyeblikket føttene mine landet på sør-afrikansk jord, og alt jeg klarte å fokusere på var det og de jeg hadde rundt meg i øyeblikket. Alt hjemme ble igjen hjemme, det var meg mot verden, eller ikke ‘mot’ for vi var mer på lag, verden og jeg, og jeg tror jeg var like lykkelig som jeg så ut. Det er sånn jeg husker meg, hvert fall. Lykkelig, fri og hundre prosent trygg på meg selv. Jeg må finne tilbake til hun der, hun likte jeg. Jeg er jo fortsatt henne, innerst inne, jeg bare mister henne litt her hjemme, i alt og alle.

Psykologen fikk meg til å innse det, i den timen vi snakket om bedragersyndromet mitt og hvorfor jeg er så utrolig utrygg på meg selv i jobbsammenheng, feks.

«Følte du deg utrygg da du reiste jorda rundt alene?»

«Nei, aldri»

«Hva er forskjellen, tror du, på den du er ute i verden, og den du er på jobb?»

Det var da det gikk opp for meg. Som et jævla lysglimt.

«Herregud, det er jo menneskene. Menneskene, og de forventningene jeg tenker at de har til meg»

Det er kanskje ikke så rart at jeg trives så godt i eget selskap. Det tryggeste stedet på jord.

*macen

 

Koh Phangan

Ååårh, jeg fryser fortsatt ihjel her hjemme, så la oss dra tilbake til Thailand og vår tredje og siste øy i løpet av ferien:

Dagen før fullmåne tok vi ferje fra Koh Tao og videre til Koh Phangan. Rundt den 20. hver måned har de full moon party, og selv om fordommene mine skrek «neiiii, Marie, du vil ikke drikke deg dritings på en strand sammen med hundrevis av fulle nittenåringer fulle av maling ute på sin første backpacking-tur», ville vi sjekke ut greia. Vi var ute kvelden før også, og jeg syns egentlig kvelden før var gøyere enn selve fullmånen, men for all del –  det var jo gøy det óg! Og det var folk i alle aldre, så de fordommene mine druknet jeg i en bøtte, som drinkene ble servert i.

(De bøttene var livsfarlige)

Koh Phangan var øya vi ble lengst på, vi bodde på Sunrise Resort (RETT ved siden av den store festen, men det var faktisk lite støy inne på rommet allikevel), hvor vi brukte flere dager ved bassenget, i tillegg til å dra på thaiboxing-kamp, på snorkletur, og hadde flere koselige kvelder på stranda. Vi ble stamgjester på Bayshore, et spisested med utrolig god mat, og man føler seg veldig som fiff når man spiser der – enda prisene er latterlig lave. Servitørene steller sånn med deg at hjelp. Den lå også på stranda «vår», Hadriin Beach, cirka 40 sek å gå fra hotellrommet. Anbefales! (Bare husk at hotellet heter SUNRISE – solnedgangen er helt på andre siden av øya).

Her er noen bilder fra bassenget og området rundt hotellet:

Veldig gøy å få med seg en thaiboxing-kamp også, den var i en treningshall cirka fem minutter unna der vi bodde.

Snorkleturen vi var på gikk forøvrig til Koh Tao og Koh Nangyuan, utrolig lite gjennomtenkt å dra på en sånn tur fra en helt annen øy når vi allerede hadde vært på Koh Tao, men vi fikk aldri ut fingeren da vi var der så sånn ble det. Det var en fin dag, selv om jeg med hånden på hjertet ble litt skuffet over undervannsverdenen…? Jeg så noen fargerike fisker, joda, men jeg har snorklet bedre steder i verden. Eventuelt var vi bare veldig uheldige med sjødyrklientellet den dagen, hehe (herregud, hør på ilandsproblemene, a).

Koh Nangyuan ser sånn her ut:

Vi hadde noen timer der som en del av snorkleturpakka – inkludert lunsj. Vi brukte de til å gå opp til utsiktspunktet, hvor bildet er tatt fra, og sitte under parasol eller være i vannet for HELLIGE DRITT, så varmt det var der ute. Rundt klokka tre gikk båten tilbake til Koh Phangan (speedbåt – brukte cirka en time).

