I’M SUPER ALL THE WAY TO THE KITCHEN. AND THERE IT STOPS.
May 14th, 2013
Jeg bøyer meg i støvet for mødre, fedre, matbloggere, studenter og mannen i gata. ALLE som er i stand til å lage seg en flerstemt middag (det gjelder altså ikke boksmat og pizza) hver dag. For meg er det som å stå foran et helt orkester og prøve å dirigere frem Bethovens femte symfoni, når yrket mitt egentlig er å kunne skille mellom “og” og “å”. Jeg er håpløs! I dag måtte jeg, og nå er jeg helt ærlig med dere, RINGE en venn for å spørre om “sett kyllingfiléten i ovnen” betydde å sette kyllingen direkte I ovnen, på risten der inne, eller om det krevde en ildfast form, jeg hadde ikke peiling. Forrige tirsdag jeg lagde mat var mitt første møte med kjøkkenet noensinne, og jeg gikk mot en personlig apokalypse da jeg ikke kunne finne en vekt. Å måle 40 g basilikum på øyet er like utenkelig for meg som å kunne utføre avansert hjernekirurgi. Alle dere som kjenner meg som hun der “det ordner seg!”-entusiasten, som svever med vinden og tar livet med knusende ro; se meg på kjøkkenet. Det rakner fullstendig.
I dag hadde jeg altså mitt andre forsøk på å mette Brudevoldene. Denne gangen gikk det faktisk bedre enn den første, jeg hadde tid til tenkepauser, kunne puste underveis og alt ble ferdig i harmoni med hverandre. Sist gang var det KAOS, å skulle time koking av pasta med steking av baguetter og hjemmelaget pesto gikk helt i spinn for meg. I dag lagde jeg derimot en deilig italiensk spagettirett med kylling, og blå- og bringebær med vaniljesaus over til dessert. Så godt! (Bildet over er fra min første middag – ikke denne) Neste gang vil jeg prøve noe annet enn pasta/spagetti og pesto, så nå skal jeg gå gjennom tipsene deres og velge ut min neste kamp. (Den dagen jeg ikke lenger blir sett på som en spøk på kjøkkenet, skal jeg invitere dere alle på middag….)
Dere finner hele Day Zero-listen min HER, jeg oppdaterer den etterhvert som lister (hehe) meg gjennom målene!
Har dere noe dere er skikkelig elendig i, men som dere virkelig VIL bli gode på? Dette er min, haha.
I bow for all the mothers, fathers, food bloggers, students and the general public. ALL who is capable of creating a polyphonic dinner (that doesn’t include pizza and can food) every day. For me it’s like standing in front of a full orchestra and try to direct the Beethoven’s Fifth Symphony, when my real job is to distinguish between “a” and “an”. I’m hopeless! Today I had to, and now I’m beeing completely honest with you, call a friend to ask if “put the chicken in the oven” meant to put the chicken in the oven directly, or whether it required a casserole, I had no clue. Last Tuesday I made food was my first time in the kitchen ever, and I was facing a personal apocalypse when I couldn’t find a weight. Measuring 40 g basilikum on the eye is just inconceivable to me as being able to perform advanced brain surgery. All of you who know me as the “it’ll be all right!”-enthusiast, who just follows the wind and take life with a devastating calm, watch me in the kitchen. It unravels completely for me.
So today was my second attempt to saturate the Brudevolds/my family. This time it was actually better than the first one, I had time to think, to breathe while I cooked and everything was done in harmony with each other. Last time there was chaos, having to time the cooking of pasta with baking baguettes and homemade pesto went completely like a spin for me. Today, however, I made a delicious Italian spaghetti dish with chicken, and blue and raspberry with vanilla sauce over for dessert. So good! (The picture above is from my first dinner – not this one) Next time I’ll try something other than pasta / spaghetti and pesto, so now I’ll go through all your tips and pick out my next match. (The day I no longer is seen as a joke in the kitchen, I’ll invite you all to dinner ….)
You can find all Day Zero-goals HERE (in Norwegian, use google translate), I update it as I reach them!
Do you have something you really suck in doing, but you really want to be good at? This is mine, haha.
WRITE ME A LETTER
May 12th, 2013
SE! Jeg har fått postkort fra India! Åh, så glad jeg ble. Dere vet å lyse opp dagene mine, superstjerner. Tusen takk, Eirin! Og tusen takk for all responsen på forrige innlegg, jeg leser absolutt alt dere skriver og dere er så himla fine. Noen ganger får jeg bare lyst til å gi sølveplet mitt en real klem, det nærmeste jeg kommer dere. Til tastaturet skiller oss ad!
