Mediagic #48

Her kommer tirsdagens funn fra Internett:

Dette bildet som sier hvor lang tid ulike ting bruker på å bryte ned i havet. Tankevekker nå før sommeren kommer – IKKE kast driten din i sjøen!

Disse ordene fra Tomine, 91 år

Denne kronikken om hvor dyrt det er å dø (den er for abonnementer, hos Aftenposten betaler du 99 kr i måneden hvis du er under 30 år – og hvis du lurer på HVORFOR du skal gidde å bruke penger på å lese gode artikler, kan du finne en god grunn her)

Denne dokumentaren om Jerusalem, verdt å se – bildene er fantastisk vakre!

– Serien Oslo S på MAX (den går i dobbelt episode fra kl 20:30)

Dette blogginnlegget, av kreftsyke Thea

trygveskaug på Instagram, som lager fantastiske tekster, blant annet denne – inspirert av alle bloggdamene som delte tekstene hans uten kred haha:

Skjermbilde 2016-04-19 kl. 19.51.23
 

Jeg har vært Skamløs

(Ja, jeg har papir i nesa…)

Etter solskinn kommer alltid regn, si! En så fin helg måtte jo ende med en fot i grava. Jeg har snytt ut halve livet mitt i løpet av de siste tjuefire timene, kvinnet meg opp og dro på jobb i går selv om formen var sånn passe, men måtte kaste inn håndkleet og dra hjem klokka ett og siden har jeg ligget som et slakt på sofaen, i senga, og nå i sofaen igjen. Det er de tre meterne jeg har orket å gå, feber og helvete. Har alvorlig snakka bare vært på rommet mitt i hele dag (til nå) – med døra lukket og null livstegn, roomien må på et tidspunkt ha tenkt at hun delte husleie med et lik, for jeg pleier simpelthen a.l.d.r.i. å lukke døra på dagtid og stenge meg inne på den måten. Men dødsårsaken min i dag (i tillegg til feber og forkjølelse) var at jeg har oppdaget en serie som heter Skam, den må dere se! «En serie som heter Skam», haha, kødda, hele verden har jo sett den allerede, det er bare jeg som ikke har viet den en eneste hjernecelle før nå, jeg var sånn (og er sånn fremdeles) med Fifty Shades of Grey også. Når noe dukker opp som «alle» snakker om, og «alle» leser/ser på? Da melder jeg meg ut. Orker ikke sånne hypa opp ting. Har fortsatt ikke lest Fifty Shades. Ikke sett Twilight heller. Men jeg kryper til korset nå, da, for Skam? Jeg er solgt! Sitter og klør i øynene etter å se mer. Så til dere andre som vegrer: tiden er inne for å slutte å vegre. Skam må dere bare se! (dere ser serien her)

Nå skal jeg se om jeg får hostet opp (bokstavelig talt) et innlegg med lekre lenker til dere, det er tross alt tirsdag. Og formen er bedre nå enn den var tidligere i dag, så jeg krysser fingrene for at jeg er good to go for jobb i morgen!

Hvordan er deres forhold til serier og bøker «ALLE» snakker om? Blir dere nysgjerrig og henger på, eller tar dere avstand litt i protest sånn som meg?

 

Når jeg blir pensjonert finner du meg her:


  
  
  
  

Foto: privat @ Kongen Marina, Oslo

Jeg har funnet mitt fremtidige hvilested, når jeg blir pensjonert og skal valse rundt i mine egne fotspor fra den gang da, da er det her jeg skal sitte og tenke tilbake. Kongen Marina. Den trivelige båtbutikken og kiosken nede ved fjorden, som i tillegg til å selge redningsvest, is og messingskruer er en fargerik møteplass for all slags mennesker, og hunder – på torsdagen var det flere bikkjer enn det var folk, haha, og på lørdag satt det to eldre menn med hvert sitt glass og klimpret på gitar og sang med stemmer verdt en plateutgivelse, mens regnet trommet på taket og så kom regnbuen og himmelen stod plutselig i brann. For et sted dette er. Kongen Marina. En skjult skatt litt utenfor sentrumhelvete. De selger vanvittig god pizza her også. Eieren er fyren i svart/hvitt over her, Rolf. Hils han fra meg hvis dere stikker innom.

