Uncategorized

6 days later #19

Publisert: 31. august 2015
0 kommentarer

Her er tilbakeblikk på uka som gikk:

Ukas smil:
To superhyggelige kvelder ute med jobben, jeg liker både den og menneskene der SÅ godt! Og så fikk jeg endelig hilse på lille prins Aron, sønnen til fetteren min og kjæresten, og jeg har så mange nyfødte engler i livet mitt om dagen at jeg snart sprenges i sjarm og av kjærlighet! (“Nå er det snart bare deg igjen, Marie!!!” Jada, men nei slapp helt av…)

Ukas tåre:
Slitentåre. Jeg har hatt en sånn uke hvor jeg alltid har blitt hengende etter, og aldri helt får hodet over vann hva gjelder søvn og hvile. Det har tatt på, men jeg tar igjen alt denne uken og sover ut som en baby – i Tyskland!

Ukas hjertesak:
Flyktningene, det gjør så himla vondt å være vitne til verden akkurat nå

Ukas bilde:

Ukas stjerne å strekke seg etter:
Å begynne å fargelegge, jeg brukte det som belønning hvis jeg var flink og leste pensum først, og det var så deilig å koble helt av med fargeblyanter og rare dyr! Det var så rart, da jeg var innom barndomshjemmet forrige uke sa mamma at hun hadde fått ny hobby, og viste meg fargeleggingsboka si, og jeg bare HEY – jeg også! Great minds think alike. Fargeleggingsbøker for voksne anbefalses virkelig – det gir en uendelig ro i sjela! Jeg kjøpte min hos Ark til 149,-, de hadde flere fine.

Ukas drøm:
Å bestå Exphil og Exfac

Ukens quote:
“You will never look like the girl in the magazine. The girl in the magazine doesn’t even look like the girl in the magazine.”

Deres tur – plukk to og del i kommentarfeltet!

Share
0 kommentarer
Amsterdam 2015

Bitterballen

Publisert:
0 kommentarer

2015-08-31 10.55.52 1 2015-08-31 10.55.53 1 2015-08-31 10.55.54 1 Hey! Det var ikke meningen å la det dystre innlegget mørklegge bloggen hele helgen, men jeg har rett og slett ikke hatt tid til å sette meg ned med sølveplet før nå. Nå er jeg i Münster, i Tyskland, og jeg kom hit med tog i går – fra Amsterdam, hvor jeg var fra fredagen av.

Amsterdam er så deilig, og været var helt fantastisk! Heller ikke denne gangen fikk jeg dratt til Anne Franks hus, Riksmuseet og alle de andre “must do”-severdighetene, delvis på grunn av de eviglange køene vi ikke gadd å stå i, og delvis på grunn av været. Det føltes så mye mer riktig å gå rundt i de solfylte gatene, sette seg ned ved kanalen med en brownie og en flaske vann og bare puste. Jeg fikk i hvert fall med meg De 9 Straatjes – som anbefales på det varmeste, SÅ koselig strøk! Området består av ni gater med små søte butikker og restauranter, jeg fant en liten lærbutikk hvor jeg kjøpte meg et belte med en liten taske på, nesten som en rumpetaske – bare litt mer diskré og mye stiligere. Motebloggeren i meg lever ikke, så jeg har ikke tenkt tanken på å ta et bilde for å vise den frem til dere, men den dukker vel opp på et reisebilde en dag langt der fremme. Jo, og så smakte jeg på Bitterballen denne gangen, haha, og det var overraskende godt, får jeg si, med dét navnet har du jo ikke all verden av forventninger.

Uken i Tyskland blir relativt rolig, sola steker og det er opp mot tredve grader, og jeg har sekken full av pensumbøker så det er dét som står øverst på planen, dét og utforsking av byen. Som flere av dere har skjønt oppdaterer jeg hyppigere på Instagram og Snapchat når jeg er på tur – så følg meg gjerne der også, hvis dere ikke gjør det allerede: @supermarie (Instagram) og superbrud (Snapchat)

Hva er deres planer for uken?