Hva har dere gjort i helgen? Jeg var ute i Moss og tok noen øl med en jeg jobbet med i Forsvaret på fredag, og i går tok jeg vinkartongen under armen og gikk ned til broren min igjen. I morgen skal jeg gjøre det godt igjen for kroppen min, jeg tar den med til legen. På tide å finne ut hva verden har satt av spor i meg! Og så har jeg fått vite når mitt neste oppdrag som ambassadør for Expedia skal skje, i morgen får jeg vite HVA også. Det gleder jeg meg til – vi får snart besøk, dere! Og det er jeg som skal vise h*n landet vårt!
Skrives plutselig!
Look! I received a postcard from India the other day! That made me smile. You know how to brighten up my day, superstars! Thank you, Eirin! And thanks for all the response to my last post, I read everything you write and you are so good, all of you. Sometimes I just want to give my MacBook a real big hug, that’s the closest I get you. Untill the keyboard tear us part!
What have you been up to this weekend? I went out in Moss and had some beers with someone from the Military on Friday, and yesterday I took my box of wine and went down to my brother again. Tomorrow I’ll make it up to my body, I’ll take it to the doctor. It’s time to find out what the world has done to me! I’ve also found out when my next mission as an ambassador for Expedia is to happen, and tomorrow I will know WHAT that is. I’m looking forward to it – we will soon get a visitor, supers! And I am going to show him/her our country!
See you!
LISTEN
May 9th, 2013
“Hvor løp du i dag, da?” spurte mamma mens hun stod ved strykebrettet. Jeg stoppet opp. Et så ubetydelig spørsmål skulle bety alt for hvordan jeg følte meg resten av kvelden. Svaret mitt, på hvor jeg løp, er fullstendig verdiløst. Hun spurte allikevel, som om det var verdens mest interessante informasjon å få, det gjorde noe med meg. Jeg ble helt varm innvendig. Å ha noen som ser meg, hører meg og vil vite hva som rører seg, hvordan det går. Det er avgjørende. Nå må dere ikke tro at jeg aldri i livet har fått oppmerksomhet i heimen før, for det har jeg siden den dagen jeg tok mitt første åndredrag, men jeg har liksom ikke tenkt noe særlig over det. Før nå.
Vår historie blir skrevet i jeg-form. Jeg skriver blogg. Mitt liv, mine bilder, min kropp, mitt utseende, mine ting. Se på MEG, hvor vellykket jeg er, hvor pen jeg er, hvilken stil jeg har, jeg er en gave til Internettet. Flertallet av oss har et enormt behov for å eksponere oss selv, bli sett, få kommentarer, få likes og følgere. Twitrere kjøper store antall følgere fra utlandet for å fremstå populære. Kjendiser på vei ut av rampelyset skriver bøker for å lufte traumatiske historier fra da de var yngre, “for å hjelpe andre” sier de, for å bli sett? Spør jeg. Og media nører opp under. Guider til hvordan DU får bikinikroppen, hvordan DU får drømmehjemmet, DU, DEG og DITT. Alltid.
Mange bloggere stiller spørsmål i slutten av et innlegg. Tror dere det er fordi de faktisk er genuint interessert i å høre om hva vi, en fremmed gjeng på 10 000, har gjort i helgen? Eller er det bare et forsøk på å samle så mange kommentarer som mulig så oppmerksomhetssyken deres blir lindret?
Vi lar vær å svare på det andre sier for å unngå å oppmuntre dem til å fortelle oss mer. Vi driter i det, hva andre har behov for å snakke om. Med mindre det er sladder, noe HELT spektakulært eller noe som dreier seg om oss selv, da. Det er alltid gøy. Jeg har reist verden rundt i et halvt år, bare min egen mor har bedt om å få se bildene mine. Og jeg har vokst opp i jeg-reformen, så jeg tar de ikke frem på eget initiativ heller. “Ingen bryr seg”, tenker jeg. For bildene mine er ikke av dem.
Det kan hende det bare er i mitt eget hode, men jeg føler at alle vinduene våre har blitt til speil. Vi ser ikke ut lenger, vi ser kun oss selv. Vi samles daglig på de tusen blogger og sosiale medier, men kun for å gnåle om oss selv. Eller for å hente inspirasjon og motivasjon til å dra hver for oss å trene oss like vellykket som de på skjermen vår, sånn at vi kan havne på andres skjermer og få den samme oppmerksomheten i fremtiden. Jeg kunne ønske vi var litt mer interessert enn det! At historien baserer seg på noe annet enn “JEG”, at vi bryr oss litt mer – ikke bare om minioritetsgrupper og de som skiller seg ut i samfunnet, men om enkeltpersoner. En lillebror, en tante, venninna di – spør hvordan hun har det, ikke vent til det skjer noe drastisk i livet hennes med å vise at du er der. For vi er her alle sammen, hele tiden, vi legger bare ikke merke til det lenger. For vi ser ikke hverandre.