På fredag arrangerte de Den store fredagspilsen 2016, over sjuhundre (!) mennesker fant veien ned hit og Surferosa spilte og dere som følger meg på Snapchat (superbrud) så sikkert hvordan kvelden utartet seg – det var så gøy! Det gøyeste av alt var at det begynte klokka fire på ettermiddagen og var over klokka tolv, som betyr at jeg var i seng klokka ett og bare dét er selve oppskriften på en god dag dagen derpå. Vanligvis er jeg den siste som går ned meg skipet, hashtag lakenskrekk.

I dag har bomullen tatt over hodet mitt, jeg stod ute og frøs i hele går så den forkjølelsen jeg har klart å holde på en armlengdes avstand det siste halvåret? Den har vel klart å ta meg igjen.

Fortell meg om helga deres, da! Evt om dere har noen skjulte perler i din egen by å fortelle meg om, jeg elsker steder ikke alle vet om <3

 

Jævlig bra

Hey babes og andre dyr! Jeg er dypt nede i dagens andre kaffekopp, og vet ikke om det er den sorte styrkedrikken eller livet i seg selv som gjør at jeg er så høyt oppe om dagen. Alt er bare så jævlig bra, det går bra på jobben, og i dag var jeg innom Heimevernet på gamle, trygge Rygge og fikk en omvisning i det nye bygget vi har flyttet inn i – presseoffiserene har endelig fått sitt eget kontor, og det blir råbra, og studiene kunne jo gått bedre, men hjernen er i skyene så jeg klarer ikke forholde meg til det stresset jeg egentlig burde ha badet i nå før eksamensperioden knekker i gang, og fyren er fortsatt fin, og jeg fikk ekstra gnist på bålet av å være hjemom og se støvet* og katten og bestevenninna mi, og i går, dere! I går fant jeg sjelevennen min på universitetet, vi har vært i samme gruppe på retorisk kommunikasjonsemnet siden semesterstart, men det var ikke før i går jeg forstod at sjelene våre må ha hatt samme utspring;

Når jeg reiser med t-banen i Oslo, kjører jeg alltid en strategi på hvilken vogn jeg skal gå på, hvilken utgang jeg må bruke og hvor jeg til en hver tid må plassere meg slik at jeg kommer først ut og får pilt ut i friheta før resten av menneskeheten møljer seg etter. Dere som har gått av banen på Carl Berner vet at det er èn kort trapp, og en lang gang for å komme seg ned i undergangen og videre ut i livet. I den lange gangen hoper det seg alltid opp en vill folkemengde, en mengde jeg for alt i verden vil unngå å havne i, så jeg velger strategisk den nest siste vogna når jeg går på t-banen, og steller meg den fremste utgangen i den vogna, for den utgangen havner nemlig RETT ved den korte trappa når banen stopper på CB, sånn at det bare er å løpe for livet ned den og komme seg ut før resten av verden kommer etter. Jeg føler en enorm tilfredsstillelse av å se mengden i det fjerne i den lange trange gangen foran meg, der jeg piler ned trappa og ut før de rekker å ta meg igjen. Og i går? Satt han på gruppa mi og fortalte AKKURAT det samme. At han gjorde alt i sin makt for å unngå mennesker når han skal fra A til B – nøyaktig samme strategi som min egen. Strategisk valg av vogn og utgang i forhold til (!) korteste vei ut av stasjonen en skal til. Og jeg som trodde jeg var alene her i verden om å være skrudd sammen sånn, haha. Det bidro til livets lykke det òg!

Nå er jeg på vei tilbake til Oslo for Den store fredagspilsen på Kongen Marina (event på Facebook). Vi skrives senere!  

Har du noe sært ved deg selv som du kan dele? Jo flere vi er sammen osv, haha! 

*mamma og pappa

 

Nei! Ikke fritid! Ikke!

Jeg har jobbet siden jeg var tretten år gammel. Nesten uten en eneste pause. Se for deg meg i en timelapse. Kledd opp som alt fra sykkelbud til lagermedarbeider til journalist i en ungdomsredaksjon til servitør til en ekspeditør i et bakeriutsalg til grenader i Luftforsvaret til manusforfatter og scenograf til digital markedsfører og promotør, og fra dét til heisann, Gjensidige. Det der var faktisk (nesten) hele CV’en min. Skjønner dere? Jeg elsker å jobbe, og jeg har alltid elsket det, det å tjene egne penger, gjøre nytte av meg, bruke meg selv og evnene mine, bidra inn i noe større enn meg selv. Jeg sa det vel i videobloggen óg, at jeg er så vant til å jobbe at jeg ser på meg selv som en ansatt som studerer ved siden av, ikke en student som jobber ved siden av. Til tross for at jeg er en heltidsstudent, sånn egentlig.

