Mediagic #70

Herlighet, i jula går alle dager i ett, holdt på å glemme at det er tirsdag! Men det er det, så her er ukens funn fra Internettet, som egentlig skulle komme forrige uke men da hadde jeg bloggangst etter at meme-innlegget mitt tok av, heh. Uansett, enjoy!

  • Dette blogginnlegget, skrevet av Evelina, en svensk reiseblogger jeg møtte i Hamburg. Hun skriver om det å være deprimert og reise alene
  • Denne versjonen av mannequin-challenge, gjort av en sjetteklasse i Lillestrøm for å sette fokus på mobbing
  • Denne Musevisa – for å få jenter til å ta celleprøve. Fantastisk!
  • Denne kronikken, skrevet av Felicia, om hverdagsrasisme
  • Disse ordene fra Stephen Hawking, om at verdens ledere må erkjenne at de har mislykkes
  • Denne kronikken, om det store, norske klasserommet og hvorfor ingen reiser seg opp og protesterer på splitt-og-hersk-retorikken som preger debeattklimaet
10522212_1581642168729425_1061993045_n
 

Et grønt, glitrende juletre med barnåler som stikker

Jeg har vært i julestemning siden november, som dere sikkert har fått med dere, haha. Drakk julebrus, spiste pepperkaker og pyntet juletreet (eller kvisten; det lille, døde kirsebærtreet mitt) for en måned siden allerede. Jeg elsker denne tiden av året, det har jeg alltid gjort. Det skal ikke så mye til før jeg kommer i stemning; en natt med frost, en kald bris, at kalenderen bikker november.

I år er min siste julefeiring slik jeg kjenner den, og det blir rart. Veldig rart. Mamma og pappa selger barndomshjemmet til året, og om et år skal det feires i en helt ny leilighet, på et helt nytt sted. Jeg både gleder meg – og gruer meg, men så lenge støvet (mamma og pappa, altså) er der vil det alltid føles ut som hjemme, uavhengig av hvilke fire vegger det er som pakker de inn for meg.

Litta throwback til fjorårets julaften:

2015-12-26 03.07.51 2

Desember er alltid måneden for ettertanke. Jeg oppsummerer bestandig året i mitt stille sinn, og selv om jeg er tilhenger av at hver dag bør gjøres om til et like blankt ark som 1. januar, skal jeg ikke nekte for at jeg alltid står på terskelen til et nytt år med mye større motivasjon, håp og drømmer enn jeg gjør på en hvilken som helst mandag. Dette året har gått fryktelig fort, det går bare fortere og fortere med tiden, som om jeg konstant befinner meg på hjul i en nedoverbakke som bare blir brattere og brattere jo lenger ned jeg kommer. En kan liksom ikke gjøre så mye annet enn å klamre seg fast og prøve å svinge og navigere etter beste evne, mens livet passerer i revy ved siden av, i et stadig raskere tempo.

2015-12-26 03.07.49 1

……..

^ Her skulle det egentlig komme et avsnitt, som jeg skrev, men som jeg ikke klarte å publisere. Ikke denne gangen heller. Det begynner å bli mange av dem, de ligger lagret som utkast – stoppet av mangelen på en indre knapp som sier «Publiser«. Jeg er vant til vrenge sjela mi på nett, og dele mye om så mye, men et sted stopper det bestandig: ordene om livet som datter av en MS-syk pappa. Det er jul, og selv om jeg elsker jul, og alltid har elsket jul, er dette tiden hvor jeg mer eller mindre ufrivillig gjør et slags årlig regnskap i mitt stille sinn, på hvor langt MSen har kommet. Og det gir det glitrende, grønne treet en mørk skygge og barnåler med glitter – men som stikker når jeg rører ved det.

Vi tar alltid bilder foran juletreet, tjuefjerde desember – år etter år. Og alle disse bildene, alle disse årene, utgjør det årlige regnskapet over hva sykdommen har utrettet siden fjorårets bilde ble tatt. Og de siste årene har bokstavene M og S gjort mye. Det henger vel sammen med den tiden, igjen, som bare går fortere og fortere men ikke så fort at de to konsonantene faller av i farta.

