SWEET HOME

September 20th, 2014


Photo: Private

Hej! Jeg har dratt hjem til barndomshjemmet en tur, SÅ deilig å få servert frokost med hjemmelaget brød, nytraktet kaffe og støvet*s blide åsyn foran meg igjen. Jeg håper å få sett broren min óg, før jeg drar tilbake til hovedstaden, han hadde bursdag mens jeg var på øvelse Djerv, og jeg skylder han en bursdagsgave! (Mellom linjene: jeg savner å se han!)

Resten av helgen skal få passere i stillhet, jeg har ikke så mange planer og det er deilig! Jeg er straks på vei ut en tur sammen med mamma, og i kveld ruller jeg tilbake til leiligheta, og i morgen er det førpremiere på Kaptein Sabeltann-filmen på kino. Pikehjertet mitt spinner av glede, jeg ELSKET Sunniva da jeg var liten, og løp rundt i en rosarutete kjole som minnet om hennes, og med musefletter og lapp over øyet. Det blir gøy å se igjen barndomsheltene i en nyere versjon!

Må løpe, ha en FIN lørdag, superfjes! Fortell meg hva deres planer er, da.

*mamma og pappa

Hey! I’m home at my parent’s for today, it’s so wonderful to have my breakfast with my mom’s homemade bread, fresh coffee and my mom and dad by the table again. I’m hoping to see my brother as well before I’m going back to Oslo, I miss him! (And I owe him a b-day present…) The rest of the weekend I don’t have any plans – I’m on my way out with my mom now, and later back to the capital, and tomorrow I’m off to a premiere on a pirate movie I LOVED when I was a little girl – Kaptein Sabeltann. It’ll be so much for seeing the characters again!   

HAVING A BAD BRAINDAY?

September 19th, 2014

I dag synes jeg vi skal sette oss ned foran vårt eget speilbilde, se oss selv dypt inn i øynene og fokusere på alt det vi ikke ser. Fortell den som stirrer tilbake hva det er du setter pris på ved henne, eller han. Gi deg selv en påminnelse om alt du har oppnådd, hvor mange mennesker du betyr noe for, hva du står for, og hvem du er. Dra tusen positive tanker gjennom hodet ditt, slik vi drar en lue over håret når vi har en bad hairday – som speilet egentlig er til for å finne ut av. Men hva hjelper vel en lue, når det er innsiden som har en dårlig dag. En bad brainday kan fikses den óg, det krever bare litt mer enn et tøystykke.

Speil, speil på veggen der
- Jeg liker at du er selvstendig
- Jeg liker at du tørr å ta sjanser
- Jeg liker at du er ambisiøs og strekker deg etter stjernene
- Jeg liker at du klarer å ta deg selv i nakkeskinnet, og gjøre det som virker uoverkommelig overkommelig
- Jeg liker at du er så blid!
- Jeg liker at du er fornuftig, med økonomien din og med prioriteringene dine
- Jeg liker at du har evnen til å sette pris på de små tingene
- Jeg liker at du er bevisst på hvor mye en smarttelefon kan stjele av fine øyeblikk, og at du velger å se opp, slik at du ikke går glipp av de vakre høstfargene, solskinnet og de pene menneskene som passerer deg på gaten
- Jeg liker ærligheten din

Hva liker du?

Today I want us all to sit down in front of our mirrors, look ourselves deep into our eyes and focus on what we cannot see. Tell the girl/boy that’s starring back what you appreciate with her/him. Give yourself a reminder on what you’ve achieved, how many people that cares for you, what you stand for and who you are. Pull 1000 positive thoughts trough your mind, like we pull down a hat on a bad hairday. Bad braindays can be fixed as well, it just takes a bit more than a piece of fabric. 