Share
0 kommentarer
Everyday

Leaving

Publisert: 28. august 2015
7 kommentarer

Jeg er på Gardermoen. På bussen hit satt jeg og dro fingeren gjennom nyhetsstrømmen på Facebook og følte meg dårlig og trøstesløs og jeg kjente at tankene mine blandet seg med hjertesukk, og ble til tårer. Søtti mennesker funnet døde i en lastebil i Østerike. Fredrik Græsvik publiserer et bilde av togstasjonen i Budapest, som har blitt en flyktningleir, jeg deler bildet med vennene mine og får èn like.
Legger jeg ut et bilde av en palme får jeg hundre.

Til daglig går jeg rundt med et slags filter, hvor jeg observerer all elendigheten som mediene bringer hjem til oss, men den når liksom ikke helt inn, jeg klarer ikke å ta det inn over meg, alt som skjer i Europa om dagen, i Syria, i Tyrkia, listen over land og tragedier blir bare lenger og lenger. Jeg er nødt til å ha det filteret for å overleve, for ikke å bli gal. Men noen dager slår filteret mitt sprekker – som i dag – og det dystre verdensbildet raser over meg i tusen biter, som små skarpe piler som treffer meg i hver tanke og følelse, og jeg blir overveldet av alt som foregår der ute, jeg får fysisk vondt av å tenke på de søtti menneskenes siste minutter og desperate kamp for å slippe fri, jeg føler meg maktesløs når jeg ser familiene på togstasjonen i Budapest og hvilke tanker om fremtiden de måtte ha – eller ikke ha. De er (og var) ute på sine reiser, og her sitter jeg på flyplassen for min egen. De reiser fordi de frykter for livene sine, jeg reiser for å nyte mitt. Verden er FAEN så urettferdig. Og alt føles meningsløst.

Men herregud, Justin Bieber har sluppet ny låt og Instagram har fått ny funksjon! Så da blir vel helga god allikevel.

(Ta vare på hverandre! Og sett pris på det fine og gode i livet. Vi er faen så heldige.)

Share
7 kommentarer
Everyday

Teeth

Publisert: 27. august 2015
11 kommentarer

Jeg er glad jeg ikke ble traumatisert helt i stykker da jeg var hos tannlegen og trakk fire tenner som fjortenåring før reguleringa skulle på, og tannlegen jeg hadde da satt i bedøvelsen og ventet så lenge før hun starte arbeidet at bedøvelsen var på vei UT igjen da hun omsider satt seg ned med tanga si og puppen sin i øret mitt. Jeg har aldri kjent noe så vondt i hele mitt liv! Trekkingen, altså, selv om puppen óg var relativt ubehagelig, rent psykisk.

Uansett – i går spontantrakk min nye (og litt flinkere) tannlege her i Oslo en av visdomstennene mine, og det gikk så fint! Jeg er så fornøyd med at jeg ikke utviklet tannlegeskrekk i årene hos puppedama, for det er jo stort sett ingenting å være redd for, med mindre tannlegen lar bedøvelsen gå ut igjen før hun setter i gang å luke ugress, men hvor ofte skjer dét. Nå er jeg en visdom fattigere, og i september tar de to til fra meg – ved hjelp av kirurgi denne gangen (!), så det gruer jeg meg litt mer til, men jeg stoler på at de kan jobben sin. De kan jo stort sett det.

Jeg vil iallfall anbefale alle studenter i Oslo å dra til Tannlegene i Bogstadveien 51 – ikke bare er de dyktige og rolige og snille, du får studentrabatt der óg, regningen min i går kostet meg 700 kr mindre enn den ville gjort hvis jeg var vanlig voksen, det er en tur/retur storbyferie med et billig flyselskap, det! Jeg er veldig fornøyd med tannlegekontoret, og vet at mange av dere enten bor i Oslo eller akkurat har flyttet hit for å studere, så her er torsdagens tips fra meg.


(Jeg gjorde så mange grimaser for å få til dette bildet av arret fra der tanna var i går begynte å blø igjen, haha! Hvis blogg er en jobb trenger vi å gjøre noen HMS-tiltak i bransjen)

Har dere fortsatt visdomstennene deres, eller er de long gone? Og har dere eventuelt noen andre tannleger å anbefale, enten i Oslo eller andre byer, så er det helt sikkert en haug der ute som hadde satt pris på å få et godt tips! Sharing is (tooth)caring!