Jeg skulle gjort mye for at de gjorde nettopp det. Falt av, og ble borte. Lot oss være i fred, lot pappa være i fred. Jeg hadde gjort mye for å se pappa ordne ribba, bære inn juletreet, gi meg en juleklem eller bare si ordene «god jul». Men på lørdag så jeg han smile. Og det holder egentlig, i årets juleregnskap. For er det noe jeg har lært i livet, så er det å være takknemlig for det lille (store) man har og kan få til – som et smil, fremfor å gråte over hvordan tingene kunne ha vært. Et smil holder i massevis, pappa.

«Dette skal til for at jeg kommer i julestemning» er ukens tema i bloggutfordringen jeg har meldt meg på. Som jeg ikke klarte å holde meg til, men det ble nå noen tanker om jula i hvert fall.

For andre bidrag sjekk ut de andre bloggene som er med:

 carolinesverden.com // hjertejubel.com // atinybitbeautiful.com // carinabehrens.com // noctem.nu // la-mar.no // bruknevinger.co // stinefriis.com // heijegheterjune.com // ingvildhappy.blogg.no // juneaasheim.wordpress.com // carolinewillemine.blogg.no // superliise.com

 

Søndagskveld

15645099_1213932355391988_926153532_n

God kveld! Har dere hatt en fin helg? Håper det! Selv havnet jeg på en tilfeldig lanseringsfest av et nytt nettmagasin på Uhørt på fredagen (gjett hva konfransieren sa….. «i forhold til». Helt feil. Det var RETT før jeg kastet ølen min på han og dro), lørdag reiste jeg hjem til Hællæwood og støvet* og ut på jentejulebord på kvelden sammen med bff, som var dødskoselig, og i dag? Ingenting. Det er så deilig å gjøre ingenting og faktisk MENE det av hele mitt hjerte; det er ikke lenger utsettelse og prokrastinering, det er ingen verdens ting med verdens beste samvittighet. Klarer enda ikke å fatte at eksamenshelvete faktisk er over for i år, haha, men til uka får jeg forhåpentligvis to karakterer i StudentWeb som enten bekrefter at det hele er over, eller som ber meg ruste opp til ny kamp neste år. Håper for all del jeg slipper dèt. Sånn. Det var årets siste setning om eksamen, jeg lover.

Titter egentlig bare innom for å si at jeg har fikset rabattkode hos Daniel Wellington til dere! De har fått inn klokker i sort – den på bildet over heter Classic Black – og jeg elsker dem. De hvite er fine de òg, men jeg har en ekstra greie for sort! Hvis du vil bestille kan du bruke koden SUPERMARIE og få 15% rabatt på hele butikken, og hvis du bestiller før 20. desember sier Daniel at du skal rekke å få klokken hjem før jul òg, hvis du tenker julegave. Perfekt og tidløs til både han og henne! Trykk her for å komme til nettbutikken (adlink).

skal jeg pusse tenner og legge meg og lese til jeg sovner, jeg har fortapet meg i Tom Kristensen sin Pandora (sponset bok), som handler om bioterror, IS, svik og etteretning og den er. så. spennende. Skal skrive en anmeldelse når jeg har lest den ut, det blir neppe lenge til!

ÅH, en ting til. Det kommer en konkurranse til på Facebook-siden til bloggen min i morgen, hvor du kan vinne et halvt års abonnement med Glossybox. Tune in for å få den med deg!

God natt! Ilu!

*mamma og pappa

 

En følelse jeg kommer til å savne

Å sette punktum på årets siste eksamen, for så og levere til de nydelige pensjonistene som sitter vakt og etterpå ramle ut universitetsdørene i total frihet? Herregud. Det er en følelse jeg kommer til å savne, når studiene er over. 

Skippertaksstudenten i meg er strålende fornøyd med dagens innsats. Jeg kommer jo aldri til å klare å endre mønster, når det hele tiden viser seg å fungere å lese i siste liten? Haha! Oppgavene jeg satt og jobbet og tygget på i hele går kveld viste seg å være så riktig. Flere av de kom på dagens eksamen, og ikke et eneste spørsmål sto ubesvart. Det holder ikke til en toppkarakter, men jeg tror faktisk jeg klarer å stå. Så da er det bare ett fag jeg tror jeg kan stryke på, det faget skulle jeg egentlig fått karakter på i går, men den ble forsinket så jeg venter enda i smertefull spenning. Den tid, den sorg – nå er det JULEFERIE! (Jeg kaller altså jobb for ferie, for jobbe skal jeg fortsatt før jul) 

Jeg har ikke helt skjønt hva jeg bruker fritid på enda, så nå sitter jeg bare på en kafé og stirrer på folk. Har med meg en bok jeg skal lese i, har rukket en kaffe med ei venninne og utover dét skal jeg bare smile til verden og nyte friheten før mitt (forhåpentligvis) aller siste semester starter om nøyaktig en måned. 