Mirror, mirror on the wall. I like that you’re so independent. I like that you’re taking risks. I like that you’ve got ambitions and that you’re reaching for the stars. I like that you’re able to get yourself together and make the impossible possible. I like that you’re smiling so much. I like that you’re smart with your money, and your priorities. I like that you’ve got the ability to enjoy the little things. I like that you’re aware of how many good moments a smartphone can steal from you, and that you’re choosing to look up – so that you don’t miss out on the beautiful colours of Fall, the sunshine and the pretty people that are passing you on the street. What do you like?

DROWNING IN BOOKS

September 18th, 2014

Så ble jeg en slave av pensum jeg også. Det fine med å bo med ei som allerede har tatt en bachelor, er at hun kan gi meg medfølende blikk og berolige meg med at jeg definitivt ikke er alene om å ha det sånn jeg har det. Skippertak, bare én måned inn i studentlivet! Jeg leser og leser og leser, og jeg gjør ikke noe annet enn å lese. Jeg var jo så inne i det! Jeg hadde akkurat funnet ut av det, og kommet inn i en behagelig rytme i sjongleringen av jobb og studier, men så dro militæret meg rett ut av det igjen. Korthuset jeg hadde bygget på siden skolestart bare KOLLAPSET foran øynene mine, jeg hadde med meg bøkene mine og mente virkelig at jeg skulle lese om kveldene under hele øvelsen, men det gikk jo ikke med den “krigen” som var, og alt vi hadde å gjøre. Så nå henger jeg etter i alle fag. Men jeg ER flink pike, jeg er det, og jeg leser meg sakte men sikkert opp igjen. Å gi opp er iallfall ikke et alternativ, så det er bare å bite.

Hvordan går det med dere, medstudenter? 

(All denne lesingen er forresten supereffektiv på innredningen av rommet mitt, nå er den ene bildeveggen min ferdig og jeg har fått både teppe på gulvet og nattbord ved sengen! Jeg må snart lese meg til IKEA også, så jeg får på plass et skrivebord og en liten kommode. Lenge leve pensum!)

I’m spending my days reading. All I do is read. The military training last week made me miss out on several classes, so I’m a bit behind on the curriculum. But I’m doing my best to get back on track, to give up is not an alternative. 

SOUTH AFRICA

September 16th, 2014

Fra en september til en annen. Da jeg ved hjelp av bloggarkivet mitt dagdrømte meg tilbake til Sør-Afrika fant jeg ut at jeg har jo nesten ikke fortalt dere noe som helst fra ukene mine på Kwantu Game Reserve, som var mitt aller første stopp på verdensreisa jeg la ut på i september for to år siden. TO år siden. Herregud, som tiden flyr! Her kommer et lite bildedryss fra en av dagene der nede, og som dere sannsynligvis kan se var der en magisk start på et helt vidunderlig eventyr. Enjoy!

From one September to another. I found out when I browsed my archive that I haven’t really told you much about my stay at Kwantu Game Reserve in South Africa, which was my very first stop when I started my travel around the world. As you probably can see – it was a magical beginning to a magical journey. Enjoy!

Vi startet denne dagen med fence patrol for å sjekke at alle gjerdene rundt det ville afrika (hvilken ironisk setning….) fungerte, og at ingen hadde forsøkt å ta seg inn i løpet av natten. Gjerdene er der for å beskytte dyrene mot mennesker, blant annet mot krypskyttere som naboreservatet hadde hatt besøk av dagen før. Det kan dere lese om HER.

Etter lunsj kunne vi bli med til en lokal barneskole for å dele ut mat. Uten Kwantu hadde de ikke fått noe i magene sine den dagen, og jeg er så glad for at de bruker pengene de får gjennom frivillighetsprogram, som jeg selv var en del av, på noe som forandrer noens liv.

We started that day with fence patrol, to make sure that the fences were alright and that no one had tried to get in during the night. The fences that frames the African wilderness are protecting the wild animals from humanbeings and from illegal hunting. After lunch we went to a local school to give food to the children. Without Kwantu they wouldn’t get any food that day, and I’m so glad that the Game Reserve are using their money from the voulenteers on something that changes a person’s life. 

