KONKURRANSE: HÅR-REISENDE!

Haha, sjekk ordspillet! Fant det på helt selv!

Det nærmer seg påske og sommerferie og det som bedre er, og er det noe jeg sliter med på reisene mine så er det hår. Klimaet, dusjvannet og uvant vær roter det fullstendig til for meg, og etter jorda-rundt-reisa mi følte jeg at det som danset rundt skuldrene mine var laget av sandpapir og halm. Så innmari tørt! Og flatt! Hadde de sett meg på den tiden da de påstod at jorda var flat, hadde de garantert erklært hodet mitt det samme. Men det jeg skal frem til – det er konkurransetid, med hår-reisende (SÅ fornøyd med det ordspillet) premier!

Del ditt beste reiseminne på bloggen din og vinn alt du trenger for å holde styr på lokkene i ferien; en GHD rettetang i pastell farge til en verdi av 1699,- og et sett med tørrshampoo, saltvannspray og varmebeskyttende spray fra Bangerhead Professional!

Slik deltar du;

1) Legg opp ditt beste reiseminne på din blogg – det kan være et bilde eller tekst, det bestemmer du!

2) Kopier denne teksten i bunnen av blogginnlegget ditt:

“Jeg er med i konkurransen om en GHD rettetang i pastell farge til en verdi på 1699,- og et sett med tørrshampoo, saltvannspray og varmebeskyttende spray fra Bangerhead, i samarbeid med CupoNation. Konkurransen finner du på supermarie.net!

3) Send inn linken til innlegget ditt OG e-postadresse så jeg får tak i deg, i kommentarfeltet under.

Jeg trekker vinneren like over påske. Lykke til!

Innlegget er sponset av CupoNation. Alle som deltar blir meldt på deres nyhetsbrevet, men du kan melde deg av igjen med det samme hvis du ikke ønsker å motta dem. 

THERE IS ALWAYS SOMETHING


ph_priv, Trondheim, Norway

Du er så fotogen, Trondheim! Jeg tar bilder i blinde, og uansett hvilken vei jeg holder kameraet mitt og i hvilken retning, så blir det et fint bilde fordi alt bare ER så fint. I dag gikk jeg over Gamle bybro og over til Bakklandet, og så videre opp til festningen med utsikt over hele byen.
Det er noe der i bakgrunnen min som binder meg til Trondheim, de bildene jeg har sett av meg og broren min i et fotoalbum fra nittito, da pappa fortsatt kunne gå og han tok eksamen sin i kvalitetsledelse her, og vi var med, og mamma óg. Det er minner som er limt fast med limstift og skrevet ned med kulepenn, for uten det fotoalbumet hadde jeg ikke husket at vi var her i nittito i det hele tatt.

Det er rart og fint på en gang, det å vite at mamma og pappa hadde med seg oss på tur, at de rakk å gjøre sånne helt alminnelige ting som å reise til Trøndelag på grunn av en eksamen, og ta det som en tur med hele familien – alle vi fire, før livet tok en annen retning og alt måtte tilpasses dét. Det ble ikke så dumt det heller, vi dro jo til Sverige og Danmark og Rhodos, til og med, med krykker og rullator på slep, og Danmark reiser mamma og pappa til fremdeles, de, for Danmark er flatt og fint og de er flinke til å tilpasse seg rullestolbrukere. Men det er litt rart allikevel, å vite at en gang var vi en sånn familie – en helt alminnelig småbarnsfamilie på tur oppover i det ganske land. Men igjen, er det ikke det ene – så er det det andre. Får du ikke MS, så blir det skilsmisse eller så føder du et sykt barn, eller du får kreft og må fjerne både det ene og det andre, eller du kjøper en hund som blir påkjørt etter åtte år som lojal bestevenn, eller så er det noe annet som ikke blir som du hadde tenkt. Det er noe med oss alle sammen, vi rammes av urett rett som det er, det gjelder bare å finne en måte å leve med det på, og gjøre det beste ut av det en har. Det har jeg lært av de to jeg var i Trondheim med i to-og-nitti.

Og hvis jeg fletter de minnene og inntrykkene jeg nå får i Trondheim, sammen med pappa sine som han fikk da han var her – så kan vi jo nesten si at vi har vært på en tur sammen, allikevel – far og datter. 