Hvordan går det med dere? Ferdig med eksamener? Juleferie? Glad eller trist? Håper uansett at dere unner dere en god helg! 

 

Gjemsel

Hallo…..? Er det bare oss her inne igjen nå? Har de 19 000 andre fremmede gått?

Haha, jeg tuller ikke. De to siste dagene har vært et lite personlig mar(i)eritt for en skvetten sjel. Så himla mye mennesker overalt! Jeg syns det er fantastisk at budskapet mitt om nettmobbing og ondskapsfulle memes nådde ut til så mange, tallene fra Facebook-siden min forteller meg at nesten en halv million (!) nordmenn har fått begeret mitt opp i feeden sin, og jeg vet om i hvert fall tre mennesker som har skrevet til meg at de har kommet på bedre tanker, som et direkte resultat av ordene jeg skrev. Det var alt jeg ville, gi noen en tankevekker. Men nå, nå kan vi gå tilbake til normalen. Nå kan de 19 000 som vanligvis ikke henger her inne gå ut igjen, haha.

Siden sist: hadde SnapKollektivet i går, snakket om frivillig barnløshet, som skapte masse engasjement og var supergøy – og drittskummelt å snakke om, det er jo en sak mange har sterke meninger om. Skal prøve å oppsummere hva jeg sa i et innlegg en dag, jeg hadde tydeligvis mye på hjertet om den saken selv.

I dag har jeg hatt lesedag, og apropos studier; jeg måtte takke nei til den militære utvekslingen jeg egentlig skulle på i USA i februar i dag også. Fryktelig kjedelig, det var jo en mulighet jeg skrek og hoppet i taket for da jeg fikk den, men jeg fokusere på studiene. Praksisplass og alt, jeg orker ikke tanken på å miste den igjen på grunn av for mye fravær, så det måtte bare bli sånn. Synd, trist, leit, men uniformen henger nå i skapet og skal frem i løpet av neste år uansett – trives like godt i den på norsk jord, som jeg sikkert ville gjort på amerikansk!

Nå må jeg dusje og sove, i morgen er det årets siste eksamen som jeg overhodet ikke har klart å motivere meg til, men i kveld fikk jeg tatt et krampeaktig skippertak allikevel. Ligger i skrivende stund på gulvet med hundre (!) ark utover, uten å overdrive, som jeg har krabbet rundt i de siste fire timene. Forhåpentligvis har noe av det jeg har lest og jobbet med sunket inn, sånn at jeg kan karre til meg en ståkarakter. Ønsk meg lykke til! Vi skrives plutselig!

 

Begeret #3: Ikke alle memes er like morsomme

Det har gått sport i å tagge venner i bilder av mennesker som ser litt annerledes ut for tiden. Feeden min er full av dem. Noen der ute i den vide verden har tatt seg friheten med å finne bilder av disse menneskene (merk dere: MENNESKENE), lage en såkalt «meme» ut av det med tekst som «Jeg har mistet kjæresten min, kan du tagge henne?» til. Og OM folk tagger. Verden over. Kommentarfeltene er flere titalls tusen lange, og verdens Facebook-elite sitter på sine høye hester og ler og ler, og tagger og tagger, og jeg sitter og ser på mens jeg skriker inni meg og kaster opp av hvor jævlige mennesker kan være mot hverandre.

For faen, dere, dette er MENNESKER! De personene på bildene som det tagges til den store gullmedaljen i, det er personer som deg og meg! De tenker og føler, som deg og meg. De ser ut som de gjør, og kan ikke noe for det – akkurat som deg og meg. Hvor føkkings forbanna stygg er du ikke som person (og nå snakker jeg om innsiden), når du er med på denne kolossale formen for mobbing?! VERDEN OVER (!) sitter det folk og tagger og ler rått av utvalgte meme-ofre, som jeg for guds skyld håper aldri roter seg inn på Facebook noensinne. Tenk å finne et sånt bilde av seg selv, med et kommentarfelt fylt av titusenvis av «hahaha» og «fy faen» og «ler så jeg griner»-emojis under. Det knuser hjertet mitt – bare tanken på at en av disse personene skulle få vite om hva slags sirkusattraksjon Facebook har gjort dem til, om de ikke allerede vet det. Herregud, jeg håper virkelig ikke de vet det.

