LIFE IN SMALL BOXES

September 6th, 2014

photos from Instagram lately, @supermarie

Jeg har jo helt glemt å fortelle dere at bloggkjæresten min og jeg drar på tur i høst, og jeg gleder meg som en unge! Hvor jeg skal ligger under “UPCOMING TRAVELS” i menyen til høyre, og hvis noen av dere har vært noen av stedene før, må dere bare komme med tips! Herregud, det er så deilig å ha en reise å se frem til igjen, det gjør noe med hele livgnisten til en stakkars rotløs sjel.

 

DJERV

September 5th, 2014

Dagens oppdrag utført: pressemelding. Les HER og HER.

Et lite dryss fra i dag, grønt er skjønt! God natt, bloggen!

Pics from today – and links to a couple of articles we got out in the media about the military training going on. Good night!

MY STYLE

September 5th, 2014

 

If I was a house, I would wear this
1 LAMP – 2 ARM – 3 DIAMOND POSTER – 4 TOM DIXON – 5 PILLOW – 6 LETTER CUP – 7
CANDLE THING – 8 LETTER A – 9 ALARM

affiliate links

YOU KNOW THE DRILL

September 3rd, 2014

Jeg har en hel bataljon marsjerende rundt oppå hodeskallen min, det kjennes iallfall sånn ut på måten det dunker der inne, men jeg er så FORNØYD! Jeg er tilbake i mitt gode skinn, uniformen, og i dag har vi vært på skytebanen og testet våpen, og vi har vært i gassboden, og der har jeg ikke vært siden rekruttskolen. Jeg husker da jeg var atten-nitten og tenkte så det knakte på om det var militæret jeg skulle satse på, og at gassboden ene og alene var grunn nok for meg til å bare droppe hele greia. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier om snørr og tårer og om hvor jævlig det var å gå inn i den gassen, men at alle MÅTTE, og jeg hadde ikke lyst i det hele tatt og da kunne det heller bare være med hele Forsvaret, tenkte jeg. Men så meldte jeg meg jo til tjeneste allikevel, og jeg klarte det da (les om det HER), og i dag var det nesten litt koselig og få gjøre det igjen. Det var veldig koselig at vi slapp å ta av oss gassmaskene der inne, iallfall, jeg tror tastaturet hadde fått en annen finger hvis vi måtte dét.

Toppen av koselig er å være tilbake hos den grønne familien min på Heistadmoen, og jeg gleder meg bare til resten av uka! Nå må jeg sove av meg den bataljonen jeg snakket om, men vi skrives sikkert i morgen.

Det er lenge siden jeg var en “militærblogger” på fulltid, så jeg er bare litt nysgjerrig – hvor mange av dere som leser bloggen min nå er inne/har vært inne/drømmer om å dra i Forsvaret?

I feel like I have a whole army marching on my head, that’s how full of thoughts and expectations it is, but I’m oh so happy to be back in the uniform! Today we’ve been shooting and we’ve been to the gas chamber. That was my biggest fear before I went to the Army as a recruit for the first time in 2010, but today it was almost a pleasure to be back. Especially because we didn’t have to take our gas masks off when we were there haha. The gas makes our skin burn and our eyes and nose flow and it feels like we can’t breathe. Well, my mask was working so I didn’t have to deal with all that. I’m so so happy to be back with my green family and I’m so excited for the rest of this week!

KICKSTART MY GREEN HEART

September 3rd, 2014

Jeg stiger ned fra mine småhøye høstskoletter, og glir tilbake inn i Kongens rekker for en stund. Høstens vakreste eventyr for meg må være de årlige øvelsene vi har, jeg blir som ei lita jente som står og hopper i ekstase over å endelig kunne få pynte seg med sin fineste rosa kjole igjen, selv om mitt antrekk kanskje er litt for grønt til å være rosa.

Jeg vet ikke hvor mye tid jeg får til blogg og sånt, men dere kan alltids følge meg på Instagram (@supermarie) for livstegn!

Hej!

It’s time for this year’s biggest military exercise – Djerv. I’m jumping down from my high shoes and into my green uniform again, where my heart truly belongs. Follow me at Instagram (@supermarie) for daily updates. My blog will live it’s own life until I’m back, I’ve fed it up with some pre-written words for you. See you!

HAPPY HOME

September 1st, 2014


….juli, august, SEPTEMBER! Første måned med R i, og som lita betydde det at mamma skulle finne frem tran igjen, og tvinge det i meg med skje, til høye protesthyl og sjuke grimaser. Det er nesten så jeg savner det lille motbydelige ritualet vi hadde gående der.

