Mediagic #67

Tirsdagsfjas fra Internettet:

  • NRKnyheter på Snapchat
  • Disse samtalene mellom Obama og Biden, jeg tror jeg ler meg ihjel
  • #Mannequin-challenge – som går ut på at å filme masse folk som står helt fryst. Utrolig fascinerende, vurderer å gjøre det samme i mitt bloggkontorlandskap, men så er jeg jo bare meg
  • Denne kronikken som forklarer hvorfor Trumphaug (Trump og Listhaug) lykkes med retorikken sin
  • Dette intervjuet med Magnus Carlsen om å være introvert i en ekstrovert verden, og jeg vet verden er midt i en reaksjon på at han stakk av fra pressekonferansen etter tapet i natt – men fy fader, jeg føler med han. Der sitter han og vrenger psyken sin gjennom en lang omgang, og så skal han etterpå presses til å møte hele verden på en og samme tid? Give him a break! Forstår at det står i kontrakta og alt det her, men virkelig. Det går ikke å spille ekstrovert HVER gang.
hysj.jpg

Haha, sjekk så liten barten min var første gang jeg tok den! Søtt. Uansett – dette var alt jeg rakk å grave frem i dag, jeg er midt i en eksamen jeg må skrive ferdig. Vi blogges plutselig!

 

Shoutout #2: Kjære leder

Disse ordene har jeg hatt svirrende rundt i hodet noen år. Ord som jeg aldri har vært i stand til å uttrykke til de det gjelder, men som jeg har tenkt på og følt på og nå trenger de å bli skrevet sånn at de kanskje når ut og frem til de som fortjener det. Jeg skal gjøre mitt for at de når frem. For herregud, dere fortjener det.

Kjære leder. For det er det dere har vært, hver og en av dere. En leder, ikke en sjef. Sjef har dere vært òg, men for meg er det ordet ladet med et hiarki som dere aldri lot meg føle på, for dere sjefer ikke rundt, dere leder meg. Og egentlig kunne jeg sikkert ha skrevet et personlig brev til hver og en av dere, og takket for alt, for jeg er så takknemlig, men dere har noen fellestrekk som jeg ønsker å fortelle verden om i håp om at andre ledere – og fremtidige ledere – kanskje kan la seg inspirere. Av dere.

Jeg er så takknemlig for de lederne jeg har hatt. (Nesten) uten unntak. Min første opplevelse var i Forsvaret. Etterfulgt av TV-bransjen, av event- og digital markedsføringsbransjen, og nå har jeg landet her, i en vakker kommunikasjonsavdeling i finansbransjen. Og utelukkende har dere, kjære ledere, hatt troa på meg – kombinert med et mot til å gi meg spillerom og frie tøyler, rom til å prøve og potensielt feile – feile hardt, herregud – og tillit nok til å gi meg et ansvar. Et forbanna stort ansvar, som jeg sliter med å forstå idet jeg utfører oppgavene mine i det daglige liv, men som jeg får frysninger av når jeg setter meg ned og tenker over det i ettertid sånn som nå. Og det å få et sånt ansvar, og en så stor tillit – som ung og lovende i begynnelsen av en karriere? Det vokser et menneske på. Både i karriere, og personlig, og helt innerst inne. Og jeg er så uendelig takknemlig for at lederstjernehimmelen min har skint så sterkt i så og si alle år. Herregud, for noen erfaringer jeg har fått og for et eventyr av en CV. Jeg er så takknemlig!

2016-02-24 11.02.56 1

Takknemlig for troa du hadde på at jeg – helt føkkings nyutdanna 21 år gammel mediegrafiker – taklet å bære det ansvaret det var å designe et norsk F-16 jagerfly, det eneste i landet som skulle designes. Et JAGERFLY. På min CV? Det er til å grine av!

Takknemlig for at du, kjære leder, ga meg ansvaret for scenografien til et studio som skulle vises på riksdekkende TV – riksdekkende, og for at jeg var den som skulle legge ordene i munnen på programlederen. Scenograf og manusforfatter, jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at det en dag skulle være min jobb. Ikke har jeg vært borte i scenografi før, og aldri har jeg skrevet manus. Men fy faen, det gikk, det òg.