Fantastiske Dee-Dee, hun minnet meg SÅNN om min egen mormor! Et så herlig kvinnemenneske fra San Diego.

Dee-dee, she remined me so of my own grandmother! An amazing lady from San Diego.

Etter skolebesøket dro vi ut på patrulje i det ville Afrika igjen. Det her er Morty, han stod ALLTID i den samme svingen og ropte i protest hvis noen kom for nær, haha!

After the school visit we did another patrol by car around in the wilderness. This is Morty, he was always standing in the same place, yelling at us if we got too close, haha.

Jeg har SÅ mange flere bilder å vise dere, så jeg håper dere er klare for å gjenoppleve Afrika med meg!

I’ve got so many pics to show you, so I hope you’re ready to re-experience Africa with me!

 Photo private, Kwantu Game Reserve, South Africa 2012

WIN: TICKETS TO AMSTERDAM

September 15th, 2014

MANDAG, ukens spebarn! Ingenting er vel bedre enn å starte uken med en deilig reisekonkurranse!

Neste måned reiser jeg til Amsterdam, og jeg trenger tips til hva jeg kan gjøre mens jeg er der, og de tipsene tenkte jeg dere skulle komme med! Latskapen lenge leve!

Dere har kanskje besøkt byen selv, kjenner noen som har vært der, hvis ikke kan dere alltids google it. For én av dere vil det være verdt det, for i samarbeid med bloggkjæresten min KLM får jeg nemlig dele ut TO flybilletter til Amsterdam til en av dere som legger igjen noen gode tips til meg!

Konkurransereglene er altså:
1. Skriv ditt beste Amsterdam-tips i kommentarfeltet under
2. Del innlegget på Facebook
3. Kryss fingrene!

Premien:
En heldig vinner får TO flybilletter til Amsterdam, til deg selv og en venn, premien er sponset av KLM.

Lykke til!

I’m going to Amsterdam next month, and I need your “what to do”-tips! Write ‘em down in a comment, share this post on Facebook, and cross your fingers. One of you will win TWO tickets to Amsterdam – sponcored by my blog’s boyfriend KLM. Good luck!


Photo_ Private, Rome 2013

BECAUSE I’M HAPPY

September 14th, 2014

Hey supers! Har helgen vært fin? Min har bare rent ut mellom fingerne mine som vann, eller snørr, for det har med hånden på hjertet vært mer av dét enn noe annet. Passet meg forferdelig dårlig å bli sjuk når dette var den helgen jeg fikk besøk fra Bergen, og det skal sies at jeg har gjort en heroisk innsats med meg selv for å ikke kjede besøket mitt halvt i hjel. Jeg har følt meg som et påkjørt ekorn, og initiativet har vært deretter. Vi fikk oss iallfall en luftetur ned på Løkka for en kaffe i går, og to deilige middager hjemme i leiligheta. Nå sitter jeg og skjærer tenner i frustrasjon over at jeg heller ikke får blitt med samboeren og jentene på konsert med Pharrel Williams, men den moste gnageren i meg orker ikke tanken på å gå ut at all så da får jeg vel bare bli sittende her og vente på bedre tider. Vekk i morgen!

Slenger med ett bilde fra Sør-Afrika, da jeg jobbet som frivillig på Kwantu Game Reserve på starten av verdensreisa. I morgen har jeg en FANTASTISK konkurranse til dere, i samarbeid med bloggkjæresten! Da kan dere jo gjette hva premien er?

Hey supers! How was your weekend? I’m still feeling sick, so mine wasn’t as good as I hoped. My best girl came all the way from Bergen to visit me, so at least I didn’t have to suffer alone. Tomorrow I’ve got an amazing contest for you, can’t wait to tell you more about it!