Foto: Alexander Sylte (@syltefoto) På jobb for Heimevernet

Så da jeg i dag til min store skrekk oppdaget at jeg må bremse ned og jobbe mindre, for ikke å sprenge timelista sønder og sammen (jeg skal bare jobbe 50% som intern), kjente jeg det skrapte innerst i sjelen. Jeg har jo bare duret frem siden jeg begynte hos Gjensidige for et år siden (!), kombinert jobb og studier som en jævel og ikke tenkt så mye på timer, det har jo jevnet seg ut automatisk med eksamener og ferier og de dagene jeg ikke kan jobbe allikevel. Duret på som et lokomotiv. Og i dag var det plutselig stopp. Jeg så rådvill rundt meg på de andre i kontorlandskapet, som om de var like dypt inne i timelista mi som meg, og forstod ikke helt hvordan jeg skulle forholde meg til dét. Plutselig er jeg pent nødt til å legge inn en fridag både her og der, og det var en ektefølt motvilje i hele meg der jeg satt, og for det lo jeg småhysterisk for meg selv, for herregud, en forbanna fridag. En sunn reaksjon på det burde være glede? Jeg tror jeg er i ferd med å havne på kjøret med jobboholisme.

Men timelista har talt, så i morgen – når jeg plutselig ikke skal på jobb før forelesning som jeg egentlig hadde tenkt – har jeg fylt opp morgentimene med…… (kunstpause) manikyr! JEG skal få manikyr, hahaha, hæ? Jeg kjenner nesten at jeg gruer meg. Jeg har aldri latt noen andre røre neglene mine i hele mitt liv. Jeg får nemlig alvorlig grøsninger av negler mot negler (samme reaksjon som noen får av å høre negler mot tavle), så det at noen skal ha fingrene/neglene sine i nærheten av neglene mine? HERREGUD, jeg får grøsninger bare av tanken! Men det blir sikkert fint, da. Og de andre fridagene fremover kommer i grunn godt med før eksamensperioden kicker i gang, selv om jeg vet at det er bare noe jeg skriver, for i realiteten kommer jeg til å ligge langstrakt på sofaen og smile til Dr Phil og lese blogger hele dagen uansett. Skippertak burde vært for-for-fornavnet mitt, så langt foran at vi trenger et nytt ord for «fornavn».

Dere da? Fritid eller jobb? Har dere eventuelt noen lyder/ting dere reagerer fysisk på? (negler mot negler, negler mot tavle, skjære tenner, lyden av papir, etc etc etc)

 

Meny for en måned

Her er meny for en hel måned! Jeg har falt HELT ut av planene mine selv, fordi jeg ikke har lagt inn restematdager, og det blir jo ALLTID restemat. Alltid. Jeg lager jo mat til en hel bataljon enda det bare er meg som skal spise, og det gjør jeg nesten daglig, haha. Jeg har ikke helt knekt nøtta det er å få det til å gå opp, uten å måtte handle inn for mye eller kaste mye mat fordi det ligger så lenge at det blir dårlig. Jobber med saken! For denne uken har jeg bare handlet inn for EN enkelt rett, og den har jeg spist i to dager nå, så penger og råvarer spart. Uansett fortsetter jeg å lage ukeplaner, sånn som Day Zero-prosjektet mitt sier at jeg skal, for jeg trenger jo uansett inspirasjon til fremtidige middager – så det er bare å fylle opp til den store gullmedaljen! Og her er den siste månedens medalje.

De rettene med orange på har jeg fått til å lage, og de med hjerte bak er de jeg har likt best. Namnam! I dag blir det som sagt restemat – igjen, så den frittataen som står på menyen må pent vente til en annen dag i livet.

Hvor finner du inspirasjon til middagene dine? 