Jeg oppfordrer dere: SLUTT å være med på mobbingen. Ikke bidra. Ikke tag. Om du på død og liv syns det er morsomt, le inni deg. Blir du tagget – fortell vennen din at det ikke er greit. Det er faen ikke greit! Det er ikke humor, det er bare jævlig og ondskapsfullt. For all del, memes kan være gøy, jeg tagger og blir tagget selv, men da i memes som ikke går på bekostning av andre mennesker. Memes som ikke kollektivt mobber en tredje person. Det er så stygt og jeg fatter ikke at så mange der ute kan være så hjerteløse, i en verden hvor vi egentlig er relativt flinke til å fokusere på hvor alvorlig mobbing er og kan være for det mennesket det gjelder. Og det knekker litt i hjertet mitt hver gang jeg ser hvilke av vennene mine som er med på dritten. Jeg blir så skuffa, sint og jeg mister respekten. Bare slutt. Det er nok, nå. Memes er ikke bare fiktiv Internett-humor. Det er m-e-n-n-e-s-k-e-r, for faen.

Jeg blir så kvalm.

 

Jeg er èn av et dusin

«Når får du svar på…», begynte han.

«IKKE SNAKK OM DET!» ropte jeg og kjente magen vrenge seg samtidig.

Omtrent sånn startet lunsjen på jobb i dag, der jeg satt og pirket i maten mens kollegaen min prøvde å spørre meg om når jeg får svar på om jeg får praksisplass til våren eller ikke. Innen den fjortende, stod det i mailen vi fikk, og jeg oppdaterte og oppdaterte StudentWeb hele morgenen i dag – bare i tilfelle det skulle dukke opp noe.

For de som ikke henger med: jeg har søkt om å bli praktikant til våren, som er et alternativ til å skrive bacheloroppgave. Praktikantene skal jobbe hos hver sin mediebedrift – 100% og uten lønn – i to måneder, og levere en ti-siders rapport etter perioden er over, og det dokumentet – sammen med praksisperioden – blir til slutt kronen på studietiden; en bachelorgrad. Det var annonsert 16 praksisplasser, og for å søke måtte vi skrive motivasjonsbrev, sende CV, pluss at de ser på karakterene vi har plukket de to første årene.

Jeg hater gruppearbeid, og var oppriktig stressa bare av tanken på å måtte jobbe med en bacheloroppgave sammen med andre mennesker – hele våren. Jeg hadde ikke særlig troa på at jeg skulle få praksisplass heller, jeg har jo praktisert deler av faget helt siden jeg begynte å studere medievitenskap, gjennom jobben min og Heimevernet og alt – og jeg tenkte at jeg rett og slett hadde for mye erfaring, at de heller ønsket å slippe andre til.

Men tilbake til lunsjen.

Tre kollegaer til kom til bordet, og jeg satt og spiste smått og pirket i brødskiva med leverpostei mens jeg prøvde å delta i samtalen mellom alle de nervøse sammenbruddene jeg hadde inni meg. Skulle bare sjekke StudentWeb eeeen gang til, litt sånn diskrè midt i noens setning, og så bare:

«ÅH! JA! JEG HAR FÅTT PRAKSISPLASS!!!!!»

«???? trodde du fikk støt, jeg, nå?»

Og sjefen min bare:

«Det var da voldsomt så entusiastisk en skulle bli av å få lov til å jobbe gratis i to måneder?»
(Digger den mannen, han er kontorets svar på Jon Almaas; tørrvittig og kul)

Haha. Seriøst. Jeg er så letta, og så himla glad. Dette var alt jeg ville til våren – og jeg kom inn. Jeg kom inn! Jeg – og elleve andre, de endte altså opp med tolv plasser i stedet for seksten. Det her var nesten like stas som da jeg fikk telefonen om at leiligheten var min, og jeg tuller ikke engang. PRAKSISPLASS!

Hvor jeg skal jobbe til våren vet jeg ikke enda, det får vi ikke vite før det nærmer seg. Men det er ikke så himla farlig, alt jeg trengte å vite akkurat nå var at jeg kom inn. Og det gjorde jeg.