__________________
Trondheim is so photogenic! I’m taking my pictures with closed eyes and no matter which way I’m holding my camera or in which direction – the picture turns out fine because EVERYTHING around here is looking so fine. Today I went over the old ciy bridge, to Bakklandet and then further up to the fortress with a view over the whole city. There’s something in my background that connects me to this place, those pics I’ve seen of me and my brother in an album from 1992 when my dad could still walk and he took his exam here and we were here with him, and so was my mom. These are memories that are glued with glue stick and written with a pen – ’cause if it wasn’t for this album I wouldn’t have remembered being here at all.

It’s weird and nice at the same time to think about that my mom and dad went here with me and my brother, that they got to do such things as traveling to Trondheim for an exam and bring their family with them, the two little children – us, before life took another direction and everything had to be adjusted to that. It didn’t turned out as bad – we did continue our travels to Sweden, to Denmark and even to Greece, with the crutches and the walker in tow. Actually my mom and dad are still traveling to Denmark once a year, ’cause Denmark is such a nice place for those who sits in a wheelchair. But still it’s a bit weird to know that once upon a time we were this family – a completely normal family traveling to Trondheim. But again – it’s either that, or something else. If you don’t get MS, you get a divorce, or you’re giving birth to a sick child, or you get cancer and have to remove something, or you buy a dog that get killed in traffic after 8 years as your bestfriend, or there’s something else that hits you that make your life different than you planned. There is always something with all of us, isn’t it? We’re all getting affected by something, it’s just about finding a way to deal with it, to live it and to adjust and make the best of it. I learned that from the two people I went to Trondheim with in 1992. And – if I blend my memories from today’s Trondheim, into my dad’s memories from his time in this city – it’ll almost feel like we’ve been to a father-daughter trip together afterall :-)

THE WOW-EFFECT


ph_priv, Trondheim, Norway

Jeg kjente duna på armen min reise seg i ren beundring under jakkeermet, av alt det utenfor som bare var så uendelig pent å se på. Det toppet seg da Nidarosdomen kom til syne, så majestetisk og vakker og svakt opplyst i mørket den natten da jeg ankom denne byen. Øynene mine skinte av begeistring, ansiktet mitt sprakk opp i et stort smil og så tenkte jeg lettet at DER var den, jo. Wow-følelsen. Den konkrete reaksjonen på et inntrykk som treffer en og fester seg til minnet for all fremtid.

Jeg mista den følelsen underveis på reisen rundt jorda. Ikke det at jeg ikke ble imponert, for det ble jeg, og jeg fikk haugevis av inntrykk som slo meg over ende, men inntrykkene og wow-følelsene var så mange og på rekke og rad at de til slutt mistet verdien sin litt. Jeg ble immun. Jeg klarte ikke gispe lenger, for jeg hadde gispet det som var av luft, og jeg klarte ikke kvele flere hyl for ekstasen hadde hengt seg opp som en ødelagt CD-spiller, og jeg åpnet munnen min men lydene slapp ikke ut for det var tomt. Alle de voldsomme og vakre opplevelsene gjorde meg litt nummen med tiden, men så kommer jeg til Trondheim og domen og så løsner det bare, og følelsene strømmer på igjen som om de aldri har gjort annet.

Det er dét som er faren ved å legge ut på sitt livs reise som varer noen uker og måneder: alt går så himla fort, og alt er så stort og så mye og så overveldende at en skjønner ikke helt hva som foregår før du setter deg ned i sofaen hjemme mange måneder og sterke inntrykk senere, og lurer på hva det var som skjedde.

I går var det domen som skjedde, det vet jeg iallfall.

____________

My skin got goosebumps underneath my jacket, out of pure admiration – all that was outside of my car were absolutley stunning. When I reached Nidarosdomen (the ‘church’ on the pic above) I almost fell out of my seat. So majestic, beautiful and lit up in the dark that night I arrived this city. My eyes were shining, my face became a big smile and I thought THERE it is. The wow-effect. The concrete reaction to an impression that hits you and sticks to you for all time. I kind of lost that feeling when I traveled the world, not because I didn’t get impressed out there – ’cause I did, but the impressions and the wow-effect were so many and so strong, in a row and in the end it kinda lost it’s value. I got imune. I wasn’t able to gasp anymore, ’cause I had gasped all the air out and I couldn’t squeal anymore, ’cause I didn’t had any sounds left in my throat – it was like a broken record player. All the strong and beautiful experiences had made me numb during my journey, but then I get to Trondheim and the dome and everything just loosen up and the feelings are running wild again as they’ve never done anything else. That’s the tricky thing with traveling far for a long time – everything goes so fast and is so huge and overwhelming that you’re loosing foot grip and don’t understand what’s going on ’till you’re back home in your sofa and wonder what the hell just happened out there. Yesterday the Nidarosdomen happened. That I know for sure.