Share
11 kommentarer
Lister

2. Craving

Publisert: 26. august 2015
10 kommentarer

En ting du har kjempelyst på akkurat nå

En helg på dette stedet, hvor stjernehimmelen slår pusten av en, lufta er krystallklar og mobilen ikke har dekning.

Dere da?

Kommer:
3. Fem ting som får deg til å le – 4. Ti ting som er superfint hos det motsatte kjønn – 5. Yndlingssangen din for tiden – 6. Ti ting du vil gjøre før du dør – 7. 5 ting du elsket da du var yngre – 8. Et outfitbilde – 9. Ti artige/fine ting i huset/leiligheten din – 10. En situasjon du kunne tenke deg å være i om 5 år – 11. Et bilde av utsikten fra valgfritt vindu i huset/leiligheten din – 12. En spennende/artig historie – 13. Ti ting du virkelig setter pris på – 14. Fem ting som er bra med livet ditt akkurat nå – 15. En rar/fin drøm du har hatt – 16. Fem ting du ønsker deg til jul – 17. Oversikt over hva du har i veska – 18. Noe som rører deg – 19. En oppskrift på noe godt – 20. Fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren – 21. En bok som har betydd mye for deg – 22. Favorittproduktene dine (hår, sminke, hygiene osv)
23. Fem dyr du kunne tenke deg å ha (trenger ikke være tradisjonelle husdyr) – 24. Ti fine blogger – 25. Et bilde hvor du er kjempekjempeglad/smiler – 26. Forklar hvordan det kjennes for deg å være forelsket – 27. Fem steder som er fine å være på – 28. En måte du kunne tenke deg å tilbringe påskeferien på – 29. Noen du savner – 30. Noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert

Share
10 kommentarer
Tips

Mediagic #19

Publisert: 25. august 2015
1 kommentar

Jeg er ute på bølgene med jobben i dag, men her har dere noe fint å bruke kvelden deres på så lenge, så snakkes vi i morgen:

Denne filmen, Prozac Nation, men dere må se den før 1. september for da forsvinner den fra NRK igjen. Åh, jeg elsker Christina Ricci.

Denne måten å hanskes med folks i-landsproblemer på, haha!

Denne Facebook-posten om flyktninger, som fint kan deles

Disse sterke reklamene, som går en til å grøsse og tenke over viktige temaer

– Dette bildet:

skull

Tags: mediagic
Share
1 kommentar
Everyday

6 days later #18

Publisert: 24. august 2015
7 kommentarer

Her er tilbakeblikk på uka som gikk:

Ukas smil:
Helga på sjøen var et sant eventyr! Og jeg har fått fregner igjen og blitt brun og blid og det var faktisk sommer, og vi fikk tilbake depositum fra den forrige utleieren, og innlegget jeg skrev om å være introvert ble tatt i mot med over 350 likes og 50 kommentarer og x antall hyggelige bilder på Snapchat og jeg smilte fra øre til øre av hvert eneste et. Åh, jeg har så mye å smile for, alltid! Og det overskygger heldigvis mye av det som i utgangspunktet burde dratt smilet mitt ned igjen.

Ukas tåre:
Tannlegen, som jeg må tilbake til for å borre, æsj… Men følelsen når en er ferdig i den stolen er så god at det er verdt tårene!

Ukas hjertesak:
Tannlegen, å komme seg dit og bare bite tennene sammen (eventuelt gape opp, som de gjerne ber oss om) og bli ferdig med det, koste hva det koste vil, og uansett smerte, og det var tidvis et intenst mareritt der inne i kjeften, sånn som hun herjet med motorsaga (kjentes sånn ut), men helsa først! Smerte er bare svakhet som forlater kroppen, det lærte jeg i militæret

Ukas tryllefløyte:
Sia – Elastic heart

Ukas bilde:

(No shit)

Ukas stjerne å strekke seg etter:
Å få lest gjennom pensum i exphil, foreløpig er jeg sånn nogenlunde i rute og “Menon” av Platon var ikke så fæl som jeg trodde

Ukas drøm:
Å klare å gi litt mer faen, slappe av, slutte å gi så mye når jeg aldri får igjen, jeg sliter meg ut!