Vi brukte ikke tid på å se noe særlig mer av Koh Phangan – utover det vi hadde rundt oss der vi bodde. I og med at vi reiste ganske mye rundt til å være på en såpass kort ferie (tolv dager), var det digg å bare holde seg i ro for å slappe av og sørge for at tiden ikke gikk for fort. Vi dro fra øya i fire-draget på morgenen den siste dagen, for å rekke flyet fra Surat Thani tilbake til Bangkok. Det var en turoperatør rett oppi gata som hjalp oss med billetter til hele turen; transport til piren midt på svarte natta, ferja og buss fra havna til flyplassen. Veldig enkelt og greit!

 

Boktips: La oss håpe på det beste

Reklame: sponset bok fra Aschehoug

Denne boken. Herregud, som jeg gråt meg gjennom den. Jeg startet på den i Thailand, lå ved bassenget og leste og priset meg lykkelig for at solbrillene mine var store og mørke, og for at jeg bare kunne «gå og kjøle meg ned» i vannet når jeg trengte å trekke meg unna og puste. For etter flere av punktumene i den trengte jeg virkelig en pause for å hente meg inn igjen.

Boken handler om Carolina, som mister samboeren sin. Som leser får du bli med henne gjennom både fortid og nåtid, om livet før døden og om alt som skjer etterpå. Den handler om å finne kjærligheten, og om å miste den igjen. Carolina Setterwall beskriver sorgen så innmari ekte, og jeg lever meg mer inn i den enn jeg kunne ønske jeg var i stand til. Jeg tror det er derfor jeg har begynt å få mareritt om nettene igjen, for hver eneste fase, hver eneste dag etter dødsfallet beskriver hun hvordan det kan kan være – og hvordan det var å gå igjennom noe sånt. Boken er nydelig skrevet, så sår og fin samtidig.

Anbefales virkelig – men vit at den river i sjela di hvis du nettopp har mistet noen selv <3

 

Kapittel 3 av 12: mars

Hvis tiden flyr i godt lag, må vi ha toppet laget i år. Mars er forbi allerede? Hva fylte jeg den måneden med, egentlig? I følge kalenderen min startet jeg den i Bergen. Dro på hverdagsfylla med Thea i Moss. Gråt av sorg, gråt av glede. Jeg trente styrke og yoga, spilte inn podcast og dro på seminarer, var med familien min og stakk av fra vinterrestene sånn cirka halvveis inn i de enogtredve dagene, dro til Thailand og ble der til vi nesten bikket april.

Nå er det april. Den har mye fint for seg den måneden óg.

På en skala fra 1-10, hvordan var din mars(j)?

 

40 spørsmål

Funnet på bloggen til Kristin

1. Tre ord om meg: rolig, effektiv og blid

2. Det første jeg gjør om morgenen: setter på Nyhetsmorgen på P2, drikker Fitline og sminker meg (hvis jeg skal på jobb) eller spiser frokost (helg)

3. Når jeg hører på radio blir jeg: oppdatert på verdensbildet, jeg foretrekker nyheter og debattprogrammer. Hører aldri på P3, det er den mest masete kanalen jeg vet om – både på grunn av musikken og programlederne. Skal jeg høre på musikk setter jeg på Spotify

4. Jeg gleder meg til: neste reise om bare to små uker, til utdrikningslagene jeg steller i stand, til å gifte bort to av mine beste venninner, til våren kommer sånn på ordentlig

5. Klesskapet mitt er fullt av: klær jeg har arvet fra mamma og venninner, stort sett i fargene rustrød, sort, militærgrønt og sennepsgul

6. Når jeg skal pynte meg: skifter jeg sikkert fem-seks ganger, før jeg ender opp med å safe med noe sort

7. Jeg har medlemsskap: i et boligbyggerlag

8. En liten hemmelighet om meg: jeg har vært bonusmamma

9. Jeg føler meg best: alene ute i verden, eller når jeg skriver følelsesladde tekster

10. I kaffebaren bestiller jeg: latte eller cappuchino eller svart kaffe, jeg drikker det meste

11. I baren bestiller jeg: øl

12. I vennegjengen er jeg: hun ingen helt vet hva driver med, og hvor er til enhver tid. Ellers trooor jeg jeg er den som gir råd, lytter og er med på det meste

13. I familien er jeg: den eneste jenta i flokken. Forøvrig se første setning i punkt 12

14. Jeg kan ikke leve uten: flokken min (inkludert venner), kamera, musikk og mac

15. Barn er: ikke noe jeg ønsker meg selv, men det finnes et par av dem jeg syns er ålreite

16. Om natten: sover jeg helst i et kaldt soverom, og alltid innerst (lengst vekk fra døren) – selv om jeg har sengen for meg selv og kunne ha ligget som en sjøstjerne