TRONDHEIM

Å, kjæære. Jeg besvimer hver gang jeg drar kortet og åpner døren til mitt nye hjem på Thon Hotel Prinsen. Det er så uendelig SVÆRT! Nesten ekko når jeg nyser! Jeg har en hel stue inne på rommet mitt, og det er så høyt oppe i skyene at jeg nesten kan gripe tak i kirkespiret til Nidarosdomen hvis jeg lener meg langt nok ut av vinduet. Her skal jeg leve lykkelig til helgen skiller oss ad!

I går kjørte jeg kassebil fra Fredrikstad og hit til bartebyen. De fire første timene gikk som på skinner, jeg sang og koste meg skikkelig i eget selskap, og glemte at jeg egentlig ikke liker å kjøre bil i det hele tatt. Barndommen min passerte i revy utenfor vinduene gjennom Østerdalen og forbi, med Aukrustsenteret, vakreste Rondane, og Røros. Minner, minner, minner, og det var en skikkelig fin tur.

Men så ble fire timer til fem og seks, og det begynte å bli mørkt ute og fjellene spiste opp radiosignalet mitt. Alt som var igjen var valget mellom en andakt på P1 (…….), eller en radiodokumentar om seriemorder Thomas Quick på P2, som egentlig var spennende, men som ble til radiosnø hver gang de viktige poengene og svarene skulle sies. Og så kom angsten, for jeg hater å kjøre i mørket og særlig når det regner, og jeg var helt alene der oppe, ingen lys noe sted, ikke fra noen kanter.

Kjøring sånn i mørket er angstfremkallende nok i seg selv, skuldrene mine låser seg til himmelen, og øynene blir store som tallerkner og og hjertet mitt holder nesten ikke ut, men så kom det en kronidiot av en trailersjåfør fra BRING (les: BRING. Jeg blogger riper i lakken deres med vilje, for det der var livsfarlig kjøring og ingen har lyst til å dø sånn) som var helt manisk bak rattet der i tillegg. Jeg var én liten elg fra å bli drept, jeg! Så tett opp i meg lå han, og i så høy fart at ett bråbrems fra min side så hadde jeg fått hele fronten hans i bakhodet og dødd. Så jeg måtte jo bare holde gassen inne for ikke å bli rent over, men ikke så langt inne at det gikk for fort for da kommer angsten igjen, og det var en helt sjuk plassering for meg der mellom kjøreangsten i front og trailerskrekken bak. Og når han skjønte at jeg kom til å holde fartsgrensa, og ikke kjøre én cm over, skrudde han rett og slett på fjernlyset og BLENDET meg i speilet, og jeg er helt sikker på at han gjorde det med vilje for han blinket en hel sang i morsekoder før han bestemte seg for å la de stå på.

Men jeg blir sta, jeg, og provosert og tenkte at den idioten ikke skulle få gleden av å skremme meg av veien. Og den tanken holdt jeg sikkert én time, med speilet vendt nedover for å slippe å bli snøblind, helt til nervene mine var helt fillete, og jeg bare MÅTTE ta en strekk på beina. Da svingte jeg av på en bensinstasjon nedi Sør-Trønderlag der, og den jævelen av en trailersjåfør, tror dere ikke han LA seg på hornet sitt når han kjørte forbi meg? Det var den midterste fingeren hans som tok form i en brølende lyd, det er jeg helt sikker på. Han KJEFTET på meg med traileren sin. Herregud.

Jeg er bare glad det ikke kom en elg, jeg.

Nå skal jeg ut på lunsjdate med denne karen:


ph_priv

Hejhej!