2016-02-24 11.19.08 1

Jeg er så takknemlig for at du, kjære leder, satt MEG (!!), håpløs introvert og menneskesky, til å reise land og strand rundt og være en kampanjes ansikt utad, og du kjente meg nok til å vite at jeg fikk panikk av tanken på å skulle gjøre noe sånt; være en utadvendt gledesspreder, men du sa så kjekt og muntert at «men det fikser du?», på telefonen den gangen, da du ga meg jobbtilbudet, du husker sikkert ikke det – men det gjør jeg. Og da måtte jeg jo det; fikse det. Den troa du hadde på meg smittet nesten over, men bare nesten, for jeg var så usikker, haha, men jeg hadde samtidig en enorm vilje til å bevise for deg at du hadde rett, og at du ikke tok feil da du sa at jeg faktisk fikset det. Og jeg tror jeg fikset det.

YFYe5Arq_sAcKfIsntBGE6G5NuknWVqOBb_OsbhUfRA

Jeg er så takknemlig for at du ga meg ansvaret for å være en stor bedrifts stemme på Facebook, på Instagram, og så takknemlig, kjære leder, for at du lar meg bygge opp hele Snapchat-kanalen til en av Norges ledende forsikringsselskaper. Jeg har den fordelen (?) at jeg sjeldent klarer å ta ting innover meg, men når jeg sitter her og tenker over det? Hva det faktisk innebærer, hva det er jeg har gjort, og hva jeg driver med? Fy faen! Det er…. Helt sjukt. Det er helt sjukt. Jeg sliter med å finne ordene, men jeg prøver allikevel. For du er en leder som fortjener å bli beundret av flere enn dine ansatte. Det er så forbanna modig å tørre å satse på unge mennesker på den måten, fullstendig frie tøyler, i håp om å få noe kult i retur. Og den friheten og det ansvaret  jeg har tror jeg gir noe kult i retur.

2016-02-24 11.26.18 1

Jeg er så takknemlig for at du, grønnkledde leder, har sett et potensiale i meg, og dyrker det. Du ser hvor lidenskapen min ligger, hvor pennen min brenner som best, og du sender meg ut på oppdrag uten et eneste krav – annet enn at jeg skal få pakke inn ordene akkurat som jeg vil, og som du mener jeg kan best. Det er en drøm å få den friheten, og danse med ord, observasjoner og tanker, og når jeg kryper tilbake med det jeg har skrevet får jeg så mye skryt at det nesten er for mye å bære og jeg snubler nesten. Jeg vokser på det, jeg lærer av det og jeg finner plassen min i uniform. Jeg er så takknemlig for den tilliten og den troa. Så latterlig glad og takknemlig.

habe

Kjære ledere, tidligere og nåværende, jeg håper dere føler dere truffet. Så inderlig hardt. Den tilliten, det ansvaret, friheten, og den følelsen av at noen tror på en er verdifulle byggesteiner når en skal prøve å bygge seg en solid grunnmur her i livet, et utgangspunkt for et slags levebrød på sikt. En karriere. Når en skal prøve å bli til noe. Tusen takk for at dere lar meg bli til noe. I de første årene av et livslangt forhold med arbeidslivet betyr det mer enn jeg finner bokstaver til for å beskrive. Tusen takk for at dere er som dere er, og leder som dere gjør! Dere leder – i dobbel forstand.

 

6 dager senere #36

Tilbakeblikk på uken som gikk

«Gjør en ting hver dag som skremmer deg»
Begynte på et motivasjonsbrev jeg må sende inn til universitetet 1. desember, sammen med en søknad om å bli utplassert som praktikant til våren – i stedet for å skrive bachelor. Jeg har så innmari(e) lyst, så jeg håper det går i orden! Satt sikkert en time og spikket og spikket på tastaturet, og nå avhenger fremtiden min av et word-dokument. Kryss fingrene for meg!

Ukens kuleste
Jeg økte i lønn! Herregud, så glad jeg ble, det var liksom så uventet og helt fullstendig ut av det blå.

Ukens kjipeste
Pensumburet

Ukens bilde(r)

fa3042bd-74ca-463b-9529-aaac4c0f11a2-original

Jeg delte psoriasis-historien min på dagen min i SnapKollektivet (husk å legge oss til på Snapchat!), og for dere som ikke er på kanalen: sånn her så det ut. Det er rart å se tilbake på.