Høsten er bare spebarnet enda, men åh så vakker han er allerede, og for en entré! Med sol og deilig bris og jeg våknet så glad og gikk til kontoret uten jakke. Jeg går med nesa i sky og smiler og bare venter på at bladene over meg skal farges gule, orange og røde og så i brun og falle ned på bakken slik at jeg sklir på dem og faller pladask, med roser i kinnene og bankende hjerte og lungene fylt av krystallklar luft. Den første dagen i måneden med R i har jeg brukt der hvor tranen og vi skapte minnene, hjemme i barndomshjemmet hos støvet*, og katten. Hjem til deilig hjemmelaget mammamiddag igjen, og til en pappa som spør hvordan studiene går. I min verden kommer lykken i små glimt, og korte øyeblikk, og akkurat dét der på kjøkkenet var et sånt. Mamma stod ved kjelene og smilte, og solen skinte i høsten utenfor kjøkkenvinduet, og pappa spurte hvordan studiene går. Det øyeblikket skal jeg varme meg på gjennom alle månedene med R i seg. For sist vi tre var samlet, var det rundt en sykeseng.

Hva tenker dere om høsten? Hurra eller not so much?

*mamma og pappa

September! I love the Autumn, and it started out so beautifully, with sun and a clear breeze and I’m just walking around smiling, waiting for the leaves to become red, orange, yellow and brown and then fall down so it gets slippery and I’ll fall head over heels down to the ground with roses in my cheeks and a beating heart. I spent the first day of September home at my parents place, with lovley homemade dinner and a dad that asked how my studies are. In my world the happiness comes in small glimpse, and that was one of them. My mom smiling by the pans, and the sun shining outside the kitchen windows, and my dad asking how my studies are. That’s a moment that’ll keep me warm all Autumn. ‘Cause last time the three of us were together, were in the hospital.

PRECIOUS

August 31st, 2014


source

For første gang siden jeg flyttet hit har jeg hatt en helg i leiligheta hvor jeg ikke har gjort en DRITT. Så fantastisk deilig! Derfor har jeg hatt tid til å se film etter film, og her er noen av favorittene mine.

Filmer dere MÅ love meg å se i høst:

PRECIOUS:
En sterk, sterk film om en gravid tenåringsjente som har hatt en grufull oppvekst, og er preget av det, men hun tørr allikevel å drømme og lever i et håp om å få livet sitt på ny kurs. Åårrh, overse de dårlige evnene jeg har til å gjenfortelle, bare SE den! Du må ha et hjerte av stein om du ikke blir berørt av denne historien.

THE KING’S SPEECH:
En av mine favorittfilmer! Den er så fin. Kort fortalt handler den om en kommende konge som sliter med talevansker, og som arver tronen etter farens død og brorens selvvalgte avgang, akkurat idét England står ovenfor en ny verdenskrig. Nasjonen trenger styrke og mot, og det er kongens oppgave å gi dem det, men talevanskene gjør det vanskelig for ham. Så utrolig fin!

TUSEN GANGER GOD NATT:
Filmen om en krigsreporter som også er en mor, en kone og utfordringene og dilemmaene det bringer med seg, når jobben hennes er å dokumentere all verdens elendighet. Jeg gråter ustanselig i de 118 minuttene filmen går, hver gang.

Movies you have to see this Fall: Precious, The King’s speech and Tusen ganger god natt (it’s in English even though the name is in Norwegian)

CREATIVE MORNING

August 29th, 2014


ph_priv, Moods of Norway Showroom, Festivals & Fjords, Oslove

Hej fredagsbarn! Et lite dryss med bilder fra i går, jeg rakk innom et event med Moods of Norway og Samsung før forelesning i EXFAC. Det var en deilig og fargerik start på dagen, med design og sushi og livsglade mennesker, før EXFAC ganske effektivt dro meg rett ned på jorda igjen. Neida. Jeg liker studentlivet så langt, jeg gjør det! Null tull! Språket og forelesningene er bare litt tyngre enn det jeg er vant med, og jeg må ha tunga rett i munn for å klare å henge med på hvert ord, men så snart jeg knekker koden og kommer inn i den nye, akademiske tankegangen så skal det her gå så fint så! Jeg har iallfall LYSTEN til å lære og til å forstå ting, og med det er vel halve nøtta spist. Eller hva det er de sier.

God fredag!

Pics from yesterday, I was invited to a workshop with Moods of Norway and Samsung before I had my class. So much fun and such a creative start to the day!

 

FOUR GOOD REASONS TO RUN

August 27th, 2014

Kroppshysteriet har for lengst sluttet å gå inn under huden på meg, og jeg spiser og elsker mat, og drikke, og jeg koser meg uten å blunke, og med uten et snev av dårlig samvittighet. Samvittigheta min tilhører de jeg elsker og bryr meg om, en overfladisk tankegang tvunget frem av en overfladisk verden skal ikke få stikke et eneste stikk i den.
Men jeg husker de tankene som regjerte da hysteriet faktisk var i ferd med å ta meg underveis på reisen min (her). Det var tanker om utseendet, om det konstruerte skjønnhetsidealet samfunnet vil at vi alle skal hoppe inn i, og fokuset var overfladisk ett hundre prosent. Måtte trene for å se bra ut. Måtte spise mindre for å ta tilbake kontrollen, passe inn i klærne, se fin ut på bilder, på bloggen. Og den tankegangen burde ikke noen noengang være nødt til å gå rundt med. For det finnes gode grunner til å løpe, og utseendet og et fiktivt ideal er ikke noen av dem.