____________
OMG, can you believe how big my hotel room is? I’m in Trondheim – arrived last night after the 8 hours drive from my hometown. It was a beautiful drive between mountains and nature, and I passed a lot of my Childhood Memories such as Rondane (mountain hike), Røros (town), and the Aukrust center (kind of museum) – but I was also scared to death by the darkness around me, the rain that made the roads wet and slippery and scared of the crazy truck driver that drove behind me for a couple of hours. I was driving in the speed limit – and he was NOT happy about that, he wanted to go faster but he could’nt pass me ’cause of the narrow and winding road so he was just NAILED to my back, nagging and blinded me with his lights and it was just a nightmare out there. I didn’t want him to win so I just ignored the blinding lights of his, and kept my speed as I wanted to – but after I while I got sooo tired and nervous, I just had to stop for a while. And when he finally passed me he pushed his horns on me – like he used his truck to yell on me, giving me his middle finger. GOD, I was just happy I was still alive – he was insane, the whole drive with him behind me was insane. NOW I’m hungry, so I’ll get out for lunch some place.  See you later!

MUSTACHE CITY


ph priv, Stiftsgården, Trondheim, Norway 1992

So we’ll meet again, Trondheim! I’ll be driving for the next eight hours, still if feels like nothing ’cause of my long travels across Brazil. 30 hours ride from Salvador to Rio, just saying, so what’s eight gotta to with it? Hah! See you in Trondheim, super faces :-)

BEING A LEOPARD IN HAUGESUND


ph_priv, on my way to Karmøy

God morgen! Jeg sov så godt i natt, i hotelldyne og alt, at å våkne i dag tidlig føltes ut som å bli født på ny. Neida, mamma. Skal ikke kimse av den jobben du gjorde, skal ikke det. Men det var noe magisk ved å slå opp øynene i dag allikevel.

I går stod jeg opp klokken fem og jobbet til fem, og så fløy jeg hit til Haugesund og rett i middag med leopardgjengen og så i baren og så måtte jeg feie meg selv opp med feiebrett fra gulv-til-gulv-teppet i hotellgangene og strø meg utover sengen når klokken nærmet seg midnatt. I dag er jeg tilbake på skinner, og sitter og leser over foredraget jeg skal holde om en snau time. Jeg skal snakke om leoparden, og om dere faktisk. Jeg skryter av dere hvor enn muligheten byr seg, det skal dere vite. For leoparden hadde aldri gått i manesjen uten dere, og jeg hadde aldri kommet så godt overens med dyret hvis det ikke hadde vært for dere. Skriv det ned!

Skravles senere, jeg må løpe – ha en deilig lørdag så lenge!

Good morning from Haugesund, Norway! I had the best night ever, slept like a baby. This morning I woke up so happy, it felt like I had been borned yet again. Yesterday I got up at 5 am, worked until 5 pm and then I traveled to Haugesund and went straight to dinner with the leopard people (psoriasis people – spots, you know?) and then to the bar and then I simply collapsed on the hotel floor and had to pick myself up and throw myself to bed. Today I’m back on track and as we speak I’m preparing my presentation I’ll be holding in a short hour. Wish my luck!

SUDAN KITCHEN

På mandag var det jeg som stod for maten hjemme igjen, den aller siste dagen i mars, snakk om siste liten! Jeg har som dere vet et Day-Zero-prosjekt gående, og målet mitt om å lage mat til familien min én gang i måneden nekter jeg å stryke på. Ærlig talt.

Denne gangen skulle jeg mekke en spennende gryte fra Sudan. Jeg var i full gang med å dirigere ingrediensene, skjære og finhakke og la oppi biffkjøttet og begynte endelig å se en slags middag ta form der nedi gryta foran meg, og jeg var så sulten! Og veldig spent, for det er noe med det å lage mat til andre – ikke bare seg selv. En får litt prestasjonsangst og føler ansvar, jeg skal innrømme det.

Jeg erklærte høylytt at maten nærmet seg ferdig, skulle bare koke risen. Og der var plutselig mamma ved siden av gryta mi, og hun utbrøt DU KAN JO IKKE KOKE BIFF, vi kan ikke spise det her, du kan ikke servere RØDT kjøtt! Og jeg brølte tilbake (“JOOO!”), ikke fordi det er så vondt å ta feil – feil kan jeg godt ta, men fordi tankene mine spant av gårde med en gang og jeg tenkte at nå skulle jeg ta liv av både meg selv og foreldra mine, visst, og det var en ufattlig tung bekymring å ha mens jeg lagde mat, og ikke kunne jeg begynne på nytt heller for ingrediensene var jo brukt opp, og kjøttet var rødt og nå skulle vi dø.