Photo_priv, Kwantu, South Africa 2012

WHEN YOU’RE MISSING HOME

September 12th, 2014

Mitt gode skinn, uniformen, henger til tørk igjen, og jeg er hjemme igjen, og har blitt syk – igjen. Skyt meg! To år på rad har jeg rundet av de militære storøvelsene med en feiende flott forkjølelse, som kronen på verket, med feber og med snørrpapir langt opp i hjernebarken. Jeg kan dø lykkelig nå.

Øvelsen har vært så bra, dere. Jeg er så FORNØYD når jeg får være i grønt. Og høydepunktene står og tripper fremst i tankerekken min og sperrer veien for alt annet, som da jeg fikk være med politiets utrykningsenhet og innsatsstyrke Derby på samtrening for å ta bilder og gjøre intervjuer, og dagen med forsvarssjefen og sjefen for hele Heimevernet, og da jeg plutselig rykket opp fra sersjant til fenrik etter en lang lang dag med stress, og hele distriktstaben må få et punkt for seg selv, den staben jeg er en del av og de menneskene jeg har vært på øvelse med. De er så sjukt joviale, og så blide og hyggelige, og prater i vei, og som den østfoldingen jeg er føler jeg meg som en bortkommen kattunge, adoptert inn i verdens luneste, militære hjem i Telemark-og Buskerud heimevernsdistrikt. Det varmer så godt når de på slutten av en øvelse stikker hodet inn på kontoret og takker for den jobben en har gjort, og forteller at det vi driver med som presseoffiserer er viktig. Da gløder den brennende pennen min litt ekstra, og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får sette mine skriftlige flammer på et papir i kamuflasjefarger. Smil!

Nå må jeg tvinge feberen ned med et par tabletter, og gjøre en siste innsats for å få det ryddig til besøket mitt kommer. Ha en deilig fredagskveld, og en riktig god helg! Og tusen takk for alle gratulasjoner – stjernen på brystet mitt skinner om kapp med de som er på himmelen!

I’m home again. And I’m sick again…. It happens every time I come home from a big military training, the fever is settling down in my body and my nose is filled with paper. Anyways, this week has been amazing and I’m so happy when I’m green. Now it’s back to normal, with studies and work, but first I’ve to deal with a cold and to tidy up my nest for my visitor. She’s coming within an hour, so I gotta go! Have a great weekend, superstars!

PROMOTION

September 11th, 2014

I går var helt ape. HELT ape!

Tar det fra begynnelsen av.
Tirsdag kveld på kontoret til sjefen. Hørte gjennom briefen han skulle holde for forsvarssjefen dagen etter.
Gikk for å legge meg.
Forstod plutselig at jeg også skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
FORSVARSSJEFEN.
Ad-mi-ral Haakon Bruun-Hanssen.
Oi.
Klokken var 2300, bereten var firkanta, og jeg skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
Vurderte å kjøre full GRU* med stridshjelm for å slippe å vise beret som var firkanta til forvarssjefen.
Måtte vel ha beret.
Vurderte å dusje med bereten.
Vurderte å sette en lusespenne på bereten.
Vurderte å sove med bereten.
Endte opp med å SY bereten.


Drittfornøyd.

Onsdag morgen klokken 0600.
Sminket meg, limte håret til hodet med hårspray, pusset skoene med en tom boks skokrem.
Skinte litt.
Bra nok. Ha’kke tid.
Spiste frokost.
Nerver i spenn.
Dro til Brevik havn.
Nerver i spenn.
Hilste på forsvarssjefen og Generalinspektøren for Heimevernet (øverste sjef for Heimevernet) med en beret som ikke var firkanta.
Tok i mot lokal presse.
Nerver i spenn.
Diltet etter admiralen og generalmajoren med pennen på papir og åpne ører.
Hjertebank bak ribbeina, og et indre nervøst sammenbrudd bak de store blå, under en beret som ikke lenger var firkanta.
(Heldigvis!)
Skjerpet til sinns.