 

Mediagic #47

Det er tirsdag og sola skinner og det glitrer litt på Internett óg, noe av det har jeg samlet til dere her:

Denne podcasten, med Harm og Hegseth, god underholdning den dagen du ikke orker all scrollingen, men bare trenger noen som underholder deg mens du kan ligge med øynene igjen og bare lytte

Denne bucketlisten over reiser en bør ta i løpet av livet, hvis du er av den typen, som liker den type reiser

Denne kronikken, hvor angsten for terror drepes med statistikk og historie

Denne dokumentaren om IS og vestlig etterretning, den viser oss et angrep hvor jihadisten tok sitt eget liv like før han skulle sprenge seg selv i London, i 2015, og det fikk meg til å tenke på alle de angrepene der ute som faktisk blir avverget. Vi får jo bare høre om de som skjer. Tenk så mange forsøk det er? (Den må sees før onsdag 13. april kl 00:56, da forsvinner den fra NRK nett)

Denne tegneserien av Tegnehanne via Aftenposten, om at vi bruker «jeg får så angst!» i hytt og pine uten å egentlig forstå en dritt av hva det er

Dette blogginnlegget av Linnéa, om spons og plastisk kirurgi og bloggernes ansvar som flere fremdeles ikke ser ut til å forstå at de har……. (klikk her for en ønskereprise av mine tanker rundt saken)

 

Unite! Separately. In your own homes.

Hver gang jeg skriver om det å være introvert får jeg massiv respons:

Innlegget deles og likes og kommenteres, og det skjønner jeg, for det er jo nesten et tabu her i livet, det å være introvert. Det er ikke så lenge siden jeg lærte meg selve ordet selv – i en alder av tjue, og med en gang jeg lærte meg at «introvert» faktisk var et velkjent personlighetstrekk, og søkte opp hva det ville si å være det? Så følte jeg et av de syv verdenshav av lettelse skylde over meg. Hele mitt liv har jeg tenkt at jeg bare er håpløst sjenert, nærmest sosialt tilbakestående med knekte antenner og menneskeangst, og så plutselig får jeg vite at det finnes et ord for det, og at det er hundre prosent normalt.

Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon. Introversjon er karakterisert ved personlighetstrekk som tilbakeholdenhet, passivitet og stillhet. (kilde: wikipedia)

Og det er jo en sorg at skolene i stedet for å påpeke og prente inn i hjernen din hvor usedvanlig stille og sjenert du er som barn, og hvor lite du sier, og gjenta dette til det kjedsommelige i samtlige elevsamtaler i løpet av barneskolen, ikke velger å heller fokusere på den du faktisk er. Å anerkjenne at ikke alle er født utadvendt, slutte å prøve å forandre deg ved å oppmuntre til skrik og skrål og sosial interaksjon til evig tid, og heller forstå at innadvendt er greit. Det må da for faen meg være greit å holde kjeft også! Respekter det barnet som sitter bakerst i et hjørne og at han eller hun ikke nødvendigvis har så lyst til å bli formet til noe en ikke er, la introverte barn være introverte barn og på den måten bidra til at samfunnet en jævla vakker dag kommer etter. For det er fremdeles sånn at ekstroverter styrer verden, og at det er de personlighetstrekkene som er mest akseptert. Det skal liksom være en svakhet, det å være introvert.

Anthony Storr har påpekt at vestlig psykoterapeutisk praksis, blant annet på grunn av innflytelse fra psykodynamisk objekt-relasjonsteori, har en tendens til å vurdere introversjon, særlig i sterk grad, som mer negativt enn ekstroversjon. Storr mener dette kan være ubegrunnet, og viser til at introversjon har en vært en viktig side ved personligheten til en rekke skapende kunstnere og vitenskapsmenn (kilde: wikipedia)

Selv har jeg begynt å se på introvert som en styrke. Og de jeg møter som er av motsatt type skal ha mye av æren for dèt. Kommentarer som at jeg «må ha et rikt indre liv» og at jeg er et interessant menneske – bare fordi jeg ikke sa så mye (resten av gjengen i dette tilfelle var utadvendte og hadde vrengt hele sjela si i løpet av to dager, så de var liksom knekte nøtter allerede, jeg var fremdeles i skallet mitt = interessant), har fått meg til å innse at vi har noen styrker vi òg, som verden både bør dra nytte av – og sette pris på. Men først og fremst må vi lære å sette pris på det selv. Tale er sølv, taushet er gull – neida, nå skal ikke jeg drive kampanje for å si at noe er bedre enn noe annet, men det er på tide at de innadvendte blir like akseptert som de motsatte.

vakne

Fikk et spørsmål som jeg tenkte å ta med på tampen:

Kan jeg spørre et spm angående å være introvert? Dersom du er på et slikt arrangement som du har vært på nå i helga, kanskje to netter til og med… Blir du sliten av d? Pga d å være sosial en hel helg liksom? Tror du at introverte blir veldig mye mer tappa for energi av slike ting enn ekstroverte? Og hva tenker du isåfall kan være løsninger for oss introverte? D er jo forventninger om å bli med på hytteturer etc, men jeg synes dessverre at slikt ofte er vanskelig, siden jeg blir så sliten av d..