17. I vesken har jeg: lommebok, mobil, lader og som regel en bok

18. Trening er: sjukt deilig (etterpå)

19. Politikk er: viktig, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg – utover det å stemme ved valg

20. Kjærlighet er: komplisert, men jeg elsker det

21. I vår skal jeg unne meg: en soloreise, muligens

22. I nattbordskuffen har jeg: bøker og skriveblokk

23. På kjøkkenet er jeg: en katastrofe, men utholdende – jeg gir aldri opp prosjekt «bli god»

24. Jeg er dårligst til: å uttrykke følelser på andre måter enn i det skrevne ord, til å be om hjelp og til å si nei

25. Jeg er flinkest til: ordspill, finne løsninger og til å spare

26. Jeg elsker: mammas vaffelrøre, lukten av våt asfalt og å være alene

27. Jeg ønsker å bruke min posisjon til: å inspirere, til å uttrydde forholdismen og å bekjempe dickpics

28. Jeg beundrer: mamma!

29. Når jeg jobber: er jeg best under press

30. Min verste uvane: lakenskrekk, jeg er alltid den siste som går fra festen – det kan være gøy, det, men som oftest er det unødvendig og slitsomt dagen derpå

31. Jeg brenner for: godt språk, organdonasjon og aktiv dødshjelp

32. Jeg tror på: karma og skjebnen

33. Du visste kanskje ikke at jeg: har gått på miniatyrskyting? Jeg var ganske god også, men sluttet så fort treneren min foreslo at jeg skulle stille i konkurranser

34. På kvelden: ser jeg som oftest på film eller serier, prøver å være flink til å logge av internett klokken ni og leser gjerne på senga før jeg sovner

35. Som kjæreste er jeg: omsorgsfull, kosete og rastløs

36. Når jeg har fri: gjør jeg altfor lite ut av fritiden, jeg er ikke så flink til å ha fri, jeg

37. Noe av det beste jeg vet: å reise, synge og spille brettspill

38. Det er lov å lyve hvis: løgnen er hvit…? Ikke?

39. Om fem år er jeg: 33 år gammel, har en master i digital kommunikasjonsledelse og er trygg i mitt eget skinn

40: Akkurat nå: er jeg iskald på føttene, så jeg skal ta på meg sokker, gå i butikken for å kjøpe øl og gjøre meg klar til dagens andre bursdag!

Dere æ? Velg to-tre og svar i kommentarfeltet!

 

Koh Tao

Koh Tao, Koh Tao. Da jeg googlet øya før vi dro hjemmefra stakk det litt i magen når søketreffene begynte å komme opp. Artikler om en rekke turister som har blitt drept de siste fem årene, om mafiaen som styrer hele «skilpaddeøya» (som koh tao egentlig betyr på thai), om ti gode grunner til å ikke dra dit. Jeg har reist alene gjennom Brasil, vandret gatelangs i flere byer som ligger høyt på listen over verdens farligste – med flest drap per innbygger, men nå ble føttene mine plutselig kalde. Skal, skal ikke? Vi tok sjansen. Jeg følte meg litt tryggere når vi skulle være to, og høyden hans nesten er den dobbelte av den gjennomsnittelige asiater.

Ferja fra Koh Samui til Koh Tao brukte rundt en time, hvis jeg husker riktig. Da vi kom i land gikk vi for å finne hotellet, det var bare fem minutter å gå hvis vi gikk strandveien, skrev hotellet i en e-post, supert, tenkte jeg sarkastisk og så ned på trillekofferten min. Det endte med at jeg tok den på hodet og bar den i afrikansk stil. Jente som på liv og død aldri skal ta i mot hjelp, helt nakken min nesten knakk på midten og jeg takket ja allikevel.

Vi bodde på Koh Tao Beach Club. Se så fint!

Vi sov der i to netter, og brukte dagene på stand-up-padling (håpløst prosjekt, brettene var ustødige og havet urolig, årene ubrukelige og jeg var så sulten og sint på et tidspunkt der at jeg holdt på å hoppe i vannet og BLI DER!!!), holdt oss ved bassenget, gikk litt rundt og tilbragte kveldene på en og annen bule hvor vi enten bare satt og tok noen øl, eller spilte biljard mot hverandre og av og til på lag mot andre reisende. Ikke for å skryte, men jeg er faktisk dritgod i biljard.