Og nå spør jeg, fordi jeg er intressert – har du følt deg sett og hørt i dag?
FUTURE DESTINATIONS
May 9th, 2013
Grand Canyon, Arizona, USA (photo source)
Lofoten, Norway (this is the MIDNIGHTSUN I told you about, my new global friends!) (photo source)
Uluru, Australia (photo source)
Machu Picchu, Peru (photo source)
Sphinx, Egypt (photo source)
Never stop dreaming. Have you been to any of these places? What are your dream destinations in the world?
HUG A VETERAN
May 8th, 2013
ph_priv
Det er frigjørings- og veterandagen i dag! Klem en veteran, og husk på at friheten vår ikke kom av seg selv. Ville egentlig bare si det, og be dere ofre noen tanker til de som har kjempet for landet vårt, for en bedre verden og for friheten. Forsvaret har en haug med arrangementer over hele landet i dag, dere finner de her. Ta turen!
Jeg var så dum at jeg bestilte togreisen min ned igjen fra Bergen på selveste 8. mai, så jeg feirer friheten ved å være innestengt i en vogn…. Fint. Håper dere får en fin dag, vi snakkes fra Fredrikstad!
ALL OF THE LIGHTS
May 8th, 2013
ph:priv, mountains in Alanya, Turkey, from here
Jeg tror ikke dere trenger å være VG’s utpekte ‘Marieekspert’ (virkelig, de har en ekspert for ALT…) for å legge merke til at jeg er demotivert og uinspirert, nesten litt desorientert for tiden, i bloggsammenheng. Det er ikke bare sorgen over å (midlertidig) ha slått opp med verden og alle de utrolige historiene som finnes der ute, det er tankene om hva som skjer fremover også. Jeg vet ikke! Jeg er fremdeles en ambassadør for karmaen, at alt liksom skjer for en grunn, men de siste ukene har det vært så mye som ikke skjer, som skulle ha skjedd, at jeg lurer på hvilken gigantisk premie som må ligge i enden av tunnelen denne gangen. Noe må det være, iallfall, som gjør at alle de små planene mine underveis ikke var ment til å skje allikevel.
Jeg tenkte det var fint å samle noen trøstepremier så lenge, bare for å minne meg selv på at selvom ting ikke ble som de sa de skulle, så har jeg fremdeles noe å glede meg til, og hele livet foran meg:
♡ Uke 23, for da faller første dom om fremtiden min. Gledegru!
♡ Italia med mamma til høsten
♡ Festivaler til sommeren
♡ Bursdagen min, jeg fortsetter ordspilltemafestene mine! Barty (bartefest) i 2011, leoparty i 2012 og 23 år og verdensfester i juni. Ah gode venner, verden og vin!
♡ Øvelse med innsatsstyrken til høsten, min første rolle som presseoffiser!
♡ Bokprosjektet
Hva gleder dere dere til?
I don’t think you need to be an expert in Marie to notice that I’m uninspired and demotivated these days. It isn’t just the tears over my breakup with the world, it’s the future aswell. I have no idea. I’m still an ambassador for karma, I think that everything happens for a reason, but for the last couple of weeks SO many things that should have happened, didn’t. For me that means that some BIG prize should wait for me in the end of the tunnel, but I dunno. Things are just not going my way. So, then I thouht it would be nice to focus on what I have in front of me, things I look forward to! So here we go:
- the 23rd week of the year, ’cause that’s when my future will be formed
- Italy with my mom this fall
- this summers festivals
- my bday with a travel themeparty
- my first military exercise as a media sergant!
- the book project
PEPTALK BABY
May 7th, 2013
Lykke for ungdom som meg er
△ Å oppnå “flink pike”-modus. Å vite at du har ryddet, trent, gjort de små pliktene du har satt opp for deg selv i hverdagen din, og bare kan synke ned i sofaen med pysjpukse, høy hestehale, tente stearinlys og en kopp med te. Jeg går nesten overende av den reloadfølelsen!
△ Å legge seg ned i rent sengetøy…. Jeg tror at jeg har dødd og kommet til himmelen hver eneste gang.
△ Å legge seg ned på ryggen i gresset den aller første sommerdagen, når solen endelig skinner og varmen har lagt seg som et teppe over oss igjen. Da er livet fint.
△ Å tre på seg sersjantvinklene, og vite at du hadde det som skulle til.
△ Å sette punktum på siste eksamensoppgave, og vite at du gjorde det du kunne på veien mot å bli noe.
△ Å sette seg i bilen etter å ha vært hos tannlegen, med reparerte skader og et helt nytt hvitt utgangspunkt. Herfra gjelder det å smile bredt og ta vare på det hver eneste dag! Smilet ditt har fått en ny sjanse – ta den.