Ukens tankespinn
Eksamen, eksamen, eksamen

Ukens craving
Har egentlig ikke hatt noen spesielle cravings denne uka

Lyd
Slipknot og Inflames, jeg har gjenoppdaget barndomsheltene mine!

Underholdning
Sjakk-VM

Reise
Pendlerstund har gull i munn

Ukens personer
Sjefen, ass. Fredagens nyhet om lønna mi var en høydare og han er generelt bare kul

Dere da? Bra uke? Velg to og svar i kommentarfeltet, da!

Ps. Jeg er nominert til Beste innlegg i Sunn Fornuft-prisen, og jeg hadde blitt veldig glad om du ville trykke her og gi meg en stemme eller to!

 

Screenshot Saturday #10

Deres ønske er min lov. Det er lørdag og en ny runde med siste screenshots fra telefonen min:

Hahaha, jo!

Meg

Det er faktisk veldig morsomt. Bublé kommer bare frem i jula! 

Til informasjon, Dagbladet, «knukket» er ikke et ord. Det heter KNEKT. Hæsjtægg øyeskader

Forholdismen har ingen ende 🙁 Får så mange snaps fra dere at dere vet ikke selv engang

Meg og pappabjørn <3 Han har/hadde er enormt tegnetalent som jeg beklageligvis ikke arvet, haha. Prøvde, da

<3

Dette er meg hver gang noen bruker «i forhold til» feil


God idé!


Haha

Hva er det siste du screenshotta? 

 

Humor

Ny uke og nytt tema i bloggutfordringen jeg har meldt meg på, og denne gangen er temaet humor.

Humor er noe av det viktigste jeg har i livet, jeg elsker å le og bruker humor mye for å komme meg gjennom ting. Føler meg ikke så innmari(e) morsom i dag, så jeg tenkte bare å liste opp hva jeg vanligvis driver og ler av:

  • Nytt på Nytt / den tørrvittige humoren til Jon Almaas, som sjefen min også har, så jeg ler mye i avdelingsmøtene også
  • Gubbefilteret på Snapchat
  • Ordspill
  • Meg selv på kjøkkenet
  • Meg selv i sosiale settinger (jeg gjør eller sier som regel noe jævla spaca eller kleint som jeg går og ler/griner av i ettertid)
  • Meg selv generelt (jeg gjør så mye himla dumt, dere aner ikke, som å rive ned vasken og legge Toro-poser i vann for no reason at all, jeg må bare le for ikke å bryte fullstendig sammen av hvilken komedie jeg egentlig er, haha)
  • Venninnene mine (det punktet tør jeg ikke å utdype for humoren vi har er relativt drøy, tidvis ond og ganske mørk)
  • Memes
  • Vegard Harm
  • Galgenhumor
  • Familien min (som når mormor sier «Bånn-a’-ku» til Bonaqua, og «teppereiser» i stedet for «pakkereiser», eller når fetteren min og jeg begynner å skrive usammenhengende engelsk til hverandre, eller når broren min sender meg en eller annen hysterisk video på Messenger, eller når mamma tror hun har fått «Bluetooth» til jul – den gangen hun fikk et hjemmelaget juletre av pleksiglass som lyste blått og så ut som en tann, eller når pappa ler av noe, familien min er ganske morsom, når jeg tenker etter)
  • Å zoome inn på ansikter på bilder
  • Sarkasme
  • Når jeg har spist og ser tilbake på alt det jeg sa og gjorde mens jeg var matsur, haha. Jeg går seriøst inn i en helt annen sinnstilstand når jeg er sulten, det er på nippet til skremmende
  • Parodier
  • Bjørn Eidsvaag (han har faktisk en fantastisk humor!)

Er det noe jeg IKKE syns er morsomt, er det standup. Hater det. Så til fremtidige ektemenn: aldri ta meg med på standup-show. Da slår jeg opp.

alex1

Fått meg type, forresten ^

Hva slags humor har dere?