Ukens quote:
“Better to be the one that smiled, than the one who didn’t smile back”

Deres tur – plukk to og del i kommentarfeltet!

Tags: 6dayslater
Share
7 kommentarer
Everyday

Overwhelmed

Publisert:
6 kommentarer

Hey! Herregud, hvilken respons. Jeg trykket publish på mitt introverte hjerte og dro til sjøs og ble borte hele helgen, og jeg må innrømme at jeg sjekket e-posten i ny og ne for å se hvilke kommentarer som kom til det jeg hadde skrevet, og jeg sitter igjen på andre siden av innboksen helt målløs og haka mi sleper jeg enda rundt på. At så mange av dere velger å bruke tid på å legge igjen så fine kommentarer, og sende meg så mange fine bilder på snap (jeg angrer enda på at jeg ikke tok screenshot av alle sammen – men de har i hvert fall foreviget seg på minnet mitt, dere er så forbanna nydelige åh), det betyr så mye, og det er så godt å vite at vi er mange i samme båt, for av og til føler jeg at jeg er den eneste og at jeg seiler min egen sjø. Men det er vel litt av greia med å være introvert. Fra bunnen av hjertet mitt: takk for at dere er dere! Utadvendt eller ikke.

I dag er jeg så trøtt at jeg nesten stuper, og jeg tror jeg duppet av sånn seks ganger på forelesning – med øynene vidåpne, og jeg vet ikke om det var all sjølufta i helgen eller allergipillene jeg akkurat har begynt på som gjør det, men trøtt er jeg i hvert fall, og ikke har jeg tid til å sove og hente krefter, for jeg kom akkurat hjem fra universitet og må snart rase ned til byen igjen for å spise middag med en gjeng fra jobben! Bursdagsmiddag! Det blir koselig. Hvis jeg tørr å gå ut døra, det lyner som et uvær (hehe) ute og jeg er som dere kanskje vet SKREKKSLAGEN når det står på, kniper igjen øynene og holder meg for ørene for å slippe å se lynet og høre tordenskrallet etterpå, haha. Som en struts, stikker hodet i sanda og later som det ikke skjer. Jeg får binde meg for øynene og sette på meg hørselvern, til byen og bursdagsmiddag skal jeg! Vi skrives senere!

Hvordan starter deres uke?

(Tusen takk – igjen! Åh!)

Share
6 kommentarer
Personlig

Introverted

Publisert: 21. august 2015
59 kommentarer

Øverst på ønskelista: “Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke” av Susan Cain.

Nå skal jeg legge den ene hånden på hjertet, og den andre på tastaturet. Alle som kjenner meg, kjenner meg. De vet at jeg ved første møte fremstår som sosialt tilbakestående sjenert og innesluttet. De vet at jeg er så stille at en skulle tro adressen min var ved foten av en gravstøtte. De vet at jeg foretrekker å uttrykke meg skriftlig, de vet at jeg tenker mye, trives over gjennomsnittet godt i eget selskap og de vet at jeg ikke har behov for å være midtpunktet når vi er blant folk. Jeg har alltid vært sånn. Jeg ble født introvert. Da jeg fylte 6 år måtte mamma gå og lete etter meg i min egen bursdagsfeiring, for jeg hadde tatt med meg de nye fargeblyantene mine og en fargeleggingsbok, og gjemt meg unna bak et fjell, bort fra alle gjestene mine, kakene og gavene, og der satt jeg og fargela og strålte helt mutters alene, storfornøyd. Jeg har bildebevis:

lonnlyiy

Den personligheten var lettere å bære som liten. Hvis jeg i mitt tjuesjette bursdagsselskap gjør det samme – tar med meg en bok og setter meg til å lese bak et fjell helt alene, vil jeg bli sett på som sær, uhøflig, kanskje til og med frekk og utakknemlig. Det vil selvfølgelig aldri bli et tilfelle, og jeg feirer naturligvis ikke bursdag som voksen hvis jeg ikke orker eller har lyst til det, men ta det som en intro til poenget mitt: det er vanskelig å være introvert i en verden som er oppdratt til det motsatte. Jeg har prøvd å tilpasse meg – ubevisst – i alle år, ved å tvinge meg ut blant folk, si ja når jeg egentlig mener nei for ikke å skuffe eller såre noen, jeg har spilt mer utadvendt enn jeg egentlig er, og det er ikke før i det siste at jeg har begynt å protestere. “Hva skal vi gjøre for å få Marie til å snakke, da?” spør de hverandre høylytt mens jeg sitter i sofaen, i et tamt forsøk på å bryte den noe anstrengte stillheten. “Marie snakker ikke med mindre hun har noe å si….”, svarer jeg lavt og smiler avvæpnende – falskt, men forsonlig. Stillheten i rommet er bare anstrengt fordi jeg sitter der og VET så inderlig godt at det ligger forventninger i luften om at jeg snakke. Si noe. Hva som helst. Starte en samtale. Bidra til fellesskapet. By på meg selv. Og disse forventningene som jeg konstant har hengende over meg i selskap med andre mennesker? De gjør det tusen ganger vanskeligere for meg å finne noe å si. Jeg finner ikke ordene. Det blir helt tomt.

romgatta

Jeg mestrer ikke den kunsten det er å småprate. Mingling i sosiale lag er for meg mental ekstremsport. Jeg må være forberedt i god tid hvis jeg i det hele tatt skal klare å late som jeg prøver å være en smalltalker. Jeg har et annet eksempel, før sommerferien, da han fine og jeg hadde planer om å være sammen, og i mitt hode var det bare meg og han og et stille vann, men i det jeg var i ferd med å dra fikk jeg melding om at han hadde med seg gutta og lurte på om det var greit at jeg møtte dem et sted. Jeg bråstoppet på vei ut døra, fikk vondt i mellomgulvet, leste meldingen om igjen og om igjen og følte meg trengt opp i et sosialt hjørne, lette febrilsk etter utveier, og det endte med at jeg avlyste hele greia. Sosial angst, vil noen kalle det. Kanskje er det det òg, jeg vet ikke. Men noen dager (les: noen dager) klarer jeg bare ikke å være sosial på kommando. Ikke ved et knips. Ikke på så kort varsel. Jeg trenger tid til å hente energi i meg selv, energi nok til å overleve en ettermiddag med mennesker jeg aldri har møtt før, energi til å omstille hjernen fra å skulle sitte alene med nære og kjære, til å måtte småprate i vei med ukjente jeg aldri før har møtt, om små ting som ikke betyr noe. Ikke misforstå: jeg har ikke noe i mot å bli kjent med nye mennesker, jeg tror faktisk at jeg elsker det, å høre deres tanker og livshistorier og utvide den sosiale horisonten, men før jeg møter disse nye menneskene trenger jeg litt tid til å bli mentalt klar for det. Det er bare sånn jeg er. Jeg henter styrke i meg selv, og jeg gjør det best alene.

34ytrdtfh

For å gå tilbake til historien. Jeg endte opp hos han fine allikevel. Bare jeg og han. Og for dét begynte jeg å grine. Han avviste gutta sine for å være med meg, og jeg følte meg så håpløst mislykket og utilstrekkelig, og hvorfor klarte jeg ikke å bare si “å ja, så hyggelig!” og bare møte de gutta – som alle andre ville ha gjort, og ha en trivelig ettermiddag med alle sammen, hvorfor gikk psyken min helt av skaftet på vei ut døra der hjemme, og hvorfor kan ikke jeg òg være utadvendt og menneskeglad, og jeg prøvde å forklare han fine hva jeg tenkte og følte der og da, men jeg fikk det ikke til. Tårene sa noe, men ikke alt. Og han trøstet meg og sa at alle har sånne dager, hvor man bare ikke orker mennesker, og hvordan i all verden skal jeg forklare han at for meg er de dagene hverdag.