Men jeg stod på mitt, pekte og gestikulerte mot oppskriften, og mamma googlet biff og koking og vi kom frem til at så lenge jeg kokte det lenge nok, så skulle det her gå helt fint, det. Jeg trøstet oss alle tre med å si at “Vi dør iallfall sammen!”, og så drakk vi rødvin og spiste gryte fra Sudan.

Og den smakte faktisk dritgodt. Og vi lever ennå. Så her er oppskriften:

Til 4 personer:

  •  250 g  biffkjøtt i terninger 
  •  6 stk  løk 
  •  3 stk  tomat 
  •  4 dl  vann 
  •  1 stk  grønn paprika 
  •  1 ss  tomatpuré 
  •  1 ts  salt 
  •  1 ts  malt kardemomme 
  •  1 ts  malt kanel 
  •  3 båt  hvitløk

1. Finhakk løken og surr den i litt olje i en kjele til løken er myk. Tilsett to dl vann og legg over et lokk. La kjelen stå på middels varme, og la det småkoke i ca. ti minutter til vannet er nesten fordampet.

2. Hakk tomatene og tilsett dem i løkblandingen.

3. Kutt paprika i små biter, og tilsett paprika og kjøtt sammen med salt, kardemomme og kanel.

4. Tilsett tomatpuré og resten av vannet. Finhakk hvitløken og bland den i. Rør rundt. La kjelen stå og småkoke under lokk i ti minutter.

Serveres med godt brød eller ris.

Namnam!

Oppskriften fant jeg hos matprat.no

I made dinner for my family last Monday, made a casserole from Sudan. Sooo good! The name on the dish is: Gorraasa be Dama. Google it and I’m sure you’ll find it in English :-)

LIGHTS

Jeg craver årets første iskrem i solskinnet. Foten min er fortsatt gul og blå etter helgas uhell i Trysil. Plantene mine lever enda (bank i bordet), men Hawaii-rosene har klappet sammen. Huden min er lettere solbrent etter å ha grillet leoparden* et par dager denne uken, og i går fikset jeg selvangivelsen – voksenpoeng pt. 2!

Jeg burde sette meg ned og forberede foredraget jeg skal holde i Haugesund på lørdag, men hodet mitt er tusen steder på en gang og noen ganger glemmer jeg ratt hvor jeg er, og hvordan jeg kom meg dit. Her om dagen, for eksempel, hadde jeg parkert bilen i et parkeringshus. Og så stod jeg der plutselig, med armene fulle, på vei til bilen og ante ikke hvor bilen stod, og ikke hvordan jeg kom meg dit. Helt blank! Hvor faen går jeg, var alt jeg klarte å mane frem av tanker. Null historikk på hvor jeg gikk hen da jeg forlot bilen der i parkeringshuset in the first place. Jeg fant bilen til slutt, og nå ler jeg litt av det men samtidig er det ikke så gøy, for jeg vet jeg stresser for mye. Har tatt på meg “Now”-klokka mi igjen, og ser ned på den og tenker at nå er tiden inne for å gå ned i kiosken og kjøpe den iskremen. Og så skal jeg skrive det foredraget etter det, sånn at tusen ting å tenke på blir til nihundreognitti.

Ps. Så glad for at konkurransen falt i smak, selvom kommentarene deres måtte lokkes frem av gratis ting er det godt å høre fra dere igjen – smil!

*lysbehandling, UV-stråler som fikser psoriasis

WIN: POLAGRAM PICTURES

Denne konkurransen var så populær sist, så jeg tenkte å kjøre reprise!

Appen Polagram forvandler bildene du har på mobilen din til polaroidbilder du kan pryde veggen eller albumet ditt med. Jeg har fem selv, på korketavla i den nye stua mi – digger dem! Jeg har grint meg til fem nye gratiskoder å dele ut til fem av dere, så hey ho let’s go:

Alt dere trenger å gjøre for å vinne en gratiskode fra Polagram er å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet. Husk å legge igjen kontaktinformasjon så jeg får tak i dere. Jeg trekker fem vinnere i løpet av noen dager. Lykke til!

Premien er sponset av Polagram

The “Polagram” app easily turns your mobile photos into polaroid photos that you can decorate your home or album with. When they asked me if I wanted to check it out for free, I asked to get five more codes so I can give away to five of you. And so I did!

