Her er dagboken jeg skrev mens jeg var ombord i ubåten. God lesing!

Hei landkrabbebarna!

Kl 18:06

Nå sitter jeg i ubåten, KNM Utstein, like utenfor Haakonsvern i Bergen og skriver. Jeg har akkurat fått utdelt ”bikke” (soveplass), den ser ut som nederste hylle i en bokhylle – bare med madrass på. Alt er så sjarmerende trangt her! Det eneste privatlivet man får er hvis man legger seg på bikkeplassen sin og trekker forbi en 2 cm tykk gardin, eller går på do. I stad hørte jeg ”Nå har du fått sånn langt øyenbrynhår igjen…” ute fra gangen, det sier egentlig det meste om hvor tett på hverandre man bor her inne, haha!

Innsiden av Utstein, intimt og hyggelig å passere noen i gangen. Døren som står åpen er døren inn til doen, og den hvite døren bak der igjen er dusj.

På en annen side virker det ikke som privatliv er noe must her nede heller. Stemningen er så avslappet og hyggelig at det liksom ikke gjør noe at du sover i en bokhylle eller har ansiktshårkontroll på soldatene rundt deg. Det er som å leve i en gruppeklem!

Jeg har akkurat kommet inn fra å sitte på toppen av ubåten mens den gled ut fra kaia. Den er fascinerende lydløs!! Vi har ikke gått under overflaten enda, men jeg tror det er like før. Jeg er egentlig  dødsspent og full av forventninger, men så fort en blåkledd åpner kjeften dør spenningen ut igjen… Det er visst ingenting, du merker det nesten ikke og ”…plutselig er du under.”

Gledesdrepere….

Ps. De har hengt opp blogginnlegget mitt og spørsmålene deres i gangen her! Jeg måtte smile når jeg så at de hadde strøket over navnet-på-dyret-vi-ikke-kan-si flere steder, det var et par av dere som hadde skrevet det i kommentarfeltet. Riskikabelt, dere. Risikabelt…..

Kl 21:etellerannet

Så gikk vi under, da! Det stemte det de sa, om at vi plutselig var under vann uten å egentlig ha fått følelsen av å gå under i det hele tatt.  Det eneste som kunne minne om en undergang var at båten begynte å gå litt på skrå, og gulvet plutselig føltes som en liten  nedoverbakke.

Vi kom ikke lenger enn 11 m under overflaten og var der ikke lenger enn 5 min, før det kom surklelyder, mannskapet erklærte lekkasje og styrte Utstein opp igjen.  Jeg burde sikkert blitt nervøs og skreket at jeg ville inn på land igjen, men alle var så rolige og det så ut som de visste akkurat hva de skulle gjøre, så jeg fikk aldri den følelsen av at ting ikke var som det skulle.

Mannskapet begynte å spekulere i hvorfor lekkasjen hadde oppstått, og jeg som nykommer i ubåtmiljøet fikk blikkene med en gang. ”Har du en tatovering av dyret du ikke har fortalt om?” ”Har du med deg Levis-bukser…?” (Logoen har dyret på seg, dyret som er forbudt å si navnet på i en ubåt fordi det bringer ulykke. Overtro.) Jeg renvasket meg ganske raskt og innrømmet til og med at jeg faktisk hadde hatt en nøkkelring med dyret på, på vesken jeg dro med meg om bord, men at jeg hadde revet den av og kastet den på land før vi dro ut. Nøkkelringen var egentlig en gave, men jeg ble kjempestresset av å tenke på at HVIS noe skulle skje, og jeg hadde hatt med dyret, kunne jeg aldri tilgitt meg selv. Så jeg kvittet meg med den…

….

Okey. Jeg har blitt yrkesskadet allerede….

Vi har ligget i overflaten i noen timer nå, og nå når vi egentlig kan dykke igjen (lekkasjen var ikke til fare for noe) må vi vente på at en bråkete steinhuggerbåt skal gjøre seg ferdig. De skal nemlig ta en støymåling, måle hvor mye lyd ubåten gir fra seg når den beveger seg rundt under vann, og da må omgivelsene holde kjeft.
Og så gjör dom inte det ;ppPPppPP

Vente, vente, vente…..

Kommer mer i morgen!