Nå skal jeg feire med å lese til neste eksamen som er på fredag, fikk plutselig litt (mye) motivasjon igjen. Har ikke rørt en bok siden forrige eksamen, i slutten av november, og hadde egentlig tenkt til å prokrastinere helt frem til onsdag eller torsdag, men nå. NÅ, Cicero og Aristoteles og gjengen. Nå skal vi snakke retorikk.

 

6 dager senere #39

Jeg får helt noia av hvor fort ukene flyr, føler jeg lager disse oppsummeringsinnleggene annenhver dag! Her er uansett denne ukens:

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
Spurte en kvinne på flyplassen i Schiphol om jeg kunne ta bilde av henne. Haha, skal ikke så mye til før jeg blir skremt, men det er altså noe jeg sjeldent gjør, spør folk om å få ta bilde av dem, eller tar kontakt med folk generelt. Et lite knips for kameraet, et stort knips for meg!

+ mandagens innslag i SnapKollektivet, hvor jeg snakket om dickpics. Jeg gruet meg egentlig, men det gikk jo fint og jeg fikk så mye bra tilbakemeldinger – tusen takk! Det er viktig at det blir snakket om, så kanskje disse utovertissene kan skjerpe seg en gang for alle. Det går jo ikke AN, å blotte seg sånn for fremmede jenter over nett, haha, jeg forstår virkelig ikke hva som foregår inne i hodene på disse (og nå snakker jeg om det hodet de fleste av oss bruker til å tenke med)

Ukens kuleste
Fredagens besøk hos KLM og Schiphol. Og jobb! Vi har flytta opp til sjuende etasje (satt i andre før), og det er en helt ny atmosfære, men veldig hyggelig å sitte tettere på de jeg er i avdeling med; pressefolket. Og i dag var kul, fikk besøk av storebror og den lille familien hans, og vi dro en tur til Sverige. Utrolig koselig!

Ukens kjipeste
Forkjølelse, jeg har vært syk siden onsdag, og er det fremdeles. Vanligvis er jeg flink til å ta hensyn til meg selv, men akkurat nå har jeg ikke ro på meg til å slappe av i det hele tatt. Måtte avlyse alt jeg skulle på torsdag, og det var tungt, men skjønner jo selv at det var nødvendig, jeg var jo helt kake. Heldigvis var jeg i stand til å reise til KLM på fredagen!

Ukens bilde(r)

Ukens tankespinn
Tatovering, jeg har tenkt på den papirflytatoveringa i fem år nå, og i går sendte jeg endelig en mail og spurte om pris. 1000 kroner. 1800 hvis jeg går for to små. Jeg driver med Morsom Sparing, som betyr at hver gang jeg drar kortet rundes beløpet opp sånn at differansen går inn på sparekonto. Betaler jeg feks 186 kroner for noe, går 4 kroner inn til sparing. Det er denne kontoen jeg skal bruke på tatovering, så får vi se om jeg ender opp med en eller to når jeg har nok der inne

Ukens craving
Frisørtime

Lyd
Pia og psyken, en podcast dere òg burde høre på!

Underholdning
Begynte på ny bok, Pandora av Tom Kristensen. Spennende fra første kapittel! Den handler om IS, bioterror og svik. Skal skrive en anmeldelse når jeg har lest den ferdig! (Boken er forresten sponset av Aschehoug)

Reise
Amsterdam + Sverige

Ukens personer
Følgerne mine på Snapchat, både dere som daglig er inne og ser på alt jeg lirer av meg – og dere som snapper meg tilbake. Jeg blir så himla glad av å høre fra dere, og jeg ble overøst av kjerringråd mot forkjølelse da jeg spurte etter dèt. Takk for at dere er som dere er! Ikke bare på Snapchat, men dere som tar dere tid til å kommentere her inne på bloggen også, jeg har fått så mye fint det siste døgnet. Jeg setter så stor pris på det at jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det engang!

Ps. Jeg har en giveaway gående på Facebook-siden til bloggen min nå, vinnerne trekkes i morgen klokken 12. Sprett innom hvis dere vil delta, alt dere skal gjøre er å skrive i kommentarfeltet om dere vil ha koppen eller flaska!

Dere da? Hvordan har deres uke vært? Velg to fra listen over og svar i kommentarfeltet, da!