All you have to do to win a free code to order 5 pics from Polagram, is to leave a comment in the field below. Good luck!

SAY HELLO, APRIL


Utsikten fra takvinduet mitt da jeg våknet i dag tidlig, åh hei vakre verden vår

//the view from my roof top window when I woke up this morning, well hello there beautiful world of ours


Stuen min som begynner å ta form, der hvor bøkene står skal jeg fylle hele veggen med bokhyller og jeg vil ha en god lenestol der, til å krølle sammen beina i og sitte og lese i under stjernehimmelen som takvinduet slipper inn.

//my living room starting to look like a living room. The wall to the right will be filled with book shelves and I want a comfortable chair there so I can sit down with my legs curled up underneath the starry night that my windows will share with me when it’s dark and clear outside.


My book-babies, lots of love


Table

Hawaiian rose

Ingen har klart (les: ingen har prøvd, heldigvis for jeg er ganske naiv, selv på en dag som denne) å lure meg i dag, men tirsdagen har vært full av smil allikevel:

  • Jeg fikk med meg soloppgangen, den var rosa og så uendelig nydelig
  • Fadderbarnet mitt på ett og et halvt ringte meg da jeg var på vei hjem fra jobb, made my entire world
  • Jeg ble ringt etter for å jobbe enda noen timer på fredag, og det føltes fint for da gjør jeg tydeligvis noe riktig og bra der ute i butikkene, når de vil bruke meg enda mer mener jeg
  • Jeg var på møte med en potensiell samarbeidspartner etter jobb, og jeg følte det gikk ganske fint! Det er så spennende med sånne ting, og blogghjertet pumper masse blod ut i fingerne og ned på tastaturet igjen. Han tar meg med på så mye rart, den bloggen!
  • Fikk igjen på skatten i går, er lik nye skatter i verden å oppdage! Neida. Joda.

Jeg må klamre meg til alt som skaper smil i dagene fremover også, for nå har jeg akkurat satt meg inn i et tog som løper løpsk og jeg er livredd for å bli like stressa og skral som jeg var de siste månedene mine i grønt, da jeg var på flyshowturné med jagerflyet mitt og feiret hundre år med luftmakt. Denne uken jobber jeg helt ut, fredag etter jobb drar jeg rett til Haugesund og lørdag tilbake til Oslo igjen, og søndag kjører jeg bil fra Oslo helt til Trondheim og blir der i en uke, og når bartebyen spytter meg ut igjen og jeg må kjøre tilbake til Oslo, setter jeg meg rett på et fly ned til Danmark etter en søvnløs natt på veiene, og tilbake igjen til Norge dagen etter – og så skal jeg hjem. Medalje til de som klarte å henge med på den ukeplanen, hodet mitt snubler allerede når det kommer til torsdag…

Trøst 1: Klokken min, som minner meg på nåtiden og at alt annet kommer tidsnok

Trøst 2: Når toget har rast seg ferdig er det påske, og jeg kan få igjen pusten med noen deilige fridager!

Nå skal jeg få ryddet litt i stua, den delen av den som jeg IKKE viser dere på bildene over ser nemlig ut som et takras…
Si meg, hvor mange av venninnene deres “ble gravide” i dag? Har dere blitt lurt?

__________________
No one has managed (/tried) to fool me today, but 1st of April has been full of smiles anyway:
– I got to see the sunset, it was pink and so beautiful
– My bestfriend’s son (1,5 years old) called me on my way home from work, that made my entire world
– I got a call today, they want me to work a couple of more hours on Friday which is good ’cause then I’m obviosly doing something right out there
– I had an exciting meeting with a potential blog partner today, that makes my blogging heart pump out blood to my fingers and down on my keyboard again – it’s so fun when my blog’s sending me on those new adventures!
– I got money back from last year’s taxes, that means new places to go!
I’ve to stick to those moments that make me smile the next weeks aswell, I’m going into a stressed time with work, traveling and it’s quite a Solitaire to make it all happen without getting killed for the lack of sleep. I’m comforting myself with my new watch (“NOW”, on the pic above) which tells me to stay in the present, and to the fact that when these 11 hectic days are over – it’ll be Easter Holiday and I can catch my breath again. SO. Tell me. Did you get fooled today?