Vi fant oss et favorittsted på øya; In Touch. god mat, så billig og så koselig! Jeg elsker konseptet med puter på gulvet og bare… øl og solnedgang.

En av kveldene dro vi den helt ut, og endte opp fulle på et flammeshow nede ved strandkanten. De er veldig glad i disse showene der nede, det var overalt – hele tiden, flammene ble kastet rundt, sjonglert med, hoppet tau med og jeg blir aldri lei av å se på flammer. Flammer og hav kan jeg se på til evig tid.

«Hva vil du gjøre nå?» spurte han på vei hjem og jeg bare «BADE!» og så gjorde vi dét; kledde av oss og badet i Siambukta – midt på natten, ikke så veldig gjennomtenkt, sånn fra et edru perspektiv, for mens vi stod ute i bølgene hørte vi noe rasle i buskene like ved der klærne våre lå, med veska mi og mobiltelefon og penger og alt. Plutselig spratt det frem en skikkelse som la på sprang, og vi prøvde å løpe opp mot land igjen (prøv å løpe fort i vann….) for å stoppe det vi trodde var en tyv. Håpløst prosjekt, vi så h*n forsvinne og i den samme retningen så vi to vakter komme gående med lommelykt som lyste utover det sorte vannet, og der sto vi uten en tråd og jeg begynte å le nevrotisk mens jeg hinket på et bein og prøvde å få på meg klærne igjen før de rakk å komme bort. Tenkte i mitt berusede sinn at nå blir vi fengslet av mafiaen OG DREPT, men herlighet – det var verdens hyggeligste vakter! De spurte bare om alt var ok, om alle tingene våre fortsatt lå der (det gjorde de), for de hadde sett skikkelsen de óg, og så ønsket de oss en fin kveld videre. Vi valgte å avslutte kvelden der og da, heehe.

Koh Tao

Med researchen vår i bakhodet hadde Koh Tao en spesiell sfære over seg, men jeg må innrømme at stedet var nydelig – og det ble favoritten min av de tre øyene vi rakk å besøke i løpet av turen. Til tross for det mørke bakteppet. Stemningen var så avslappet, menneskene som jobbet der så fine og hvis jeg kunne valgt igjen hadde jeg blitt værende et par netter til.

Men – vi måtte videre for å rekke den o’ store fullmånefesten på Koh Phangan. Fortsettelse følger!

 

Jeg er så lei for det

Jeg vet ikke helt hvor i verden vi var. Jeg fant meg selv på et event for influencere, på et lite sted sammen med så mange og så fullstendig alene – som alltid. Mistrivdes i mitt eget skinn, hater sånne tilstelninger, men fortsetter å stille opp allikevel – uten at jeg helt vet hvorfor. Er det viktig? Jeg danset og lo med et par av de jeg kommer overens med, farger og glitter overalt, trakk meg stille ut en bakvei når jeg kjente at det var nok.

Det neste jeg husker var at jeg var i de mørke gatene i Moss. Var du der også, mamma? Jeg tror det. Jeg tror vi gikk på hver vår side av en mørk gate i Moss. Hvorfor gikk vi ikke på samme side, egentlig?

Plutselig befinner jeg meg i en bratt nedoverbakke. Minner litt om en bakke i Trondalen, et idrettsanlegg og skogsområde like ved barndomshjemmet mitt. Jeg var ferdig med dagens planer; eventet og mamma i Moss.

Nå var det du og jeg, pappa. Du og jeg til sist.

Jeg gikk bak deg og holdt igjen den manuelle rullestolen din, sånn at den ikke skulle fyke nedover bakken, med deg i. Det er så mange år siden du satt i den at jeg husker ikke engang. Du var sykere nå enn du var sist gang jeg så deg i en sånn. Jeg snakket med deg, men fikk ikke noe svar, jeg har ikke hørt deg si et ord siden 2015 så det var ikke noe spesielt med dét. Fortalte deg om dagen min, om hverdagslige ting. Stilte deg noen spørsmål, kanskje, jeg tror jeg ville vite om du var enig i noe, du fikk alltids til å uttrykke et ja eller nei eller latter. Jeg kan ikke huske om du lo. Men vi hadde en fin kveld, vi to.