Andre som er med på bloggutfordringen:

Caroline // carolinesverden.com

Nadia // hjertejubel.com

Martine // atinybitbeautiful.com

Carina // carinabehrens.com

Milla // noctem.nu

Luisa // la-mar.no

Anonym // bruknevinger.co

Stine Friis // stinefriis.com

June // heijegheterjune.com

Ingvild // ingvildhappy.blogg.no

June Å // juneaasheim.wordpress.com

Caroline // carolinewillemine.blogg.no

Lise Lotte // superliise.com

Elise // elises.blogg.no

Angela // krolltopp.com

 

«Slutt å bruke Snapchat, da»

Men så enkelt er det da for faen ikke?! 

Tallenes krystallklare tale: i Norge er det over 2,1 millioner brukere. 70% av disse bruker Snapchat hver eneste dag. 90% av kvinner mellom 18 og 29 år er tilstede i kanalen, 76% av gutter i samme alder (kilde: ipsos.no/some-tracker).

JEG kan godt slutte å bruke Snapchat fordi jeg misliker måten filterne deres «finpusser» ansiktene våre på. Men det endrer ingen verdens ting i det større bildet, eller de små og skjøre selvbildene til tusenvis av unge som via andre medier – både sosiale og tradisjonelle – allerede har fått tredd nedover ørene sine at de ikke er bra nok, pene nok, perfekte nok. Hvis du ikke evner å se at det er problematisk at vår tids mest populære sosiale mediekanal bidrar til å presse oss inn i et skjønnhetsideal de færreste har blitt født inn i? Da ser du ikke særlig godt er du faen meg blind.

Øverst til venstre er uten filter. Hvis du ser bortifra katten (som åpenlyst gjør øyne, nese og lepper større/mindre), er de andre bildene relativt like når du ser de sånn her, ikke sant? My point exactly. Men Snapchat har strammet inn kinnene mine, smalnet nesen, forstørret øyne og laget glattere hud. Hadde jeg smilt med tenner hadde de vært blendahvite også.

giphhh

Så èn ting er de åpenbare filterne, hvor du helt tydelig ser at noe skjer med trynet ditt. Det er ikke de jeg snakker om. Jeg snakker om de ørsmå justeringene som gjøres via feks «penefilteret» (nederst til høyre), hvor nesen din blir smalere, øynene større, leppene fyldigere. Det samme med hundefilteret – som tilsynelatende bare gir deg snute og hundeører. Men ansiktet mitt er smalnet der også. Selv de filterne hvor ansiktene våre vris til det vannskapte sørger de for å bleke tennene våre. Bittesmå trekk som vi knapt legger merke til, som får oss til å tenke at hey – så hvite tenner skulle jeg hatt. Jeg var finere med smalere nese. Leppene mine så bedre ut nå. Og disse tankene som Snapchat serverer oss på sølvfat, dytter oss i helt feil retning hva gjelder å akseptere seg selv og slik vi ble født inn i verden.

Prøvde å illustrere med GIF her men var ikke så jævla lett å holde trynet på samme sted så lenge, tydeligvis. Men hvis du har et godt øye ser du at noe skjer i trynet mitt. Se særlig på haka/kinnene, og øynene.

giphy

Haha, jeg blir så provosert. Og frustrert og overrasket over at ikke flere reagerer på det her, at ikke flere stiller spørsmål og tenker mer kritisk rundt Snapchats skjønnhetsidedalisering. Og jeg forstår ikke de som ikke forstår. Jeg kan skrive om det her i det uendelige, men jeg har allerede skrevet nok i innlegget Har jeg så deilige lepper?. Som er selve opphavet til dette innlegget igjen, fordi de idiotiske kommentarene jeg fikk da Dagbladet delte kronikken min, «JAMMEN SLUTT Å BRUKE SNAPCHAT DA LOL», provoserer meg. Det er ikke dèt som er poenget mitt!

Poenget mitt er at skjønnhetshysteriet er skadelig, og intenst nok som det er for dagens unge – og sikkert flere voksne òg. Og Snapchat fyrer oppunder med de nesten umerkelige digitale skjønnhetsoperasjonene de til en hver tid utfører på ansiktene våre når vi skal scrolle gjennom dagens utvalg av filtere. De viser oss forbedringspotensiale ved vårt eget utseende, som vi kanskje ikke engang hadde tenkt på selv, og som gjør at vi blir enda mer misfornøyd med vårt naturlige utgangspunkt, og får enda større lyst til å endre på det. Og det er jo faen meg snart like akseptert som å skifte hårfarge, i den sosiale medie-verden vi lever i i dag.