Nå skjer det. En hel stjernehimmel på distinksjonene foran meg, og der stod jeg med tre vinkler og en beret som var sydd.

Intervjuet forsvarssjefen.
Intervjuet Generalinspektøren for Heimevernet.
Pustet lettet ut.
Gikk bra!
Prestasjonsangsten slo inn, har en sak å levere.
Satt meg ned for å skrive sak om forsvarssjefen og GIHV** rett på bakken.
Satt meg ned for å skrive sak i bilen, mens vi kjørte mot Heistadmoen igjen.
Ble kvalm.
Heistadmoen.
Satt meg ned for å skrive på kontoret.
Ikke spist siden frokost klokken 0630.
Stress, stress, stress, deadline helst i stad.

PUNKTUM!

Sendte av gårde sak for sitatsjekk.
Stresset la seg, og ryddet plass til andre følelser.
Sulten, jeg.
Dro til butikken for å kjøpe pizza vi kunne steke på brakka.
Dro tilbake til leiren for å ha kveldsbrief.
Kveldsbrief utsatt.
Gikk til brakka for å steke pizza.
Sulten, sulten, sulten!
Telefonen ringte, måtte komme til kveldsbrief.
Tenkte at men, åh, jeg har jo ikke spist siden 0630…..
Kastet lengselsfulle blikk på en pizza jeg ikke fikk spise allikevel.
Stress.
Løp til kveldsbrief.
Rakk akkurat slutten, og så var det utdeling av heder og ære.
Klappet for de som ble ropt opp og kalt frem til sjefen for å få et merke av gull til uniformen. Vært i Heimevernet i 25 år. Gratulerer!
”Marie Brudevold”
Klap…..
Hæ?
Har ikke engang LEVD i 25 år, jeg.
”Gratulerer!”
“Å!”

FENRIK Marie Brudevold.

Jeg er ikke befal lenger, jeg er OFFISER. I dag har jeg stjerner i øynene, og én på brystet.

*Grunnutrustning
**Generalinspektøren for Heimevernet

_______________
Yesterday was crazy. The Chief of Defence was visiting our military training, together with the Chief of the Norwegian Home Guard. I was the one to interview them, and felt so stressed out about all the stars and stripes haha. But I did fine I think, and they had so many good answers to my Qs. After a long stressful day out in the “media field” I finally got my article ready, and went out to buy some food. I hadn’t been eating since breakfast 12 hours ago, I was starving, but when the pizza finally was ready – I got a call about a brief I had to go to. I literally ran to the meeting, and when I got there the brief was almost over. It was time for the boss to speak, and then I realized why they made me come over. My name was called, I had to come up and the next thing I know – I got a promotion. You’re now reading the words of Second Lieutenant Marie Brudevold. WOHO!

TWO TIMES SEPTEMBER

September 10th, 2014




Mens september 2014 legger seg over oss som et teppe av fargerik løv, spinner tankene mine tilbake til fjorårets:

Jeg jobbet som manusforfatter i redaksjonen til MMA-studio for TV2 Zebra, og hadde kontor i Nydalen, men bodde hjemme i Fredrikstad, og jeg hatet hver dag som pendler på Østfoldbanen. Jeg løp og løp i skogen og i god tro om at befalskoleopptaket var mitt neste trekk (før mentaltrener Tommy Fjeldheim snudde oppned på dét), og reiste til Italia og Roma med min kjære mor, jeg hadde bloggtørke, og var på øvelser med Heimevernet, to på rad, og jeg elsket det, og jeg elsket høsten, den fargerike, krystallklare høsten. Ps. I love you still.