Det kommer an på menneskene rundt meg. Jeg har hørt at introverte får energi av å være alene – mens ekstroverte får energi av å være med andre mennesker, og det første kjenner jeg meg definitivt igjen i. Jeg tappes for gnist hvis jeg må være rundt mennesker tjuefire timer i døgnet over lengre tid, uten å få tid for meg selv, det gjør jeg virkelig. Jeg blir utslitt. Men akkurat i helga som var var det ikke noe problem – jeg bodde på rom med Ane og Hedda som er min type mennesker, og selv om jeg kjente i ettertid, på vei hjem, at NÅ, nå skal det bli godt å være alene igjen, slet jeg aldri med psyken i løpet av helga, haha. På rekruttskolen kunne jeg nemlig gjøre det, da delte jeg jo rom med tre andre jenter (fem på det meste!) og vi var sammen døgnet rundt – i åtte uker. Ikke bare jentene på rommet, men store deler av hele jævla troppen. Der holdt jeg tidvis på å bli helt. fullstendig. gal, men jeg løste det med å gå meg en tur på leir alene. Samle tankene. Puste. Finne energien tilbake. Det var min løsning. Eller redning, faktisk. For noen ganger blir jeg seriøst gal – jeg blir irritabel, sint, stressa og rastløs, og siden jeg ikke reagerer høylytt blir det en indre kamp som går på psyken løs, haha. Jævla mennesker – overalt!

Jeg sier ikke nei til hytteturer og arrangementer fordi jeg er den jeg er, eller vent a. Noen ganger gjør jeg faktisk det, haha. Men som regel er jeg et JA-menneske som liker å oppleve ting og turer med andre mennesker, og hvis begeret da renner over av for mye sosial interaksjon? Da er det bare å gå seg en tur. Ta en lang dusj. Bli på badet lenger enn du trenger. Finn de små pausene dine for deg selv hvor du kan hente deg inn igjen. Det skal ofte ikke mer til enn dèt! Og hvis det SKAL mer til? Si fra. Si at du trenger å gå deg en lang (!) tur alene, eller spør om du kan få være i fred på rommet for en stund. Er det venner du er sammen med bør de godta at du trekker deg litt unna. Folk er forskjellige – noen av oss trenger mer albuerom enn andre.

Hva slags type er du? Utadvendt eller innadvendt? 

 

Introvert doesn’t make you stupid

Jeg vet ikke hva det her blir enda. En slags oppfølger av innlegget jeg skrev om det å være introvert, I guess, med et sylskarpt blikk på arbeidslivet. Jeg trenger å skrive noe om det, for jeg lever i det hver eneste dag – i arbeidslivet, som introvert – og jeg lever godt, og jeg har lyst til å fortelle deg at du som er introvert, som meg? Du trenger ikke å forandre deg. Selv om du skal ut i et arbeidsliv hvor det er om å gjøre å rope høyest. For i en bransje hvor kommunikasjon er nøkkelordet, er det klart at det lønner seg å være en som kan kommunisere. Men det betyr ikke at du som ikke er så flink til å være kjapp på avtrekkeren, kaste ut de beste idéene i møter du er med på, braute i vei om hvem du er og hva du kan, det betyr ikke at du som er introvert og stille ikke kan finne plassen din rundt bordet. For det kan du. Jeg fant den jo jeg? Og da kan faen meg du og.

DN

Før påske var jeg på forsiden av DN. Dagens Næringsliv. JEG. På forsiden. Herlighet, hele næringslivet skulle plutselig se navnet mitt, og fjeset mitt, og hvem er jeg i den o’ store næringskjeden. Men der var jeg. Ikke som «hun militærbloggeren» eller «Supermarie på jorda-rundt-reise», men som bare Marie. Marie Brudevold, ute i arbeidslivet. Og fy faen, så stolt jeg er. Fordi i hverdagen? Så føler jeg meg av og til som det neket flere sikkert tenker at jeg er.