 

Hemmelighetene ved Schiphol

I går måtte feberen vike for en annen feber, reisefeberen, og jeg stod opp klokka tre og ruslet overraskende våken og glad og fornøyd opp til flybussen som gikk klokka fire. Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg må si det igjen; jeg elsker å være så tidlig oppe. Alt er så stille, ingen andre synes å være våkne og det kjennes ut som verden og jeg deler en liten hemmelighet sammen, bare vi to. Du og jeg, verden. Du og jeg.

Illusjonen ble revet vekk fra meg igjen relativt fort, for hele bussen var full av folk, haha, men det var fint så lenge det varte.

KLM hadde altså invitert meg og de tre andre KLM-ambassadørene ned til hovedkontoret sitt i Amsterdam, og vi startet dagen på Schiphol flyplass hvor vi fikk kaffe, crossainter og en presentasjon av selve flyplassen.

IMG_0319

De tre andre: Odd Roar fra The Travel Inspector, Trude fra A blonde on the run og Kenth fra snabbafotter.se

Flyplassen ble hundre år i år, og til å være så gammel er den forbausende god til å tenke fremover. De kan aldri bli Europas største flyplass, og jobber derfor med å bli den beste og gjør innmari mye bra for at reisen skal gli så lett som mulig. Og herlighet, så mye jeg lærte i går. Det er så mye ved en flyplass jeg aldri i min villeste fantasi kunne sett for meg. Alt er så gjennomtenkt, ned til hver minste detalj!

IMG_0313

Designet for å få deg til puste

For eksempel er interiøret og arkitekturen på flyplassen designet til å absorbere lyd og gjøre det mindre stressende for oss som er på reis. Treverket i sikkerhetskontrollen på bildet under har den egenskapen – lyddempende, og visste du at når stressnivået er på sitt høyeste slipper de ut en duft av lavendel for å gjøre atmosfæren mindre hektisk og mer avslappende? Jeg elsker det!

Dette er mannen som viste oss rundt, han flyr til daglig KLM (naturligvis):

Han kunne også fortelle oss at folk liker å gå mot lyset, så lampene i taket er heller ikke tilfeldig utvalgt og plassert.

En annen kul detalj jeg ble oppmerksom på i går er den store klokka på Schiphol, på bildet under. Inne i den står det en mann som gnikker og pusser og titter ut på oss, og hver gang en av viserne skal flyttes på – gjør han det.

Er det ikke bare fantastisk?! Flyplassen har også små hotellrommer du kan booke for minst fire timer av gangen. Enten Yotel (japansk konsept, hvor du kun får et lite rom med en seng i) eller et annet – mer alminnelig hotell. Yotel var fullbooket da vi var der, så vi fikk ikke sett hvordan det så ut, men det andre hotellet så vi – Mercure Hotels. Helt fine, moderne og rene rom.

Du kan også booke bare en dusj, for 15 euro har du dusjen i en hel time. Kjekt å vite for de som er på farten og som trenger en oppfriskning før neste fly!

Etter et par morgentimer på flyplassen ble vi kjørt videre til KLM sitt hovedkontor. Her fikk vi bli enda bedre kjent med selskapet som gir oss luft under vingene noen dager i året.

Jeg er akkurat lite sliten og sjuk som jeg ser ut, haha.

Jeg har alltid vært glad i KLM, helt siden Trond Kirkvaag og co hadde en humorserie med samme navn på NRK da jeg var liten, og pappa og jeg lo så vi gråt av de dumme sketsjene, men etter i går ble jeg hakket mer forelsket. Det virker som de gjør alt med omtanke. Cocktailen over – som serveres på Business Class – er valgt ut av de reisende. De stemte den frem under et golf-arrangement. Og gresskar-suppen som serves ombord? Den er laget av en av de ansatte i cabinen – de hadde en intern konkurranse med kokker som jury, og den ansatte som lagde den deiligste retten vant plass på menyen som serveres til passasjerene. Måten de inkluderer både passasjerer og ansatte på er nesten rørende – jeg ble så glad!

I tillegg bruker de lokale bønder når de skal skaffe råvarer til flymaten, og de gamle uniformene som flyvertinnene ikke lenger bruker? De har blitt resirkulert og har blitt til tepper på flyet! Jeg smelter. De samarbeider også med nederlandske designere for å utvikle servise de serverer maten på, og gaver som gis til Business Class-passasjerer, som vesker og lommebøker.