/klikk tom. 

Puh.

Egentlig skulle jeg bare kjapt innom og si at jeg er nominert til prisen for «Beste innlegg» i regi av Sunn Fornuft. Og så hadde jeg tenkt til å fortelle dere at dere kan stemme på meg hvis dere vil, ved å trykke her for å komme til avstemningen. Gjør gjerne det, men nominasjon er for meg en seier i seg selv, og en pris er ikke så himla farlig. Jeg er bare fornøyd hvis ordene mine kan plante et par kritiske tanker til Snapchat i noens kloke hoder. For det Snapchat bidrar til hva gjelder skjønnhetshysteri? Det skremmer meg. Og det burde skremme fler.

__________________________________________________

Vil du nominere meg til Vixen Blog Awards 2016? Klikk her

 

Tanker om en bachelor

Jeg prøver så intenst å gjøre dette krampeaktige skippertaket til noe hyggelig. Igjen. Jeg kjøper inn julebrus, nøkkelost, pepperkaker, setter på deilig pianomusikk – fordi klassisk musikk skal fungere positivt på en studerende hjerne – kler meg i behagelige klær, setter meg godt til rette og alt er strategisk plassert og tilrettelagt for en god skrive- og lesekveld. Sett utenfra; en flink student. Men jeg mangler alltid det viktigste: evnen og viljen til å skrive og lese. Motivasjonen. Gnisten. Iveren over det privilegiet det er å få studere noe en selv brenner for, i et av verdens rikeste land. Helt ærlig? De to siste årene har ikke føltes som annet enn et  fengsel, og jeg må le høyt av mitt eget forsøk på å få det til å fremstå som noe annet.

Ja, visst faen er det interessant det jeg studerer. Medier og samfunn og hvordan det henger sammen. Men helt ærlig føler jeg meg ikke veldig mye smartere nå, enn da jeg startet. I oppgavene har jeg stort sett brukt egne erfaringer – erfaringer jeg fikk lenge før jeg ble student. Jeg har referert til en og annen forsker som har funnet ut noe lurt før meg, og reprodusert – i stor grad – det som allerede finnes der ute av viten og kunnskap. Jeg har nok plukket opp et par begreper på veien, som jeg kan forklare uten å slå opp i boka, og jeg har kanskje lært meg en ny måte å tenke på eller to, men utover det?

Fever

Jeg vet ikke, jeg hadde bare så store forventninger til hva en student skulle være – og hva en bachelorgrad er, og hva en person med bachelor i hånda har oppnådd. Jeg trodde naivt nok at en grad skulle gjøre meg til et slags overmenneske; en ny og klok utgave av meg selv, med masse nytt å bidra med i verden  – men ærlig talt er jeg ikke helt sikker på om det resterende halvåret med studier kommer til å føre meg dit, haha.

Det er ikke det at jeg angrer på studiene, absolutt ikke. Jeg har elsket å hate hvert eneste eksamenskjør, jeg har jublet og grått over eksamener som har tatt meg med gjennom hele følelsesspekteret, jeg har vært stolt av oppgavene jeg har skrevet – og jeg har likt å skrive – når jeg først kommer i gang, og jeg har likt å undersøke diverse aspekter ved mediene som omgir oss. Jeg elsker å lære, jeg brenner for faget, men jeg klarer ikke å se at jeg kan bruke det jeg eventuelt har lært til noe. Jeg kan ikke gå ut og fortelle mennesker til våren at «nå er jeg en medieviter – spør meg om medier, og jeg VET!«, det er jo det jeg trodde at graden skulle føre til, haha. At jeg ble et mediegeni på andre siden av dette fengselet. Og når folk allerede spør meg «Ja, du som studerer dette her – hva mener DU om…. hva tenker DU om….» og jeg sperrer opp øynene, får ikke frem en lyd og tenker herlighet, var alle de timene jeg la ned i lesing og læring helt bortkasta? Det var jo ikke det, men forventningene mine har sendt meg ut på glattisen. Kanskje en naiv tankegang, men det var nå det jeg tenkte; bachelor = verdensmester light.