Jeg klandrer dem ikke. Hva annet kan man egentlig tenke? Om hun blonde som sitter der i møter, helt stille og stum som en østers og bare hører etter hva alle andre sier, tar et par notater, bidrar selvfølgelig når jeg når jeg kan, det gjør jeg jo, men det er kanskje ikke så ofte som jeg «burde». Enda jeg vil. For jeg vil si noe. Jeg er livredd for at andre skal tenke at jeg er dum, at jeg ikke har noe bidra med, for det vet jeg at jeg har. Og verden skal vite at jeg prøver, selvfølgelig gjør jeg det, jeg prøver å tenke ut hva jeg skal si (et evig pågående prosjekt i et introvert hode som mitt eget, i en verden som aldri slutter å snakke), men jeg er bare sånn. Jeg sier ikke alltid noe. Jeg er stille. Og noen ganger må jeg la den delen av meg selv vinne over den indre stemmen som har blitt plantet der utenfra, den som forteller meg at «du må si noe, du må si noe, si noe ditt brød, snakk!«. Jeg snakker ikke alltid, personligheten min står automatisk på lydløs når jeg pakkes opp blant nye mennesker, og volumet mitt må skrues opp og noen ganger tar det litt tid. Og det? At jeg kan sitte i et møte og være stille? Det gjør meg ikke dum.

DN

Og vet dere hva, dere andre som er som meg? De rundt deg vet det. At du ikke er dum. Så slutt å bekymre deg. Jeg hadde – og har av og til fremdeles – de bekymringene selv. Jeg er redd for å bli oppfattet som evneveik, for når jeg sammenligner meg selv med de andre som deltar i samme møte? Så er det akkuret sånn jeg føler meg. Som en idiot. De høres så himla smarte ut, som om de uten stopp bobler over av idéer, som om de kan livets og fagets pensum på rams – forlengs og baklengs – som om de har stålkontroll på absolutt alt innenfor selskapets fire vegger, som om de troppet opp på møterommet med et ferdigskrevet manus. Men sånn er det ikke. Og sånn er ikke du. Slutt å sammenligne deg selv, slutt å lytt til hvordan du «burde» være (sier hvem?!), slutt å tenke deg selv ned.

«Jeg sier ikke så mye da, hehe», lo jeg nervøst til min tidligere arbeidsgiver, etter et møte hvor jeg satt og stresset over min egen stillhet. Jeg følte for å unnskylde meg for han, jeg tenkte at han som sjefen min må jo skamme seg? Over den ansatte som bare sitter der og gaper?

«Nei, men det betyr ikke at du ikke har noe å si», svarte han*.

Jeg elsker han fortsatt for det. Det var som om noe ble løftet av skuldrene mine. Og det var da jeg begynte å tenke at det er ikke så farlig. Det er ikke så farlig å ha en lavmælt personlighet, det er ikke noe å stresse over. Du presterer jo der du skal – i jobben din, i ditt daglige virke. Du har blitt ansatt for en grunn, sannsynligvis en god en, og det er der det er viktig at du fungerer. Ja visst er det hyggelig når du åpner kjeften og kaster inn et par tanker der du har noen, men ikke la det bli en stor overhengende greie som skygger for kreativiteten og blir til prestasjonsangst og press i stedet, dette med at du liksom «må si noe», for det må du da virkelig ikke. Du trenger ikke boble over av innspill i hvert møte du går i, det betyr ikke at du er helt tom for idéer eller meninger eller tanker, jeg har mange innspill, jeg, gode også – og de kommer når de kommer, og det er ikke nødvendigvis i løpet av de seksti minuttene mellom ti og elleve hvor vi sitter samlet rundt et bord og tenker høyt. Noen ganger gjør de det, andre ganger må tankene få jobbe litt i fred før de blomstrer videre. Det finnes faktisk forskning på det, at kreativiteten blomstrer best over tid. Det er ikke noe du kan stresse frem fordi forventningene du har til deg selv og samfunnet – designet av de ekstroverte – liksom skal kreve det. Kreve at du buser ut med noe fordi du sitter i et møte.

Det er vanskelig å være introvert i en verden som er oppdratt til det motsatte. Men ofte gjør vi det kanskje litt vanskeligere for oss selv óg, med disse lydløse forventningene i våre stille sinn, og krav til oss selv om å slutte å være den vi er. Slutte å være så stille. Og det er urettferdig. Vi er alle forskjellige, og fungerer på forskjellige måter, og det at du er stille? Det betyr ikke at du ikke har noe å si. 