△ Å servere en deilig middag til noen du er glad i, og oppleve at det faktisk smaker.
Dere må huske å fokusere på alle disse trekantene, og IKKE de varseltrekantene som blinker for alt dere må slite dere gjennom for å oppnå de. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Slutt å grue dere til ting som skal skje, bytt fokus og gled dere heller til det kjipe er overstått! Fokuser på nirvanaen dere sikter på, ikke ilden og vannet dere må løpe gjennom for å komme dit. Innstillinger som dét gjør livet så mye lysere. Positiiiiiiv!
Hva er deres nirvana?
TRAVEL DEPRESSION
May 5th, 2013
ph_priv, Hongkong, China
Det er vanskelig å holde på hverdagene etter å ha sett hva som finnes der ute. Drømmene mine er så store at alt annet drukner litt, jeg svever gjennom ukene i en slags transe. Jeg finner ikke verdien i å fortelle dere om hva jeg driver med lenger, for dagene føles tomme og intetsigende. Jeg er satt på vent, som om livet har stoppet opp og ikke ruller videre før jeg er ute igjen.
Jeg analyserer kalenderen min nesten daglig for å se hvor jeg kan få lurt inn en reise, og jeg tar på meg gjerne to og tre jobber for å få penger nok til luft under vingene igjen. Jeg er redd jeg har satt ned pennen på et ark som starten på en ond sirkel, og det kjennes ut som den vil tegnes rundt og rundt til evig tid mens fingertuppene mine blir hvite. Så hardt holder jeg. Jo mer jeg ser av verden, jo mer vil jeg se. Hadde det bare blitt med tankene, men det er mer – det ulmer bak ribbeina og knytter seg i magen. Symptomer på en wanderlust* jeg ikke ante at jeg hadde i meg.
Si meg, får man noen gang føttene ned på jorda igjen, etter en reise som dét?
*Wanderlust (utferdstrang) er en sterk trang eller impuls til å reise og utforske verden
It’s hard to keep up with my daily life after seeing what’s out there. My dreams are so big that everything else just fade, I’m going through my days in autopilot. I don’t see the value of telling you what I’m up to anymore, ’cause my days feel empty and meaningless. I’m on hold – it’s like my life has stopped and won’t keep rolling before I’m out there again.
I’m analyzing my calendar almost everyday to see where I can plan my next travel, and I’m happy to take two-three jobs at a time to get enough money to spread my wings again. I’m afraid I’ve sat down my pen on a paper like a start of an evil circle, and it feels like it’ll be drawn round and round for ever. The more I see of the world, the more I wanna see. If it only was just my thoughts, but it’s not – it even smoldering behind my ribs and my stomach hurts. I’m havin physical symptoms of a wanderlust I didn’t knew I had in me.
*Wanderlust is a strong desire for or impulse to wander or travel and explore the world.
STRATOS
May 3rd, 2013
ph_priv, Stratos, Oslo
Hallo fra Bergen! At jeg i det hele tatt får gitt fra meg et lite livstegn er et mirakel. Det snødde jo isbjørner og blåste kniver fra alle kanter da jeg kom! Og jeg kom som gårsdagens Marie – i olajakke og to forskjellige Converse, det eneste jeg manglet var den der ølen. Veldig lite forberedt på vinter, fordi ‘mai du skjønne milde’ – men så åpenbart ikke, da…. Jeg måtte kjempe meg gjennom stormen for å komme frem til mitt siste hvilested. Det tok én frokost og to episoder med Dr Phil før jeg fikk varmen tilbake!
Apropos varme – bildene gir meg sydenfølelse. Gårsdagens event på Stratos i Oslo var veldig hyggelig! Jeg fant Hvaskjerakine-Kine og Fashionforall-Andrea, hun med en million følgere på Instagram (nei, det er ikke et utrykk for å understreke at hun har veldig mange følgere – hun HAR faktisk en million følgere på instagram), og øl. Var blid! Holdt meg til de tre hele kvelden. Hilste på søteste June også, og tok snikbilder av kjendisadvokat John Christian Elden i baren. Ikke vet jeg. Jeg er som nevnt ikke helt komfortabel i arrangementer av dét kaliberet, og vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Snikbilder av halvkjendiser er kanskje ikke innafor?
Jeg er iallfall glad jeg er innendørs! Vi hadde planer om å bestige både ett og to fjell mens jeg er her i Bergen, men ettersom jeg ikke har pakket for polferd tror jeg vi må nøye oss med å bestige vinkartonger i stedet. Det går fint, jeg klarer det óg, jeg. Vi skrives senere, superhelter – håper dere har en fin fredag!