Sånn. Måtte bare få det ut, midt i eksamenskjøret (igjen). Spør meg igjen til våren så er jeg sikkert strålende fornøyd og vet og har lært mer enn jeg klarer å se i dag. I dag ser jeg bare med et lengselsfullt blikk mot fritid igjen. Det å ikke ha 3000 sider med pensum som henger over en til enhver tid. Det skal bli faen så godt. Bare én måned igjen. Hang in there, kids. 

Har du tatt en bachelor og kan gi meg noen trøstende ord? Haha. Eventuelt – studerer du nå?

 

Fikk endelig møte bloggkjæresten min!

Se hvem jeg møtte til lunsj i går! BLOGGKJÆRESTEN! KLM! Det var så hyggelig å endelig få ansikter på de som i to år har sendt meg verden rundt via e-post. Christian og Carina. Jeg ser dem snart igjen, for KLM har invitert meg hjem til å møte foreldrene sine – på flyplassen i selveste Amsterdam. Så dit reiser jeg i desember! Bare en dagstur, som den seriøse studenten jeg er (skrev studenten i et prokrastineringsinnlegg hun skriver når hun egentlig må lese). Det blir gøy!

I går ble en aldri så liten sosiale medier-fri dag (nesten), og det var deilig. Jeg må innføre offline etter klokka ni igjen, ass, det har jo sklidd helt ut her. Jeg trenger den pustepausen, det kjente jeg i går.

Ellers går dagene i jobb (nå som mange av forelesningene er ferdig for i år) og dagdrømmer. Jeg har det veldig bra for tiden, jeg har faktisk det.

Hvordan går det med dere? Tusen takk for alle kommentarer dere legger igjen for tiden, forresten. Jeg blir så glad!

Ps. Husk å adde SnapKollektivet på Snapchat (klikk), jeg er på i dag og snakker om å være oppmerksomhetssyk og leopard og alt annet jeg kan komme på som handler om å være annerledes (som er ukens tema). Sees der!

 

Skal vi legge puslespill?

Problemet ditt? Er at du lager deg en forestilling som du så inderlig vil at skal være sann, og du vrir og vender på virkeligheten og presser puslespillbiter ned i en form de ikke var ment til å passe i. Du driter i det, og tar frem saksa og klipper optimistisk i brikkene helt til de passer allikevel – hver eneste brikke mister sin opprinnelige form, og det fullstendige bildet du skaper maner frem en virkelighet som kun eksisterer i ditt eget hode. Du tvinger brikkene til å passe, og smiler når alle er på plass og danner akkurat det bildet du hadde forestilt deg på forhånd.

Sånn, ja, sier du etterpå, og folder hendene fornøyd. Ferdig. Som om alle brikker har falt på plass helt av seg selv, men de har jo ikke det, for de ble tvunget ned med makt og saks og bak det bildet du ser vet du innerst inne at ingenting er som det skal, ingen brikker ligger der de skal ligge. Det er en konstruksjon av en virkelighet du så inderlig ønsket deg, men den er ikke ekte og du nekter å høre.

14694771_1137620629689828_260221246_n

Så kan du sitte der og se på dette perfekte bildet du skapte ut av noe som ikke var ment til å være, og smile. Fornøyd med at du fikk det som du ville – tross alt. I fornektelse for at det hele er en illusjon. At brikkene en dag vil gjøre motstand, insistere på å få sin opprinnelige form tilbake, tenker du ikke på. At bildet derfor med tiden vil slå sprekker ser du ikke, for innen den tid har du sett på bildet for lenge og gått lei av det, du kjeder deg og blikket ditt flakker rundt i rommet etter noe annet. Nye brikker til å skape nye bilder med, og du ser det ikke selv, men utenfra synes et mønster – du er i gang igjen, og må ta frem saksa igjen, for de brikkene du fomler etter – de passer ikke inn i formen du har foran deg, de heller.

Jeg håper du en dag finner roen til å la brikkene falle på plass av seg selv. At du kan legge fra deg saksa, og slutte å pusle på et spill du aldri kommer til å vinne. Det er bare så synd at puslespill er et spill hvor du aldri kan få game over heller.

 

Begeret #2: La Snapchat være en penisfri sone

Det her skal faen meg få et beger alene.