Jeg føler at årets september er en tro kopi av fjorårets, bare i en litt fornyet drakt, og det trenger ikke være noe negativt det: jeg jobber fortsatt i Oslo, men nå med sosiale medier, event og digital markedsføring, og ikke manus, og jeg bor ikke lenger i Fredrikstad, men i hovedstaden selv, og slipper derfor å hate hver dag som pendler – takk og pris! Jeg løper fremdeles, men med et godt liv som mål, ikke et opptak, og jeg er på øvelse med Heimevernet – og elsker det like høyt, og jeg reiser kanskje ikke noe sted i september i år, men jeg planlegger høstens senere eventyr, så reise er en ingrediens i årets september også, men i tankene, og bloggen tørker i år som i fjor, og det eneste nyenye er at jeg har flytta til Oslo og blitt student. Og det er helt greit. Det er greit å ikke designe jagerfly, reise jorda rundt og oppleve et fyrverkeri av eventyr, inntrykk og impulser HVERT år. I det store bildet er det hverdagene det er flest av, og det er de som danner det livet du skal sitte og se tilbake på om noen år.

…………

Det er iallfall det jeg sier til meg selv, i et håp om å stilne den evige lengselen og savnet etter “noe mer”, “noe større”, “noe villere” hele tiden. De siste årenes eventyr har gjort meg så rastløs, jeg får helt mark av å ikke vite at jeg har noe stort i vente rundt neste sving. Hvordan jeg skal få dette kaoset av en sammenkrølla papirlapp tilbake til et straight A4-ark er meg en gåte.

Har noe forandret seg for dere, fra én september til en annen?

Looking back on last year’s September: I worked as a screenplay writer for MMA-studio at TV2 Zebra, had my office in Oslo but lived in Fredrisktad and hated that hour with train everyday. I ran in the forrest, was getting fit for fight and the Army School, and went to Italy and Rome with my mom, my blog was dry and I attended two military trainings with the Home Guard and I fell in love with Autumn. This year’s September is almost the same, the only difference is my new job (with social media, event and pr) and I’m living in Oslo now so I don’t have to hate the everyday traveling, and I’ve become a student. Smile, Marie, you’re life is impeccable!

MONDAY BLUES (AND GREENS)

September 9th, 2014


ph_priv

00:40

TIDENES blåmandag, med et nydelig grønnskjær, og i dag har vært så kul at natten skal slite lenge med å få meg med inn i sin dypeste søvn. Jeg kommer ikke over hvor priviligert jeg er som har den stillingen jeg har i uniform, presse- og informasjonsoffiser (rettelse: befal), og får være med ut der det skjer. I dag hadde innsatsstyrkene samtrening med politiet i Telemark, og det var så evigkult å se på dem, mennesker som aldri har møtt hverandre før, som aldri har trent sammen før, og så samarbeidet de om oppdraget de fikk som om de aldri hadde gjort annet, og med verdens største selvfølgelighet og opererte med en knusende ro. Jeg var glad for at jeg hadde et svært kamera å gjemme meg bak, for et øyeblikk der ute ble jeg så rørt av å se på dem at jeg hadde lyst til å hylgrine. Jeg vet ikke helt hva det var for noe, men jeg tror det var stolthet blandet med beundring og takknemlighet for at vi har det vi har i vår vakre diamant i nord. For noen mennesker! For en innsats!

Og da jeg ikke trodde dagen kunne bli noe særlig bedre, kom Luftforsvaret flyvende inn over tretoppene med tre av Bell-helikopterne sine fra Rygge, og de skulle plukke oss opp og fly oss videre til neste oppdrag med neste innsatsstyrke, og der satt jeg og gliste som om alt jeg så var stjerner og planeter. Så fornøyd! Og for første (og forhåpentligvis siste) gang fikk jeg sitte i baksetet av en politibil på vei hjem.

Les mer om dagen min her

Jeg tror det hjalp å skrive det litt av seg, for nå kjenner jeg faktisk hvor trøtt jeg er. Har tross alt vært oppe siden kvart på seks…. Hvis noen lurte på hvordan det gikk med bikkja mi, forresten, kan jeg bekrefte at den nå har blitt FIRKANTA:

Jeg skjønner ingenting.

Pics from today – Armed Forces training with the Police!