Jeg krydrer kanskje teksten litt, og litt ekstra der jeg vil få frem poengene mine, men teksten over springer ut fra hjertet mitt. Det ER vanskelig å finne en introvert balanse i en verden som hele tiden forventer mer av deg, forventer at du deltar, byr på deg selv, prater i vei og er sprudlende og åpen for alle, sosial og omgjengelig. MEN. Jeg er lei av å måtte “unnskylde” personligheta mi. Jeg er lei av å bli mast på om å opptre som noen jeg ikke er, jeg er lei av å føle meg mislykket fordi ordene ikke kommer like lett til meg som de gjør for deg, jeg er lei av å føre overfladiske samtaler med ukjente om hvor den beste kaffen er å finne i byen, eller om hvor fint været har vært i det siste. Kan vi ikke heller snakke om livet ditt? Fortell meg historiene dine. Fortell meg om du tror på et liv etter døden eller ikke. Fortell meg om deg selv, om verden, om noe større enn den kaffebaren i Oslo som er så god. Og hvis du syns jeg snakker for lite? Fyll stillheten med noe mens du venter, for jeg er kanskje en grå mus i et mørkt hjørne ved første øyekast, men jeg vet jeg er verdt å vente på. Jeg har historier jeg også. Jeg har mye å si, selv om jeg ikke sier det. Gi meg litt tid, bare, så kommer jeg, jeg óg!

Jeg er lei av å måtte skamme meg over å være introvert. Det er ingenting å måtte skamme seg over. Vi er ikke kjedeligere individer enn noen andre, vi er ikke mindre verdt, og vi er ikke sosialt tilbakestående. Vi trenger bare litt lenger tid før vi åpner oss opp og bretter ut om smått og stort. Vi trenger tid. Og du trenger ikke “få meg til å snakke”, for JEG SNAKKER. Jeg trenger bare litt tid. Og jeg er ferdig med å si unnskyld for det.

Share
59 kommentarer
Everyday

Fantastic!

Publisert: 20. august 2015
25 kommentarer

Åh, jeg elsker kommentarene deres på det forrige innlegget, jeg syns vi skal samles over en øl alle sammen! Det er fantastisk å vite at det finnes flere som oppfatter verden på omtrent samme måte, og som har de samme tankene og tingene ved seg, og skal jeg si dere noe annet fantastisk: i går fikk jeg vite at Gjensidige vil beholde sjelen min for et helt år til frem i tid, det betyr at jeg for første gang siden Forsvaret i 2012 har en jobbsituasjon som strekker seg over lenger tid enn 6 måneder – det er helt fantastisk, og det føles nesten ut som jeg har en fulltidsjobb! Nesten! Og en tredje ting som er fantastisk er at jeg har begynt semesteret med exfac og exphil, mitt verste mareritt, trodde jeg, men det er jo så interessant og når alle rundt meg som har hatt exphil før meg på forhånd malte det så himla svart, virker faget overraskende lyst og beige til å være så svart; jeg leser boken uten å falle ut, og jeg merker at all svartmalingen gjorde forventningene mine så lave og mørke, og er man på bunnen kan det jo bare gå oppover. Det går oppover, og jeg liker exphil i den grad det går an å like et emne etter bare én forelesning. En fjerde ting som er fantastisk er at jeg endelig tok tak i pusteproblematikken min (jeg klarer nesten ikke å puste gjennom nesa), og fant ut hva jeg er allergisk mot – gress og bjørk – og jeg skal ta medisiner for det i 6 måneder, og hvis jeg i februar fremdeles sliter med å puste, skal vi vurdere operasjon fordi nesen min er trang på den ene siden, ikke at dèt er fantastisk, men det føles bra å endelig ta tak i ting, og i morgen skal jeg til tannlegen óg, og jeg har kjøpt livsforsikring som dekker meg hvis bokstavene til pappa skulle ramle over på meg, ikke at MS egentlig er arvelig, men både onkelen og pappaen til pappa hadde det jo, så det er bedre å være føre var. Hvis jeg først skal bli sjuk, kan jeg like godt blir rik og sjuk.

Lisboa
Ph: Lisbon, Portugal 2015

Fortell meg noe just-nu-fantastisk i livene deres óg! Det trenger ikke være større enn at du fikk våkne til solskinn, eller spiste en lunsj som var god, hvis du senker lista i hverdagen er det så uendelig mye rundt deg som egentlig er hundre prosent fantastisk. Det gjelder bare å få øye på det. Smil!

Share
25 kommentarer
Load More
Blogglistenhits Populære blogger