June 23rd, 2011

alltid foralltid

Det fantes ikke et finere sted å se verden fra enn mellom to lange, hvite ører. De rammet inn havet og skogen så perfekt da jeg klamret meg fast i manen for ikke å miste balansen når hun klatret energisk opp skråningene, hoppet bekymret rundt i strandkanten eller bykset tappert over hinderne vi møtte. Hun var et nervevrak, akkurat som meg. Vi passet perfekt! Hun skjøt alltid hodet opp i taket hver gang jeg kastet armene mine rundt halsen hennes og ga henne tidenes klem som hadde utgangspunkt i lykke. Utrykket hennes lyste fornærmet og “ikke ta på meg”, akkurat det samme lyset jeg slår på når noen gir meg en klem. Jeg så mye av meg selv i det dyret. Nå gjør jeg det fysisk også, de mørkebrune prikkene på den hvite, elegante kroppen. Du och jäg, hesten… Du och jäg.

Jeg har aldri vært roligere enn da jeg stod i boksen og kjente den varme pusten hennes mot hendene mine på kalde vinterkvelder. Jeg kunne speile meg i de store, mørke øynene og bare være hos henne i flere timer. Årene med henne var et eventyr. Verden stod alltid på pause når jeg var med deg. Hun var et fristed på fire bein, med verdens største hjerte og en personlighet som kunne smelte fjell. Hvorfor hun måtte dø klarte jeg aldri å forstå.

Men eventyr har ikke alltid en lykkelig slutt, har de vel?


fotopriv_2005_Kristine, Diiwa og meg.

21 Comments »

  1. åååå!! du er så flink til alt marie!

    Comment by ingrid — 23/06/2011 @ 18:01
  2. kjenner meg så godt igjen. man kommer aldri over hesten med en spesiell plass i hjertet.

    Comment by mmaddiiee — 23/06/2011 @ 18:18
  3. Aww :( føler med deg. Du kan sikkert bli med Bethina ut hit en dag og hilse på kreka mine om du vil…blir jo ikke det samme såklart, men jeg har en hvit en :) heh, heh.

    Comment by Miaen — 23/06/2011 @ 18:22
  4. Alle hester har en egen personlighet, og det er helt utrolig hvor lett man forelsker seg i disse firbeinte dyrene. Det er altfor typisk at akkurat den hesten du knytter et bånd med må bli halt,selges, bli for liten eller må avlives. Gjennom de åtte årene jeg har drevet med hest har det skjedd med tre ponnier, fy som jeg savner de. “/ Og som du skrev, aldri føler jeg meg bedre eller roligere enn når jeg er i stallen med disse fantastiske dyrene!

    Comment by Kamilla — 23/06/2011 @ 18:31
  5. Vakkert!!! Jeg er også hestejente :))

    Comment by Speilvendt — 23/06/2011 @ 18:58
  6. Du skriver så godt!! Kjenner meg så godt i mye av det du skriver så det blir ofte trøstende ord du kommer med. Hesten min går å halter uten at vi finner ut hvorfor. Og avliving er ikke noe koselig alternativ for verdens bestevenn!!!!

  7. vondt og godt i hjerte på en og samme tid. DU er fin du!

    Comment by Helen — 23/06/2011 @ 21:18
  8. Nå fikk jeg klump i halsen.. Du skriver så vakkert Marie, og dere var så fine sammen, dere to <3 Det var en spesiell kjemi dere imellom. Jeg husker så godt hvor stort det var for meg å få se henne i virkeligheten, etter alle de fine bildene jeg hadde fått tilsendt av henne i brevene fra deg. Good times <3 Hun var slik en nydelig, liten hest.

    Comment by Kristine — 23/06/2011 @ 22:14
  9. Og deer begynte jeg å angre veldig på min avgjørelse å slutte med hest, etter 12fantastiske år..
    Bedre dyr, bestevenn og selskap skal du lete lenge etter! Selv på den verste dagen får hestene humøret opp, utrolig hvor mye personlighet som ligger i så fine dyr :)

    Comment by Adriane — 23/06/2011 @ 22:17
  10. hestejente <3

    Comment by elise — 23/06/2011 @ 23:10
  11. Så pent skrevet! :-)

    sjekk ut denne: http://artige.no/bilde/7157

    Comment by Julie — 24/06/2011 @ 00:29
  12. Hestesavn, det er ganske trist. Har det selv, et stort hull.

    Comment by Alvilde — 24/06/2011 @ 00:35
  13. Åååhhh, jeg kjenner så godt igjen den følelsen. Nå kjente jeg hvor mye jeg savner å ri og være i stallen!
    Kjempe trist at hun døde fra deg :-(

    Comment by Sandra V. Holst — 24/06/2011 @ 00:53
  14. Angrer bittert på at jeg valgte å selge verdens vakreste. Men samtidig, hadde jeg ikke gjort det hadde det vært såååå mye annet jeg ikke hadde fått gjort. Hell i uhell!

    Comment by Jannicke — 24/06/2011 @ 06:18
  15. Føler med deg, Marie.. føler med deg..

    Comment by Hanne Kvam — 24/06/2011 @ 16:25
  16. Får frysninger av det du skriver jeg!

    Comment by stina — 24/06/2011 @ 21:58
  17. Vakre skapninger. Uten Lewis ville jeg nok aldri kommet meg ut på tur i skogen, og jeg gruer meg sinnsykt til den dagen han drar! Men det er lenge til, heldigvis :)

    Comment by Julie — 25/06/2011 @ 00:13
  18. Marie, du skriver så utorlig fint! er stor fan, men har glømt bloggen din (unskyld), og nå har jeg lest og lest og dette innlegget var så nydelig! Kjenner meg igjen, savner å sitte på hesteryggen!

    Comment by maria — 25/06/2011 @ 00:40
  19. Ååååhh… Diiwa, den hesten husker jeg så godt!! Vakre damen..

    Comment by Christina Helene — 26/06/2011 @ 23:59
  20. Utrolig fint skrevet. Som jeg gruer meg til den dagen hesten min dør. Orker ikke tenke på det, engang.
    Hun er min beste venn, og jeg er så utrolig glad i henne <3

    Comment by Vilde — 27/06/2011 @ 18:50
  21. Nydelig skrevet :) Har alltid hatt lyst på hest, de dyrene er så vakre og fantastiske. Jeg spurte David (fra militæret) om jeg kunne få en hest, han sa ja, men jeg har en anelse om at det ikke var et helt seriøst svar. Asj! VIL HA VIL HA!!!

    Comment by Ester — 03/07/2011 @ 01:42

RSS feed for comments on this post. TrackBack URI

Leave a comment