Så begynte du plutselig å skli. Jeg holdt så godt fast i stolen at knokene mine var kritthvite, men det var ikke stolen som glapp – det var deg. Du skled ut av setet, uten en lyd, uten å fortrekke en mine, kroppen din falt tungt ned på grusen og fortsatte nedover den altfor bratte bakken. Jeg husker ikke om jeg skrek, men jeg ble så desperat etter å finne en måte å hjelpe deg opp igjen på – uten at jeg klarte å finne noen. Det gjorde så vondt, pappa, det verket i hele meg, men hendene mine var lenket fast i stolen og jeg klarte ikke å forhindre at du falt ut og det var bare deg og meg, pappa, jeg er så lei for det, for at jeg ikke passet bedre på, for at jeg tok med deg og rullestolen til den bratteste bakken, for at du ramlet ned på grusen og fortsatte å skli bort fra meg og nedover i mørket uten at jeg klarte å lee en finger for å stoppe det. Hjertet mitt bristet, jeg var livredd og desperat og det brant i samvittigheten min da jeg så deg falle i grus på min vakt. Nei, nei, NEI! Pappa!

Og så våknet jeg. 

 

Koh Samui

Reklame: flyreisen fra Oslo til Bangkok ble sponset av KLM

Jeg er aldri lykkeligere enn jeg er når jeg er ute i verden og svirrer rundt, men åh – så fint det er å komme hjem igjen óg, når jeg blir møtt av «godt å høre stemmen din igjen» her og «jeg har savnet deg så fælt» der, telefoner fra både den ene og den andre og venninner som ramler inn døren bare timer etter hjemkomst. Hjertet mitt!

Men, siden jeg ikke blogget noe særlig på turen, la oss hoppe to uker tilbake i tid:

Ikke for å kimse av den innsatsen mamma gjorde i 1990, men det var som å bli født på ny da vi endelig kom inn dørene på Tamarina, hotellet vårt i Koh Samui. Reisen fra Moss til Thailands tredje største øy tok tretti timer akkurat, og deler dermed førsteplass med den lange bussturen jeg hadde i Brasil, fra Salvador til Rio de Janeiro. Vi landet først i Bangkok, hvor vi hadde bestilt flyreise direkte videre til Surat Thani. Vi hadde lagt inn noen ekstra timer, for å være sikre på å rekke å komme oss fra den internasjonale flyplassen til den andre, men av en eller annen grunn «mistet» vi to timer et sted på veien, og det var flaks at vi ikke surret bort mer tid enn vi gjorde. Vi kom oss gjennom innsjekk på flyplass nummer to, rakk så vidt å sette oss ned for en burger på innsiden, før det var tid for boarding. Helt tilfeldig perfekt timing!

Flyreisen til Surat Thani tok en time, og da vi landet fant vi en skranke hvor de solgte turer videre til Koh Samui – buss og ferje i ett. Bussen til piren hvor ferja skulle gå fra tok to timer (halvannen time mer enn vi hadde fått for oss, lol), og ferja brukte to timer den óg. Vi fikk med oss solnedgangen:

Ved ferjeleiet på Koh Samui ble vi plukket opp av sjåføren vi allerede hadde betalt for, som kjørte som en villmann i en drøy halvtime – og så var vi fremme.

Her er hotellet:

Første dagen tilbragte vi ved bassenget, og gikk de få meterne det var bort til Big Buddha.

Koh Samui

Hotellet hadde en nydelig hengekøyesak med digre puter hvor vi ble sittende og se på solnedgangen og drikke Singha en av kveldene, hvert fall frem til klokken seks – da stengte alkoholsalget på hele øya på grunn av presidentvalget. Kanskje like greit, sånn at vi var fine i formen til en dag på stranda etter natt nummer to på Koh Samui.

Vi tok taxi til Thongsonbay, en liten og rolig strand litt lenger nord på øya, og avtalte med sjåføren at han skulle plukke oss opp igjen halv fire. Da måtte vi dra oss tilbake til Tamarina og piren som lå rett ved siden av, vi hadde nemlig kjøpt ferjebilletter til halv fem-ferja, som skulle ta oss videre til Koh Tao – den beryktete drapsøya. Billettene kjøpte vi direkte på piren, i en luke der. Veldig enkelt!

To netter på Koh Samui – og en nydelig start på en ferie jeg allerede lengter tilbake til. Ikke at jeg skal klage – jeg fikk spolt gjennom resten av vinteren og kom hjem til vår, akkurat som jeg håpet på.

Neste innlegg: Koh Tao!