Etter i går ble KLM straks litt mindre stor og kommersiell, og litt mer medmenneskelig og jovial. Jeg er stolt av å være i et langvarig forhold med den blå diamanten som har sørget for at jeg har sett store deler av verden jeg aldri ville ha sett uten, som den studenten og gjeldsslava jeg er. Og Schiphol som flyplass? Blir aldri det samme etter dette.

(Bare for å presisere: KLM sponset flybillettene tur/retur AMS, alt annet skriver jeg på eget initativ og uten èn krone i retur. Jeg ble bare så gira etter alt jeg lærte i går, at jeg hadde lyst til å dele det med dere – i hvert fall forandret det mitt eget syn på fly og flyplasser, og jeg håper det kan være til en liten positiv overraskelse for flere reiseglade også! Det er så mye «bak der» som vi passasjerer aldri får vite om, og historiene jeg ble fortalt i går er defintivt verdt å vite om)

 

Ensomhet

Jeg er mye alene. Selvvalgt. Med en introvert personlighetstype er tiden jeg har for meg selv hellig, og kilden min til energi og overlevelse i en verden full av mennesker. Når jeg er alene blomstrer kreativiteten, jeg kan pusle med mine ting, konsentrere meg og jeg stortrives i eget selskap. Så mye at jeg fort kan se for meg at det med tiden kan bli vanskelig å lage plass til en til, haha. Jeg hører ofte andre si at den store skrekken er å dra på kino alene, spise ute alene, gjøre ting helt alene, og jeg forstår – men jeg forstår ikke. Det er jo så deilig? Selvfølgelig foretrekker jeg å dele sånne sosiale aktiviteter med andre jeg òg, men det gjør meg heller ingenting å dra på egenhånd. Hvis det ikke passer for noen kan jeg godt dra alene. Jeg er ikke avhengig av at min egen timeplan passer med andres for å gjøre det jeg har lyst til, og den egenskapen er jeg så himla glad for, for jeg vet at ikke alle har den. Jeg kunne aldri ha droppet Svalbard, for eksempel, fordi jeg tilfeldigvis ikke hadde noen å dra dit med. Eller verdensreisen, for den saks skyld. Nå valgte jeg jo både verden og Svalbard alene fordi det var noe jeg trengte å gjøre alene, men poenget mitt er at jeg ikke vil være avhengig av andre for å følge drømmene mine. Det burde ikke noen være – så avhengig av andre at det går på bekostning av drømmer som kunne blitt oppfylt, hvis du bare turt å gjøre det på egne bein.

2016-02-17 08.30.02 1

Da jeg jobbet på Peppes Pizza som attenåring husker jeg det kom en voksen kvinne inn i restauranten, hun satte seg ned ved et lite bord, bestilte mat og et glass rødvin og satt der med boken sin. Alene. Mange vil kanskje assosiere dette bildet av en enslig kvinne alene ved et bord med ensomhet og mangel på selskap. Alt jeg så var styrke. Jeg kikket beundrende på henne fra bakrommet og tenkte hvor selvstendig, sterk og kul hun fremstod der hun satt og smilte i eget selskap, som bare gjorde sin greie der borte ved vinduet, helt uavhengig av andre. På den tiden fryktet jeg å bli stemplet som alene jeg òg, men i tiden etter tenkte jeg annerledes. Å være alene er ikke noe å skamme seg over. Selvvagt eller ikke. Hvis jeg kan stå der og se opp til et fremmed menneske som tørr å dra i sosiale settinger helt alene, uten skam, uten flauhet, er det helt sikkert flere der ute som tenker det samme.

2016-02-17 08.29.44 2

Den tanken tok jeg med meg da jeg reiste jorda rundt. I Cape Town spesielt, husker jeg at jeg gikk inn på en sushi-restaurant og ba om et bord for en. Kelneren spurte sikker tre-fire ganger om det ikke kom fler, og jeg avkreftet gang på gang. Nei, bare èn. Bare meg. Null skam. Han og kollegaene var ofte bortom, og kikket på meg fra hjørnet den tiden de ikke var rundt og ryddet bord – og jeg fantaserte om at de hadde det samme beundrende blikket som jeg selv hadde da jeg jobbet som servitrise. Kan godt hende at de egentlig tenkte «stakkars lille ensomme sjel», men det brydde meg ikke det heller, haha. Jeg storkoste meg der jeg satt med sushi og hvitvin og meg selv som eneste underholder.