*(Takk, Morten)

 

Kicking ass, kicking off

Stopp verden, jeg vil av! Den helgen her har gått forferdelig fort, vel? Jeg er nesten svimmel her jeg sitter, hjemme i sofaen igjen etter to dager og en natt på Strømstad Spa (sponset opphold) med United Influencers-gjengen. Vi hadde årets kick-off og det var så gøy! To dager fulle av sol, læring og lek og moro. Her kommer et lite bildedryss fra alt sammen:

2016-04-10 05.35.30 12016-04-10 05.35.32 1

Tekstdoktor Christine Calvert, en fantastisk inspirerende dame som jeg hadde tenkt å løpe til etter foredraget hun holdt, for å snakke om forholdismen og grine over rikets tilstand over et glass vin, men det glemte jeg heldigvis utover kvelden. Hun var en av mange flinke folk som kom for å lære oss et par ting.

2016-04-10 05.35.31 1 2016-04-10 05.35.29 1

Etter faglig input var det ut i båt for å kjøre over til Koster-øyene, hvor vi skulle kjøre ribb og sykle. Jeg er så imponert over hva de får til, disse menneskene i United Influencers! Jeg koste meg i hjel!  

2016-04-10 05.35.28 12016-04-10 05.35.27 12016-04-10 05.35.25 1

Ribb var en eneste stor skrekkblandet fryd. Jeg er som mange av dere vet relativt pinglete, får panikk av å kjøre scooter i 40 km/t blant annet, og jeg vet ikke hvor fort ribben gikk, men det var i nærheten av hundre og helvete. Og vi regelrett FLØY over bølgene her og der, og jeg så for meg (som jeg alltid gjør) det verste, at båten skulle tippe bakover og at vi skulle omkomme hele gjengen, eller at jeg skulle brekke ryggen i et av nedfallene, når rumpa smalt mot setet jeg vekselsvis satt på og stod ved. Disse morbide tankene blandet seg sammen med lyse hyl av ekstase, for det var jo så himla gøy óg.

2016-04-10 05.35.26 2

Petter som kjørte båten – superflink, og han viste oss seler og fortalte oss litt om området Koster.

2016-04-10 05.35.26 1

Gjengen! En salig blanding av United Influencers-ansatte, bloggere/influencere og Universal Music. Vi var nærmere åtti som deltok på hele kick-offet, det her er altså bare en del av alle sammen, gruppa jeg dro på sjøen med.

sjigej

Man blir så fin med sånne briller, syns jeg. Innmari fin.

sjough 2016-04-10 05.35.23 1

Julie og jeg, det er hun som er sjef hos United Influencers. Bra dame!

2016-04-10 05.35.20 1

Etter å ha kjørt ribb fant vi en pub og tok en øl i sola, før vi skulle sykle tilbake til fergen som tok oss med over fra Strømstad. Utrolig koselig sted, og Koster? 350 fastboende, utrolig idyllisk og jeg kunne definitivt ha blitt nummer 351. Jeg vil tilbake!

2016-04-10 05.35.22 1

Og så gikk turen inn fra bøljan blå og tilbake til Strømstad Spa for mingling før middag, og så middag og fest og konsert.

2016-04-10 05.35.20 2 2016-04-10 05.35.17 1

Her er det ene outfit-bildet dere får av meg i år:  

2016-04-10 05.35.15 1

Ane og Hedda in action. Råbra damer!

2016-04-10 05.35.16 12016-04-10 05.35.14 12016-04-10 05.35.13 1

Robin (?) og Morgan Sulele, to av artistene Universal Music stilte opp med. Utrolig kult å ha en egen konsert for oss influencere, jeg må si det igjen, jeg ER så imponert over hva UI får stelt i stand!

2016-04-10 05.35.12 1

Og selveste Paperboys gjorde comeback og hadde UI sitt kick-off som første konsert, og det var så kult og I’m leaving Barcelona og God morgen, Norge. En haug av bloggere testet ut live-sending på Facebook-sidene sine også, jeg tenkte å teste det ut selv på neste reise! Hvor kult hadde det ikke vært å dele reisen DIREKTE med dere? Håper Kazakhstan har wifi et eller annet stilig sted, da skal vi oppleve det sammen, dere og jeg.

Tusen takk for en fantastisk helg, Strømstad Spa og United Influencers! Jeg gleder meg allerede til neste år.

Dere da? Hva er deres forhold til fart og spenning? Er dere like pinglete som meg? (Si ja)