I går kveld la jeg ut et lykkelig bilde på Snapchat om at jeg fikk B på oppgaven jeg skrev om NSB, i sosiologi.  himla glad, så utrolig lettet! Ja, ikke sant – «hva har dette med overskriften å gjøre?». Det lurer jeg også på. Spør sønnen din, kanskje han kan svare. For det finnes forstyrrende mange sønner der ute som tydeligvis syns det er helt legitimt å snappe fremmede jenter bilder av tissen sin – helt uoppfordret, og totalt ute av sammenheng.

Det var ikke mange våkne på den tiden av døgnet, sent i går kveld, men jeg fikk et par hyggelig gratulasjoner og heiarop for karakteren min. Og en snap av en utovertiss i halvmørket. Jeg ble jo liggende og tenke hardt på hva det var jeg trigget med storyen min, som fikk vedkommende (la oss kalle han EMIL (han het faktisk Emil, jeg har altså sett tissen til en Emil jeg aldri har sett ansiktet på, forstå det den som kan) til å føle et så sterkt behov for å vise meg tissen sin. Jeg pleier vanligvis å blokkere disse intense utovertissene direkte, men denne gangen spurte jeg hva i all verden han drev med, og fikk et «haha» tilbake.

collagetiss

Vel, hei, Emil. Tissen din er ikke «haha». Ikke litt engang. Tissen din – på min og andre jenter du ikke kjenner sin mobil? Er veldig forstyrrende. Både fordi du «tvinger» på meg et kjønnsorgan jeg ikke har interesse av, behov for eller lyst til å se, og fordi Snapchat er et sted hvor veldig mange unge jenter ferdes. Dickpics er nåtidens blotting, spør du meg, og jeg syns du kan la tissen din være i bokseren din, Emil, til du eventuelt får deg en kjæreste som har lyst til å se den. Ingen jente i verden skal være nødt til å få den slengt oppi trynet – uten å eventuelt å ha bedt om det.

«Blotting er betegnelsen på et seksuelt avvik hvor man, både bevisst og ønsket, oppnår seksuell opphisselse ved å eksponere sin seksualitet visuelt for fremmede som ikke ønsker og/eller er forberedt på dette. Det vanligste tilfellet er menn som viser frem sin erigerte penis og av og til også masturberer foran tilfeldige kvinner. Blotteren ønsker kun å vise seg frem og det er svært sjelden at blotteren forulemper fysisk de som blir utsatt for dette.» (kilde: Wikipedia)

Jeg vil be deg om å søke hjelp. Få bukt med problemet ditt, for det er åpenbart et problem – som blir til mitt problem òg.

Bare til informasjon og inspirasjon til andre jenter som måtte oppleve det samme: ved neste tiss jeg får tilsendt på Snapchat tar jeg skjermbilde og sender tissen til eierens foresatte, og spør hva FAEN som gikk galt under oppdragelsen. Flere på Snapchat har sitt fulle navn synlig, og jeg har generelt gode stalkingskills på Internett. Så er dere herved advart.

Vær så JÆVLA snill: gi deg. Jeg gjentar meldingen jeg la ut på Facebook for flere uker siden – og som åpenbart må gjentas i det uendelige, og i alle kanaler jeg råder over:

I løpet av kort tid har jeg fått tilsendt x antall penisbilder og enda flere «nude?»-spørsmål på Snapchat. Ikke vet jeg hvem dere er, eller hvor dere kommer fra, men tenkte jeg skulle informere om at jeg lever lykkeligere uten å få innsyn i en fremmed manns/gutts penis. Og jeg har null interesse av å snappe deg min egen kropp. Dette nude?-konseptet er ikke sexy, det er ikke smigrende, det er føkkings forbanna ekkelt.

Kjære alle med utovertiss som føler et behov for å sende av gårde herligheten til Gud og enhver kvinne: kan dere la være? Spar den fantastiske kroppen din til en eventuell kjæreste – og overlat ALT til fantasien for resten av oss som vil ferdes lykkelig uviten på Snapchat. Og kjære mødre og fedre med en sønn som snart skal ut i sosiale medier: jeg tror det trengs en samtale om bier og blomster og om at biene bør holdes privat. Blomstene er ikke så fryktelig glad i disse bakholdsangrepene

Ha en fin (penisfri) dag!