Her er mine personlige grunner til å komme seg over dørstokken med joggesko på og motivasjon i sinn:

- For å være i god nok form til å kunne springe ned og rekke bussen i en alvorlig situasjon, sånn at du kommer deg hjem til de du trenger å være hos, trenger å se. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv hvis den fredagen hadde gått fullstendig galt, og jeg ikke var tilstede, ene og alene fordi jeg var for andpusten og utrent da jeg skulle løpe etter bussen.

- For at kroppen min skal være i form nok til å takle tøffe påkjenninger, både mentalt og fysisk, sykdom og infeksjoner, jeg vil være rustet for hva enn som kommer av sitroner min vei

- For å beholde friheten til å kunne gjøre akkurat det jeg vil gjøre, uten at fysikken skal stoppe meg: jeg vil reise, leve, danse, jeg vil bestige fjell som pappa gjorde, jeg vil hoppe i fallskjerm, løpe et maraton, ri på araberhester og se utover verden fra toppen av Kilimanjaro. Og KROPPEN skal være det SISTE som hindrer meg

- For LIVET. Løp for livet. Én kropp, ett liv, trenger vi egentlig flere grunner til å ta på joggeskoene og komme oss ut?

Det var så rart, dette med punkt én. Dagen før var jeg på tur med Helly Hansen og Redningsselskapet, hvor de også fortalte oss om viktigheten av å være i fysisk form for å kunne redde seg selv og andre når uhellet er ute. Og dagen etter ble jeg testet selv, da jeg kjempet mot klokken for å rekke den der bussen hjem til pappa som lå på sjukehus med pustemaskin og alt. Det vekket meg så mye, at jeg nevner det én gang til bare i håp om at noen av dere skal ta med den tanken videre og fortsette å løpe for de riktige grunnene. De viktige grunnene.

Nå er det høst og høsten er klar og kald og deilig, og med livet som felles motivasjon burde vi løpe oss en tur alle sammen.

I’ve stopped listening to the society with their sick ideals of how we chould look, how thin we should be, how pretty, how perfect. I quit that long time ago. But I still remember those thoughts I use to have when the social media beauty hysteria was running our daily life, and those thoughts weren’t good. It was all about look. I had to take a run to fit my clothes, to look good for the pics, for my blog, for the world. Now my focus is nothing like that at all. I’ve got four good reasons to run, and those are not buildt on superficial reasons:
- To be able to catch a bus when the crisis has hit. As last friday, when my dad was in the hospital and I didn’t know if he could make it, and I had to run run run down to the bus to get home. I could never forgive myself if he left that day, and I couldn’t be there because I was too lazy and out of shape to make the run.
- To keep my body strong enough to handle diseases and other attacks
- To keep my freedom of doing whatever I want to: travel, dance, live, climb a mountain, ride an arabian horse, take a hike. My body shall be the LAST thing to stop me from living
- For LIFE. Run for your life. That should be a reason enough alone, to start running

TODAY’S

August 26th, 2014

Jeg visste jeg gjorde lurt i å spørre dere! Tusen takk for alle innspill og oppmuntrende kommentarer, hvis bålet var slukket i går så ulmer det iallfall litt i dag, og med et pust, en gnist og litt bensin på så skal det her bli så bra igjen!

Pappa kom hjem fra sykehuset på fredag, og selv om det var et godt tegn, selv om han er hjemme igjen, er ingenting som før, jeg tror ikke det er det for noen av oss. Jeg våker over telefonen min som en hauk i tilfelle det kommer en ny skrekktelefon hjemmefra, mamma lytter etter pusten hans, og det satt et støkk i hele familien, og tankene og perspektivet mitt skjelver fremdeles, som små urolige etterskjelv etter en åtter på Richters skala. Men det er ikke så rart, og vi senker nok guarden litt etterhvert, alle sammen, det tar bare litt tid å fordøye at livet kan snu så plutselig. Selv om vi egentlig vet det godt fra før. Vi VET det jo, men en rekker aldri å ta på seg rustningen før slaget allerede har truffet i magen, gjør en vel?

Bare noen bilder fra i dag. I kveld er det fin fyr på besøk, og jeg skal legge beina på bordet etter jobb, en løpetur, TO klesvasker, en militær pressemelding og en bedre middag.

Hva har dere gjort i dag?

Pics from my day. Google translate the rest, my bf just came in.