2016-01-21 06.16.14 1

Det beundrende blikket jeg sendte den kvinnen som attenåring får jeg ofte bekreftet når jeg er ute og reiser også. Å klare seg selv blir sett opp til der ute, nesten med skrekkblandet fryd. Reiser du ALENE? Wow. Så modig. Så tøft. Det kunne aldri jeg gjort. Å reise jorda rundt er èn ting, men ALENE? Respekt. Og det fascinerer meg at noe jeg selv og mange andre av samme typen nesten trekker på skuldrene for, for andre virker så utenkelig.

Blir du aldri ensom? Hvordan takler du ensomhet? er også spørsmål jeg får mye. Men nei – jeg blir aldri ensom. Jeg er rik på mennesker som er glad i meg og som bryr seg, og takket være dem – selv om vi er flere mil fra hverandre – kjenner jeg aldri på ensomhet. De gangene jeg kjenner på ensomhet er nettopp i sosiale settinger. Ikke sammen med mennesker jeg kjenner, men i settinger hvor jeg alene skal omgås en liten innsjø av sprudlende folk. Som oftest bloggarrangementer, men også i selskap hvor jeg bare kjenner èn og den andre kjenner alle. Jeg blir ofte sittende i et hjørne og føle meg så forbanna alene, ensom og utenfor. Jeg er kanskje full av en knusende ro når det kommer til å være alene, men tilsvarende er jeg fylt av en uro når jeg skal være sammen med mange. Jeg føler meg mindreverdig, fordi jeg ikke innehar den egenskapen kalt small talk. Jeg er ute av stand til å mingle, og får sjeldent kontakt med folk i de sosiale sammenhengene jeg ofte tvinger meg selv til å havne i. Og det svir. Det svir når jeg først får en person ved siden av meg, yes, tenker jeg, kanskje jeg endelig skal klare å snakke med noen, få kontakt, men så ser jeg at personen er ukomfortabel og vinkes raskt bort til noen andre i stedet, blir reddet fra meg (tenker jeg, selvdestruktiv som jeg blir), og så forsvinner hun og jeg sitter der alene og får bekreftet nok en gang hvor mislykka jeg er. Jeg føler meg uinteressant og ensom.

2016-01-21 06.06.29 1

Men jeg fortsetter å dra allikevel, på disse uutholdelige minglefestene. Selv om jeg aldri passer inn, aldri kommer i kontakt med noen, alltid føler meg mislykka og ensom, og en kan jo spørre seg hvorfor jeg gidder, haha. Men jeg tror det er viktig å prøve, og fortsette å prøve. Gå utenfor komfortsonen, utfordre seg selv – enten det er på det å være alene, eller det å måtte mingle. Og jeg tror det er det jeg prøver å komme frem til i dette innlegget. Jeg forstår at mange kan syns det er vanskelig å skulle gjøre ting alene – men prøv. Prøv i det små. Dra på kino alene. Gå ut og spis alene. Gjør noe alene. Utfordre deg selv. Og til sånne som meg: prøv å mingle. Snakk med noen. Hva så om du driter deg ut? Alle kan ikke like alle, og kanskje ser du dem aldri igjen allikevel. Kanskje går det skikkelig bra, og du får en ny venn? Selv om jeg stor sett mislykkes i alle sosiale settinger, har jeg da endt opp med et par nye jeg kan anse som minglevenner på fremtidige bloggarrangementer. Jeg syns også det oftere er lettere å spille utadvendt og ekstrovert når jeg drar helt alene på ting, for da er det ingen som kjenner meg der – og jeg kan gå inn i en rolle som noe annet enn det jeg egentlig er. Man skal jo ikke bli venner på falskt grunnlag, men av og til må det til – i hvert fall i mitt tilfelle, for å i det hele tatt klare å komme i kontakt med noen. Og av og til, en sjelden gang, klarer jeg det. Jeg angrer i hvert fall aldri på at jeg i det minste prøvde.

Hva tenker du om alenetid/ensomhet? Trives du alene, eller er du blant de som trives best i andres selskap?

«Når jeg er alene» er ukens tema i bloggutfordringen jeg har meldt meg på. For andre bidrag sjekk ut de andre bloggene som er med:

 carolinesverden.com // hjertejubel.com // atinybitbeautiful.com // carinabehrens.com // noctem.nu // la-mar.no // bruknevinger.co // stinefriis.com // heijegheterjune.com // ingvildhappy.blogg.no // juneaasheim.wordpress.com // carolinewillemine.blogg.no // superliise.com